Tehus
Et tehus er et element i orientalsk landskapsarkitektur, særlig i Japan og i Kina. I 1700-tallets chinoiserie spredte det seg også til Europa. Som regel dreier det seg om en enkeltstående paviljong.
Asia
[rediger | rediger kilde]
De asiatiske tehus er stort utbredt I Kina og Japan og har en meget lang historie. I Japan kalles de chashitsu (茶室, ordrett «terom»), og der er de svært sparsommelig utformede og utstyrte husene sted for teseremonien. De er et særlig typisk uttrykk for japansk kultur. Det typisk japanske tehus ligger inne i en liten japansk have, ofte med et vannbekken.
Derimot bremset politiske faktorer den kinesiske tekultur, slik at flere tehus måtte stenge. Men tradisjonene ble holdt i hevd i mange familier og tradert videre fra generasjon til generasjon.
I Kina er et tehus (茶馆, cháguăn, eller 茶屋, cháwū) tradisjonelt temmelig likt til en vestlig kafé, skjønt den er sentrert rundt te i stedet for rundt kaffe. Folk samles i tehusene for å prate sammen og nyte te. Ungdom møtes der for å treffe noen av det motsatte kjønn. Særlig kjente er tehusene i provinsen Guangdong. Denne modellen tehus har slått gjennom også utenlands. Det er slike kantonesiske tehus også i byer som New York og San Francisco, og det serveres i tillegg til te også dim sum (点心). Denne type tehus kalles gjerne 茶楼 chálou.
Tehusene fikk på et tidlig tidspunkt avleggere vestover langs Silkeveien. De fikk navnet shayhana på kasakisk, chaykhana på kirgisisk og chayhona på usbekisk – alle versjonene betyr «terom».
Europa
[rediger | rediger kilde]
Tehus var del av Kina-begeistringen som kom på moten i barokken i Europa. Viktige eksempler er terommet i pagodeborgen i Schloss Nymphenburg i München og det kinesiske tehus som Friedrich II av Preussen lot bygge i parken Sanssouci i Potsdam. Mantge adelige og rike borgere etterapet disse grandiose forbildene.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- William T. DeBary: Introduction to oriental civilizations. CUP, New York
- 1. Sources of the japanese tradition. 1971, ISBN 0-231-02254-9
- Rhoads Murphey: East Asia. A new history. Pearson/Longman, New York 2004, ISBN 0-321-16336-2
- Morgan Pitelka: Japanese tea culture. Art, history and practice. Routledge Curzon Books, London 2003, ISBN 0-415-29687-0
- Paul Varley: Japanese Culture. 4th ed. Updated and Expanded. University of Hawaii Press, Honolulu 2000, ISBN 0-8248-2292-7
- Arend Vollers: Tee, Heyne Verlag 1996, ISBN 3-453-09379-8