Sauron
| Sauron | |||
|---|---|---|---|
| Mordors herre, Mørkets fyrste | |||
 | |||
| Rase | Maia | ||
| Andre navn | Se Navn og titler under | ||
| Originalt navn | Sauron (originalt Thauron på quenya, Gorthaur på sindarin) | ||
| Født | Første tideverv | ||
| Død | 25. mars tredje tideverv | ||
| Introdusert | Silmarillion, primært Ringenes Herre | ||
Sauron er en karakter i trilogien Ringenes herre av J.R.R. Tolkien. Sauron er antagonisten i Ringenes herre. Han er skaperen og mesteren av den ene ringen. Han er også med i Silmarillion, som en av Morgoths tjenere.
I de tidligste dagene, før valaene entret Arda, var Sauron en slags «engleånd» som ble kalt en maia i Tolkiens litterære verker. Han var i begynnelsen tjeneren til smeden Aulë, en av valaene. Ikke lenge etter ble Sauron omvendt av den mørke valaen Melkor, som senere ble kalt Morgoth. Sauron ble, etter Morgoths hjernevasking, tvers gjennom ond. Etter dette tjente han sin herre trofast. Selv i de senere dagene da Morgoth var blitt knust og kastet ut av Arda, oppmuntret Sauron de svake mennene til å tilbe Morgoth som sin gud. Men, Morgoths mål var å ødelegge hele Arda – Saurons mål var å ta kontroll over hele Midgard og også over alle de frie folkene på jorda.
I løpet av første tideverv forlot Noldoene det hellige landet, Valinor, for å føre krig mot Morgoth, som hadde stjålet de tre silmarillene. I den krigen som fulgte, tjente Sauron Morgoth som hans nestkommanderende. På den tiden var Sauron, kjent som Gorthaur den grusomme, en mester i illusjoner og hamskifte. Varulver var hans tjenere, og Draugluin var deres fører. Da Morgoth forlot Angband for å korrumpere de nyoppvåknede menneskene, fikk Sauron ansvaret for å føre krig mot alvene. Han tok over den alviske øya Tol Sirion, slik at den senere ble kjent som Tol-in-Gaurhoth, Varulvenes øy.
Ti år senere døde Finrod Felagund, Nargothronds konge og den opprinnelige herre av Tol Sirion, mens han forsvarte Beren i fangenskap der. Like etterpå knuste Lúthien og den snakkende ulvehunden Huan Sauron på den øya og reddet Beren fra fangehullet. Etter hans fall, spilte Sauron en liten rolle i de kommende hendelsene i første tideverv (mulig at han gjemte seg for Morgoth), og etter at hans mester var blitt beseiret og kastet ut av Arda, krøp Sauron frem og ba om nåde. Men han var uvillig til å returnere til det hellige land for å dømmes, så han rømte og gjemte seg.
Etter å ha gjemt seg i rundt tusen år, tok Sauron på seg en vakker ham i andre tideverv og kalte seg selv for Annatar, gavenes herre. Han ble god venn med de alviske smedene i Eregion og lærte dem magiens kunst. Ikke alle alvene stolte på ham – primært Galadriel av Lothlórien og Gil-galad, som var høykonge over noldoene. Men ikke alle hørte på dem. Ikke lenge etter smidde alvene de tre maktens ringer, og i all hemmelighet smidde Sauron Den ene ringen i Orodruins flammer, som skulle herske over de andre ringene. Mens han smidde Ringen, la han samtidig inn det meste av sin livskraft i Ringen.
Ved å gjøre dette ble han mektigere enn hans tidligere herre Morgoth hadde vært mot slutten av sitt velde. Da Sauron tok på seg den Ene Ringen og prøvde å dominere alvene, merket de imidlertid hva som var i ferde og tok av seg sine egne ringer. På denne måten begynte krigen mellom Sauron og alvene. Hadde det ikke vært for grunnleggelsen av Númenor, hadde han utslettet dem.
På denne tiden ble Sauron kjent som Mørkets herre. Han lot bygge Barad-dûr, Mørketårnet, like ved Orodruins fot. Samtidig lot han bygge Svartporten, som var den eneste inngangen til hans land Mordor. Dette for å forebygge en eventuell invasjon. Han gav de ni menneskekongene hver sin ring, og på denne måten fikk han dem under sin kontroll. De tjente Sauron blindt, og ble nazgûler (ringskrømt). Deretter mønstret han enorme hærer som besto av orker, troll og onde menn – Haradrim og østerlinger. På grunn av dette fikk han, mot slutten av andre tideverv, titlene Jordens herre og menneskenes konge.
Dette bekymret númenoranerne, de mektige menneskene som stammet fra Beren og Lúthien, og som levde på øya Númenor i sjøen mellom Midgard og Valinor. De dro over havet til Midgard med en så stor hær at Saurons krigsmakt flyktet for dem. Det gikk opp for ham at han ikke kunne utslette dette folkeslaget med krigsmakt, så han lot seg selv bli tatt til gissel av kong Ar-Pharazôn. Slik klatret han raskt opp i rankene, og ble kongens personlige rådgiver. Han fikk mange menn til å tilbe Morgoth, og reiste et stort tempel der han utførte menneskeofringer. Til slutt overbeviste han kongen om å gjøre opprør mot valaene og angripe Valinor. Eru Ilúvatar, den ene Gud, blandet seg direkte inn og Númenor ble slukt av sjøen, og slik ble Númenors mektige armada utslettet. Sauron flyktet tilbake til Mordor, der han sakte gjenoppbygget sin styrke i den tiden som er mest kjent som de mørke årene.
På dette tidspunktet var han ikke i stand til å ta en ordentlig skikkelse, og regjerte nå gjennom terror og makt. Noen få, trofaste númenoranere reddet seg selv fra katastrofen, og de grunnla Gondor og Arnor i Midgard. Disse mennene ble ledet av Elendil og hans sønner. Elendil allierte seg med Gil-galad og dannet Det siste Forbund. Sammen utkjempet de en lang krig mot Sauron og hans heslige hærer. Mørkets herre ble beseiret, selv om begge høykongene falt i slaget ved Dommedagsberget. Isildur, som var Elendils sønn, kuttet den Ene Ringen av Saurons finger og tok den som sin egen. Ringen forrådte ham senere, og den ble tapt i mer enn to tusen år.
I tredje tideverv kom Sauron tilbake igjen, først i en festning som ble kalt Dol Guldur i Myrkskog. Der var han kjent som Åndemaneren. Gandalv Grå snek seg inn i Dol Guldur og oppdaget sannheten. Etter at sannheten var kommet frem, gikk alvene inn sammen med Det hvite Rådet (trollmennenes orden) og drev ut Sauron. Det hvite Rådet var ledet av Sarumann, som viste seg forrædersk og som ville ha Ringen selv. Sauron flyktet, ganske enkelt, til Mordor og gjenoppreiste Barad-dûr. Derfra begynte han å forberede til krig mot Gondor og alvene, nå med Sarumann som sin tjener.
Sauron mønstret enorme hærer av orker og allierte seg med onde menn fra sør og øst. Han tok et rødt øye som symbol, og på den tiden var det mulig for ham å sende hans vilje over hele Midgard, så Saurons Øye var et symbol på makt og frykt. Etter å ha torturert Gollum, en opprinnelig Ringbærer, fant han ut at Ringen ble funnet av hobbiten Bilbo Lommelun. Han sendte da ringskrømtene til Hobsyssel, bare for å finne ut at både Bilbo og hans nevø Frodo Lommelun hadde forlatt sysselet. Det var dessuten ukjent for Sauron at Frodo hadde blitt med i Ringens Brorskap for å ødelegge Ringen for alltid ved å kaste den i Orodruins hete, i Mordors hjerte.
Han sendte da ringskrømtene ut for å ta og drepe Frodo, og rundt på denne tiden oppdaget han også at Aragorn, som var Isildurs ætling, også hadde blitt med i Brorskapet. Han satte, for første gang, hærene sine i bevegelse.
Da Sarumanns hær ble knust i slaget ved Helmsdjupet, brukte Aragorn palantíren som en gang tilhørte Orthanc for å vise seg selv til Sauron. Han kom fram til den konklusjonen at Aragorn hadde ringen, og sendte en hær som var ledet av hans mektigste tjener – den tidligere Heksekongen av Angmar, Ringskrømtenes konge – for å utslette hele Minas Tirith i det som ble kjent som slaget på Pelennor-enga.
Selv om Sauron tapte slaget på Pelennor-enga og Vestens hærer var bedrøvelig minket, hadde han fremdeles enorme hærer i reserve i Mordor. Han ble utspilt av Aragorns strategi: vestens hærer skulle marsjere mot Sauron og dermed tiltrekke seg oppmerksomhet fra Øyet som var plassert på Barad-dûrs tårn, slik at Frodo skulle komme seg usett forbi Mørketårnet.
Frodo feilet i siste øyeblikk, og klarte ikke å motstå Ringens kraft på dets opprinnelsessted. Men, Gollum kom og prøvde å ta tilbake Ringen, og var dermed årsaken til Saurons fall: han falt ned i Dommedagsbergets juv med Ringen, og døde. Saurons kraft ble utslettet, og Barad-dûrs tårn ble knust til grus. Saurons ånd ble blåst bort av en vind fra vest, og han kunne aldri gjenoppstå igjen.
Navn og titler
[rediger | rediger kilde]Sauron (originalt Thauron) er quenya og kan bli oversatt til den avskyelige. Navnet er en avledning av adjektivet saura = avskyelig, stinkende. På sindarinsk er han kalt Gorthaur, der det siste elementet thaur tilsvarer quenya saur-, mens forstavelsen gor- betyr skremmende eller grusom.
Menneskene kalte ham også, i Numenórs storhetstid, for Annatar – gavenes herre. Dette fordi han tok på seg en ham som utstrålte skjønnhet og fredelighet. Han kan også kalles Den navnløse Fienden. Han hadde to hovedtitler:
- Mørkets herre
- Ringenes herre
Dessuten var han:
- Svikets mester
- Herre av Barad-dûr
- Gavenes herre
- Åndemaneren
- Det røde Øyet
- Ringsmeden
De andre titlene hans liknet veldig på Morgoths tidligere titler.
Se også
[rediger | rediger kilde]- Akallabêth
- «Om Kraftens Ringer og Tredje Tideverv», vedlegg i Silmarillion