Slaget ved Agincourt

Slaget ved Agincourt
Konflikt: Hundreårskrigen
Dato 25. oktober 1415 Sted Nær Azincourt, Frankrike 50°27'48"N 2°8'29"Ø Resultat Engelsk seier Eliten av den franske hæren utslettet
Stridende parter
England	Frankrike
Kommandanter og ledere
Henrik V Hertugen av York Lord Camoys Thomas Erpingham	Charles d'Albret Jean Le Maingre
Styrker
Stridende: 6000 hvorav 5000 langbueskyttere	36 000
Tap
Minst 112 døde, ukjent antall sårede anslag på 450 er mest vanlig	7000–10 000 Anslagsvis 1 500 adelsmenn tatt til fange, andre anslag varierer mellom 700 og 2 200

Hundreårskrigen
Sluys – Crécy – Calais – Poitiers – Auray – Agincourt – Rouen – Baugé – Meaux – Cravant – Verneuil – Orléans – Patay – Compiègne – Gerbevoy – Formigny – Castillon

Slaget ved Agincourt (fransk: Azincourt) var et større slag under hundreårskrigen. Det ble utkjempet mellom engelske og franske styrker nær Azincourt ved elven Somme i det nordlige Frankrike den 25. oktober 1415, på festdagen for de hellige brødrene Crispin og Crispinian (drept som martyrer i dagens Soissons ca. år 287). Den engelske hæren ble ledet av Henrik V, også i nærkampene. Den franske kongen Karl VI var svekket av sykdom og mentale problemer, så de franske styrkene ble av den grunn ledet av den såkalte Connétable av Frankrike, Charles d'Albret og en rekke framtredende adelsmenn fra Armagnac-partiet. Slaget er berømt for bruken av den engelske langbuen, som sammen med utnyttelse av terrenget og den våte grunnen mer enn oppveide forskjellen i antall menn.

Slaget er også blitt udødeliggjort i William Shakespeares Kong Henrik V, hvor kong Henrik henviser til Crispin og Crispinian i sin berømte tale til soldatene før slaget (akt IV, scene 3).

Bakgrunn

Utdypende artikkel: Hundreårskrigen

Henrik Vs hær hadde invadert det nordlige Frankrike 13. august 1415 og beleiret havnebyen Harfleur med en styrke på rundt 12 000 mann. Denne beleiringen tok imidlertid mer tid enn forventet da byen først overga seg 22. september, og den engelske hæren fikk ikke rykket videre før 8. oktober. Dette innebar at det ble stadig mindre tid igjen før vinteren satte inn og som umuliggjorde videre militære aksjoner. I tillegg var den engelske hæren svekket av sykdom. Henrik V bestemte da å flytte hæren på 9 000 mann til Calais som var et engelsk støttepunkt i det nordlige Frankrike, og planen var at de her skulle overvintre.

Under den engelske beleiringen av Harfleur, samlet franskmennene en større hær i Rouen. Tilsvarende som for den engelske hæren, besto denne av en rekke leiesoldater som infanteri og egne adelsmenn som utgjorde kavaleriet. Denne franske hæren ble ikke kampklar i tide til å komme Harfleur til unnsetning, men da den engelske hæren begynte en framrykning nordover mot Calais, rykket den franske hæren fram mot elven Somme for å bruke elven til beskyttelse i en avskjæring og blokkering av den engelske hæren.

Denne franske manøvren var delvis vellykket, og Henrik V måtte snu og rykke sørover for å komme rundt den franske befestningen langs elven. Den franske hæren ønsket å unngå å møte den engelske i åpent lende, uten beskyttelse fra elven. Den 24. oktober var de to hærene i ferd med å møtes, men franskmennene utsatte konfrontasjonen, i håp om mobilisere forsterkninger fra lokale adelsmenn.

For å kjøpe tid ba franskmennene dagen etter om forhandlinger, men Henrik V beordret sine soldater framover. Franskmennene ventet da på tropper tilhørende hertugen av Brabant (rundt 2 000 mann), hertugen av Anjou (rundt 600 mann) og hertugen av Bretagne (6 000 mann), som alle var på vei for å slutte seg til den franske hæren. Dette gjorde at franskmennene ble usikre på om de skulle vente på disse før de innledet slaget.

Slagstedet

Jordet i dag hvor slaget ble utkjempet. Dette skulle vise seg for smalt, og bakken for våt og gjørmete for den store franske styrken

Messen som skal ha blitt lest tidlig om morgenen før slaget, maleri av Edmund Blair Leighton

Morning of the Battle of Agincourt, 25th October 1415, malt av John Gilbert

Styrkene møtte hverandre på et rundt 700 meter bredt åpent jorde i et dalsøkk i skogen mellom landsbyene Tramecourt og Agincourt. Den franske styrken var plassert på den nordlige utgangen av dette området for å blokkere veien mot Calais. Begge hærene overnattet siste natten ute på feltområdet, og særlig den engelske hæren var svekket av dysenteri og de lange dagsmarsjene.

Henrik V brukte terrenget da de engelske styrkene ble utplassert, hvor blant annet deler av styrken, herunder langbueskytterne ble skjult i skogen på begge sider av det åpne terrenget. Trolig sto langbueskytterne på flankene og kavaleriet og infanteriet i midten, hvor de sto skulder mot skulder i fire rekker.

Det er ikke kjent om Henrik V bevisst tok de forholdene som skulle vise seg avgjørende, nemlig den bløte grunnen og det traktformede terrenget, inn i betraktningen da styrkene ble utplassert. Virkningen av de terrengmessige forholdene ble forsterket av den måten den franske framrykkingen ble gjennomført på, noe Henrik V neppe kunne ha forutsett.

Slagorden

Dagen før slaget skal ha vært en dag for soldatene i den engelske styrken til ettertanke og skriftemål, slik at de kunne være forberedt på å møte døden som de ville kunne lide under slaget. De adelige deltakerne hadde imidlertid en mindre sjanse for å bli drept, da disse kunne være nyttige for senere utbetalinger av løsepenger for dem som fikk tatt dem til fange. De øvrige soldatene, herunder langebueskytterne, kunne imidlertid ikke forvente å bli møtt med noen nåde og gikk den sikre død i møte ved et nederlag.

Den engelske styrken

Henrik V plasserte deler av styrken i skogen på siden av det i underkant 700 meter brede dalsøkket.

Kommandantene var:

• Den offensive høyre flanken: hertugen av York
• Hovedstyrken i sentrum: Henrik V selv
• Den tilbaketrukne venstre flanken: lord Camoys
• Langbueskytterne: sir Thomas Erpingham

Den franske styrken

De franske strykene var seiersikre før slaget, både på grunn av sin overtallighet og at styrken var mer uthvilt, men også fordi deres overvekt av adelsmenn angivelig skulle ha en større militær betydning og dyktighet enn de engelske langbueskytterne som var rekruttert blant folk som levde under mer beskjedne kår. Dette medførte en undervurdering av langbuenes betydning.

Kommandantene var Charles d'Albret som øverstkommanderende og Jean Le Maingre, som hadde kommandoen over de offensive styrkene i front. De øverste franske adelsmennene så imidlertid seg selv som sine egne kommandanter, til tross for at Charles d'Albret og Jean Le Maingre var profesjonelle soldater. Det var derfor vanskelig for dem å utøve en effektiv kontroll og kommando over deler av den franske adelen i sine styrker, som hadde en høyere adelig rang enn dem selv.

Den franske oppstillingen i tre rekker gjorde at de tok sikte på å tidlig komme i nærkamp med de engelske soldatene, slik at langbuenes ble ubrukelige ut fra faren for å treffe sine egne soldater. Det var konkurranse fra de franske adelsmennene om å få komme i første linje, slik at de kunne få løsepenger for de av motstandernes adelsmenn de tok til fange. Connétable d'Albret ble drept under slaget.

Slaget

King Henry V at the Battle of Agincourt, 1415, maleri av John Gilbert

Slaget ble innledet med et stormangrep fra det franske kavaleriet. Dette ble iverksatt til tross for at de ikke var fulltallige og noe uorganiserte. Allerede her viste svakheten i den franske kommandostrukturen seg. Bak kavaleriet rykket det franske infanteriet fram. Angrepet ble imidlertid en katastrofe da de franske ridderne i kavaleriet ikke lyktes med å komme rundt de engelske langbueskytterne som hadde forskanset seg i den ugjennomtrengelige skogen, og heller ikke å trenge gjennom palisadene som beskyttet bueskytterne.

Selv om det franske infanteriet var tre ganger så stort som sine engelske motstandere, kom de i et kaos da de rykket fram, mens pilene haglet over dem. Med rustninger og personlig utstyr måtte infanteriet løpe gjennom tykk gjørme de rundt 300 meterne med en ekstra vekt på rundt 20-30 kilo,. og måtte i tillegg bruke ekstra krefter til å beskytte de sårbare områdene rundt øyne og luftehull i hjelmene, så som gjorde at de fikk en svært dårlig sikt. Samlet sett gjorde dette den franske framrykkingen sårbar og de ble umiddelbart slått tilbake. Da de nådde de engelske linjene, sluttet bueskytterne bombardementet for ikke å treffe sine egne, slapp buene, og gikk inn i nærkampen sammen med infanteriet.

Framrykkingen av de bakenforliggende franske styrkene i andre linje ble for dem like tung og strabasiøs, og soldatene var slitne da de nådde fram til sine engelske motstandere og møtte disse i nærkamp. Etter tre timers kamper var både den første og den andre av de tre franske linjene utryddet.

Terrengets innvirkning

Den våte, gjørmete bakken og terrengets traktform skapte kaos og trengsel på den franske siden

Imidlertid førte det smale, litt traktformete området til at det ble trengsel og kaos blant de franske styrkene, og dette gjorde dem til et lett bytte for de engelske langbuene. I tillegg var den nypløyde, gjørmete bakken en fordel for engelskmennene, da den sinket ytterligere den franske framrykkingen da de måtte vasse gjennom dyp gjørme.

Dette ble forverret allerede ved innledningen av slaget, da det første stormangrep fra det franske kavaleriet og det påfølgende infanteriet skapte kaos på slagstedet og rotet opp den bløte grunnen ytterligere, ikke minst da deler av styrken prøvde å snu og trekke seg tilbake under pilstormen fra bueskytterne.

Det er hevdet at bueskytternes betydning var størst på dette punktet i slaget da hestene var sårbare for å bli truffet av pilene og kom da lett ut av kontroll. Dette angrepet, med den etterfølgende tilbaketrekningen rotet ytterligere opp den gjørmete bakken og vanskeliggjorde ytterligere det terrenget som franskmennene måtte krysse for å nå den engelske styrken. En nedtegnelse fra en tilstedeværende munk fra St. Denis forteller om hvordan de panikkslagne hestene galopperte tilbake over det framrykkende infanteriet bak, spredte dette og trampet ned mange av dem.

Drap på krigsfangene

Situasjonen i 1435

De engelske styrkene var helt utmattet etter seieren, og ute av stand til å ta seg av det store antallet franske adelsmenn som var tatt til fange. Henrik V fryktet også at de skulle ta opp igjen kampen ved hjelp av de store mengder våpen som lå strødd over slagstedet. De tilfangetatte adelsmennene utgjorde en stor verdi for de løsepengene som familiene normalt betalte for å få frigitt sine tilfangetatte familiemedlemmer. Til tross for dette, og svært uvanlig i sin tid, beordret Henrik V at anslagsvis flere tusen franske franske krigsfanger skulle henrettes Dette markerte også avslutningen av slaget, da det gjenværende franske styrkene flyktet fra slagområdet da de så det store antallet adelsmenn som ble drept.

Falne

Det mangler pålitelige kilder som gjør det mulig å fastslå sikkert hvor mange som falt i slaget. Det er imidlertid klart at de tallmessig underlegne engelske styrkene hadde langt færre tap enn den franske hæren. Franske kilder anslår antall drepte til å være mellom 4 000 og 10 000 franske og opp til 1 600 døde fra de engelske styrkene. Selv de laveste franske anslagene antyder at den franske siden hadde mer enn seks ganger så mange falne som den engelske siden hadde. Engelske kilder varierer mellom 1 500 og 11 000 døde fra den franske siden, og de engelske tapene ikke var høyere enn rundt 100. Den mest sentrale av de engelske falne var kommandanten på den offensive høyre flanken, hertugen av York, men også den unge jarlen av Suffolk falt i slaget.

Virkninger

Den store antall falne adelsmenn og sentrale skikkelser innen det franske styret, gjorde at Frankrike kom mer svekket ut av slaget enn bare det militære nederlaget isolert sett. Det er hevdet at slaget medførte et dypt innhogg i det naturlige lederskapet av det franske samfunnet i Artois, Ponthieu, Normandie, Picardie.

Henrik Vs knusende seier medførte en sterk svekkelse av Frankrike og slaget innledet en ny periode i krigen, og i løpet av denne giftet Henrik V seg med den franske kongens datter og hans sønn ble arving til den franske tronen. Imidlertid utnyttet ikke hans sønn Henrik VI farens triumfer på slagmarken.

Litteratur

• Barker, Juliet: Agincourt: The King, the Campaign, the Battle (amerikansk utgave: Agincourt : Henry V and the Battle That Made England), London: Little, Brown. 2005, ISBN 9780316726481.
• Mortimer, Ian: 1415: Henry V's Year of Glory, London, 2009 Bodley Head. ISBN 9780224079921.

Eksterne lenker

• (en) Battle of Agincourt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Battle of Agincourt – galleri av bilder, video eller lyd på Commons