Slaget ved Fort Sumter

Slaget ved Fort Sumter
Konflikt: den amerikanske borgerkrigen
Bombardment of Fort Sumter (1861) av George Edward Perine (1837-1885)
Dato 12.-13. april 1861 Sted Charleston County i Sør-Carolina Resultat Konføderert seier, borgerkrigen startet
Stridende parter
USA	CSA
Kommandanter og ledere
Robert Anderson	P.G.T. Beauregard
Styrker
80	500 (anslått)
Tap
2 døde, 2 sårede	1 såret

12. april 1861 klokken 04.30 ble Fort Sumter angrepet av Sørstatene, og derved startet den amerikanske borgerkrigen.

Bakgrunn

Sør-Carolina erklærte sin løsrivelse fra Unionen kort tid etter Abraham Lincolns seier i presidentvalget i USA 1860, og i innen februar 1861 hadde ytterligere seks sørlige stater vedtatt lignende erklæringer. 7. februar vedtok de syv statene en foreløpig konstitusjon for Amerikas konfødererte stater (CSA) og etablerte sin midlertidige hovedstad i Montgomery i Alabama. En fredskonferanse kom sammen i Washington, DC, i et mislykket forsøk på å løse krisen. De gjenværende åtte slavestatene avslo bønnen om å slutte seg til Konføderasjonen. Konføderate styrker tok alle unntatt fire føderale fort innenfor deres grenser. Fort Sumter var et av fortene de ikke tok. President James Buchanan protesterte, men svarte ikke med militærmakt bortsett fra et mislykket forsøk på sende forsyninger til Fort Sumter via skipet «Star of the West». Skipet ble skutt på av kadetter ved The Military College of South Carolina. Det ble ikke foretatt alvorlige militære forberedelser. Guvernørene i Massachusetts, New York og Pennsylvania begynte derimot i stillhet å kjøpe våpen og trene militsenheter.

Abraham Lincoln avla presidenteden den 4. mars 1861. I sin innsettelsestale hevdet han at formålet med USAs grunnlov var «å danne en mer perfekt union» enn Konføderasjonsartiklene som var uttrykt evige, dermed var også grunnloven evig. Han spurte retorisk om at dersom grunnloven bare var en vanlig kontrakt, ville det da ikke kreve enigheten til alle parter for å annullere den? Deretter kalte han alle løsrivelsesvedtak som «juridisk ulovlige». Han slo også fast at han ikke hadde til hensikt å invadere Sørstatene, og han hadde heller ikke til hensikt å avskaffe slaveriet i stater hvor det allerede var lovlig, men at han ville bruke makt for å beholde eiendommene til den føderale stat. Talen hans ble avsluttet med en bønn om gjenopprettelse av Unionens bånd.

Sørstatene sendte delegasjoner til Washington for å tilby å betale for de føderale eiendommene og inngå en fredsavtale med USA. Lincoln avslo alle forhandlinger med Konføderasjonens utsendinger på bakgrunn av at Konføderasjonen ikke var en legitim styresmakt, og at ved å inngå enhver avtale med den, ville det være et steg mot anerkjennelse av den som styresmakt. Utenriksminister William H. Seward deltok derimot i uautoriserte og indirekte forhandlinger som mislyktes.

Beleiringen og politisk manøvrering

Fort Sumter før slaget

Fort Sumter i 1863

Modell av Fort Sumter slik det så ut i 1861 før angrepet

Seks dager etter at Sør-Carolina løsrev seg, oppga major Robert Anderson det uforsvarlige Fort Moultrie og flyttet i hemmelighet de 85 mennene under hans kommando, kompaniene E og H i 1st U.S. Artillery, til Fort Sumter. Anderson ble utnevnt til kommandant over Charleston-garnisonen den høsten på grunn av den økte spenningen. Anderson hadde vært protesjé under Winfield Scott, øverstkommandanten i den amerikanske hæren på det tidspunktet. Han var antatt å være mer i stand til å ta seg av en krise enn den tidligere kommandanten. I løpet av høsten vurderte Sør-Carolinas myndigheter det som umulig å unngå løsrivelse og ekspropriering av føderal eiendom i havnen. Da spenningen steg, lignet tilstanden rundt fortet som lå i det som teknisk sett fremdeles var en amerikansk stat, mer på en beleiring, og til slutt plasserte Sør-Carolinas myndigheter kystvakten til å observere bevegelsene til styrkene og truet med voldeligheter da 40 rifler ble overført til et av havnefortene fra arsenalet i byen.

Mange fort ble konstruert i havnen, inkludert Fort Sumter og Fort Moultrie. Fort Moultrie var det eldste og var hovedkvarter for garnisonen. Den det ble bygget som en plattform for kanoner til å beskytte havnen med, og dets forsvar mot landbaserte angrep var dårlige. I løpet av krisen kommenterte aviser i Charleston at sanddyner hadda samlet seg langs murene på en slik måte at det lett kunne tas. Da garnisonen begynte å rydde vekk dynene, protesterte avisene. Fort Sumter dominerte inngangen til havnen og var antatt å være et av de sterkeste fortene i verden når byggingen var ferdig. Høsten 1860 var arbeidet nesten ferdig, men fortets garnison bestod av bare en soldat som var der for å bemanne fyrtårnet, Men det var betydelig sterkere enn Fort Moultre, og dets plassering på en sandbanke forhindret muligheten for et landangrep som Fort Moultrie var så sårbart for.

I ly av mørket den 26. desember 1860, naglet Anderson igjen kanonene i Fort Moultrie og flyttet styrken sin til Fort Sumter. Myndighetene i Sør-Carolina regnet det som et tillitsbrudd og krevde at fortet skulle evakueres. På dette tidspunktet var det fremdeles Buchanan som var president, og han nektet å gi etter for deres krav og satte i gang en unnsetningsekspedisjon i januar 1861. Kystbatterier skjøt på og slo tilbake det ubevæpnede handelsskipet, «Star of the West». Batteriet som skjøt var bemannet av kadetter fra The Military College of South Carolina som var de eneste trente artilleristene i Sør-Carolinas tjeneste på det tidspunktet.

Etter opprettelsen av Konføderasjonen tidlig i februar var der intern diskusjon blant tilhengere av løsrivelse om det å ta fortet var rettmessig en sak for staten Sør-Carolina eller den nyopprettede nasjonale regjeringen i Montgomery. Sør-Carolinas guvernør Francis W. Pickens var blant forkjemperne for statenes rettigheter som følte at all eiendom i Charleston havn ble ført tilbake til Sør-Carolina da staten rev seg løs.

Denne debatten gikk samtidig med en annen diskusjon som gjaldt hvor aggressivt eiendommene, inkludert fortene Sumter og Pickens, skulle tas tilbake. Jefferson Davis fortrakk i likhet med sin motpart i Washington at hans side ikke kunne bli sett på som den aggressive. Begge sider trodde at den første siden som brukte makt ville tape dyrebar politisk støtte i grensestatene som ennå ikke hadde bestemt seg for hvilken side de ville ta. Før Lincolns innsettelse den 4. mars hadde fem stater stemt mot løsrivelse, inkludert Virginia, og Lincoln tilbød åpent å evakuere Fort Sumter dersom det ville garantere Virginias lojalitet.

Brigadegeneral P.G.T. Beauregard overtok ledelsen av Sør-Carolinas styrker i Charleston den 1. mars. Beauregard var den første general utnevnt av Davis i styrkene til den nye Konføderasjonen. Han ble spesifikt utnevnt for å ta ledelsen i beleiringen. Beauregard sendte gjentatte krav om at Unionens styrker skulle enten overgi seg eller trekke seg tilbake, og gjorde grep som skulle sikre at ingen forsyninger fra byen var tilgjengelige for forsvarsstyrken som begynte å ha lite mat. Han økte også drillene blant militsen i Sør-Carolina og trente dem til å bruke kanonene de bemannet. Ironisk nok hadde Anderson vært Beauregards artilleriinstruktør ved West Point. De to stod hverandre nær, og Beauregard ble Andersons assistent etter at han ble uteksaminert. Begge sider tilbrakte mars med drilling og forbedring av festningsverkene.

Kart over området rundt Fort Sumter.

Abraham Lincoln oppdaget at forsyningene i fortet var mindre enn han tidligere var klar over, og han trodde at det var umulig å få til en unnsetningsekspedisjon. 4. april beordret han handelsfartøy eskortert av US Navy til Charleston. 6. april 1861 informerte Lincoln Sør-Carolinas guvernør Francis W. Pickens om at «et forsøk på å forsyne Fort Sumter med proviant vil bli gjort, og at dersom det ikke ble gjort forsøk på motstand, ville det ikke bli gjort forsøk på å sette inn flere menn, våpen eller ammunisjon uten nærmere notis [med unntak av] et angrep på fortet.»

Den konfødererte regjeringen som satt samlet i Montgomery, bestemte seg den 9. april for å åpne ild mot Fort Sumter i et forsøk på å tvinge det til å overgi seg før unnsetningsflåten ankom. Kun utenriksminister Robert Toombs motsatte seg denne avgjørelsen. Han skal ha fortalt Jefferson Davis at angrepet «vil gjøre at vi mister alle våre venner i nord. Du ønsker å angripe et vepsebol... En talløs sverm vil nå stille strømme ut og stikke oss i hjel. Det er unødvendig. Det setter oss i klanderverdig posisjon. Det er dødelig.»

Den konfødererte krigsministeren telegraferte Beauregard at dersom han var sikker på at fortet ville bli forsynt med makt, «skal du umiddelbart kreve at det blir evakuert, og dersom dette blir nektet så sett i gang, på den måten som du selv måtte velge, med å bryte det ned.» Beauregard sendte utsendinger til Fort Sumter den 11. april og satte fram sitt ultimatum. Anderson nektet, men han skal ha sagt at «menn, dersom dere ikke slår fortet i stykker rundt oss, vil vi bli sultet ut om noen få dager.»

Bombardement

Konføderasjonens bombardementet av fortet

Ytterligere diskusjoner etter midnatt viste seg å være forgjeves. Kl. 03.20 12. april 1861 informerte de konfødererte Anderson om at de ville åpne ild en time senere. 04.30 eksploderte et enslig eksplosiv fra Fort Johnson over Fort Sumter. Det var starten på bombardementet fra 43 kanoner ved Fort Moultrie, Fort Johnson, det flytende batteriet i Charleston Harbor og Cummings Point. Edmund Ruffin, en kjent løsrivelsesforkjemper, hadde reist til Charleston for å være til stede ved krigens begynnelse, og var til stede slik at han fikk skyte det første skuddet på Sumter etter signalskuddet.

Anderson holdt tilbake sitt artilleri til 07.00, men det var lite Anderson kunne gjøre med sine 60 kanoner. Han valgte å ikke bruke kanoner som lå slik til i fortet at tapstall var sannsynlig. Fortets beste kanoner var montert på det øverste av de tre etasjene hvor hans styrker ville vært mest utsatt for fiendtlig ild. Fortet var laget for å holde ut mot et marineangrep, og krigsskip på den tiden hadde ikke kanoner som hadde vært istand til å skyte over murene på Fort Sumter. Fort Sumters garnison kunne bare trygt avfyre kanonene på de lavere etasjene. Disse satt fast i stein og var stort sett ute av stand til å true Fort Moultrie. Og selv om de føderale hadde flyttet så mye av sine forsyninger til Fort Sumter som de kunne klare å få med seg, var det ganske lite ammunisjon og på slutten av det 34 timer lange bombardementet var det nesten tomt. Bombardementet varte til en granat traff offiserskvarteret og startet en alvorlig brann som truet hovedmagasinet.

Overgivelse

Flagget fra Fort Sumter

Robert Andersons telegram som annonserte overgivelsen til Fort Sumter.

Fortets sentrale flaggstang falt også. Mens flagget var nede, før garnisonen klarte å improvisere frem en erstatning, ankom flere konfødererte utsendinger for å spørre om flagget var tatt ned i overgivelse. Anderson gikk med på en våpenhvile kl. 14.00 13. april 1861. En ble enig om betingelsene for garnisonens tilbaketrekning den kvelden, og unionsgarnisonen overgav fortet til konføderert personell kl. 14.30 14. april.

Ingen ble drept under bombardementet, mens bare fem unionssoldater og fire konfødererte soldater ble alvorlig skadet. Under salutten med 100 kanoner til den amerikanske flagget, en av Andersons betingelser for å trekke seg tilbake, eksploderte en stabel med granater på grunn av gnister. En soldat ble drept momentant (menig Daniel Hough) og skadet resten av kanonmannskapet, en av dem dødelig (menig Edward Galloway). Disse var de første drepte i krigen. Salutten ble stoppet på femti skudd. Galloway og en annen skadet artillerist ble sendt på sykehuset i Charleston hvor Galloway døde. Resten var lettere såret og ble sendt nordover. Unionsstyrkene ble plassert på et konføderert dampskip hvor de tilbrakte natta, og de ble transport morgenen etter til unionsdampskipet «Baltic» som lå utenfor havnen. Soldatene sammen med kvinner og barn ble trygt transportert tilbake til Unionens territorium av marineskvadronen som hadde ankommet som unnsetningsflåte og som hadde uløst kampene. Anderson hadde med seg flagget fra Fort Sumter med seg nordover, hvor det ble et velkjent symbol på slaget og samlingspunkt for Unionens støttespillere.

Etterspill

Konføderasjonens flagg i Fort Sumter etter overgivelsen i 1861.

Bombardementet av Fort Sumter var den første militære aksjonen i den amerikanske borgerkrigen. Etter overgivelsen samlet folk i nord seg bak Lincolns bønn til alle stater om å sende styrker for å ta tilbake fortene og gjenopprette Unionen. Så langt var skalaen i opprøret nokså lite, og Lincoln ba om 75 000 frivillige for 90 dager. I flere måneder før dette hadde flere nordlige guvernører diskret gjort klar sine statsmilitser. De begynte å bevege styrkene dagen etter. Den påfølgende krigen varte i fire år og tok i praksis slutt i april 1865 med overgivelsen til general Robert E. Lees Army of Northern Virginia.

Charleston Harbor var fullstendig i Konføderasjonens hender i de fire årene med krig, noe som etterlot et hull i Unionens blokade til sjøs. Unionsstyrker tok tilbake fortet bare dager etter Lees overgivelse og Konføderasjonens kollaps. 14. april 1865, fire år etter at flagget ble tatt ned over Fort Sumter, hevet Anderson som nå var generalmajor, men syk og pensjonert, igjen flagget over fortet.

To av kanonene som ble brukt på Fort Sumter ble senere gitt til Louisiana State University av general William Tecumseh Sherman som var president for universitetet før krigen begynte.

Litteratur

• National Park Service battle description
• Burgess, John Williams, The Civil War and the Constitution, 1859-1865, C. Scribner's Sons, 1901.
• Chesnut, Mary, Diary of Mary Chesnut, D. Appleton and Company, 1905.
• Detzer, David, Allegiance: Fort Sumter, Charleston, and the Beginning of the Civil War, Harcourt, 2001, ISBN 0-15-100641-5.
• Eicher, David J., The Longest Night: A Military History of the Civil War, Simon & Schuster, 2001, ISBN 0-684-84944-5.
• Eicher, John H., and Eicher, David J., Civil War High Commands, Stanford University Press, 2001, ISBN 0-8047-3641-3.
• Hendrickson, Robert, Sumter: The First Day of the Civil War, Promontory Press, 1996, ISBN 0-88394-095-7.
• Klein, Maury, Days of Defiance: Sumter, Secession and the Coming of the Civil War, Alfred A. Knopf, 1997, ISBN 0-679-44747-4.
• Ripley, Warren (1992). “War's First Death Accidental”. In Wilcox, Arthur M. & Ripley, Warren, The Civil War at Charleston, p. 20. Sixteenth Ed. Evening-Post Publishing Co.
• Ward, Geoffrey C., Ric Burns and Ken Burns, The Civil War, an Illustrated History, Alfred A. Knopf, 1990, ISBN 978-0394562858.
• Den engelske dokumentaren «The American Civil War» vist på UK History Channel.

Eksterne lenker

• (en) Siege of Fort Sumter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Battle of Fort Sumter – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Fort Sumter National Monument
• National Park Service Historical Handbook
• Crisis at Fort Sumter
• Detaljer om krav om overgivelser før slaget Arkivert 19. juni 2015 hos Wayback Machine.
• Diskusjon om overføring av føderal eiendom innenfor statsgrensene Arkivert 18. april 2015 hos Wayback Machine.