Hopp til innhold

Signatur (navnetrekk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En signatur (latin signare, «tegn»), navnetrekk eller autograf er et håndskrevet navn, kallenavn eller eventuelt også symbol som for eksempel «X», mye brukt av analfabeter. Dette skrives for å få et identitetsbevis, vanligvis som et samtykke eller godkjenning til et dokument.

«Pynten» under eller rundt noen signaturer kalles på engelsk «paraph» (importert fra fransk), og i Norge er «paraf» blitt brukt.[1] Disse krusedullene gjør det teoretisk vanskeligere å forfalske en signatur.

Ved å sette sin signatur på et maleri, vedkjenner maleren seg sitt verk. I antikkens Hellas signerte kunstneren sitt verk, og derfor kjenner vi navnet på kunstnere som Praxiteles. I Romerriket var kunsten derimot anonym, for der ble ikke kunstverk signert, og dermed er de fleste romerske kunstnere forblitt navnløse.[2]

I renessansetiden skapte den voksende middelklassens velstand økt etterspørsel etter kunst til utsmykning av hjem og kirker. På slutten av 1400-tallet var antikke statuer så populære i Italia - og befolkningens interesse for både antikviteter og samtidskunst voksende - at kunstverker fikk karakter av rene handelsvarer, med verdi ut fra kunstnerens identitet. Derfor begynte kunstnere oftere å signere verkene sine. Albrecht Dürer brukte mye av tiden sin på å prosedere mot etterlignere. Han fikk hjelp av et keiserlig privilegium som beskyttet verkene hans, men etter hans død måtte enken fortsette prosederingen.[3] En gruppe kunstnere var så flinke til å kopiere Dürers malerstil at de tok sjansen på å skrive hans signatur på verkene sine for å få høyere pris. Det er derfor Dürer på sin gravering av jomfru Maria tilføyde: «Vær forbannet, røvere og etterlignere av andres arbeid og talent[4]

Berømte personers signaturer

[rediger | rediger kilde]

Galleriet viser navnetrekket til noen berømte personer, blant annet flere svenske konger.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Anders Kristiansen (28. mars 2021). «Søndagssplitten - Navnetrekk og parafer». Fyllepenna. Besøkt 19. mars 2022. 
  2. ^ Aage Hauken: I skyggen av Vesuv (s. 47), forlaget Aschehoug, Oslo 2009, ISBN 978-82-03-23682-2
  3. ^ Torvald C. Løchen: «Kunstforfalskninger» (s. 604), Samtiden nr 10/1970
  4. ^ Adrian Darmon: Forgeries: a long story, hentet fra Wayback Machine

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Tobias Burg: Die Signatur. Formen und Funktionen vom Mittelalter bis zum 17. Jahrhundert. LIT, Münster u. a. 2007, ISBN 978-3-8258-9859-5 (zur Signatur von Werken der Bildenden Kunst)
  • Angelika Seibt: Unterschriften und Testamente – Praxis der forensischen Schriftuntersuchung. Beck, München 2008, ISBN 978-3-406-58113-7

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]