Billighetserstatning

Billighetserstatning er den juridiske betegnelsen på en økonomisk godtgjørelse som kan gis i tilfeller der man lider tap som det ellers ikke finnes muligheter til å få erstattet direkte etter lover og regler. En annen betegnelse for billighetserstatning er erstatning for «tort og svie». En form for billighetserstatning er også ex gratia erstatning.

Billighetserstatning ytes som regel ikke der forholdet omfattes av andre erstatningsordninger.

Billighetserstatning kan gis i tre ulike sammenheng:

Ved en rettsavgjørelse. I en rettssak der noen har lidt overlast av økonomisk- eller ikke-økonomisk karakter skal retten, i tillegg til de dokumenterbare tap, og erstatninger som kan gis «etter lovens bokstav», også ta hensyn til «billigheten», dvs. hva som er skjønnsmessig rett og rimelig. I slike tilfelle, kan en del av billighetserstatningen også bli tilkjent som oppreisning (se Hetle-saken, der det etter oppreisningen i 1943 også ble gitt billighetserstatning i 1959).
Billighetserstatning etter søknad. Alle enkeltpersoner, firmaer, selskaper, organisasjoner o.l. kan søke om slik erstatning. Billighetserstatningen kan dekke alle typer tap av økonomisk eller ikke-økonomisk art. Søknader om billighetserstatning skal sendes til Sivilrettsforvaltningen, og avgjøres av Stortingets billighetserstatningsutvalg i saker der erstatningssummen er inntil kr 200 000 (i enkelte tilfeller kr 300 000).
Billighetserstatning etter stortingsvedtak. I enkelttilfeller der erstatningssummen overskrider kr 200 000 (300 000). I tilfeller som gjelder grupper av personer, eller saker som tas direkte opp i Stortinget.

Historisk utvikling og praksis i Norge

Billighetserstatning eller «rettferdsvederlag» er en svært gammel ordning, der staten har gitt vederlag i saker der det har vært ansett at enkeltpersoner har lidt urimelig overlast fra det offentliges side, og der erstatning ikke har vært direkte lovhjemlet. Siden 1814 kunne enkeltpersoner etter forordning om «andragender, søknader og bønneskriv» sende søknad til Stortinget om erstatning. Antall søknader økte årlig, og utover på 1900-tallet ble saksbehandlingen etterhvert uoversiktlig. I 1938 ble det vedtatt at alle saker skulle sendes over til Finansdepartementet, som skulle foreta en vurdering, for deretter å oversende dem til Stortinget. Søknadsmengden fortsatte å øke, og i 1953 ble det opprettet et utvalg («Rettferdsvederlagsutvalget») som kunne avgjøre sakene i første instans, med klagerett til Sortinget. I 1972 ble dette ansvaret overført til Forbruker- og administrasjonsdepartementet, og i 1981 til Justisdepartementet. Fra 1. januar 2004 overtok Justissekretariatene oppgaven som sekretariat.

Utviklingen i antall saker

Noen illustrerende tall for utviklingen i antallet saker:

1814 – 4 saker.
1938 – 19 saker.
1947 – 1952 – I gjennomsnitt 26 saker pr. år.
1990 – 238 saker.
1995 – 682 saker.
1998 – ca. 1 400 saker.
2000 – 540 saker.
2001 – 532 saker.
2002 – 2006 – Data mangler.

Mediefokuserte erstatninger

Kronologisk sortert:

Enkeltsaker

Fellessaker

Erstatninger til «personer som er blitt uberettiget overvåket av Politiets overvåkingstjeneste (POT) i perioden 8. mai 1945 til og med 8. mai 1996». (2001). Fristen for å kreve innsyn i overvåkingen gikk ut 31. desember 2002, og maksimalt erstatningsbeløp var kr. 100 000,-.
Erstatninger til «krigsbarn» (2004). – Siste søknadsfrist 1. januar 2008.
Erstatninger til romanifolket og tatere. (2004).
Erstatninger til «eldre utdanningsskadelidne samer og kvener». (2005).
Erstatninger til «barn i barnehjem og spesialskoler og barn med adferdsvansker». (2005).
Erstatninger til etterlatte etter Mehamn-ulykken. (2006).

Eksterne lenker

Statens sivilrettsforvaltning