Hopp til innhold

Volskere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Volskiske bosetninger vist i rødt.

Volskere (latin: Volsci) var en av oldtidens italiske stammer,[1] velkjent i Den romerske republikks historie. Volskerne bebodde opprinnelig fjellområdene rundt Liridalen og Monti Lepini, men gjorde inntog i det sørlige Latium og kysten av Antium ned mot Napoligulfen – som gav romerne store bekymringer.[2] På det tidspunktet bebodde de det delvis kuperte og delvis sumpete området sør for Latium, og grenset til aurunkerne og samnitterne i sør, og hernikerne i øst; deres land strakk seg omtrent fra Norba og Cora i nord til Antium (dagens Anzio og Nettuno[3]) i sør. De var Romas rivaler i flere hundre år, og deres territorium ble hærtatt og assimilert til den voksende republikken innen 300 f.Kr., under samnitterkrigene.[1]

Krigene mot volskerne er sentrale i historien om den mytiske krigeren og patrisieren Gaius Marcius Coriolanus; de er folket han vender seg til og leder mot Roma etter å ha blitt drevet i eksil.[4]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Krigene mellom Roma og volskerne og Samnitterkrigene

Strabon (64/63 f.Kr. – ca. 24 e.Kr.) sier at volskerne utgjorde en nasjon nær Roma.[5] Riket deres lå på Den pontinske slette, mellom latinerne og De pontinske sumper,[6] som fikk navn etter sletten.

Volskerne kom antagelig fra Sentral-Appenninene – Liridalen og Monti Lepini.[2] Fra her gjorde de inntog i de sørlatinske områder og kysten fra Antium ned til Napoligulfen.[1] Med erobringen av kystbyene Antium, Tarracina og Circeii utfordret de romerne, av og til alliert med ekverne.[1] Volskernes inntog i lavlandet, som sammenfalt med ekvernes og sabinernes, skyldtes antageligvis overbefolkning av høylandsområdet; inntoget kan og være knyttet til skikken kalt ver sacrum.[7]

Ifølge Romas mytiske tidlige historie var det Romas syvende og siste konge, Lucius Tarquinius Superbus, som først gikk til krig mot volskerne; dette innledet ifølge Livius to århundrer med konflikt mellom statene.[8] Den sagnomsuste romerske krigeren Gaius Marcius Coriolanus skal ha fått tilnavn (cognomen) etter å ha hærtatt den volskiske byen Corioli i 493 f.Kr.[9] Den myteomspunnede heltens historie er grunnlag for Shakespeares fortelling om Coriolanus.[10]

Roma var nesten konstant i krig med sine latinske nabofolk sabinerne, ekverne og volskerne.[2] Volskerne var blant Romas mest truende fiender, og var ofte alliert med ekverne; volskernes naboer hernikerne var derimot allierte med Roma og det latinske forbund i en trippelallianse fra 485 f.Kr., for å pasifisere volskerne og ekverne.[11][12] Krigene mot volskerne ble så alvorlig at romerne fra tid til annen valgte en dictator som ble gitt eneveldig makt i en periode på maksimalt seks måneder – for å lede romerne mot fiendene. På tross av dette virker de fleste krigene som plyndringstokt, og grenseuenigheter og -kamper.[2] Volskernes (og ekvernes) inntog førte til at Roma og Det latinske forbund sluttet fred og samlet seg mot trusselen fra høylandet.[11]

Hvis Livius' beretning om krigen mellom Roma og Clusium er nøyaktig kan det tyde på at forholdet mellom Roma og volskerne ikke alltid var fiendtlig. Livius skriver at det romerske senatet, da den clusiske hæren nærmet seg i 508 f.Kr. og en beleiring var fryktet, la til rette for kjøpet av korn fra volskerne for å mate Romas underklasser.[13]

Volskerne ble endelig underlagt Roma i 338 f.Kr., både ved kysten og i innlandet, av Gaius Maenius under samnitterkrigene.[1]

Språk

[rediger | rediger kilde]

Volskerne talte volskisk, et oskisk-umbrisk italisk språk nært beslektet med oskisk og umbrisk,[1] og fjernt beslektet med latin.[14]

I volskernes rike lå den lille byen Velitrae (dagens Velletri), keiser Augustus' fødested. Fra denne byen stammer en inskripsjon som sannsynligvis daterer til tidlig på 300-tallet f.Kr.; den er inngravert på en bronseplate (idag i Napoli museum), som en gang må ha vært festet på en votivgjenstand, og dedikert til guden Declunus (eller gudinnen Decluna).[15]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f Iddeng, Jon Wikene & Andersen, Øivind. (2013, 11. november). Volskere: volsci. I Store norske leksikon. Hentet 25. april 2016 fra https://snl.no/volskere%2Fvolsci.
  2. ^ a b c d Iddeng, s. 78
  3. ^ Paola Brandizzi Vittucci, Antium: Anzio e Nettuno in epoca romana, Roma, Bardi, 2000 ISBN 88-85699-83-9
  4. ^ Iddeng, s.79–81
  5. ^ Strabon. «Bok 5, Kapittel 3». Geografi. Tufts University, Perseus Digital LIbrary. 
  6. ^ Pontinske Sumper. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 25. april 2016 fra https://snl.no/Pontinske_sumper.
  7. ^ Iddeng, s. 83
  8. ^ Livius, Titus: Ab urbe condita, bok 1 kapittel 53 – (på nett)
  9. ^ Iddeng, s. 80
  10. ^ William Shakespeare (1969). Coriolanus. CUP Archive. ISBN 978-0-521-07529-9. 
  11. ^ a b Iddeng, s. 79
  12. ^ A Companion to the Roman Republic. John Wiley & Sons. 7. september 2011. s. 279–. ISBN 978-1-4443-5720-2. 
  13. ^ Livius, Titus: Ab urbe condita, bok 2 kapittel 9 – (på nett)
  14. ^ The Blackwell History of the Latin Language. John Wiley & Sons. 23. mai 2011. s. 59–. ISBN 978-1-4443-9358-3. 
  15. ^ Hugh Chisholm (1911). The Encyclopædia Britannica: A Dictionary of Arts, Sciences, Literature and General Information. At the University Press. s. 197–. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Volskere&oldid=23596383»