Reinhard Heydrich

Reinhard Heydrich Reinhard Tristan Eugen Heydrich
Født	Reinhard Tristan Eugen Heydrich; 7. mars 1904; Halle (Saale) (Det tyske keiserrike)
Død	4. juni 1942 (38 år); Praha (Böhmen-Mähren); Skuddsår, sepsis
Beskjeftigelse	Politiker, militært personell, fekter, flyger, soldat, Medarbeider i gestapo
Embete	Medlem av Riksdagen (1933-1945); president i Interpol (1940–1942); Chef der Sicherheitspolizei und des SD (1939–1942) ;
Utdannet ved	Technische Universität München; Hans-Dietrich-Genscher-Gymnasium
Ektefelle	Lina Heydrich (1931–1942)
Far	Richard Bruno Heydrich
Mor	Elisabeth Krantz
Søsken	Maria Heydrich; Heinz Heydrich
Barn	Heider Heydrich
Parti	Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet	Det tyske riket
Gravlagt	Invalidenfriedhof
Medlem av	Schutzstaffel; Deutschvölkischer Schutz- und Trutzbund
Utmerkelser	16 oppføringer Deutscher Orden; NSDAPs partimerke i gull; Storbånd av Den oppadstigende sols orden; Blodordenen (1923); Wound Badge (1939) in Gold (1942) (posthumous recognition); Jernkorset; Den tyske ørns fortjenesteorden; Anschlussmedaljen (1938); Sudetenlandmedaljen (1938); Memellandmedaljen; Schutzwallmedaljen; NSDAP tjenestemedalje; Danzig-korset; Reichsführer-SS; Ehrenwinkel der Alten Kämpfer; SS-Ehrenring
Troskap	Nazi-Tyskland
Våpenart	Schutzstaffel
Militær grad	SS-Oberst-Gruppenführer, Obergruppenführer
Deltok i	Andre verdenskrig
IMDb	IMDb
	Signatur
	Reinhard Heydrich på Commons

Reinhard Tristan Eugen Heydrich (1904–1942)^[10] var en tysk offiser i Schutzstaffel (SS) og sjef for Reichssicherheitshauptamt fra opprettelsen i 1939 til sin død. Han var sammen med Heinrich Himmler, toppsjef i SS, en av de sentrale personene i organiseringn av holocaust og regnes som en av Det tredje rikets mektigste menn. Heydrich var i praksis Himmlers nestkommanderende. Han var mer direkte involvert i holocaust enn Himmler fordi Heydrich var den som koordinerte Einsatzgruppene.^[11] Han var opprinnelig offiser i marinen og var kampflyver.^[12]

Han var sjef for Sicherheitsdienst (SD) 1931–1941, for Gestapo (det hemmelige politiet) fra 1934 til 1936 og for Sicherheitspolizei (Sipo) 1936–1942. Etter at nazistene kom til makten forfulgte han nådeløst antatte fiender av riket inkludert frimurere, jøder og kirkens tjenestemenn. Heydrich overdrev ofte truslene fra politiske fiender for å kunne utvide nazi-regimets sikkerhetsapparat.^[13]^[14]

I 1939 ble SD og Sipo forent under Heydrich ledelse i Reichssicherheitshauptamt (RSHA) som var den sentrale etaten med størst ansvar for gjennomføring av holocaust. Som sjef for RSHA var han ansvarlig for nazistenes terror gjennom Gestapo og SD i Tyskland og okkuperte områder. Samtidig var han fungerende «riksprotektor» og praktisk talt tysk diktator over det okkuperte Böhmen-Mähren (i dag Tsjekkia).^[13]^[15]^[14]

Heydrich døde 4. juni av skadene ved et attentat i Praha 27. mai 1942.^[10] Ved massakren i Lidice ble alle menn i landsbyen Lidice henrettet og landsbyen jevnet med jorden som hevn for Heydrichs død. Heydrichs åtte måneder som leder i Praha og tiden etter attentatet minnes som en særlig mørk tid i moderne tsjekkisk historie.^[14] Himmler tok selv over ledelsen av RSHA inntil Ernst Kaltenbrunner kom inn som sjef for RSHA i januar. 1943^[16] Kurt Daluege fungerte som protektor sommeren 1942 etter Heydrichs død.^[17]^[18]^[19]^[20]

Heydrich var i utgangspunktet ikke særlig opptatt av politikk og var lite ideologisk orientert.^[21] Det er uklart om han var personlig overbevist om gjennomføring av holocaust.^[22] Heydrich var en opportunist og maktsøkende, sosial klatrer.^[23]^[24]^[25] Han kom fra en kultivert og borgerlig middelklassefamilie.^[26] Heydrich ble nazist i stor grad ved tilfeldigheter etter at han i 1931 ble arbeidsledig, og Himmler rekrutterte ham til det nazistiske partiet i Tyskland NSDAP. Sammen bygget de to opp nazistenes sikkerhetsapparat innenfor rammen av SS.^[15]

Bakgrunn

Familiebakgrunn

Reinhard Tristan Eugen Heydrich ble født 7. mars 1904 i Halle ved elven Saale i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt.^[10] Moren Elisabeth Anna Amalia Krantz kom fra en fremstående familie i Dresden. Morfaren Eugen Krantz var leder for musikkonservatoriet Hochschule für Musik Carl Maria von Weber i Dresden.^[11] Moren Elisabeth var pianist og arbeidet blant annet som pianolærer på konservatoriet i Halle. Det tredje fornavnet hadde Reinhard Heydrich etter morfaren som var Bruno Heydrichs mentor.^[27]

Faren Bruno Heydrich var en anerkjent komponist og operasanger som hadde grunnlagt og var direktør for musikkonservatoriet i Halle, hvor moren Elisabeth var pianolærer.^[28] Faren hadde skrevet flere operaer, deriblant Amen, som ble uroppført i Köln i 1895 ni år før sønnen ble født og med en profetisk tittel på prologen: «Reinhards forbrytelse».^[29] I Amen fremstår Reinhard som en germansk helt med solid moral og fysiske og intellektuell begavelse. Operaen var en stor suksess og ga Bruno en viss økonomisk trygghet. Bruno hadde det økonomisk vanskelig som ung etter at faren døde tidlig. Brunos mor giftet seg etter noen år med den 13 år yngre låsesmeden Gustav Robert Süss.^[30] Heydrichs to første fornavn skriver seg fra Amen og fra Wagners opera Tristan og Isolde.^[10]

Foreldrene hadde nokså ulik familiebakgrunn, men delte interessen for musikk. Moren var oppdratt som katolikk, og Bruno konverterte til katolisismen etter hennes ønske. I 1898 flyttet de til Halle som på den tiden gjennomgikk en sterk vekst. Elisabeth arvet en god del etter faren, og dette medvirket til at Bruno kunne etablere en korskole i Halle. I 1901 ble korutdanningen et fullverdig musikkonservatorium med spesialisering i piano og sang.^[31] Musikkonservatoriet var en stor suksess, og hadde da Reinhard ble født, 190 elever og 11 lærere, og i 1908 var det 300 elever og 19 ansatte.^[32]

Familien var etter hvert økonomisk og sosialt blant byens fremste^[33] og holdt seg med flere tjenere. De pleide omgang med byens ledende personer; krigshelten Felix von Luckner var en venn av familien. Da konservatoriet ekspanderte, flyttet det inn i nye lokaler sentralt i byen, og lokalene omfattet også en romslig bolig for Heydrich-familien.^[34]

Heinz Siegfried, Reinhardts yngre bror, tok sitt eget liv i 1944 under uklare omstendigheter. Heinz Siegfried forhindret ved to anledninger deportasjon av jøder ved å skaffe dem falske utreisevisum. Selvmordet kan skyldes frykt for etterforskning for korrupsjon.^[35]

Utdanning og unge år

Heydrich selv var dyktig til å spille både cello og fiolin, og som familien ellers glad i musikk.^[10] Han var altergutt i den katolske kirken.^[11]

Som gutt var han tynn og sjenert og ble oppfordret til trening og fysisk fostring, noe som gjorde ham fysisk sterk og i god form. Han utmerket seg som idrettsmann,^[10] særlig i fekting og svømming. Han var en dyktig rytter og skytter.^[12] Heydrich var avholdsmann og røykte ikke.^[11] Mens han var travelt opptatt som riksprotektor i Böhmen-Mähren opprettholdt han sin treningsrutine. Han deltok høsten 1941 på landslaget i fekting mot Ungarn.^[36]

I ettertid ble han omtalt som en enstøing.^[37] Han var hengslete, litt skjeløyd og hadde en fistelstemme^[10] som gav ham økenavnet «Geiten». Selv på toppen av sin karriere kvidde han seg for å holde offentlige taler, av frykt for å bli gjort til latter på grunn av stemmen sin.^[38]

Han var ikke politisk aktiv i 1920-årene,^[39] selv om han senere prøvde å påberope seg en periode i et frikorps, noe som ikke lar seg bevise.^[40] I 1919, 15 år gammel, meldte han seg inn i en paramilitær enhet for å «gjenerobre» Halle fra kommunistiske demonstranter og for å delta i ordensvern i byen.^[10]^[40] Heydrich ble som tenåring tiltrukket av den nasjonalistiske Völkisch-bevegelsen.^[13]

Heydrich fullførte gymnas våren 1922.^[13] Første verdenskrig og den urolige økonomien i 1920-årene medførte at en stor del av familiens formue gikk tapt.^[11] På grunn av det økonomiske krakket etter verdenskrigen var det uaktuelt for Heydrich å overta ledelsen av konservatoriet slik tanken opprinnelig var.^[11]

I militæret lærte Heydrich seg en del engelsk, fransk og russisk.^[41]

Ekteskap

Heydrich traff Lina von Osten fra Fehmarn på en dansetilstelning i Kiel i 1930. De giftet seg i desember 1931. I sin skoletid i byen var Lina blitt overbevist nasjonalsosialist (nazist) på et partimøte i 1929, og hun meldte seg inn i nazipartiet NSDAP i 1929, som resten av sin familie. Heydrich delte ikke hennes begeistring og ville som marineoffiser holde seg utenfor partipolitikk.^[13]^[43]

I januar 1942 flyttet Lina og barna til slottet i Praha der Heydrich residerte som riksprotektor. Der levde hun bekvemt og staselig med en stor stab av tjenere. Lina ble lei av slottet i sentrum av Praha og ved påsketider 1942 flyttet de til lukseriøse Panenské Břežany (tysk: Jungfern-Breschan) omkring 20 km fra Praha. Residensen tilhørte Ferdinand Bloch-Bauer, en tsjekkoslovakisk forretningsmann og kunstsamler av jødisk opphav, og eiendommen hadde blitt konfiskert av nazistene. Slavearbeidere ble hentet fra Theresienstadt for å anlegge svømmebasseng i hagen.^[44]

Lina og Reinhard fikk til sammen fire barn og Lina var gravid da Heydrich døde i 1942.^[11]^[35] Lina tok sønnen Heider ut av Hitlerjugend i 1944 av frykt for fremtiden.^[45]

Påstander om jødisk avstamning

Det gikk i samtiden rykte om at Heydrich var av jødisk opphav. Bakgrunnen var at hans farmor Ernestine Wilhelmine Heydrich fikk flere barn i sitt første ekteskap med Reinhold Heydrich, deriblant Heydrichs far Bruno. Som enke giftet hun seg igjen med låsesmeden Gustav Robert Süss. Han var medlem av den evangelisk-lutherske menighet og ikke jøde. Süss er vanlig et jødisk etternavn, som i Lion Feuchtwangers roman Jud Süss fra 1926.^[15]

I 1926 var Heydrichs bror Heinz blitt nektet medlemskap i en fekteklubb i Dresden fordi han ble regnet som jøde.^[29] Heydrichs far ble, på grunn av sin stefar, iblant kalt Bruno Heydrich-Süss.^[46] Dersom noen av hans besteforeldre var jødisk^[11] ville Heydrich blitt regnet som en såkalt Mischling i nasjonalsosialistisk raseterminologi.^[11]

På grunn av påstander om jødisk avstamning gjennomførte i 1932 partiet ved Gregor Strasser en ydmykende gransking.^[11]^[46]^[47]^[a]

Ryktet om at familien var av jødisk opphav fulgte Heydrich hele livet,^[15] og til 1940 førte han saker mot personer som fornærmet ham med antydninger om «uren» avstamning.^[47]

Militær karriere

Våren 1922 begynte han befalsopplæring i Reichsmarine, og han fullførte denne i 1926 med spesialisering innenfor radiosignal og kommunikasjon, og tjenestegjorde deretter som radiooffiser med grad som løytnant.^[13]^[43] I marinen ble han venn av sin overordnete Wilhelm Canaris, senere sjef for Abwehr, blant annet med utgangspunkt i felles interesse for musikk.^[41]

Avskjed fra marinen

I 1931 ble Heydrich avskjediget fra marinen etter å ha hatt et forhold til datteren av en innflytelsesrik mann, samtidig som han forlovet seg med en annen ung kvinne, Lina von Osten.^[13]^[43] Heydrich og Lina ble forlovet, og avisnotisen om dette klippet han ut og viste til flere venner og bekjente, også den kvinnen han hadde et forhold til og som selv mente hun hadde fått ekteskapsløfte. Hun fikk et nervøst sammenbrudd, da Heydrich tidligere hadde overtalt henne til å overnatte hjemme hos seg i Kiel i stedet for å ta inn på et hotell. Hennes far skal ha klaget til marinens overkommando.

I æresretten innrømmet Heydrich at han var blitt kjent med piken på et ball etter Kiel-regattaen, men at hun dukket opp på rommet hans av seg selv. Han kunne sluppet unna med en reprimande for en «kvinnehistorie», men var arrogant og lite oppriktig i sin forklaring overfor den militære æresretten, hvor han la ansvaret på kvinnen,^[48]^[11] i tillegg til en foraktelig holdning til marinens æreskodeks. På bakgrunn av dette ble saken sendt videre til admiral Erich Raeder.^[49] Raeder konkluderte: «Enkel avskjed i unåde» på grunn av skammelig oppførsel.^[50]^[51]^[b]

Etter krigen fremkom at Heydrich ikke hevnet seg på de som sto bak avskjeden trolig fordi han fryktet mer snakk om saken som kan vært alvorlig. Dokumenter fra saken er forsvunnet, og kvinnen og hennes far har ikke latt seg identifisere.^[50]^[51]

Avskjeden fra Reichsmarine var et stort prestisjemessig nederlag og slag mot Heydrichs selvtillit, og han sto arbeidsløs med bare et begrenset månedlig sluttvederlag fra marinen. Han ble med dette arbeidsledig uten utsikter til karriere og hadde ingen familieformue å støtte seg på.^[11]

Parti- og SS-karriere

I 1931 begynte SS-sjef Heinrich Himmler å opprette en etterretningstjeneste underlagt SS. Etter forslag fra sin forlovede, Lina von Osten, søkte Heydrich en administrativ stilling i SS. På denne tiden var Lina mye mer politisk engasjert enn ham, og Heydrich søkte seg til SS blant annet for å vise seg som en god ektemann overfor Lina og hennes nasjonalistiske familie. SS’ kvasimilitære organisering tiltrakk Heydrich. Heydrich reiste i juli 1931 til Hamburg for å arbeide i SS der. Heydrich hadde ingen erfaring med det arbeidet SS drev med, og det radikale politiske miljøet var nytt for ham. Heydrich ble radikalisert mens han gjorde karriere i SS og nazipartiet.^[11]^[52]

Heydrichs utvikling etter 1931 var påvirket av dette miljøet av unge radikale menn med fantasier om voldelig rensing av Tyskland for dets indre fiender; samtidig avviste disse unge ideologene den foregående generasjons borgerlige etikk som avleggs og uegnet til å sikre en nasjonal gjenfødelse. Heydrich gikk opprinnelig inn i SS av opportunistiske grunner, men var etter få år overbevist nazist.^[11]

Da Himmler og Heydrich begynte å arbeide sammen, var SS en ubetydelig organisasjon og underordnet Sturmabteilung (SA) ledet av Ernst Röhm.^[53] SS hadde 280 medlemmer da Himmler tok over i 1929. Himmler krevde at alle som søkte medlemskap i SS måtte legge ved foto slik at han personlig kunne kontrollere at de holdt god rasemessig standard. SS hadde et elitepreg, og det tiltrakk mange arbeidsløse unge akademikere. SS appellerte til tidligere Freikorps-offiserer hvorav mange var fra lavadelen blant annet Erich von dem Bach-Zelewski og Udo von Woyrsch. I 1931 hadde SS vokst til 10 000 mann mens SA hadde 100 000 medlemmer.^[54]

Rekruttering til SS

Heydrich møtte Himmler første gang 14. juni 1931 på Himmlers hønsefarm utenfor München.^[55] Himmler, som ønsket seg høye menn med blå øyne og anetavle uten «mindreverdig» innslag, ble imponert over Heydrichs fremtoning. Himmler fortalte Heydrich at han planla en etterretningstjeneste innenfor SS.^[56]

Det viste seg at intervjuet om ansettelse 14. juni var basert på en misforståelse: Heydrich hadde vært radiooffiser i marinen, ikke etterretningsoffiser, og han var derfor ikke kvalifisert til det ledige vervet i SS. Himmler ga i stedet Heydrich i oppgave å skissere et etterretningskontor innenfor SS. Heydrich fikk 20 minutter på seg og baserte seg på overfladisk kunnskap om temaet fra billig krimlitteratur som han leste hyppig. Himmler ble imponert og valgte Heydrich fremfor den tidligere politimannen Horninger (som viste seg å være en agent for det bayerske politiet).^[klargjør]^[56]

Tidlig virke i SS

Himmler og Heydrich fant raskt tonen. Himmler ble så imponert av Heydrichs ideer at Heydrich fikk i oppdrag å bygge opp den interne etterretningstjenesten i partiet, senere kjent som Sicherheitsdienst (SD).^[13] Himmler ga Heydrich en ny sjanse etter den avbrutte offiserskarrieren og sikret seg slik en lojal medarbeider. Heydrich viste seg å ha utmerkede administrative ferdigheter, var ambisiøs og brutalt målrettet. Himmler og Heydrich utfylte hverandre og bygget opp SS fra en ubetydelig enhet innenfor NSDAP til det sentrale organet for nazistenes maktutøvelse.^[11] I desember 1931 ble Heydrich forfremmet til SS-Sturmbannführer (tilsvarende major i militæret).^[10]

Heydrich fikk relativt lav lønn, mindre enn vanlige arbeidere i industri og varehandel. Etterretningsavdelingen var opprinnelig liten og nokså ubetydelig og Heydrichs hovedoppgave var å bygge opp et arkiv over alle motstandere av partiet. I 1932 ble avdelingen organisert som Sicherheitsdienst. Heydrich reiste i juli 1931 til Hamburg for å arbeide i SS der.^[52]^[57] I Hamburg var SS dominert av fanatiske nazister, og Heydrich ble der kjent med Bruno Streckenbach som ble Heydrichs nære medarbeider.^[58]

Etter nazistenes maktovertakelse

Himmler var etter den nazistiske maktovertakelsen politisjef i Bayern og med støtte av innenriksminister Wilhelm Frick og oppmuntret av Heydrich tok han fra 1933 raskt over kontrollen med det hemmelig politiet i alle delstater, unntatt Preussen. I april 1934 ga også Reichsminister Hermann Göring etter og overførte kontrollen med Gestapo fra Rudolf Diels til Himmler. Heydrich ble 22. april 1934 sjef for Gestapo samtidig som han var sjef for SDs hovedkontor. Hitler ga samtidig Himmler kontroll over alt tysk politi utenom Preussen. I 1936 ble hele det tyske politiet lagt under Himmler med Heydrich som toppsjef for kriminalpolitiet. Heydrich var da 32 år gammel og en av regimets mektigste.^[51]^[59]^[60]

Til stillingen som sjef for Gestapo bragte han med seg SS-ideologien. Blant annet betraktet han beskyttelse av den tyske rase mot jødene som en viktig oppgave. Gestapo brukte etterhvert store ressurser på etterforskning av ulovlig seksuell omgang mellom jøder og «ariere». Etter maktovertakelsen ble SS en blanding av avdeling i et politisk parti og en statlig etat.^[25]

Heydrich bygget stadig ut sitt apparat for overvåkning, med særlig vekt på politiske motstandere innenlands. Heydrich havnet etter hvert i strid med admiral Canaris som var sjef for den militære etterretning og kontraspionasje om ansvarsfordeling; for å bilegge striden utarbeidet Werner Best i 1935–1936 en tipunktsavtale om ansvarsområder. Avtalen fastsatte at Abwehr skulle drive militær spionasje og kontraspionasje, mens Gestapo og SD skulle holde seg til politiarbeid og politiske saker. Imidlertid fortsatte rivaliseringen mellom de to lederne og deres etater.^[61]^[62]

Som sjef forlangte Heydrich at medarbeiderne iblant fulgte ham på runder i Berlins barer og bordeller. Det likte de dårlig, da han var ustabil i alkoholpåvirket tilstand og hadde et dårlig rykte blant de prostituerte, slik at han trengte sine underordnede som mellommenn.^[63] I sitt kontor i Prinz-Albrecht-Straße, var det skjulte mikrofoner overalt, i vegger og lamper, og skrivebordet hadde innebygd automatvåpen som kunne utløses om man trykket på en knapp.^[64] Heydrich og Himmler arbeidet godt sammen, noe som tjente til begges fordel etter hvert. Heydrich baserte sin angiverstat på «loven om ondsinnethet» av 20. desember 1934, som gjorde det straffbart å fremføre påstander egnet til å undergrave folks tillit til partiledelsen. Bare i løpet av 1937 ble 17 168 personer anmeldt etter denne loven.^[57]

I 1935 traff Carl Jacob Burckhardt fra Røde Kors i Sveits Heydrich hos hertugen av Coburg (far til dronning Sibylla av Sverige) i et forsøk på å skaffe Røde Kors innpass i tyske konsentrasjonsleire. Tyskerne ville bare tillate samtaler mellom fanger og Røde Kors-personale om SS-voktere fikk være til stede. Dette godtok ikke Burckhardt.^[57]^[c]

Forholdet til Röhm og SA

Heydrich medvirket ved mordaksjonen 30. juni 1934 (lange knivers natt) mot SA-leder Ernst Röhm og andre SA-folk.^[65] Heydrich var dus med Röhm som var fadder til hans eldste sønn, Klaus. Heydrich var i ledtog med Himmler og Göring samtidig en viktig brikke i spillet som førte til likvidasjonen av Röhm i 1934; Heydrich avdekket eller fabrikkerte «bevis» for at Röhm hadde mottatt 12 millioner mark fra Frankrike for å ta makten fra Hitler i et statskupp. Hitlers rolle er uklar^[66]^[67]^[68] og trolig var han ubesluttsom.^[69]

SS var opprinnelig underordnet SA og Röhm. Himmler, trolig tilskyndet av Heydrich, ønsket å få slutt på denne organiseringen blant annet fordi SS i deres øyne tross alt var elitetroppene.^[60] Heydrich overbeviste Himmler om at Röhm og hans klikk måtte likvideres.^[51]

Overvåking av politiske motstandere

Etter NSDAPs maktovertagelse hjalp Heydrich Adolf Hitler med å grave frem hemmeligheter om politiske motstandere, og han hadde på dette tidspunkt et stort arkiv over personer og organisasjoner med opposisjonelle standpunkter. Heydrich skal ha holdt muligheten åpen for at Hitlers farfar kunne ha vært jøde, og at det kunne være jødisk blod i Himmlers egen slekt. Propagandaminister Josef Goebbels' sidesprang og Görings fråtsing og korrupsjon ble notert. Heydrich skal tidlig ha begynt å samle kompromitterende materiale om andre sentrale personer i nazipartiet, inkludert Himmler og Goebbels. Han hadde sendt brev fra Alfred Rosenberg til en jødisk venninne og han skal ha dokumentert at leder av Deutsche Arbeitsfront, Robert Ley, var av direkte jødisk avstamning.^[65]^[70] Heydrich sørget for overvåkning av visekansler Franz von Papen.^[51]

Heydrich åpnet et bordell kalt Salong Kitty i Giesebrechtstrasse 11^[71] i Berlin, der alle rom var avlyttet, i håp om at de prostituerte kunne avlokke de celebre gjestene betroelser som kunne gi ham taket på dem, men dette kom det aldri noe ut av dette. Innehaversken, Kitty Schmidt, hadde jevnlig ved hjelp av flyktninger sendt penger til engelske banker. 28. juni 1939 dro hun selv, men ble arrestert på grensen til Nederland og forelagt et ultimatum: Enten samarbeidet hun, eller så havnet hun i konsentrasjonsleir.^[72]

Andre verdenskrig

Før utbruddet av andre verdenskrig deltok Heydrich i forberedelsene til Anschluss (Østerrikes innlemmelse i Tyskland) og til innlemmelsen av Sudetenland og resten av Böhmen og Mähren. Han deltok i planleggingen av Krystallnatten i 1938 og Invasjonen av Polen i september 1939.^[22]

I slutten av september 1939 ble Heydrich sjef for det nyopprettede Reichssicherheitshauptamt (RSHA), hvor alle de forskjellige hemmelige tjenester i SS ble samlet. RSHA samlet SiPo (tidligere resultat av sammenslåing av kriminalpolitiet, Kripo og hemmelig statspolitiet, Gestapo) og Sicherheitsdienst (SD, partiets egen etterretningstjeneste) under samme ledelse. Hensikten var å rense landet og statsapparet for dets (antatte) fiender, også som et preventivt tiltak.^[11]

Okkupasjon av Polen

Se også: Invasjonen av Polen og Einsatzgruppen

Heydrich var direkte involvert i angrepet på Polen 1. september 1939, ettersom han planla angrepet på Gleiwitz. Angrepet på radiosenderen i Gleiwitz ble arrangert for at det skulle se ut som et polsk angrep på Tyskland. Planen ble utarbeidet av Hitler, Himmler og Heydrich.^[73] Dette var Hitlers påskudd for å angripe Polen og med det ble verdenskrigen utløst.^[74]

I august 1939 kom Heydrich til Gleiwitz sammen med flere SS-menn. For å gjøre angrepet troverdig, ble seks internerte i Sachsenhausen henrettet iførte polske uniformer. SS-offiseren Alfred Naujocks gjennomførte aksjonen på oppdrag fra Heydrich.^[73]

Terrorvelde

Det tyske regimet iverksatte en brutal okkupasjon helt fra begynnelsen av felttoget i Polen og Einsatzgruppene spilte der en viktig rolle.^[75] I de erobrede områdene bak de regulære hærstyrkene gikk fem (senere syv) Einsatzgrupper til verks. Disse «innsatsenhetene» fra SS var underlagt Heydrich og hadde til oppgave å eliminere fiender av okkupasjonsmakten og skyte gisler som gjengjeldelse i tilfelle aksjoner mot okkupasjonen. Enhetene samlet opp politisk «uønskede» polakker (i landets elite) som ble henrettet på stedet eller satt i konsentrasjonsleir.^[76]^[74] I løpet av september ble minst 12 000 mennesker henrettet, hovedsakelig av Einsatzgruppene, dels av den tyske hæren og milits av etniske tyskere. Innen utgangen av 1939 var mellom 40 000^[77] og 60 000 sivile polakker drept i massehenrettelser.^[75]

Einsatzgruppene i Polen besto av til sammen rundt 2000 mann fra Sipo, kriminalpolitiet og Gestapo under Heydrichs ledelse og underlagt RSHA.^[75] Einsatzgruppene ble etablert i forbindelse med planleggingen av invasjonen og skulle i nært samarbeid med Wehrmacht pasifisere de okkuperte områdene.^[75] Det store antalle bevæpnede og uniformerte tyskere fra flere ulike deler av statsapparatet gjorde det vanskelig for sivile i Polen å holde rede på hvem de hadde med å gjøre.^[75]

Operasjon Unternehmen Tannenberg hadde som mål å ødelegge sjiktet av ledende personer i Polen blant annet med sikte på demografisk omorganisering av det erobrede territoriet. Operasjonen ble beordret av Hitler og organisert av Heydrich og hans assistent Werner Best.^[78] Himmler og Heydrich reiste på inspeksjon i det vestlige Polen i første del av september, noe som ført til mer ytterliggående tiltak fra Einsatzgruppene.^[79]

I løpet av september 1939 det klart at den anti-jødiske politikken iverksatt av SS hadde to relaterte ingredienser: Terror mot jødiske polakker for raskt å fordrive dem fra den del av Polen som skulle germaniseres og konsentrasjon av jødene i spesielt utpekte områder.^[78] Heydrich instruerte i slutten av september 1939 om opprettelse av lukkede jødegettoer, om at jødene på landsbygda straks skulle konsentreres i byene og at gettoene skulle styres av et eldreråd, såkalt Judenrat.^[80]^[81]

Tidlig i felttoget ble etnisk tyske innbyggere angrepet av etnisk polakker der rundt 5 000 ble drept, blant annet ble rundt 100 etniske tyske i byen Bromberg (polsk: Bydgoszcz) mishandlet og drept. Dette ga SS et påskudd til brutalitet mot polakker, og Heydrich og Himmler mente at Einsatzgruppenes mandat og fullmakter burde utvides.^[82] I alt 1 300 sivile innbyggere av Bromberg ble henrettet 5.–12. september inkludert 50 skoleelever.^[77]

SS-*Obergruppenführer* Udo von Woyrsch. Etter andre verdenskrig ble han dømt for massakrene i Polen og for mord under de lange knivers natt.^[75]^[78]^[83]

Heydrich instruerte 11. september Bruno Streckenbach og Udo von Woyrsch (som ledet hver sin gruppe) om at kraftigst mulige tiltak måtte brukes mot opprørere. Woyrsch intensiverte etter dette innsatsen blant annet ved å massehenrettelser flere steder og i Dynów ble jøder brent levende i synagogen.^[79]

Konflikt med Wehrmacht

Mange toppsjefer i den regulære tyske hæren var rasende over SS’ voldsbruk og vurderte krigsrett mot Udo von Woyrsch. Wehrmacht-kommandanter på lavere nivå samarbeidet ofte med SS og blant annet ved å overlevere fanger til SS for henrettelse.^[79]

Heydrich oppmuntret til henrettelse av mistenkte polakker og jøder, og samtidig var han opprørt over uryddige aksjoner og plyndring utført av blant andre Volksdeutscher Selbstschutz og etterforsket SS-folk involvert i slikt. Heydrich anså plyndring (også av jødisk eiendom) som et simpelt og uverdig motiv (mens drap på politiske fiender ikke var det); dessuten skulle jødisk eiendom tilfalle den tyske stat.^[77]

Høsten 1939 var det stadig tautrekking mellom SS og hæren om myndighetsforhold. Heydrich var frustrert over hærens manglende forståelse for sikkerhetstiltak i regi av SS bak fronten og han mente at Wehrmachts militære domstoler ikke var ivrig nok med ilegging av dødsstraff. I september 1939 klaget han over at 200 henrettelser daglig var for lite.^[84] I forbindelse med sin kritikk av militærdomstolene konkluderte Heydrich: Vi vil spare småfolkene, men aristokratiet, prester og jødene må drepes.^[75]^:18

Admiral Wilhelm Canaris, sjef for Abwehr, var forskrekket over Heydrichs holdning og rapporterte ham til general Franz Halder. Halder mente at massehenrettelsene som Heydrich ledet var så ille at hæren burde gripe inn, samtidig noterte Halder at Hitler og Göring ønsket å ødelegge det polske folk. Canaris advarte Wilhelm Keitel, den tyske øverstkommanderende, om at resten av verden ville holde Wehrmacht ansvarlig for overgrepene og Keitel svarte da at saken var avgjort av Hitler og at han (Keitel) overlot dette til SS.^[84] Wehrmacht-sjefene skal ikke ha blitt informert om Heydrichs utvidete virksomhet, men aksepterte Himmlers innblanding fordi han ble støttet av Hitler og fordi det bidro til å pasifisere det okkuperte området.^[75]^:20

I forbindelse med massakren i Bromberg fikk Wehrmacht klar ordre om å ikke hindre Einsatzgruppenes arbeid: General Adolf Strauss klaget da til overkommandoen over at ansvarsforholdene på denne måten ble snudd opp ned. Walther von Brauchitsch, hærens øverstkommanderende, minnet 18. september 1939 hærens kommandanter på at Wehrmacht var eneveldig i de okkuperte områdene og at forsøk på innblanding i militærdomstolene fra partiorganer (det vil si SS) skulle ignoreres. Himmler ga samme dag ordre til sikkerhetspolitet om at polske partisaner skulle henrettes.^[85] Under møte med Hitler, Heydrich og Himmler ble Brauchitsch presset til å la Einsatzgruppene drive sin virksomhet. I slutten av september var det stadig tautrekking om ansvarsområder og hva hærens kommandanter skulle informeres om.^[86]

General Johannes Blaskowitz fordømte i november Einsatzgruppenes virksomhet som kriminelle overgrep og uttrykk for SS’ primitive og sykelige instinkter. Hitler ble rasende over Blaskowitz’ rapport og avfeide Wehrmacht som patetisk sentimentale; Hitler ga derpå amnesti for alle overgrep i Polen og fratok Wehrmachts militær domstoler jurisdiksjon over SS.^[87]

Bosettingstiltak

I slutten av september 1939 var det klart at Polen skulle forsvinne fra kartet ved å deles i tre rasemessig adskilte deler: En tysk og en polsk del samt et lite jødisk «reservat». De vestlige delene inkludert Warthegau, Danzig/Vestpreussen og øvre Schlesien skulle bli etnisk rent tysk ved å fordrive andre og ved å bosette etnisk tyske fra områder erobret av Sovjetunionen. I annekterte områder som skulle «germaniseres» bodde det 9 millioner etnisk polske, 600 000 etnisk tyske og 600 000 jøder. Det polske området og det jødiske reservatet skulle være helt i øst, det såkalte Generalguvernementet dit jødiske og etnisk polske innbyggere skulle fordrives fra annekterte områder.^[88]

Hitler erklærte i tale i Riksdagen 6. oktober at den viktigste oppgaven var en etnisk reorganisering av det østlige Sentral-Europa og Himmler ble overraskende utnevnt til Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums (RKFDV, «rikskommissær for styrking av den tyske nasjon»). SS hadde ingen tidligere erfaring med bosettingstiltak og forflytting av folkegrupper.^[88]

Vestfronten

Frankrike og Belgia

Den tyske ekspansjonen i Vest-Europa i 1940, inkludert Norge, ga ikke Heydrich særlig utvidet makt slik som etter okkupasjonen av Polen. Belgia, Luxembourg og det nordligste Frankrike ble etter slaget om Frankrike satt under militær administrasjon med sete i Brüssel og ledet av den konservative generalen Alexander von Falkenhausen. Heydrichs SD og Sipo spilte en relativt liten rolle i Brüssel.^[89]

Militæradministrasjonen i Paris, under ledelse av den konservative generalen Otto von Stülpnagel, ville ikke slippe til RSHA i særlig grad i okkupasjonsadminstrasjonen. Etter våpenhvilen i juni 1940 reiste Helmut Knochen med 15 personer fra RSHA til Paris. I mai 1942 ble Carl Albrecht Oberg, Heydrichs tidligere personlige adjutant, innsatt som HSSPF i Paris. Werner Best, som hadde forlatt RSHA etter uvennskap med Heydrich, ble utnevnt til leder for den sivile administrasjonen i Frankrike.^[89]

Storbritannia

Heydrich ventet at Tyskland ville seire i slaget om Storbritannia. Heydrich instruerte sine folk om å forberede okkupasjonen av de britiske øyer blant annet ved å sette opp lister over personer som skulle arresteres. Franz Six i RSHA skulle lede en Einsatzgruppe i Storbritannia og Six skulle være sjef for sikkerhetspolitiet der. Heydrich selv deltok under kampene i enkelte flytokt på trygg avstand fra britiske styrker.^[90] Six satte sammen en gruppe på 40 mann og denne skulle landsettes samtidig med luftbårne tyske styrker. Six begynte kartlegging av frimurere, marxister, kirken, liberalere og jøder i Storbritannia.^[91]^[92]^[90]

Walter Schellenbergs håndbok Informationsheft GB ga inntrykk av at Storbritannia var styrt av frimurere, jøder og en håndfull elite fra privatskolene, mens erkebiskopen av Canterbury og Church of England sto bak den anti-tyske kampanjen. Håndboken var blant annet basert på forhør av de britiske agentene Richard Henry Stevens og Sigismund Payne-Best tatt til fange ved Venlo-episoden i 1939.^[91]^[92]^[90] Six og hans menn skulle arrestere og deportere til Tyskland 2820 navngitte ledende personer i Storbritannia. Listen over planlagte arrestasjoner, Sonderfahndungsliste G.B. (engelsk: The Black Book), var sammenstilt av Schellenberg i mai 1940.^[91]^[92]^[93]^[90]

Østfronten

Se også: Operasjon Barbarossa og Einsatzgruppen

Før invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 satte Heydrich og Bruno Streckenbach opp fire Einsatzgrupper som skulle følge bak hver sin armegruppe inn i de erobrede områdene. Lederne ved invasjonstidspunktet var de høyere SS-offiserene Franz Walter Stahlecker, Arthur Nebe, Otto Rasch og Otto Ohlendorf. Ledelsen av Einsatzgruppene med underenheter var dominerte av velutdannede, relativt unge menn fra RSHA. I mai og juni 1941 ble mannskap til enhetene samlet ved politiskolen i Pretzsch der Heydrich kom på besøk mange ganger før invasjonen 22. juni.^[94] For Heydrich var invasjonen slutten på en frustrerende periode der SD/Sipo fikk utrettet lite i Vest-Europa og der befolkningsituasjonen i Polen forble uløst.^[95]

Himmler samlet toppledelsen i SS 11. juni i et slott nær Paderborn. Til stede var Heydrich, Kurt Daluege, Karl Wolff, Hans-Adolf Prützmann, Erich von dem Bach-Zelewski og Friedrich Jeckeln. Tema for møtet var blant annet demografisk omkalfatring av Europa og Himmler nevnte at man måte regne med 30 millioner døde i Øst-Europa. Ifølge Gerwarth var de klar over at de snart ville gå i gang med en rasemessig motivert utryddelse i et omfang ingen hadde sett tidligere.^[94]

Einsatzgruppene innledet den første fasten av holocaust ved massakre på sivile i alle erobrede områder av Sovjetunionen straks etter invasjonen. I begynnelsen ble voksne jødiske menn henrettet hundrevis eller tusenvis om gangen.^[96] Til forskjell fra det okkuperte Polen var samarbeidet med Wehrmacht godt og det var ikke omfattende klager over Einsatzgruppenes framferd. Heydrich instruerte lederne i Einsatzgruppene om å ikke hindre massakrer initiert av lokalbefolkningen.^[97] Såkalte politiske kommissærer skulle henrettes på stedet, men Heydrich sørget for forhør i regi av SD og Abwehr før de ble henrettet. På grunn av den raske tyske fremrykkingen ga Heydrich instrukser for Sipos virke når Moskva ventelig raskt ville bli okkupert.^[95]

Alfred Rosenberg ønsket å administrere de okkuperte områdene gjennom fire sivile rikskommissærer. Heydrich så disse som rivaler til RSHA og til protest fra Rosenberg ville Heydrich ha myndighet til å instuere den sivile administrasjonen i politisaker. Dessuten anså Heydrich at folk som Erich Koch og Hinrich Lohse var uegnede som sivile administratorer.^[98]

Luftwaffe

Heydrich fikk på Werneuchen flybase nær Berlin opplæring i Messerschmitt Bf 109D jagerfly.^[99] Tidlig i krigen deltok han som pilot i Luftwaffe.^[12] I juli 1941 deltok han uten Himmlers tillatelse i kamper ved den sørlig fronten ved Jampil ved Dnistr. Sovjetisk luftvern skjøt 22. juli 1941 på Heydrichs fly som nødlandet bak sovjetiske linjer. En fremskutt tysk patrulje reddet den uskadde Heydrich og meldte til hans eskadresjef at en av folkene hans var gått fra vettet og påstod han var Reinhard Heydrich.^[100]^[101] Han ble tildelt flere utmerkelser: Jernkorset av første og andre klasse, Frontflygerspennen i sølv og Såretmerket.^[99]

Under erobringen av Norge fløy han et Messerschmitt Me 109. I 1941 skadet han flymaskinen under manøvrering inne i en hangar.^[99] Under invasjonen av Frankrike fløy han mot Royal Air Force-piloter over Nederland og Belgia.^[57]

Heydrich i Norge

Invasjonen av Norge i 1940

I forbindelse med invasjonen av Norge 9. april 1940 fikk Heydrich tillatelse fra Himmler til å reise til Norge og Heydrich ankom 14. april kamuflert som kaptein i Luftwaffe. Heydrich ble værende hos jagerflyskvadron 77 i fire uker og medvirket ved angrep mot norske styrker. På fritiden sosialiserte han med andre offiserer. Heydrich hadde tidligere ikke deltatt i kamp.^[102]

I forbindelse med besøket i Norge i april–mai 1940 medvirket Heydrich til å sette i gang de første arrestasjonene av politiske motstandere i Oslo og andre byer. Himmler fikk 20. april Hitlers tillatelse til å innsette en HSSPF i Norge og Heydrich ga straks SS-offiser Franz Walter Stahlecker ordre om å komme med en Einsatzgruppe til Norge. Stahlecker var en av Heydrichs mest pålitelige medarbeidere. Stahlecker kom 29. april med 200 mann fra Sipo og SD, og Heydrich instruerte mannskapet om at dette ikke var innsats i fiendtlig territorium. Heydrich understreket at Norge var satt under tysk beskyttelse og at alle tiltak skulle gjennomføres med takt og finfølelse.^[103]

Under kampene om Norge var Heydrich en tid stasjonert på Kjevik ved Kristiansand. Der fikk han høre at to diplomater fra USAs ambassade i Oslo skulle mellomlande på Kjevik, underveis fra Bergen der de hadde hentet kurérpost som var ankommet med skip. I offisersmessen fikk Heydrich drukket diplomatene fulle, og sendte dem i bil til Kristiansand. På veien ble de stanset av fem bevæpnede menn som sikret seg posten og etterlot diplomatene bakbundet. Heydrich ville åpne den beslaglagte posten, men dette fikk sjef for kontraspionasje, Siegfried Fehmer, og andre forhindret. De ønsket ikke å provosere det nøytrale USA.^[104]

Heydrich veltet 13. mai 1940 med et Messerschmitt-fly under start i Stavanger da det havnet utenfor rullebanen på grunn av for mye gasspådrag. Heydrich måtte hjelpes ut av vraket med skadet arm og flyet ble skrotet. Heydrich ble tildelt en utmerkelse for å ha gjennomført 20 tokt samt jernkorset andre klasse.^[102]

Besøk i 1941

Heydrich kom 3. september 1941 til Norge etter invitasjon av Josef Terboven. I løpet av et tre dagers besøk inspiserte Heydrich fangene på Grini og den tyske æreskirkegården på Ekeberg. Melkestreiken begynte 8. september blant Oslos jernbanearbeidere og 10. september erklærte Terboven militær unntakstilstand i Oslo. Heydrich rådet Terboven til å innføre unntakstilstand i Norge. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble arrestert og senere samme dag dømt til døden ved standrett og henrettet ved skyting. Om dette skrev Heydrich 13. september til Joachim von Ribbentrop: «De tiltak som er truffet innen rammen av unntakstilstanden, særlig standrettdommene, har hatt en overordentlig edrueliggjørende virkning. Befolkningen er rammet og fatter nå først riktig alvoret.»^[105]^[106]

Holocaust

Se også: Ansvar for holocaust og Wannsee-konferansen

Etter å ha gått inn i SS og nazipartiet ble Heydrich overbevist om at Tysklands forestilte indre og ytre fiender måtte fjernes. Fra 1933 til 1942 ble ideen om hvordan dette i praksis skulle skje stadig mer radikale. Han ivret opprinnelig for at jødene skulle utvandre. Da andre verdenskrig begynte i 1939 forestilte han seg trolig ikke at jødene skulle fjernes ved massemord. Fra 1939 til 1942 fikk han et stadig mer ekstremt syn på spørsmålet.^[11]^[15]

Heydrich og Himmler trodde at en rask og effektiv iverksettelse av Endlösung («Den endelige løsning på det jødiske problem») ville gi dem et overtak på konkurrerende etater i de okkuperte områdene. På denne måten ville de vise at SS var de som lyktes best og raskest med fullstendig etnisk eller rasebasert omorganisering av Europa etter krigen.^[11]^[22]

Selve Tyskland hadde få jødiske innbyggere og en stor del av disse utvandret før krigen. Etter erobringen av Polen i 1939 og senere angrepet på Sovjetunionen (inkludert de baltiske landene) kom flere millioner jøder under tysk herredømme. Heydrich gikk da inn for samling av jødene i gettoer og deportasjon (østover eller til Madagascar). Etter invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 koordinerte Heydrich Einsatzgrupper som gjennomførte den første fasen av holocaust, altså massedrap. Disse drapsskvadronene var for en stor del var bemannet av folk fra hans organisasjon.^[11]^[15]

Under Wannsee-konferansen la Heydrich opp til deportasjon til erobrede områder av Sovjetunionen der jødene ville dø ut på grunn av hardt arbeid og vanskelige leveforhold. Andre aktører i naziregimet gikk for den mer ytterliggående løsningen å drepe alle jødene i leirer i Polen, noe Heydrich etter hvert sluttet seg til. I løpet av de siste ukene før han ble drept våren 1942 hadde han hyppige møter med Hitler og Himmler, trolig var holocaust et viktig tema på disse møtene.^[11]^[15] Holocaust gikk våren og sommeren 1942 inn i sin mest intensive fase særlig i forbindelse med Aksjon Reinhard som fikk navn etter Heydrichs død.^[107]

Forfølgelser av jødene før krigen

Utvandring

Heydrich tok høsten 1938 på eget initiativ ansvaret for å fordrive jødiske innbyggere fra Tyskland. Han ivret opprinnelig for at jødene skulle utvandre.^[15] Før krigen hadde «jødespørsmålet» blitt håndtert av sentralkontorene for jødisk utvandring.^[11] Det første Zentralstelle für jüdische Auswanderung («Sentral for jødisk utvandring») ble etablert i Wien i 1938 med Adolf Eichmann som daglig leder.^[108]^[109]^[110] Utvandringskontoret i Wien skal ha vært Eichmanns ide og ble godkjent av Heydrich.^[111]

Eichmann ble 12. november 1938, kort etter krystallnatten, hentet til Berlin til møte med Göring, samt flere toppledere i naziregimet blant andre Heydrich, Heinrich Müller, Erich Neumann og Wilhelm Stuckart. Eichmann gjorde rede for sine kreative og uoffisielle måter for å få jødene til å utvandre raskere. Heydrich oppretter i januar 1939 en tilsvarende ordning som Eichmanns kontor i selve Tyskland, Reichszentrale für jüdische Auswanderung, i Berlin med Heydrich selv som leder.^[108]^[109]^[110]^[112] Eichmann åpnet 26. juli 1939 sentralkontoret for jødisk utvandring i Praha etter mønster av kontoret i Wien.^[113]

Krystallnatten

Krystallnatten 9-10. november 1938 ble iscenesatt av Hitler og Goebbles som ikke informerte Heydrich. Da Heydrich fikk kjennskap til hva som var på gang satte han politi og SS til å beskytte eiendom og arrestere folk som drev plyndring (jødisk eiendom skulle ikke plyndres), mens synagoger kunne brennes ned dersom det ikke var fare for annen bebyggelse. Instruksene fra Heydrich til Gestapo og landets politikontorer ble sendt ut i all hast natt til 10. november.^[25]^[114]^[115]

Heydrich instruerte om at ødeleggelse av synagoger og jødiske gravlunder ikke skulle straffeforfølges, mens han lovet å straffeforfølge de verste overgriperne (drap, utpressing og plyndring) særlig slike som ikke hadde såkalt idealistiske motiver. Göring var oppbragt over Krystallnatten fordi ødeleggelsene skadet hans anstrengelse for å gjenreise tysk økonomi.^[116]^[117] Samtidig beordret Heydrich internering av tusenvis av jøder.^[118]

Før invasjonen av Sovjetunionen

Heydrich var frustrert over at Nisko-planen (april 1940) og deretter (sent i 1940) Madagaskarplanen ble forlatt. Nisko-planen var et prosjekt igangsatt høsten 1939 om å deportere jøder til et tenkt reservat ved byene Lublin og Nisko sørøst i det okkuperte Polen. Han var derfor på leting etter annet sted å deportere jødene. Vinteren 1940-1941 og våren 1941 fortsatte deportasjoner, blant annet fra det annekterte Alsace-Lorraine, til Generaguvernementet i liten skala. Etter initiativ fra lokale myndigheter sørget Heydrich for å deportere 6000 jøder fra Baden og Saarpfalz til Vichy-Frankrike 22–23. oktober 1940. Myndighetene i Vichy, som ikke ville ta i mot tyske jøder og internerte dem ved grensen til Spania, klaget fånyttes til Ribbentrop.^[119]^[81]^[120]^[121]

Sent i 1940 fikk Heydrich i oppdrag av Hitler (formidlet av Göring) å forberede den endelige løsningen av jødespørsmålet etter krigen. Forslaget Heydrich la frem for Göring 24. januar 1941 er ikke kjent i sin helhet. Et forberedende notat fra Eichmann skisserte forflytning av 5,8 millioner jøder fra tyskkontrollert del av Europa til et territorium som skulle utpekes senere (noe som trolig siktet til områder i Sovjetunionen). Økningen fra det tidligere tallet 4 millioner skyldes at Balkan og franske kolonier var medregnet. Et notat fra Theodor Dannecker, Heydrichs jødeekspert utstasjonert i Paris, beskrev på samme måte fordrivelse av jødene.^[122]

Hitler hadde på dette tidspunktet bestemt seg for å invadere Sovjetunionen, derfor anser Robert Gerwarth det som sikkert at Heydrich så for seg omfattende deportasjoner til erobrede deler av Sovjetunionen. Göring møtte Heydrich 26. mars 1941 og godkjente der Heydrichs plan fra januar med forbehold om Alfred Rosenbergs myndighetsområder (Rosenberg ble etter invasjonen av Sovjetunionen utpekt til minister for de erobrede områdene til Heydrichs store skuffelse).^[122]

På grunn av forberedelse til invasjonen av Sovjetunionen («operasjon Barbarossa») fikk deportasjoner til Polen et opphold fra mars 1941. Heydrichs overordnete plan var å etterhvert forflytte jødene til den fjerneste utkant av tyskkontrollert område. Gerwarths konkluderer med at Heydrich så for seg forflytning og at det først etter invasjonen av Sovjetunionen 21. juni 1941 foregikk en gradvis overgang til folkemord.^[123]

Madagaskarplanen

Utdypende artikkel: Madagaskarplanen

Etter erobringen av Frankrike sommeren 1940 åpnet det seg alternativ til deportering av jødene til Polen. Madagaskar var en fransk koloni, og siden århundreskiftet hadde antisemitter agitert for forflytting av jøder fra Tyskland, Frankrike, Polen, Storbritannia og Nederland til Madagaskar (andre forslag var Ecuador, Colombia og Palestina). I 1940 fremsto planen om et jødereservat ved Lublin som urealistisk, og Madagaskar fremsto som en god løsning for nazistenes bosettingsplanleggere som ikke hadde lykkes med å finne et sted å deportere jødene.^[124]

Heydrich fikk kjennskap til at Franz Rademacher og Martin Luther i utenriksdepartementet drev planarbeid, og minnet i juni 1940 utenriksminister Joachim von Ribbentrop om at Göring hadde gitt Heydrich ansvar for jødespørsmålet, herunder tvangsutvandring.^[125] Heydrich satte Adolf Eichmann i gang med planlegging og forberedelse med sikte på iverksetting straks krigen var vunnet i 1942. Ribbentrop instruerte Rademacher om å samarbeide med RSHA.^[126]

Heydrich ville i løpet av fem år etter seier i krigen transportere flere millioner jøder til Madagaskar.^[127]^[111]^[128] Heydrich tok Madagaskarplanen på fullt alvor, og Hans Frank, som var sivil administrator i det okkuperte Polen, var lettet over at jødene ikke ville bli deportert ditt.^[126] Ifølge den tyske historikeren Peter Longerich viste Madagaskarplanen en stadig radikalisering innenfor Heydrichs krets, blant annet fordi prosjektet ville innebære enorme dødstall på den ugjestmilde øya. Senhøstes 1940 var det klart at planen ikke var gjennomførbar, fordi den forutsatte seier over, eller fredsavtale med, Storbritannia.^[127]

Görings fullmakt til Heydrich

Hermann Görings signerte et brev til Heydrich datert 31. juli 1941 med oppdrag å forberede Endlösung, «den endelige løsning på jødespørsmålet». Brevet ga Heydrich myndighet til å kreve samarbeid fra deler av statsapparatet i jødesaker.^[131]^[132] Brevet utvidet myndigheten Göring hadde gitt Heydrich i januar 1939.^[100] Historikerne er uenige om dette brevet bestilte en plan for mord på alle europeiske jøder eller om det hadde en mindre vidtrekkende betydning.^[133]

Heydrich la brevet frem for Göring til signering; initiativet kom nedenfra og ikke fra Göring selv. Trolig var det Eichmann som utformet brevet. Under Ernst Kaltenbrunner (Heydrichs etterfølger) skrev Eichmann periodiske rapporter, adressert til Himmler og signert Kaltenbrunner. Denne måten å kamuflere dokumenteres opphavsperson på var vanlig i Eichmanns avdeling.^[131]^[132]

Det finnes enda mindre skriftlige dokumentasjon om beslutningen om å drepe sigøynerne, trolig fordi det var en marginal gruppe som ikke skapte rivalisering mellom etatene og dermed ikke hadde behov for skriftlig fullmakt fra toppledelsen.^[131]^[132]

Invasjonen av Sovjetunionen

Utdypende artikkel: Einsatzgruppen

Heydrich informerte lederne for Einsatzgruppene få dager før invasjonen av Sovjetunionen. Det er i ettertid usikkert eksakt hvilke instrukser Heydrich ga. Vitner fortalte etter krigen at Heydrich sa at jødene skulle skytes eller at de skulle behandles på strengest mulig måte. Etter at angrepet var i gang ga Heydrich skriftlig instruks om at Einsatzgruppene hadde i oppdrag straks å pasifisere de erobrede områdene med hensynsløs strenghet; jøder i kommunistpartiet eller i statens tjeneste skulle elimineres sammen med kommunister, politiske kommissærer og andre radikale elementer.^[d]^[134]

Innen utgangen av 1941 var over 500 000 jøder i alle aldre, menn, kvinner og barn, drept i de erobrede områdene av Sovjetunionen inkludert de baltiske landene.^[75]

Opptrapping av massedrapene

De første ukene etter invasjonen ble bare menn i stridsdyktig alder massakrert. Einsatzkommando 9 under Alfred Filbert var de første som også drepte kvinner og barn systematisk, det kan ha vært på direkte ordre fra Heydrich.^[133] Da massakrene mot slutten av juli 1941 ble utvidet til å omfatte alle jøder var det tydelig at et fullstendig folkemord var i gang.^[135]

Wehrmacht erobret på få dager store områder og flere viktige byer som Vilnius, Lviv og Smolensk. Einsatzgruppene fulgte bak den fremrykkende hæren. Heydrich og Himmler reiste 30. juni på inspeksjon blant annet til Grodno og Augustow. Arthur Nebe i Einsatzgruppe B beklaget at bare 96 jøder var henrettet i Grodno og Lida, og forsikret om at drapstakten under enhver omstendighet skulle økes. Da Heydrich kom til Grodno og Vilnius to uker senere drev Einsatzgruppene utstrakt skyting av sivile.^[136]

I Augustow traff Himmler og Heydirch Einsatzkommando Tilsit under ledelse av Hans-Joachim Böhme. Böhme og hans menn innledet massehenrettelser av sivile i Litauen straks invasjonen^[e] startet og i Augustow fortsatte de massemordet som i sin helhet ble bifallt av Heydrich. Etter denne oppmuntringen fra toppledelsen henrettet Böhmes kommando 300 personer dagen etter. I løpet av de første ukene av invasjonen av Sovjetunionen var Himmler, Heydrich og andre ledende SS-folk på inspeksjonsrunder i de erobrede områdene. Disse inspeksjonsturene sammenfalt med eller ble etterfulgt av opptrapping av massakrer.^[138]^[139]

I Litauen ble massedrapet trappet raskere opp enn andre steder, fordi jødene der spilte liten rolle i krigsøkonomien og fordi matmangel gjorde det gunstig å kvitte seg med «unyttige spisere».^[140]

Dokumentasjon

Det finnes ikke håndfaste bevis for at Heydrich beordret massedrap på sivile uten hensyn til alder og kjønn. Det at Himmler og Heydrich viste seg synes å ha vært nok til opptrapping av drap på jødiske sivile. Heydrich bifalt massakrene som ble gjennomført og oppfordret Einsatzgruppene til å ta mer initiativ, og oppfordret slik til rask opptrapping til folkemord.^[138]^[139]

Otto Ohlendorf, leder for Einsatzgruppe D, fikk ordrer direkte fra Heydrich, andre fikk generell oppmuntring av Himmler som reiste i de erobrede områdene sommeren 1941.^[141]

Drapsmetoder

Massedrapene skjedde ved skyting ansikt til ansikt med ofrene og Heydrich fikk jevnlige rapporter om alkoholmisbruk og sammenbrudd blant mannskapet. Eichmann formidlet forslag om bruk av gift på jødene i Lodz og Arthur Nebe eksperimenterte med gass. På bakgrunn av dette ga Heydrich Walter Rauff i RSHA i oppdrag å undersøke alternative metoder for drap. I oktober 1941 ble gassvogner testet i Sachsenhausen hvorpå 30 vogner ble bestilt og sendt østover til bruk i Minsk og Mahiljow samt i Warthegau og i Serbia. Massedrap med karbonmonoksid i gassvogner var lite effektivt og ble ikke populært, og henrettelse ved skyting forble den vanlige metoden for massedrap i Sovjetunionen.^[142]

Rapporter til Tyskland

Høsten 1941 nådde rykter om massemordene selve Tyskland og ble fanget opp av SD. Ryktene skapte uro og Heydrich instruerte sine medarbeidere om å opptre forsiktig og holde hemmelig hva de drev med. Rapporter fra Einsatzgruppene ble redigert i RSHA og distribuert til lederne i statsapparatet (kretsen av informerte ledere ble utvidet utover høsten). RSHA la ved fotografier når rapportene ble presentert for Hitler.^[143]

Holocaust i Tyskland

Se også: Holocaust i Tyskland

Jødiske borgere av Tyskland hadde formelt anledning til å utvandre også etter krigsutbruddet.^[144] Heydrich foreslo i juli/august 1941 fullstendig og rask deportasjon av jødene fra selve Tyskland (Altreich).^[143] Hitler var i utgangspunktet tilbakeholden med deportasjoner og jødetransporter godt synlig for andre tyskere.^[145]

I august 1941 var Hitler på glid og jødene hjemme ble utsatt for strengere tiltak, blant annet bruk av gul «jødestjerne» fra september 1941. Heydrich iverksatte også regler for hvor jøder kunne reise og oppholde seg i Tyskland.^[145] Heydrich og Himmler besluttet at fra 23. oktober var det ikke tillatt for jøder å forlate Tyskland eller andre deler av det tysk-kontrollert Europa.^[146]

Spørsmålet om Mischlinge, nazistenes betegnelse på personer av delvis jødisk opphav, var viktig for å kunne avgjøre hvem som skulle deporteres fra Tyskland. Hitler selv vegret seg for å inkludere disse, fordi det ville skape stor motstand blant de over 100.000 «halvjødenes» slektninger.^[147]

Den planlagte deportasjonen av jøder fra Tyskland ble forhindret av overbefolkning i de planlagte mottaksområdene. Gauleiter Arthur Greiser i Warthegau sa i oktober/november seg villig til å ta imot de tyske jødene mot at Heydrich og Himmler sørger for å drepe 100 000 lokale jøder, blant annet fra Ghetto Litzmannstadt, i løpet av noen måneder. Tilintetgjørelsesleiren Kulmhof ble anlagt til dette formålet.^[148]

Wannsee-konferansen

Utdypende artikkel: Wannsee-konferansen

Heydrich ledet i januar 1942 Wannsee-konferansen hvor fjerning av jødene, Endlösung, den såkalt endelige løsning av jødespørsmålet, ble ytterligere koordinert og planlagt videre. Massedrap av jøder hadde da pågått siden sommeren 1941 og mellom 500 000 og 1 million jøder var myrdet i de erobrede områdene i øst. Hensikten med Wannsee-konferansen var å koordinere og forsterke den pågående innsatsen samt ordne opp i mangfoldet av anti-jødiske tiltak i Tyskland og okkuperte områder.^[11]^[149]^[150]^[151]^[152]^[153]^[154]^[155]

Heydrichs ville knesette at SS^[155] og RSHA hadde ledelsen av prosjektet.^[f]^[156] Heydrich minnet deltakerne om at Göring hadde gitt ham i oppdrag å forberede løsning av jødespørsmålet.^[11] Heydrich ønsket å bringe det sivile statsappartet inn i innsatsen noe som også kunne medvirke til ytterligere bistand fra Wehrmacht.^[11]^[150]^:xvi^[156] Møtet varte omtrent 90 minutter og trolig tok Heydrichs monolog opp store deler av tiden.^[11]

Under velordnet ledelse vil jødene i løpet av Endlösung utplasseres til passende arbeid i øst. Arbeidsdyktige jøder, separert etter kjønn, vil bli sendt i store arbeidskolonner til disse østområdene for veiarbeid, og i løpet av dette tiltaket vil utvilsomt en stor del elimineres av naturlige årsaker. Den mulige siste resten vil, fordi den utvilsomt vil bestå av den mest motstandsdyktige delen av jødene, måtte behandles deretter, fordi de er et produkt av naturlig utvalg, så de ville, hvis de ble løslatt, fungere som et frø til ny jødisk vekkelse.^[g]
Heydrich budskap til Wannsee-konferansen^[11]

Wannsee-konferansen var en viktig hendelse under holcaust spesielt på grunn av Adolf Eichmanns møtereferat («protokoll»), ettersom planleggingen av holocaust er lite dokumentert.^[149] Protokollen var i praksis retningslinjer godkjent av Heydrich.^[154]^[156]^[157]^[158]^[159]^[160]

Protokollen understreket at den øverste ledelsen, uten hensyn til geografiske grenser, lå hos Himmler og Heydrich, for å poengtere at hverken Alfred Rosenberg (som minister for de okkuperte områdene i øst) eller Hans Frank (generalguvernør for the okkuperte Polen) hadde myndighet til å styre jødepolitikken. Bakgrunnen var stadig strid om myndighet i de erobrede områdene. Heydrich la fortsatt til grunn sitt opprinnelig syn at en fullstendig og endelig løsning på jødespørsmålet først ville være mulig etter krigen, i mellomtiden var planen å trappe opp massedrapene.^[155]

Flere av deltakerne på møtet var mulige rivaler eller motstandere av Heydrich, blant andre Wilhelm Stuckart, Roland Freisler og Martin Luther. Representantene for administrasjonen av de okkuperte områdene (Alfred Meyer, Georg Leibbrandt og Josef Bühler) var Heydrich ikke på bølgelengde med.^[11]^[161] Fra Heydrichs eget apparat var blant andre Eichmann, Heinrich Müller og Rudolf Lange tilstede.^[155]

Heydrich og Hans Franks utsending ble i stor grad enige om at antallet jøder i Generalguvernementet skulle reduseres ved massedrap før nye kunne deporteres dit. Heydrich løste ikke spørsmålet om hvordan Mischlinge skulle håndteres. I 1943 bestemte Himmler, blant annet på grunn av folkelig motstand mot aksjoner mot Mischlinge og jøder i blandingsekteskap, ikke skulle deporteres.^[162]

Riksprotektoratet Böhmen-Mähren

Se også: Böhmen-Mähren og Holocaust i Riksprotektoratet

I september 1941 ble Heydrich utnevnt til fungerende protektor for Böhmen-Mähren, formelt som stedfortreder for riksprotektor Konstantin von Neurath, med alle fullmakter. Neurath ble satt til side fordi Hitler mente han ikke var hard nok. Heydrich ble praktisk talt diktator for disse okkuperte områdene og han var fremgansrik som stattholder.^[11]^[163]^[164] Rollen som riksprotektor var fjernere fra maktens sentrum i Berlin. Samtidig sto han direkte ansvarlig overfor Hitler som han fikk direkte adgang til uten å måtte gå via Himmler.^[12] Heydrich ankom Praha 27. september for å tiltre embetet og SS' sorte flagg ble heist over byen. Karl Hermann Frank var skuffet over å ikke ha blitt riksprotektor selv, men forble en svært lojal medarbeider for okkupasjonsmakten.^[165] Heydrich var på samme tid sjef for RSHA og pendlet mellom Berlin og Praha med tog eller fly 2-3 ganger i uken. I Berlin holdt han tett kontakt med blant andre Goebbels og særlig Herbert Backe. ^[166]

Det administrative området Riksprotektoratet Böhmen-Mähren ble opprettet 16. mars 1938, dagen etter at Hitler tvang den tsjekkoslovakiske regjeringen i Praha til å gi Tyskland kontroll over Böhmen og Mähren etter at Sudetenland var avstått året før. Området var viktig for den tyske krigsinnsatsen og var på sikt tenkt som en fullt integrert (økonomisk, politisk og etnisk) del av et stor-tyske rike.^[167]

I protektoratet ble det iverksatt et program for raseklassifisering og kulturell imperialisme.^[11] Før krigen ble innbyggere som lett kunne skifte etnisk identitet kalt «germaniserte tsjekkere» eller «tsjekkifiserte tyskere». Omkring 300 000 etniske tsjekkere registrerte seg som tyske borgere under okkupasjonen.^[168]

Styringsordning for Riksprotektoratet

Styringen via en riksprotektor var tenkt som en midlertidig ordning mens krigen pågikk og formelt beholdt tsjekkerne en egen selvstendig regjering (mens sudettyskerne ble tyske borgere). Tsjekkoslovakias demokratiske institusjoner, inkludert parlamentet, ble avviklet og bare en liten tsjekkisk administrasjon ledet av president Emil Hácha og statsminister Alois Eliáš ble beholdt. Rundt 400 000 tsjekkiske statsansatte beholdt for det meste stillingene sine og ble underordnet 11 000 tyske sivile tjenestemenn. Denne styreformen reflektere trolig at den avanserte tsjekkiske økonomien var for viktig til å bli uroet av et brutalt okkupasjonsregime.^[167]

Under Neurath

Inntil utbruddet av krigen var Neuraths regime lite hårdhendt.^[167] I 1939 ble styringen av protektoratet strammet kraftig til sammenlignet med den milde styringen året før. De tre ikke-kommunistiske motstandsgruppene slo seg i 1940 sammen under en felles ledelse, ÚVOD. Motstandsarbeidet hadde ikke særlig omfang før invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 og kommunistene var tidligere paralysert av Molotov–Ribbentrop-pakten.^[169]

Under Heydrich

Utnevnelse av Heydrich

Heydrichs omdømme som en effektiv bekjemper av regimets fiender var avgjørende for at Martin Bormann, Hitlers sekretær, anbefalte ham overfor Hitler som riksprotektor for Böhmen og Mähren.^[170]^[171] På grunnlag av informasjon innsamlet av hans agenter ga Heydrich klart inntrykk av at Neurath ikke hadde kontroll over situasjonen i riksprotektoratet. På grunn av økende motstandsaktivitet (ifølge Heydrich) og fallende produksjon i den viktige tsjekkiske våpenindustrien bestemte Hitler seg for å erstatte Neurath i slutten av september 1941. Neurath ble offisielt sykmeldt på ubestemt tid.^[172]

Hitler hadde opprinnelig planlagt å deportere jødene etter seier mot Sovjetunionen; i september 1941 var Hitler klar til å gjøre om på den opprinnelige planen. Heydrichs forslag om delvis «evakuering» av jødene fra riksprotektoratet og selve Tyskland passet Hitlers endrede holdning. Flere gauleitere presset på for å lage jødefrie soner blant annet for å løse boligmangelen.^[172] Heydrich tok over ledelsen i Praha samtidig som naziregimet trappet opp den anti-jødiske politikken.^[173]

Heydrichs stilling som riksprotektor kom i tillegg til at han hadde ansvar for ledelsen av RSHA. Denne måten å legge flere urelaterte verv til samme person var typisk for måten naziregimet ble drevet. Fordelen av at han som riksprotektor kunne gjennomføre SS' politikk uten å måtte overtale motvillige administratorer.^[165]

Heydrich skulle bekjempe motstanden og ha oppsyn med rasepolitikken i riksprotektoratet med deportasjon av jøder til utryddelsesleirene og fullstendig germanisering av Böhmen og Mähren med sikte på full integrasjon i det tyske riket.^[11] Heydrich understreket etter tiltredelsen at hans styre av protektoratet ville skille seg grunnleggende fra Neuraths. Heydrichs oppdrag var å «pasifisere» protektoratet og for å sikre Tysklands økonomiske og sikkerhetsmessige interesser i området.^[174]

Unntakstilstand og effektivitet

Heydrich innførte unntakstilstand noe som gjorde summariske rettssaker mulig. Disse domstolene besto av folk fra SD og Sipo, og kunne bare avsi tre dommer: dødsstraff, konsentrasjonsleir eller løslatelse. På de tre første dagene av Heydrichs styre ble 92 dømt til døden og bare i løpet av 30. september 1941 ble 58 henrettet. For å gi inntrykk av ro og orden var gjennopprettet ønsket Heydrich antall offisielle henrettelser å avta gradvis. Innen utgangen av året var rundt 6 000 arrestert og over 400 henrettet. Den tsjekkiske motstandsbevegelsen ble satt kraftig tilbake.^[175]^[176]

Vinteren 1941-1942 ble 1300 tsjekkere sendt til Mauthausen og nær 1500 sendt til Auschwitz anklaget for politisk virksomhet. Det patriotiske idrettsforbundet Sokol ble oppløst og 1,1 milliarder kroner av forbundets midler beslaglagt. UVOD, den samordnete motstandsbevegelsen, ble nesten helt lammet og det ble slutt på streiker og gå-sakte-aksjoner. Statsminister Alois Eliáš ble arrestert (Heydrich kjente til at han kommuniserte med UVOD). Eliáš og Otakar Klapka (borgermester i Praha) ble dømt til døden. President Hácha ba om nåde for Eliáš: Hitler utsatte henrettelsen for å beholde Eliáš som gissel.^[175]^[176]

President Hácha anla en samarbeidslinje for å spare befolkningen og kritiserte Edvard Beneš for skape problem hjemme fra sitt trygge eksil i London. Beneš svarte med å kalle Hácha en landssviker over BBC. Heydrich var strålende fornøyd med å ha brutt forbindelsen mellom Praha og London.^[177] Heydrich kom til Praha som amatør når gjaldt å drive den sivile administrasjonen av et land. Heydrich improviserte, arbeidet konstant og lærte raskt i sin nye rolle.^[36]

Heydrich styre av Riksprotektoratet var økonomisk effektivt og Tsjekkoslovakia sto til sammen for 10 % av industriproduksjonen under tysk kontroll. For å holde den viktige tsjekkiske våpenindustrien i gang, sørget Heydrich for at tsjekkiske arbeidere fikk like god behandling som tyske arbeidere blant annet i form av matrasjoner, tobakk, klær og ferie. Heydrich brukte kombinasjon av gulrot og pisk blant annet ved at arbeiderne i de tsjekkiske våpenfabrikkene fikk større matrasjoner og bedre lønn enn i tyske områder.^[178]^[179] Heydrich ga gjennom pressen samtidig klar beskjed om at rasjonene ville bli kuttet igjen om de ikke jobbet og holdt fred.^[180] Andre tiltak hadde til hensikt å splitte tsjekkerne og korrumpere noen av dem til samarbeid.^[181] Heydrich sørget for propaganda som angivelig viste de forferdelige levekårene i Sovjetunionen og dermed hvor heldige tsjekkerne var som ble reddet fra bolsjevismen av Wehrmacht.^[181] I november 1941 begynte han sensurere Háchas offentlige taler. Heydrich innsatte 19. januar 1942 en ny tsjekkisk regjering som var redusert til syv ministre som sto direkte ansvarlige overfor riksprotektoren. Statsrådet ledet av Jaroslav Krejčí hadde i praksis bare til oppgave å iverksette ordrer fra Heydrich. Walter Bretsch, minister for arbeid og økonomi, fungerte som Heydrichs informant: Bretsch snakket angivelig ikke tsjekkisk og regjeringen måtte bruke tysk.^[182]

Herbert Backe var en av Heydrichs få nære venner og hadde stor innflytelse på Heydrichs ideer om den økonomiske siden ved tysk okkupasjonspolitikk. Backe sto bak «sultplanen» for Øst-Europa der tanken var å skape en hungersnød som ville fjerne opp til 30 millioner «unyttige spisere». Backes ide var helt i tråd med Generalplan Ost utarbeidet av SS.^[166] Heydrich og andre ledende nazister så for seg tett økonomisk integrasjon mellom protektoratet og det tyske riket, blant annet ved tydelig arbeidsdeling. Det tsjekkiske næringslivet skulle blant annet få særlig ansvar for forretningsvirksomhet i Sør-Øst-Europa. Under en internasjonal konferanse i desember 1941, med Walther Funk til stede, fremhevet Heydrich det akutte behovet for planlegge den økonomiske ordningen for et forent Europa.^[183] Heydrich sørget for at Albert Speer fikk tilført et stort antall tsjekkiske bygningsarbeid til Tyskland. Den tyske ledelsen hadde på grunn av krigføringen et akutt behov for arbeidskraft. I mai 1942 innførte Heydrich obligatorisk arbeistjeneste for alle friske tsjekkiske menn over 14 år. Okkupasjonsmakten raidet offentlige steder på utkikk etter arbeidskraft som kunne sendes til Tyskland.^[184] Heydrich oppretthold en fasade av tsjekkisk selvstyre samtidig som han avviklet selvstyret fra innsiden.^[185]

Tsjekkoslovakia opplevde mindre materielle tap enn andre østeuropeiske land i løpet av krigen. Okkupasjonsmakten hadde beslaglagt en del eiendom tilhørende tsjekkoslovaker, blant annet to store banker, samt jøders og utlendingers eiendeler i landet.^[186] Den tyske okkupasjonen av Polen var langt mer brutal for sivilbefolkningen enn okkupasjonen av Tsjekkoslovakia. Hitlers plan om å fordrive tsjekkere fra Böhmen-Mähren ble aldri iverksatt.^[187]

Ifølge den tyske historikeren Joachim Fest lykkes Heydrich i stor grad å utmanøvrere de intellektuelle nasjonalistene og innførte sosial tiltak til fordel for arbeiderklassen. Særlig arbeidere i rustningsindustrien fikk fordeler som mer matrasjoner, tobakk, gratis sko og betalt ferie. Heydrichs styre skal ha vært mer velordnet enn forgjengeren og han lykkes et godt stykke på vei å skape en viss politisk apati blant folk flest i riksprotektoratet. I løpet av Heydrichs tid ble matforsyningene knappere og våren 1942 var misnøyen tiltagende.^[12]^[188] Inntil juni 1941 konkluderte en britisk rapport med at i riksprotektoratet var det minst motstand av alle okkuperte områder i Europa.^[179] Våren 1942 erkjente Heydrich at motstandsbevegelsen hadde tatt seg opp igjen. For å unngå negativ omtale stanset han daglige og månedlige etterretningsrapporter fra riksprotektoratet og sørget for at Meldungen aus dem Reich i praksis ikke innholdt informasjon av betydning om riksprotektoratet. Han sendte istedet egne rapporter direkte til Martin Bormann som skulle formidle dem til Hitler. Goebbels' notater i dagboken tyder på at Heydrichs positive fremstilling ble akseptert i Berlin.^[189]

Germanisering

I oktober 1941 kunngjorde Heydrich en ambisjon om fullstendig germanisering av protektoratet, og slo fast at mange tsjekkere måtte bli tyske slik at tsjekkernes nasjonale særpreg etterhvert ville forsvinne og smelte sammen med det tyske. Heydrich anslo at halvparten av tsjekkerne skulle bli tyske, resten skulle steriliseres eller fjernes. Han ville ha slutt på at personene selv kunne velge etnisitet, i stedet skulle såkalte raseeksperter ta beslutningen basert på objektive kjennetegn. Såkalte Kennkarte (legitimasjonskort) ble distribuert, og befolkningen ble ved hjelp av disse delt i «germaniserbare» og «ikke-germaniserbare» tsjekkere. Heydrichs kriterier for inndeling av befolkningen var uklare og førte til forvirring og tautrekking. Tidligere (april 1940) hadde tyske myndigheter bestemt at ekteskap mellom tsjekkere og etnisk krevde særskilt tillatelse. Under Neuraths styre ble i oktober 1940 ulike planer drøftet blant annet deportering av alle tsjekkere til et foreløpig ukjent sted og forflytning av omkring halvparten samtidig med assimilering av den gjenværende halvparten. Hitler foretrakk assimilering av omkring halvparte og høsten 1941 skisserte Heydrich etnisk rensing i tidligere uprøvd omfang.^[168]^[190] Antropologen Karl Valentin Müller mente at tsjekkerne hadde en stor andel tysk blod som hadde blitt forurenset av slavisk blod; Müller anslo i rapport til Heydrich at 50 % av tsjekkerne hadde verdifullt tysk blod.^[191]

Walter König-Beyer,^[h] antropolog i SS, undersøkte utseende og kroppsbygning hos tsjekkerne og konkluderte overraskende med at etniske tsjekkere i gjennomsnitt hadde mer «tyske» trekk enn sudettyskerne. De etnisk tyske i Tsjekkoslovakia bestred konklusjonen og hevdet at det var et spørsmål om personen var «verdig» å bli tysk (Eindeutschungswürdigkeit, «fortyskningsverdighet»), mens tyskere fra selve Tyskland mente at rasetrekk (Eindeutschungsfähigkeit, «fortyskningsevne») var avgjørende.^[168] Mange tyske antropologer antok at en god del av tsjekkerne hadde opphav i etnisk tyske som hadde blitt integrert i tsjekkisk kultur.^[194] Beyer arbeidet i Heydrichs RSHA og kom til Praha som Heydrichs demografirådgiver. Beyer argumenterte for den østeuropeiske befolkningen skulle rangeres etter grad av genetisk tysk påvirkning. Heydrich gjorde Beyers og Müllers raseteorier til sine egne.^[195]

I mai 1942 rapporterte Heydrich til Berlin at arbeidet med å sortere ut tsjekkere for germanisering var i gang. Under dekke av å foreta tuberkuloseundersøkelser, begynte raseeksperter kartleggingen. Arbeidet stanset etter attentatet mot Heydrich 27. mai 1942, det tyske nederlaget ved Stalingrad og oppblomstring av tsjekkisk patriotisme.^[168]

Holocaust i riksprotektoratet

Utdypende artikkel: Holocaust i Riksprotektoratet

Nürnberglovene ble innført straks etter okkupasjonen. Jøder kunne emigrere fra protektoratet inntil september 1939 da krigen begynte. Adolf Eichmann, Heydrichs ekspert på jødesaker, hadde tilsyn med politikken overfor jødene i protektoratet.^[169] I 1930 var det registrert 117 551 jødiske borgere av Bøhmen og Mähren.^[196]

Omkring 90 % av jødene og 50 % av romanifolket ble deportert av okkupasjonsmakten.^[168] Ved begynnelsen av okkupasjonen var det 92 199. jødiske innbyggerne. Av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten, 14 045 overlevde.^[168] ^[176]^[197]^:168

Holocaust i Riksprotektoratet ble innledet med at Heydrichs kom til Praha som fungerende riksprotektor. Heydrich instruerte 1. oktober de jødiske menighetene om på nytt å registrere enhver jøde; Heydrich stolte ikke på registreringen under Neuraths «slappe» regime. Heydrich annonserte offentlig 11. oktober at målet var å bosette jødene utenfor Europa så raskt som mulig; 15. oktober begynte deportasjonene fra Praha med opp til 1000 personer daglig.^[146]

Høsten 1941 gjorde den tyske okkupasjonsmakten gettoen Theresienstadt i den tsjekkiske byen Terezín om til en konsentrasjonsleir etter beslutningen tatt av Heydrich, Eichmann og SS-offiser Hans Günther. Eichmann ville gjøre leiren til en «mønstergetto». Theresienstadt fungerte for en stor del som transittleir og jøder ble transportert videre til drapsanleggene i det okkuperte Polen, de fleste til Auschwitz.^[198]^[199]^[200]

I månedene etter Heydrichs død gikk 29 toglaster med 30 000 tsjekkiske jøder til utryddelsesleirene.^[201]

Attentat og død

Utdypende artikkel: Attentatet på Reinhard Heydrich

Motiv og planlegging

President Edvard Beneš med sin eksilregjering i London og Special Operations Executive (SOE) sto bak aksjonen mot Heydrich. Britisk og tsjekkoslovakiske myndigheter anså attentat og drap på en fremstående nazist av stor symbolsk verdi. De mente at attentatet ville vise at den tsjekkoslovakiske motstandsviljen var uforminsket, og at tyske ledere kunne bli angrepet bak frontlinjene når som helst.^[11]^[12]^[202]

Den hemmelige planleggingen om å drepe Heydrich begynte i september 1941. Opprinnelig var datoen for attentatet satt til 29. oktober 1941, årsdagen for opprettelse av den tsjekkoslovakiske republikk. Beneš, britiske myndigheter og SOE benektet, også etter 1945, at de hadde noe med attentatet å gjøre, blant annet fordi de ikke ville vedkjenne seg politiske attentat som ledd i krigføring og fordi de visste at drap på en fremstående nazist trolig ville føre til gjengjeldelse.^[203]^[202]^[57]^[204]

Britiske myndigheter anså tsjekkerne som særlig samarbeidsvillige overfor okkupanten og ble regnet som det okkuperte landet med minst motstandsaktivitet. Beneš’ posisjon ble svekket av den labre tsjekkiske motstanden mot okkupasjonen og skapte tvil om hans endelige mål om gjenetablere Tsjekkoslovakia innenfor grensene av 1937. En forhandlet fredsavtale mellom Storbritannia og Tyskland kunne føre til at Böhmen ble tapt for godt. På dette tidspunktet hadde ikke Storbritannia trukket seg fra Münchenavtalen som innebar at Sudetenland ble overtatt av Tyskland.^[205]

I London så man for seg at brutal tysk gjengjeldelse ville tilskynde et tsjekkisk opprør mot nazistyret. Den britiske regjeringen ville ikke bli tatt i å bryte normer for krigføring ved å støtte terror og det var ønske om å fremstille attentatet som en spontan aksjon utført av den lokale undergrunnsbevegelsen.^[206]^[204] Da ÚVOD, ledelsen for motstandsbevegelsen, ble kjent med aksjonen under forberedelse ba de innstendig Benes om å avbryte aksjonen av frykt for omfattende tysk gjengjeldelse.^[207]

Attentatet

Special Operations Executive (SOE) lærte opp tsjekkiske attentatmenn og slapp dem i fallskjerm over landet.^[179]^[208] Heydrich slakket av på sikkerheten^[12] og kjørte rundt i åpen bil uten livvakter eller annet sikkerhetsoppbud til stede^[11] Attentatmenne lå 27. mai 1942 i bakhold i Praha ved en skarp sving hvor Heydrichs bil sakket ned farten.^[209] En attentatmenn sprang frem for å skyte, men våpenet hadde låst seg.^[210]^[179] Heydrich ga ordre om å stoppe bilen og da kastet en annen attentatmann en bombe som eksploderte ved høyre bakhjul.^[211] Eksplosjonen var så kraftig at noen splinter trengte gjennom setet og såret Heydrich dødelig i ryggen.

Død og begravelse

Heydrich døde av sepsis på sykehuset 4. juni 1942^[212]^[211]^[11] Med penicillin ville han trolig overlevd. Goebbels skrev 2. juni i dagboken sin at tapet av Heydrich vil være en katastrofe.^[213]

Heydrich lå på lit de parade først på slottet i Praha, deretter i Rikskanselliet i Berlin. Begravelsen på Invalidenfriedhof i Berlin ble direktesendt over Grossdeutscher Rundfunk.^[214] I den storslagne statsbegravelsen, den største avholdt under det tredje rike, var Hitler til stede og roste Heydrich som «mannen med et hjerte av jern».^[11]^[215]^[216] Lina Heydrich var ikke til stede ved begravelsen.^[35]

Gravmarkøren forsvant i 1945, og graven på Invalidenfriedhof er stadig umerket.^[217]

Jakt på gjerningsmennene

I forvirringen som oppsto kom de to attentatmennene seg unna åstedet.^[179] Kurt Daluege, sjef for det tyske kriminalpolitiet, ble beordret som fungerende riksprotektor. Daluege satte i gang en av de største politiaksjonene i Europa: 12 000 mann fra politiet, hæren og SS ble satt inn i Praha som ble helt avstengt mens 36 000 bygninger ble gjennomsøkt i jakt på attentatmennene.^[218] Okkupasjonsmaktens omfattende jakt på gjerningsmennen førte til at den tsjekkiske motstandsbevegelsen for en stor del ble nedkjempet.^[15]

Hevn

Utdypende artikkel: Massakren i Lidice

Hitler forlangte straks at 10 000 tsjekkere skulle henrettes som hevn. Den tsjekkiske nazi-lederen Karl Hermann Frank ba Hitler å trekke tilbake ordren om massehenrettelser fordi dette ifølge Frank bare ville tjene eksilregjeringen i London og undergrave Heydrichs okkupasjonspolitikk. Hitler gikk etter hvert med på en mer begrenset hevnaksjon.^[179]^[219]

Alle mannlige innbyggere over 15 år i Lidice ble 10. juni 1942 stilt opp og skutt i puljer på 10. Landsbyen ble brent ned; kvinner og barn ble sendt til konsentrasjonsleir der de fleste døde.^[220]^[221]^[222] Ialt ble 3188 tsjekkere arrestert sommeren 1942 og 1327 ble dømt til døden.^[223]

Terrorbølgen etter attentatet, kalt Heydrichiáda blant tsjekkere, avskrekket tsjekkerne fra å gjenoppta motstansarbeidet og den tsjekkiske våpenindustrien produserte for fullt resten av krigen. Attentatet virket motsatt av det Beneš håpet.^[223]

Minnemarkinger

I hele protektoratet fikk gater og torg nye navn til Heydrichs ære. Det ble satt opp en byste av ham på attentatstedet med permanente æresvakter. Alle som passerte, måtte ta av seg hodeplagget som tegn på respekt. Bysten ble revet etter krigen. I riksprotektoratet ble det gitt ut et frimerke med Heydrichs dødsmaske.^[224]

Reaksjoner internasjonalt

Tyske propagandamyndigheter kringkastet nyheten om massakren i Lidice. Hendelsen kom på førstesidene i aviser over hele verden, ble til et symbol på tyskernes terrorvelde og fikk stor propagandaverdi for de allierte.^[225]

Utenriksminister Anthony Eden erklærte 5. august 1942 at München-avtalen ikke gjaldt og i fortrolighet forsikret han president Beneš om at etter krigen skulle problemene med etnisk mangfold i Tsjekkoslovakia løses en gang for alle.^[225]

Den tyske forfatteren Thomas Mann kommenterte Heydrichs død over tyskspråklig sending på BBC: Han ble kalt bøddelen og nå er bøddelen selv myrdet.^[225] Attentatet gjorde Heydrich kjent internasjonalt blant annet på grunn av omfattende nyhetsdekning av begravelsen. Germanische Leithefte, tidsskrift for ikke-tyske frivillige i SS, priset Heydrich som reinkarnasjonen av kong Sverre Sigurdsson.^[226]

Aksjon Reinhardt

Utdypende artikkel: Aksjon Reinhardt

Aksjon Reinhardt (Aktion eller Einsatz), som var den dødeligste fasen under holocaust, fikk nytt kodenavn i juni 1942 etter Heydrichs død. Himmler fortalte 19. juni Friedrich-Wilhelm Krüger at innen utgangen av 1942 skulle de fleste jødene i Generalguvernementet være drept; 22. juni begynte massedeportasjoner fra Warszawa-gettoen til utryddelsesleiren Treblinka. Heydrichs fornavn ble til dels (også av ham selv) stavet som «Reinhardt».^[227]^[228]^[229]

Ettertiden

Han ble kjent som «den blonde Moses», «slakteren fra Praha», «det blonde udyret» og «der Henker» (Henker er tysk for en bøddel som henretter ved hengning). Heydrich var høyreist, blond, atletisk, intelligent og målbevisst, og fremsto som den ideell SS-mann.^[47]^[231] Formodningen om Heydrichs jødiske bakgrunn ble gjentatt i etterkrigstiden blant annet i Charles Wightons biografi (1962), Wilhelm Höttl i sin selvbiografi (1950) og Felix Kersten i sine memorarer. Joachim Fest og Hugh Trevor-Roper gjentok ryktene og antakelsen om jødisk bakgrunn.^[232]

Kurt Daluege fungerte som protektor sommeren 1942 etter Heydrichs død. Deretter tok Karl Hermann Frank over (fra 1943 med tittelen Reichminister) for Böhmen og Mähren.^[17]^[18]^[19]^[20] Under rettssaken mot Kurt Daluege i Tsjekkoslovakia i 1946 innrømmet han at 1331 tsjekkere ble henrettet etter attentatet, hvorav 201 kvinner. Daluege og Karl Hermann Frank ble henrettet i Praha. Daluege regnes som ansvarlig for massakren i Lidice.^[19]^[233] Ifølge Gerwarth bidro attentatet på Heydrich trolig til radikalisering av tyske anti-jødiske tiltak, det førte til en ekstra villskap i nazistenes jødeforfølgelse, selv om Heydrichs død ikke hadde noen avgjørende betydning pågående holocaust. Jødene fikk skylden for Heydrichs død.^[15]^[234]

Enken

Etter mannens død ble familien boende i residensen i Panenské Břežany (tysk: Jungfern-Breschan) nær Praha. Hitler skjenket eiendommen som gave til de etterlatte. Lina Heydrich hadde der rundt 30 jødiske tvangsarbeidere til disposisjon etter Himmlers ordre. Lina beordret pisking av arbeidere som ikke gjorde god nok innsats. I januar 1944 ble jødene sendt til utryddelsesleir og erstattet av 15 Jehovas vitner fra kvinneleiren Ravensbrück. SS-offiseren Adolf Eichmanns familie bodde også i Praha.^[11]^[110]^[235]^[236]^[237]^[35]

I krigens sluttfase rykket sovjetiske styrker mot Praha og Lina Heydrich flyktet til Tyskland med barna. Elizabeth Heydrich bodde hos svigerdatteren i Praha og flyktet til Dresden der hun døde av sult.^[238]

Ved avnazifiseringen etter krigen ble Lina Heydrich offisielt renvasket og fikk kontroll over familiens eiendeler i Tyskland.^[238] Den britiske okkupasjonsmakten avslo i 1947 forespørsel om utlevering av Lina Heydrich til Tsjekkoslovakia. En tsjekkoslovakisk domstol dømte henne in absentia til livstid i fengsel i 1948. Lina drev Heydrichs tidligere sommerhus på Fehmarn som restaurant og pensjonat (til huset brant ned i februar 1969) og der møttes jevnlig Heydrichs gamle SS-kamerater og mimret om «gode gamle dager». Fra 1956 mottok hun enkepensjon etter mannen etter å ha gått til sak mot Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland). Domstolen fikk rikelig bevis for Heydrichs rolle i holocaust, men la avgjørende vekt på at han ble drept i kamp. Dommen var omstridt og offentlig kritisert i Vest-Tyskland.^[11]^[110]^[235]^[236]^[237]^[239]^[240]

Lina Heydrich giftet seg i 1965 med den finske teaterdirektøren Mauno Manninen (død 1969), han var sønn av forfatteren Otto Manninen og nevø av komponisten Jean Sibelius. Hun fikk da nytt etternavn.^[241]^[242]

Enken ga i 1976 ut Leben mit einem Krigsverbrecher der hun forsøkte fri seg selv for skyld.^[11]^[110]^[235]^[236]^[237] Til det siste var Lina Heydrich besatt av tanken på at det tyske samfunnet ikke hadde anerkjent hvor mye hennes familie hadde ofret under krigen. Få tyskere delte hennes forvrengte oppfatning av historien.^[11] I 1979 fortalte hun til New York Times at Reinhard Heydrich ikke hadde noe med holocaust å gjøre; ifølge henne var det noe som feilaktig ble tilskrevet ham.^[243] Hun hevdet at Heydrich ikke hadde «problemer med jødene politisk eller sosialt. Det var i sjelen, i psyken, at jødene var virkelig uutholdelige, både for ham og meg.»^[57] Lina Heydrich døde i 1985 på Fehmarn.

Relasjon til andre i regimet

Heydrich hadde en vennlig, men hierarkisk relasjon til sine kolleger. Han hadde få venner, og hans nærmeste allierte i naziapparatet var Herbert Backe som ble minister for matforsyning i 1942.^[11] Fiendskapet og den gjensidige forakten mellom Kurt Daluege og Heydrich var velkjent. Maktkampen hadde pågått siden tidlig på 1930-tallet da Daluege hadde base i Berlin under Göring og Heydrich og Himmler hadde utgangspunkt i München.^[244]^[245] Admiral Wilhelm Canaris, sjef for Abwehr, og Heydrich var rivaler i nazistaten og hadde vennskapelig omgang privat.^[70]

Göring skal ha ment at Himmler bare var et redskap for Heydrich som skal ha vært hjernen bak Himmlers virksomhet. Ifølge Joachim Fest var det Heydrichs ide å utvikle politimakten i Det tredje riket fra SS.^[53]

Ifølge Robert Gerwarth biograf var Heydrich lojal mot Himmler og ikke en rival som forsøkte å skyve Himmler til side slik tidligere fremstillinger la til grunn.^[15] Relasjonen mellom de to var preget av nært samarbeid, tillit og gjensidig respekt. Felix Kersten, Himmlers massør, var hovedkilde til bildet av rivalisering mellom de to topplederne i SS: Mens Himmler fremsto puslete, ubesluttsom og usikker, fremsto Heydrich som en «arier» av herdet stål. Ifølge Gerwarth er det en myte at Heydrich forsøkte å tilrane seg makten ved å skyve Himmler til side. Med Heydrichs død mistet Himmler sin nærmeste og viktigste samarbeidspartner.^[246]

Heydrich forble fullstendig lojal mot Himmler resten av livet. Himmler hadde offisielt ingen nestkommanderende og stedfortreder, men Heydrich hadde i realiteten denne rollen fra 1933. Gerwarth fremholder at Himmler på ingen måte var en svak leder og hadde store ferdighet i å opptre strategisk, mens Heydrich var den som i stor grad gjennomførte politikken. Himmler var målrettet og ideologisk overbevist og manøvrerte i de politiske intrigene i naziregimet.^[52]

Psykologiske aspekter

Walter Schellenberg, SDs utenrikssjef, beskrev Heydrich som en mann med uhyggelig makt, en makt basert på intelligens, instinkt og innsikt i andre menneskers svakhet. Trolig var det flere i naziledelse, Himmler inkludert, som følte en viss lettelse over at Heydrich var borte.^[70] Schellenberg beskrev hendene hans, som «fikk en til å tenke på beina til en edderkopp», og «de brede hoftene, et feminint trekk som bare fikk ham til å virke enda skumlere», mens «stemmen lå for høyt for en så stor mann og talen var stakkato og nervøs».^[247] Schellenberg, hevder at Heydrich straks så et annet menneskes svakheter og «registrerte dem både i sin egen fenomenale hukommelse og i sitt kartotek» som også omfattet partifeller.^[71]

Heydrich kombinerte et instinktivt maktbegjær med rasjonell planlegging.^[59] Fest skriver at Heydrichs hard overflate skjulte en nervøs og sammensatt personlighet der den samvittighetsløse atferden var tillært.^[47] Heydrich etterlot seg ikke noen dokumenter som viste om han hadde moralske betenkeligheter ved virksomheten sin. Ifølge enken Lina Heydrich var Heydrich klar over at han brøt radikalt med samfunnets normer og de verdiene som ble dyrket hjemme i oppveksten.^[133]

Günther Dreschners biografi (1977) over Heydrich avviste Joachim Fests psykologiske tilnærming. Dreschner beskrev istedet Heydrich som den typiske teknokrat primært motivert av effektivitet og makt der nazismens ideologi bare ble brukt for å fremme egen karriere.^[248]

Shlomo Aronson skrev i 1967 på tysk en PhD-avhandling om Heydrichs rolle til 1936. Werner Best, som i flere år var Heydrichs nestkommanderende, beskrev ham som den mest demoniske personligheten i den nazistiske toppledelsen. Karl Wolff, Himmlers adjutant, kalte Heydrich for djevelsk. Disse utsagnene fra etter krigen må ifølge Gerwarth leses med forbehold fordi Best, Schellenberg og Wolff hadde egeninteresse i å skyve mest mulig ansvar over på de tre døde: Hitler, Himmler og Heydrich.^[14]

Heydrich anså massedrapene som en ubehagelig, men nødvendig og historisk oppgave på vegne Tyskland og av hensyn til landets fremtid. Arbeidet skulle derfor utføres på en anstendig måte og ikke for at morderne skulle berike seg selv eller ha sadistisk glede av drapene. Heydrich beskrev seg selv til dels som leder av rikets renovasjonsetat.^[141]

Ansvar for holocaust

Utdypende artikkel: Ansvar for holocaust

Ifølge Hans Mommsen hadde Heydrich og Eichmann skapt et byråkratisk system som ikke trengte ideologisk drivkraft utenfra for å holde utryddelsesarbeidet gående. Den nazistiske forfølgelses- og drapspolitikken skjedde ved en radikaliseringsprosess innenfra.^[249] Einsatzgruppen under von Woyrsch viste en umåtelig brutalitet under okkupasjonen av Polen noe som ifølge den amerikanske holocaustforskeren Alexander B. Rossino var et resultat av godkjenninger og direkte ordrer fra Heydrich.^[78]

Det var lenge en oppfatning at Heydrich planla holocaust fra tidlig i 1930-årene. Gerwarth skriver at dette ikke er en holdbar konklusjon: Heydrich var en av mange aktører som drev frem stadig mer radikal behandling av jødene. Holocaust var resultat av en kumulativ radikalisering drevet frem av konkurrerende personer og institusjoner som søkte å behage Hitler ved å forutse hva Hitler ønsket. I 1939 forestilte Heydrich seg trolig ikke massemord på jødene, men hans syn ble radikalisert i de to påfølgende årene på grunn av krigens brutaliserende virkning, frustrasjon over mislykkede bosettingstiltak, press fra lokale administratorer og ideologisk begrunnet forestilling om «jødeproblemet».^[248] Heydrichs ordre i september 1939 om samlingen av polske jøder i gettoer har blitt tolket både som første trinn i fordrivelse ut av Europa og som et ledd i massemord.^[81]

Blant historikere har det vært antatt at ordbruken under Wannsee-konferansen hadde til hensikt å kamuflere en stor og systematisk plan om å drepe alle jødene. Gerwarth mener at Heydrichs opplegg for tvangsarbeid var reelt og ikke ren kamuflasje, og at tvangsarbeid inngikk som et mange tiltak i hans plan for en endelig løsning.^[250]

Gerwarths biografi

Historikeren Robert Gerwarth (født 1976), har skrevet en betydelig biografi om Heydrich.^[15]

Gerwarths biografi fremstiller Heydrich verken som monster eller byråkrat, men som ideologisk aktivist. Heydrich tilhørte den unge generasjonen etter første verdenskrig, en generasjon som var preget av krigen, av turbulens etter krigen, hyperinflasjon og sosialt forfall og som avviste borgerlig moral til fordel for tøffe løsninger på Tysklands problemer. For den unge velutdannede generasjon SS-ledere var ideologi en vesentlig drivkraft.^[251]

Avskjed fra marinen i 1931 var det store vendepunktet i Heydrichs liv og ifølge Gerwarth kunne hans livsløp ha blitt helt annerledes: Heydrich hadde ingen spesielle kvalifikasjoner eller ideologiske motiv for å bli sjef for SD og Gestapo. Heydrichs radikalisering og omdanning til mønsternazist skjedde etter at han begynt å arbeide for Himmler og etter at han ble involvert i et miljø av unge, velutdannede radikale nazister.^[15]^[48] Heydrich var ikke en person med store ideer og han hadde ikke dystopiske visjoner som Hitler og Himmler. Heydrich omga seg med dyktige fagfolk og administratorer som kompenserte for hans egen mangel på erfaringen fra politi og etterretning.^[251]

Ifølge Gerwarth var Heydrich ofte på defensiven: I Polen var Wehrmacht sjokkert over SS' overgrep og nektet RSHA noen rolle på vestfronten; den sivile okkupasjonsadministrasjonen i Frankrike motsatte seg innblanding fra RSHA; krigssituasjonen gjorde det vanskelig å deportere tyske jøder. Fra sitt eget perspektiv viste Heydrich en forbilledlig utholdenhet i det ubehagelige, men viktige arbeidet.^[15]^[234]

Iføge Gerwarth hadde Heydrich tidlig forstått at den beste måte å øke sin og SS’ makt var å overdrive motstanden og trusselen mot nazistenes regime. Dette brukte han i 1932 for å bygge SD og senere i 1930-årene fremstilte nazistenes innenlandske motstand som en stor og farlig fiende som bare kunne overvinnes ved oppbygging av SS og politi. Etter utbruddet av krigen overdrev han trusselen fra partisaner og skapte et narativ om fiender over alt. Heydrich argumenterte med at bare SS var i stand til å nedkjempe motstandsbevegelser før de ble faretruende store.^[170]

Ansvar for holocaust ifølge Gerwarth

Heydrich hadde fra slutten av 1930-årene direkte ansvar for behandling av jødene og for holocaust. Ifølge Gerwarth var det knapt noen som hadde så stort personlig ansvar for den blodige iverksettingen av ideen om jødefritt Europa. Sammen med Hitler og Himmler la Heydrich planen for fjerning av jødene og germanisering av Øst-Europa. Gerwarth skriver at Heydrichs betydning ved opptrappingen høsten 1941 vanskelig kan overvurderes: Heydrich tilskyndet sine medarbeidere til å konkurrere om stadig mer ekstreme løsninger på «problemene», RSHA hadde tilsyn med fordrivelsene og bosettingstiltakene, og Heydrichs jødeeksperter organiserte deportasjoner østover. Hadde Heydrich vært i live i 1945 ville han ifølge Gerwarth vært blant de hovedtiltalte under Nürnbergprosessen.^[252]

Ifølge Gerwarth ble ordren (gitt ved invasjonen av Sovjetunionen) om å drepe jøder i kommunistparti og statstjenestemenn gjort tilsiktet vag og det var opp til kommandanter i felten å avgjøre hvem som skulle henrettes.^[253] Holocaust inngikk i et omfattende program for etnisk omorganisering av Europa ved fordrivelse, bosetting og massemord særlig med sikt på germanisering av det østlige Sentral-Europa. Sammenlignet med de slaviske folkeslagene var jødene en liten folkegruppe som kunne håndteres først og for seg.^[254]

Himmler var frustrert over at Hitler ikke ga ham overordnet ledelse av den demografiske omkalfatringen av de erobrede områdene. Himmler og Heydrich ville dermed komme etableringen av den sivile administrasjonen i forkjøpet og gjennomføre den etniske rensingen før Sovjetunionen var beseiret. Ifølge Gerwarth var ikke et slikt demografisk prosjekt mulig for hele befolkningen, men det ville være mulig for en minoritet som de sovjetiske jødene: Et første trinn ville derfor være å gjøre hele regioner jødefrie i skygge av krigen.^[255]

Heydrich i fiksjon

Heinrich Manns roman Lidice (1942) er relatert til landsbyen som ble utslettet.^[11]
Fritz Langs film Hangman also die! (norsk tittel: Skrekkdager i Praha, 1943) etter manus av Bertolt Brecht var inspirert av Heydrichs liv og død (Lang var født i Østerrike med mor av jødisk bakgrunn).^[11].^[14]
Humphrey Jennings: The Silent Village (1943) om Lidice.^[256]
I den alternativhistoriske romanen The Man with the Iron Heart av Harry Turtledove fra 2008 overlever Heydrich attentatet mot ham i 1942. Han klarer seg gjennom krigen og organiserer såkalte SS-Varulvenheter (som i virkeligheten aldri fungerte som en militær trussel for de allierte) som totalt umuliggjør de alliertes okkupasjon av Tyskland etter april 1945. SS-Varulvene klarer å utrette så mye skade at en amerikanske opinion tvinger regjeringen til å oppgi okkupasjonen av Tyskland og hente soldatene hjem. Det mer enn antydes at NSDAP står klare i kulissene i Tyskland og at landet aldri vil bli demokratisk.
Han spiller en viktig rolle i Margit Sandemos Sagaen om Isfolket bok nr 38.
TV-serien Holocaust hadde David Warner i rollen som Heydrich.^[257] inneholder en scene fra Wannsee-konferansen.^[258]
Paul Mommertz' drama i kom i 1984 som fjernsynsfilm regi av Heinz Schirk: Die Wannseekonferenz med Dieter Mattausch som Heydrich.
Den amerikanske/britiske fjernsynsfilmen Conspiracy (2001) om Wannsee-konferansen var regissert av Frank Pierson med Kenneth Branagh i rollen som Heydrich (som han ble tildelt Emmy-prisen for).^[259]^[260] I Branaghs fremstilling fremstår Heydrich som en figur fra et drama av Shakespeare.^[24]
Laurent Binets roman HhhH – eller slakteren fra Praha (2010) står for «Himmlers hjerne heter Heydrich». Boken ble tildelt Prix Goncourt.^[14]
Filmene Antropoid (2016) og The Man With the Iron Heart (2017) handler om attentatet mot Heydrich.

Fotnoter

Type nummerering

^ Heydrichs enke forteller i sin selvbiografi at bare noen uker etter bryllupet anmeldte Heydrichs lagkamerater fra marinen ham til Rudolf Jordan, gauleiter i Halle-Merseburg, fordi de mente at han egentlig het Süss til etternavn og var jøde. 6. juli 1932 skrev distriktslederen til ledere av NSDAP, Gregor Strasser, at «det er grunn til å tro at Halle-mannen som er utpekt som vedkommendes far, er jøde.»^[29]
^ Heydrich hadde også ved tidligere anledninger oppført seg upassende mot kvinner. Ved et besøk i den tyske klubben i Barcelona i 1928 hadde han tedd seg slik mot en ung dame ute i hagen at hun fiket til ham og dessuten skrev en klage. Heydrich unngikk æresretten for hendelsen i 1928 ved å komme med en offisiell beklagelse, men han var svært forurettet.^[49]
^ Burckhardt beskriver Heydrich slik: «Et par mongoløyne tittet frem fra det skarpe, bleke og asymmetriske ansiktet, hvor de to ansiktshalvdelene virket helt ulike.» Hendene hans var «prerafaelittiske, liljehvite hender, som skapt for langsom kvelning.» Uten videre opplyste han Burckhardt om at «I Deres land hersker frimurerne» som han mente var «redskaper for jødenes hevn. Bakerst i templene deres står en galge foran et svart forheng som tildekker det aller helligste(...)Bak forhenget står bare det ene ordet Jahve, det er nok.» Han begynte nå å bli opphisset. Bare en gang så han Burckhardt inn i øynene i en brøkdel av et sekund: «Det var to personer som så på meg samtidig.» Og ønsket om et besøk i leirene etter eget valg ble avvist: «De besøker nøyaktig de leirene som vi foreslår.» Heydrich forlot selskapet med en bitter avskjed: «Mye senere kommer man til å takke oss for hva vi har påtatt oss.» Burckhardt satt tilbake med inntrykket av å ha møtt «en ung, ond dødsgud».^[57]
^ Even if we take into account the consideration that the post-war testimonies of many Einsatzgruppen members were driven by the desire to whitewash their own direct responsibility for the mass atrocities committed in the Soviet Union by pointing to a comprehensive killing order that they had to obey, it seems plausible that Heydrich did indeed give general orders along these lines. Shortly after the beginning of the German inva-sion, he summarized his oral instructions of 17 June in two written orders to the Einsatzgruppen commanders and the higher SS and police leaders for the newly occupied territories.66 Reminding his men in the field that their immediate task of ‘politically pacifying’ the occupied Soviet Union demanded ‘ruthless severity’, he reiterated that ‘all Jews in the service of the [Communist] Party and the state’ should be ‘eliminated’, along with ‘officials of the Comintern (together with professional Communist politicians in general), top- and medium-level officials and radical lower-level officials of the party... ^[134]
^ De første systematiske massakrene i Litauen ble gjennomført etter initiativ av en lokal politisjef i Øst-Preussen uten konkret ordre fra Berlin. Stapo-kontoret (Staatspolizeistelle) i Tilsit hadde mottatt generelle direktiver fra Heinrich Müller, sjefen for Gestapo innenfor RSHA, og disse direktivene var grunnlaget for ordrene utstedt av standartenführer Hans-Joachim Böhme. Kontoret fikk tillatelse til å etablere en Einsatzkommando Tilsit, og denne krysset grensen like bak Wehrmacht. Massakrene ble kamuflert som «opprydningsaksjoner» (Säuberungsaktionen) eller «straffetiltak» (Strafaktionen).^[96]^:3–5^[137]
^ «Today, it is widely held that the conference was convened either to ensure the efficient and European-wide implementation of a murderous programme that had already been decided upon or—and this is more an extension of this hypothesis than an alternative—to bring the participants to accept the co-ordinating role of the SS. Both interpretations, however—and here they don't differ from Kempner's early view—accept that the Wannsee Conference initiated the final phase of Nazi antisemitic policies and therefore has to be analysed in this context.»^[156]
^ Oversatt fra engelsk: Under proper guidance, in the course of the Final Solution the Jews are to be allocated for appropriate labor in the East. Able-bodied Jews, separated according to sex, will be taken in large work columns to these areas for work on roads, in the course of which action doubtless a large portion will be eliminated by natural causes. The possible final remnant will, since it will undoubtedly consist of the most resistant portion, have to be treated accordingly, because it is the product of natural selection and would, if released, act as a seed of a new Jewish revival.^[11]
^ I Bryants artikkel (2002) er han omtalt som Hans Joachim Beyer,^[168] mens Bryant i boken fra 2007 rettet navnet til Walther König-Beyer^[192] «Drawing on information from interwar conscription records, Dr. Walter König-Beyer wrote a forty-two-page report for Heydrich and top protectorate officials, affirming Frank and Neurath's claims that over half the Czech population could be assimilated. [...] König-Beyer, in fact, contended that the Czechs possessed more 'German blood' than did their Sudeten German rivals». Isabel Heinemann (2013) diskuterer Walter König-Beyers rapport.^[193]

Referanser

^ ^a ^b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Reinhard-Heydrich, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000005119, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c Archive of Fine Arts, abART person-ID 6549, besøkt 1. april 2021^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000700709, besøkt 23. november 2019^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936^{[Hentet fra Wikidata]}
^ TracesOfWar, TracesOfWar person ID 21448, besøkt 23. september 2024^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ Newton, M. (2014). Famous Assassinations in World History: An Encyclopedia. ABC-CLIO, s. 223.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ ^o ^p ^q ^r ^s ^t ^u ^v ^w ^x ^y ^z ^æ ^ø ^å ^aa ^ab ^ac ^ad ^ae ^af ^ag ^ah ^ai ^aj ^ak ^al ^am Gerwarth, Robert (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Reinhard Heydrich. Reich Main Office. The Nazi Terror Enforcer». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 57–74. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.9.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Fest 1972, s. 142.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h «Reinhard Heydrich: In Depth». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). United States Holocaust Memorial Museum. 17. mai 2021. Besøkt 13. februar 2022.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Gerwarth 2011, s. xiv.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ EPSTEIN, CATHERINE (2013). «Review of Hitler's Hangman: The Life of Heydrich». The English Historical Review. 534. 128: 1303–1306. ISSN 0013-8266. Besøkt 2. februar 2023.
^ Gerwarth 2011, s. 29.
^ ^a ^b «Kurt Daluege». Store norske leksikon (på norsk). 20. januar 2023. Besøkt 8. august 2023.
^ ^a ^b Fay, S. B. (1942). The Nazi Hangman's End. Current History, 2(11), 361-365.
^ ^a ^b ^c Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge.
^ ^a ^b Aschehougs konversasjonsleksikon. Supplementsbind. Oslo: Aschehoug. 1952.
^ Fest 1972, s. 135.
^ ^a ^b ^c Fest 1972, s. 141.
^ Kristofersen 2008, s. 9.
^ ^a ^b Hans-Christian Jasch og Christoph Kreutzmüller (2017). «Introduction. The Participants. The Men of the Wannsee Conference». I Kreutzmüller-Hughes, Charlotte og Jane Paulick. The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books. s. 1–20. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.6. CS1-vedlikehold: Dato og år (link)
^ ^a ^b ^c Mullender, Richard (2012). «Book Review: The SS: A New History by Adrian Weale». War in History. 1 (på engelsk). 19: 107–110. ISSN 0968-3445. doi:10.1177/0968344511422316e. Besøkt 3. august 2023.
^ Gerwarth 2011, s. xx.
^ Gerwarth 2011, s. 14.
^ Robert Gerwarth (2014). «Den unge Reinhard». Hitlers bøddel. Historien om Reinhard Heydrich. Oslo: Historie og kultur. s. 42. ISBN 978-82-92870-95-2.
^ ^a ^b ^c Guido Knopp: SS, forlaget Historie og kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-02-0
^ Gerwarth 2011, s. 15-17.
^ Gerwarth 2011, s. 18.
^ Gerwarth, side 53
^ Gerwarth, side 50
^ Gerwarth 2011, s. 20.
^ ^a ^b ^c ^d Gerwarth 2011, s. 289.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 230.
^ Omtalt som en Einzelgänger = «enstøing», Spiegel 21. september 2011
^ Steven Lehrer: Heydrich talks
^ Gerwarth, s. 21
^ ^a ^b Gerwarth, s. 22
^ ^a ^b Kristofersen 2008, s. 33, 78.
^ Dougherty, N. (2022). The Hangman and His Wife: The Life and Death of Reinhard Heydrich. Alfred Knopf publisher/Penguin Random House.
^ ^a ^b ^c Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 40), forlaget Arneberg, 2008, ISBN 978-82-91614-60-1
^ Gerwarth 2011, s. 231.
^ Det tsjekkiske slottet der familien Heydrich bodde
^ ^a ^b Lucy Dawidowicz: The war against the Jews
^ ^a ^b ^c ^d Fest 1972, s. 134.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. xvii.
^ ^a ^b Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 37)
^ ^a ^b Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 43)
^ ^a ^b ^c ^d ^e Gallo, Max (1971). De lange knivers natt. Aschehoug.
^ ^a ^b ^c Gerwarth 2011, s. 52.
^ ^a ^b Fest 1972, s. 138.
^ Gerwarth 2011, s. 53.
^ Gerwarth 2011, s. 50.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 51.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Guido Knopp: SS
^ Gerwarth 2011, s. 54.
^ ^a ^b Fest 1972, s. 139.
^ ^a ^b Hegner 1961, s. 102.
^ Fest 1972, s. 140.
^ Kristofersen 2008, s. 83.
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 118)
^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 16–18)
^ ^a ^b Steffahn, Harald (1989). Hitler. Schibsted. ISBN 8251612586.
^ Hancock, Eleanor (2011). «The Purge of the SA Reconsidered: “An Old Putschist Trick”?». Central European History. 4 (på engelsk). 44: 669–683. ISSN 0008-9389. doi:10.1017/S0008938911000689. Besøkt 3. august 2023.
^ Latour, C. F. (1974). The Night of Long Knives. By Max Gallo. (New York: Harper & Row, 1972. Pp. 310.) American Political Science Review, 68(1), 300-301.
^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. desember 2008. Besøkt 26. november 2008.
^ Stoltzfus, Nathan (2021). «Hitler: A Biography. By Peter Longerich. Translated by Jeremy Noakes and Lesley Sharpe. New York: Oxford University Press, 2019.». Central European History. 3 (på engelsk). 54: 516–527. ISSN 0008-9389. doi:10.1017/S0008938921000947. Besøkt 3. august 2023.
^ ^a ^b ^c Steinmetz, Eigil (1967). Attentater og politiske mord. Oslo: Schibstedt.
^ ^a ^b Salong Kitty, Giesebrechtstrasse
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 104)
^ ^a ^b Dederichs, M. R. (2023). Heydrich: The face of evil. Greenhill Books.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 141.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ Matthäus, J., Böhler, J., & Mallmann, K. M. (2014). War, pacification, and mass murder, 1939: the Einsatzgruppen in Poland. Rowman & Littlefield (i samarbeid med United States Holocaust Memorial Museum og med Deutsches Historisches Institut Warschau og Universität Stuttgart).
^ Tenenbaum, Joseph (1955). «The Einsatzgruppen». Jewish Social Studies. 1. 17: 43–64. ISSN 0021-6704. Besøkt 3. august 2023.
^ ^a ^b ^c Gerwarth 2011, s. 144.
^ ^a ^b ^c ^d Rossino, Alexander B. (2001). «Nazi Anti-Jewish Policy during the Polish Campaign: The Case of the Einsatzgruppe von Woyrsch». German Studies Review. 1. 24: 35–53. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1433155. Besøkt 3. august 2023.
^ ^a ^b ^c Gerwarth 2011, s. 143.
^ Tenenbaum 1955, s. 44.
^ ^a ^b ^c Bauer, Yehuda (1980). «Genocide: Was it the Nazis' Original Plan?». The ANNALS of the American Academy of Political and Social Science (på engelsk). 450 (1): 35–45. ISSN 0002-7162. doi:10.1177/000271628045000105. Besøkt 24. september 2023.
^ Gerwarth 2011, s. 142.
^ Robert Forczyk (2019: Case White. The Invasion of Poland 1939. Bloomsbury publishing.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 145.
^ Gerwarth 2011, s. 146.
^ Gerwarth 2011, s. 147.
^ Gerwarth 2011, s. 148.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 149-150.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 176-177.
^ ^a ^b ^c ^d Gerwarth 2011, s. 177.
^ ^a ^b ^c Tighe, Carl (2007). «Six, Franz Alfred». Journal of European Studies. 1. 37: 5–50. ISSN 0047-2441. doi:10.1177/0047244107067481. Besøkt 4. februar 2022.
^ ^a ^b ^c Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: leaders, enablers, and collaborators. ABC-CLIO.
^ Shirer, William L. (1962). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. s. 164.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 187.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 193.
^ ^a ^b Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26. «When the Nazis launched their assault on the Soviet Union in June 1941, they targeted Jews and communists in the Lithuanian border villages for immediate liquidation. The Germans carried out the mass executions, disguised as cleansing operations (Säuberungsaktionen) and retaliatory actions (Strafaktionen), smoothly and without any interference, thus signaling the beginning of the "Final Solution."»
^ Gerwarth 2011, s. 192.
^ Gerwarth 2011, s. 194.
^ ^a ^b ^c Dederichs, Mario R. (2009). Heydrich. The Face of Eveil. Casemate.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 197.
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 114)
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 174.
^ Gerwarth 2011, s. 175.
^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 28), Cappelen 1986, ISBN 82-02-09261-2
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel
^ Gerwarth 2011, s. 221.
^ Stone, Lewi (4. januar 2019). «Quantifying the Holocaust: Hyperintense kill rates during the Nazi genocide». Science Advances. 1 (på engelsk). 5. ISSN 2375-2548. PMC 6314819 . PMID 30613773. doi:10.1126/sciadv.aau7292. Besøkt 1. august 2023. CS1-vedlikehold: PMC-format (link)
^ ^a ^b Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. Holocaust and Genocide Studies, 14(3), 390–414.
^ ^a ^b Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press.
^ ^a ^b ^c ^d ^e Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Vintage/Random house.
^ ^a ^b Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.
^ Jasch, H. C., & Kreutzmüller, C. (2017). The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books.
^ «Adolf Eichmann». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 12. november 2022.
^ Steinweis, Alan E. (2009). Kristallnacht 1938. Massachusetts: Harvard University Press. ISBN 9780674036239.
^ «Riots of Kristallnacht – Reinhard Heydrich's Instructions, November 1938». Yad Vashem. Besøkt 6. august 2023. «Places of business and apartments belonging to Jews may be destroyed but not looted. The police is instructed to supervise the observance of this order and to arrest looters.»
^ Clark, R. S. (2002). The Interrogation of Karl Hermann Frank & the Kristallnacht Documents. Rutgers Journal of Law & Religion, 4, 90.
^ McKale, D. (1973). A Case of Nazi" Justice": The Punishment of Party Members Involved in the Kristallnacht, 1938. Jewish Social Studies, 35(3/4): 228-238.
^ «Reinhard Heydrich | Life & Assassination | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). 4. juli 2023. Besøkt 5. august 2023.
^ Gerwarth 2011, s. 182.
^ Weinbaum, L. (2015). Gates of Tears: The Holocaust in the Lublin District. Jewish Political Studies Review, Vol. 27, No. 1/2, pp. 98-105
^ Pulvermacher, A. (2022). Early Deportations of Jews in Occupied Poland (October 1939–June 1940): The German and the Soviet Cases. Holocaust and Genocide Studies, 36(2), 125-153. «A separate project was called the “Nisko Plan.” In October 1939, Gestapo chief Heinrich Müller commissioned Adolf Eichmann to deport 80,000 Jews from East Upper Silesia in order to gain experience “evacuating large masses.” When the first transports (see Table 1) were not successfully implemented, however, the deportation experiment was abandoned by order of Himmler himself»
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 183.
^ Gerwarth 2011, s. 184.
^ Gerwarth 2011, s. 178.
^ Gerwarth 2011, s. 179.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 180.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 181.
^ Reynolds 1961, s. 97-98.
^ https://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10007112
^ Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust. Journal of Social Issues, 70(3), 515-530.
^ ^a ^b ^c Friedlander, Henry (1994). «Step by Step: The Expansion of Murder, 1939–1941». German Studies Review. 3. 17: 495–507. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1431896. Besøkt 4. februar 2023. «In addition, the loyal SS could hardly attempt CYA [cover your ass] by asking their Fiihrer for an authorization. Still, Reinhard Heydrich needed some form of written commission to compel the cooperation of other government agencies. As we know, it was provided by Hermann Göring. Like Hitler with euthanasia, Göring did not initiate but only signed this authorization»
^ ^a ^b ^c Lozowick, Y. (2005). Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil. A&C Black/Bloomsbury.
^ ^a ^b ^c Gerwarth 2011, s. 198.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 189.
^ Kay, A. J. (2013). Transition to Genocide, July 1941: Einsatzkommando 9 and the Annihilation of Soviet Jewry. Holocaust and Genocide Studies, 27(3), 411-442.
^ Gerwarth 2011, s. 190-191.
^ Donskis, Leonidas. The vanished world of Lithuanian Jews. Vol. 1. Rodopi, 2004.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 191.
^ ^a ^b Fure, Odd-Bjørn (26. mai 2002). «Tilintetgjørelsen av de europeiske jødene». Nytt Norsk Tidsskrift. 2 (på norsk). 19: 111–140. ISSN 0800-336X. doi:10.18261/ISSN1504-3053-2002-02-01. Besøkt 20. juli 2023.
^ Gerwarth 2011, s. 199.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 196.
^ Gerwarth 2011, s. 200.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 201.
^ Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5. [med David Cesarani og David Silberklang]
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 201-203.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 204.
^ Gerwarth 2011, s. 214-215.
^ Gerwarth 2011, s. 206.
^ ^a ^b Gerlach, Christian (1998). «The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews». The Journal of Modern History. 4. 70: 759–812. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/235167. Besøkt 18. november 2019. «“The most remarkable thing about the meeting at Wannsee (which was not called the ‘Wannsee Conference’ until after the war) is that we do not know why it took place.” So wrote the celebrated German historian Eberhard Jackel in 1992. … Since we still know too little about the central planning for the extermination of the Jews, the relative signiﬁcance of the Wannsee meeting is difﬁcult to gauge.»
^ ^a ^b Arendt, Hannah og Bent Hagtvet (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. «Fra Hagtvets introduksjon til 2000-utgaven.»
^ Schleunes, K. A. (1970). The twisted road to Auschwitz: Nazi policy toward German Jews, 1933–1939. University of Illinois Press.
^ Zukier, Henri (1. desember 2013). «Diversity and Design: The “Twisted Road” and the Regional Turn in Holocaust History». Holocaust and Genocide Studies. 3 (på engelsk). 27: 387–410. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dct057. Besøkt 18. november 2019. ««The metaphor of the “twisted road” plausibly refuted the then-dominant first-generation intentionalist accounts of a “straight-and-narrow” trajectory of the Holocaust. Lucy S. Dawidowicz, for instance, had written of the “line of antisemitic descent from Martin Luther to Adolf Hitler,” and Gerald Fleming had emphasized that “the line that leads” from Hitler's early antisemitism to the Final Solution was “direct,” with a “striking” and “unbroken” continuity.28 The “twisted road” metaphor, by contrast, suggested that diversity was a process and a major cause of anti-Jewish policies. Most significantly, however, the new trope framed a paradigm of diversity that has tacitly and spuriously informed all sides of the debates on Holocaust intentionality. The metaphor set up a dichotomy between a “twisted” and a “straight-and-narrow” road to the Final Solution.»
^ Boyd, K. (Ed.). (1999). Encyclopedia of historians and historical writing (Vol. 1). Taylor & Francis.
^ ^a ^b Roseman, Mark (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Biographical approaches and the Wannsee Conference». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 21–39. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.7.
^ ^a ^b ^c ^d Gerwarth 2011, s. 209-210.
^ ^a ^b ^c ^d Wolf, Gerhard (3. april 2015). «The Wannsee Conference in 1942 and the National Socialist living space dystopia». Journal of Genocide Research. 2. 17: 153–175. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2015.1027074. Besøkt 15. september 2022.
^ «Wannsee Protocol». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 1. januar 2022.
^ Roseman, Mark (5. januar 2002). «Cognac and genocide». the Guardian (på engelsk). Besøkt 16. september 2022.
^ Michael Frank (7. juli 2002). «Smoking Gun». Los Angeles Times (på engelsk). Besøkt 16. september 2022.
^ Kay, Alex J. (3. april 2021). «Speaking the unspeakable: the portrayal of the Wannsee Conference in the film Conspiracy». Holocaust Studies. 2. 27: 187–200. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2019.1637492. Besøkt 17. september 2022.
^ Roseman, M. (2003). The villa, the lake, the meeting: Wannsee and the final solution. Penguin UK.
^ Gerwarth 2011, s. 214-217.
^ Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze.
^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 225.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 232-233.
^ ^a ^b ^c Gerwarth 2011, s. 218-219.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Bryant, C. (2002). Either German or Czech: Fixing Nationality in Bohemia and Moravia, 1939–1946. Slavic Review, 61(4), 683–706.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 220.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 222.
^ Lang, Jochen von (1979). Martin Bormann. no#: Aschehoug. ISBN 8203100635.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 223.
^ Gerwarth 2011, s. 224.
^ Gerwarth 2011, s. 226.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 227-228.
^ ^a ^b ^c Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. doi:10.1093/ejil/chi101.
^ Gerwarth 2011, s. 229.
^ Douglas 2012, kapittel 1.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Hauner, Milan (2007). «Terrorism and Heroism: The Assassination of Reinhard Heydrich». World Policy Journal. 2. 24: 85–89. ISSN 0740-2775. Besøkt 1. februar 2023.
^ Gerwarth 2011, s. 235.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 236.
^ Gerwarth 2011, s. 239.
^ Gerwarth 2011, s. 234.
^ Gerwarth 2011, s. 237.
^ Gerwarth 2011, s. 240-241.
^ Herman, Samuel (1951). «War Damage and Nationalization in Eastern Europe». Law and Contemporary Problems (16(3)): 498–518.
^ Naimark, N. M. (2002). Fires of hatred: Ethnic cleansing in twentieth-century Europe. Harvard University Press/University of Washington, 2000.
^ Gerwarth 2011, s. 242.
^ Gerwarth 2011, s. 243-244.
^ Gerwarth 2011, s. 245-246.
^ Gerwarth 2011, s. 250.
^ Bryant, C. (2007). Prague in black: Nazi rule and Czech nationalism. Harvard University Press, s. 126
^ Heinemann (2013): Rasse, Siedlung, deutsches Blut. Das Rasse- und Siedlungshauptamt der SS und die rassenpolitische Neuordnung Europas, Wallstein Verlag, s.176f
^ Wendt, A. W. (2010). Eradicating Differences: The Treatment of Minorities in Nazi-Dominated Europe. Cambridge Scholars Publishing, s. 70.
^ Gerwarth 2011, s. 250-251.
^ «Jewish Losses during the Holocaust: By Country». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). US Holocaust Memorial Museum. Besøkt 10. august 2019.
^ Wyman, D. S., & Rosenzveig, C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. JHU Press.
^ Rozett & Spector (2013) s. 48, 54
^ Kermode, Mark (11. januar 2015). «The Last of the Unjust review – Claude Lanzmann’s profound reflections on Theresienstadt and the Holocaust». The Observer (på engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 12. februar 2020.
^ Shostak, Arthur (17. februar 2019). «Theresienstadt 1941–1945: The Face of a Coerced Community». The European Legacy. 2. 24: 246–248. ISSN 1084-8770. doi:10.1080/10848770.2018.1558846. Besøkt 12. februar 2020. «Adolf Eichmann, an early supporter of Theresienstadt’s propagandistic potential as a “miniature Jewish State,” a “paradise ghetto,” assured Berlin power-holders it could help the Third Reich “save face towards the outside world”»
^ Gerwarth 2011, s. 287.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 4.
^ Gerwarth 2011, s. 2.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 6.
^ Gerwarth 2011, s. 3.
^ Gerwarth 2011, s. 5.
^ Gerwarth 2011, s. 8.
^ Douglas 2012.
^ Gerwarth 2011, s. 1.
^ Gerwarth 2011, s. 2; 10.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 10.
^ Guido Knopp. SS
^ Gerwarth 2011, s. 13.
^ Roger Moorhouse: Berlin i krig (s. 238), forlaget Dinamo, Oslo 2011, ISBN 978-82-8071-244-8
^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews, Penguin books, 1975
^ Fabrice d'Almedia: Med pisk og champagne (s. 236), forlaget Dinamo, ISBN 978-82-8071-141-0
^ Steven Lehrer: Heydrichs gravsted
^ Gerwarth 2011, s. 12.
^ Gerwarth 2011, s. 11–12.
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel ( s. 284–285)
^ Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.» European Journal of International Law (16 (1)): 1–23.
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 300)
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 285.
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 302)
^ ^a ^b ^c Gerwarth 2011, s. 282-283.
^ Gerwarth 2011, s. 279.
^ «Operation Reinhard (Einsatz Reinhard)». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 13. februar 2022.
^ Witte, P., & Tyas, S. (2001). A new document on the deportation and murder of Jews during “Einsatz Reinhardt” 1942. Holocaust and Genocide Studies, 15(3), 468–486.
^ Writte, Peter; Tyas, Stephen (1. desember 2001). «A New Document on the Deportation and Murder of Jews during “Einsatz Reinhardt” 1942». Holocaust and Genocide Studies. 3. 15: 468–486. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/15.3.468. Besøkt 13. februar 2022. «First of all, it has to be stated that Einsatz or Aktion Reinhardt was indeed named after the chief of the RSHA and Göring's "Commissioner for the Total Solution of die Jewish Question in die German Sphere of Influence in Europe," Reinhard Heydrich.»
^ «Grave of Nazi criminal Heydrich opened in Berlin – DW – 12/15/2019». dw.com (på engelsk). Besøkt 16. april 2023.
^ Kristofersen 2008, s. 13.
^ Gerwarth 2011, s. xv.
^ Jaggers, R. C. (1960). The Assassination of Reinhard Heydrich. Studies in Intelligence, 4(1), 1-19.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 286.
^ ^a ^b ^c «Lina Heydrich». Spartacus Educational (på engelsk). Besøkt 12. november 2022.
^ ^a ^b ^c «Did Reinhard Heydrich aspire to replace Hitler? – DW – 06/03/2017». dw.com (på engelsk). Besøkt 12. november 2022.
^ ^a ^b ^c Himmler, K., & Wildt, M. (red.). (2016). The Private Heinrich Himmler: Letters of a Mass Murderer. Macmillan.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 290.
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 304)
^ Lina von Osten Heydrich Manninen
^ Stephen Lehrer: Wannsee House and the Holocaust (s. 196), forlaget McFarland, 2008, ISBN 978-0-7864-0792-7
^ Foto av Manninen og Lina Heydrich
^ Dougherty, Nancy (2022). The Hangman and His Wife: The Life and Death of Reinhard Heydrich. Knopf Doubleday.
^ Macdonald, C. (2011). The Assassination of Reinhard Heydrich. Birlinn.
^ Browder, G. C. (2004). Foundations of the Nazi police state: The formation of Sipo and SD. University Press of Kentucky.
^ Gerwarth 2011, s. 50, 286.
^ Kristofersen 2008, s. 15.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. xvi.
^ Simonsen, Kjetil Braut (11. mars 2022). «Ideologi, situasjon og personlighet: Om forskningen på nazismens gjerningspersoner». Historisk tidsskrift. 1 (på norsk). 101: 51–66. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ht.101.1.5. Besøkt 20. juli 2023.
^ Gerwarth 2011, s. 212.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 292.
^ Gerwarth 2011, s. xix, 208, 291-293.
^ Gerwarth 2011, s. 190.
^ Gerwarth 2011, s. xix.
^ Gerwarth 2011, s. 195.
^ Gerwarth 2011, s. 282.
^ Lawson, Tom (2020). The Palgrave Handbook of Britain and the Holocaust. Springer/Palgrave Macmillan. s. 277.
^ Shandler, Jeffrey (1999). While America Watches: Televising the Holocaust. Oxford University Press. s. 161.
^ «Only solution to evil is its annihilation – opinion». The Jerusalem Post | JPost.com (på engelsk). Besøkt 16. januar 2022.
^ «The New Yorker Recommends: “Conspiracy,” a Withering Study of the Bureaucracy of the Holocaust». The New Yorker (på engelsk). 22. august 2018. Besøkt 16. januar 2022.

Litteratur

Douglas, R.M. (2012). Orderly and Humane: The Expulsion of the Germans after the Second World War (på engelsk). New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 978-0300198201.
Fest, Joachim C. (1972). Det Tredje rikes ansikt. Gyldendal. ISBN 8205052921.
Gerwarth, Robert (2011). Hitler's Hangman: The Life of Heydrich. Yale University Press. ISBN 978-0-300-11575-8.
Hegner, H.S. (1961). Det tredje rike 1933-1945. Aschehoug.
Kristofersen, Knut (innledning ved Jan Otto Johansen) (2008). Den musikalske bøddel. Reinhard Heydrich og Det tredje rike. Arneberg. ISBN 9788291614601.
Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen.
Tenenbaum, Joseph (1955). «The Einsatzgruppen». Jewish Social Studies. 1. 17: 43–64. ISSN 0021-6704. Besøkt 23. november 2022.

Eksterne lenker

(en) Reinhard Heydrich – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) «Reinhard Heydrich 1904–1942» fra Deutsches Historisches Museum
(en) Heydrich in Depth fra United States Holocaust Memorial Museum

Forgjenger Ingen	Sjef for RSHA 1939–1942	Etterfølger Ernst Kaltenbrunner

[48] Heydrichs enke forteller i sin selvbiografi at bare noen uker etter bryllupet anmeldte Heydrichs lagkamerater fra marinen ham til Rudolf Jordan, gauleiter i Halle-Merseburg, fordi de mente at han egentlig het Süss til etternavn og var jøde. 6. juli 1932 skrev distriktslederen til ledere av NSDAP, Gregor Strasser, at «det er grunn til å tro at Halle-mannen som er utpekt som vedkommendes far, er jøde.»^[29]

[53] Heydrich hadde også ved tidligere anledninger oppført seg upassende mot kvinner. Ved et besøk i den tyske klubben i Barcelona i 1928 hadde han tedd seg slik mot en ung dame ute i hagen at hun fiket til ham og dessuten skrev en klage. Heydrich unngikk æresretten for hendelsen i 1928 ved å komme med en offisiell beklagelse, men han var svært forurettet.^[49]

[67] Burckhardt beskriver Heydrich slik: «Et par mongoløyne tittet frem fra det skarpe, bleke og asymmetriske ansiktet, hvor de to ansiktshalvdelene virket helt ulike.» Hendene hans var «prerafaelittiske, liljehvite hender, som skapt for langsom kvelning.» Uten videre opplyste han Burckhardt om at «I Deres land hersker frimurerne» som han mente var «redskaper for jødenes hevn. Bakerst i templene deres står en galge foran et svart forheng som tildekker det aller helligste(...)Bak forhenget står bare det ene ordet Jahve, det er nok.» Han begynte nå å bli opphisset. Bare en gang så han Burckhardt inn i øynene i en brøkdel av et sekund: «Det var to personer som så på meg samtidig.» Og ønsket om et besøk i leirene etter eget valg ble avvist: «De besøker nøyaktig de leirene som vi foreslår.» Heydrich forlot selskapet med en bitter avskjed: «Mye senere kommer man til å takke oss for hva vi har påtatt oss.» Burckhardt satt tilbake med inntrykket av å ha møtt «en ung, ond dødsgud».^[57]

[138] Even if we take into account the consideration that the post-war testimonies of many Einsatzgruppen members were driven by the desire to whitewash their own direct responsibility for the mass atrocities committed in the Soviet Union by pointing to a comprehensive killing order that they had to obey, it seems plausible that Heydrich did indeed give general orders along these lines. Shortly after the beginning of the German inva-sion, he summarized his oral instructions of 17 June in two written orders to the Einsatzgruppen commanders and the higher SS and police leaders for the newly occupied territories.66 Reminding his men in the field that their immediate task of ‘politically pacifying’ the occupied Soviet Union demanded ‘ruthless severity’, he reiterated that ‘all Jews in the service of the [Communist] Party and the state’ should be ‘eliminated’, along with ‘officials of the Comintern (together with professional Communist politicians in general), top- and medium-level officials and radical lower-level officials of the party... ^[134]

[142] De første systematiske massakrene i Litauen ble gjennomført etter initiativ av en lokal politisjef i Øst-Preussen uten konkret ordre fra Berlin. Stapo-kontoret (Staatspolizeistelle) i Tilsit hadde mottatt generelle direktiver fra Heinrich Müller, sjefen for Gestapo innenfor RSHA, og disse direktivene var grunnlaget for ordrene utstedt av standartenführer Hans-Joachim Böhme. Kontoret fikk tillatelse til å etablere en Einsatzkommando Tilsit, og denne krysset grensen like bak Wehrmacht. Massakrene ble kamuflert som «opprydningsaksjoner» (Säuberungsaktionen) eller «straffetiltak» (Strafaktionen).^[96]^:3–5^[137]

[162] «Today, it is widely held that the conference was convened either to ensure the efficient and European-wide implementation of a murderous programme that had already been decided upon or—and this is more an extension of this hypothesis than an alternative—to bring the participants to accept the co-ordinating role of the SS. Both interpretations, however—and here they don't differ from Kempner's early view—accept that the Wannsee Conference initiated the final phase of Nazi antisemitic policies and therefore has to be analysed in this context.»^[156]

[163] Oversatt fra engelsk: Under proper guidance, in the course of the Final Solution the Jews are to be allocated for appropriate labor in the East. Able-bodied Jews, separated according to sex, will be taken in large work columns to these areas for work on roads, in the course of which action doubtless a large portion will be eliminated by natural causes. The possible final remnant will, since it will undoubtedly consist of the most resistant portion, have to be treated accordingly, because it is the product of natural selection and would, if released, act as a seed of a new Jewish revival.^[11]

[201] I Bryants artikkel (2002) er han omtalt som Hans Joachim Beyer,^[168] mens Bryant i boken fra 2007 rettet navnet til Walther König-Beyer^[192] «Drawing on information from interwar conscription records, Dr. Walter König-Beyer wrote a forty-two-page report for Heydrich and top protectorate officials, affirming Frank and Neurath's claims that over half the Czech population could be assimilated. [...] König-Beyer, in fact, contended that the Czechs possessed more 'German blood' than did their Sudeten German rivals». Isabel Heinemann (2013) diskuterer Walter König-Beyers rapport.^[193]

[hash-1459f6935e16472df34e7bb13d7f854f62966d9b-1] Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Reinhard-Heydrich, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-abc9457dcf728dd069b8ed5b2e1a86035cf2b679-2] Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-5abf1e4541ed70205c13ad39aad0ab634c235691-3] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000005119, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-1694511281e0c6e7c0491a4c5a9aeda977aa1cc8-4] Archive of Fine Arts, abART person-ID 6549, besøkt 1. april 2021^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-205eabda4a2cf7d4f8ede558f514fc289fb74afd-5] Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-503c8b8879ebe3e0e1614b921627708c0b8228ca-6] Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-53e19945a1627b0ed53223e8981fe13a528d0bd9-7] Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000700709, besøkt 23. november 2019^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-134f828d506b6509ff41bf868a72bd5450fc3863-8] Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-b3c8ff3d2784ba430ee7b5a6c4a94006889b79f9-9] TracesOfWar, TracesOfWar person ID 21448, besøkt 23. september 2024^{[Hentet fra Wikidata]}

[Newton-10] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ Newton, M. (2014). Famous Assassinations in World History: An Encyclopedia. ABC-CLIO, s. 223.

[heydrich-11] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ ^o ^p ^q ^r ^s ^t ^u ^v ^w ^x ^y ^z ^æ ^ø ^å ^aa ^ab ^ac ^ad ^ae ^af ^ag ^ah ^ai ^aj ^ak ^al ^am Gerwarth, Robert (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Reinhard Heydrich. Reich Main Office. The Nazi Terror Enforcer». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 57–74. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.9.

[FOOTNOTEFest1972142-12] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Fest 1972, s. 142.

[USHMM-13] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h «Reinhard Heydrich: In Depth». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). United States Holocaust Memorial Museum. 17. mai 2021. Besøkt 13. februar 2022.

[FOOTNOTEGerwarth2011xiv-14] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Gerwarth 2011, s. xiv.

[Epstein-15] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ EPSTEIN, CATHERINE (2013). «Review of Hitler's Hangman: The Life of Heydrich». The English Historical Review. 534. 128: 1303–1306. ISSN 0013-8266. Besøkt 2. februar 2023.

[FOOTNOTEGerwarth201129-16] Gerwarth 2011, s. 29.

[:14-17] «Kurt Daluege». Store norske leksikon (på norsk). 20. januar 2023. Besøkt 8. august 2023.

[:15-18] Fay, S. B. (1942). The Nazi Hangman's End. Current History, 2(11), 361-365.

[Wistrich-19] Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge.

[:16-20] Aschehougs konversasjonsleksikon. Supplementsbind. Oslo: Aschehoug. 1952.

[FOOTNOTEFest1972135-21] Fest 1972, s. 135.

[FOOTNOTEFest1972141-22] Fest 1972, s. 141.

[FOOTNOTEKristofersen20089-23] Kristofersen 2008, s. 9.

[introduction-24] Hans-Christian Jasch og Christoph Kreutzmüller (2017). «Introduction. The Participants. The Men of the Wannsee Conference». I Kreutzmüller-Hughes, Charlotte og Jane Paulick. The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books. s. 1–20. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.6. CS1-vedlikehold: Dato og år (link)

[Mullender-25] Mullender, Richard (2012). «Book Review: The SS: A New History by Adrian Weale». War in History. 1 (på engelsk). 19: 107–110. ISSN 0968-3445. doi:10.1177/0968344511422316e. Besøkt 3. august 2023.

[FOOTNOTEGerwarth2011xx-26] Gerwarth 2011, s. xx.

[FOOTNOTEGerwarth201114-27] Gerwarth 2011, s. 14.

[rg42-28] Robert Gerwarth (2014). «Den unge Reinhard». Hitlers bøddel. Historien om Reinhard Heydrich. Oslo: Historie og kultur. s. 42. ISBN 978-82-92870-95-2.

[:11-29] Guido Knopp: SS, forlaget Historie og kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-02-0

[FOOTNOTEGerwarth201115-17-30] Gerwarth 2011, s. 15-17.

[FOOTNOTEGerwarth201118-31] Gerwarth 2011, s. 18.

[32] Gerwarth, side 53

[33] Gerwarth, side 50

[FOOTNOTEGerwarth201120-34] Gerwarth 2011, s. 20.

[FOOTNOTEGerwarth2011289-35] Gerwarth 2011, s. 289.

[FOOTNOTEGerwarth2011230-36] Gerwarth 2011, s. 230.

[37] Omtalt som en Einzelgänger = «enstøing», Spiegel 21. september 2011

[38] Steven Lehrer: Heydrich talks

[39] Gerwarth, s. 21

[:6-40] Gerwarth, s. 22

[FOOTNOTEKristofersen200833,_78-41] Kristofersen 2008, s. 33, 78.

[Dougherty-42] Dougherty, N. (2022). The Hangman and His Wife: The Life and Death of Reinhard Heydrich. Alfred Knopf publisher/Penguin Random House.

[Kristofersen-43] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 40), forlaget Arneberg, 2008, ISBN 978-82-91614-60-1

[FOOTNOTEGerwarth2011231-44] Gerwarth 2011, s. 231.

[45] Det tsjekkiske slottet der familien Heydrich bodde

[:4-46] Lucy Dawidowicz: The war against the Jews

[FOOTNOTEFest1972134-47] Fest 1972, s. 134.

[FOOTNOTEGerwarth2011xvii-49] Gerwarth 2011, s. xvii.

[:8-50] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 37)

[:17-51] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 43)

[Gallo-52] Gallo, Max (1971). De lange knivers natt. Aschehoug.

[FOOTNOTEGerwarth201152-54] Gerwarth 2011, s. 52.

[FOOTNOTEFest1972138-55] Fest 1972, s. 138.

[FOOTNOTEGerwarth201153-56] Gerwarth 2011, s. 53.

[FOOTNOTEGerwarth201150-57] Gerwarth 2011, s. 50.

[FOOTNOTEGerwarth201151-58] Gerwarth 2011, s. 51.

[:7-59] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Guido Knopp: SS

[FOOTNOTEGerwarth201154-60] Gerwarth 2011, s. 54.

[FOOTNOTEFest1972139-61] Fest 1972, s. 139.

[FOOTNOTEHegner1961102-62] Hegner 1961, s. 102.

[FOOTNOTEFest1972140-63] Fest 1972, s. 140.

[FOOTNOTEKristofersen200883-64] Kristofersen 2008, s. 83.

[65] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 118)

[66] Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 16–18)

[Steffahn-68] Steffahn, Harald (1989). Hitler. Schibsted. ISBN 8251612586.

[69] Hancock, Eleanor (2011). «The Purge of the SA Reconsidered: “An Old Putschist Trick”?». Central European History. 4 (på engelsk). 44: 669–683. ISSN 0008-9389. doi:10.1017/S0008938911000689. Besøkt 3. august 2023.

[70] Latour, C. F. (1974). The Night of Long Knives. By Max Gallo. (New York: Harper & Row, 1972. Pp. 310.) American Political Science Review, 68(1), 300-301.

[71] «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. desember 2008. Besøkt 26. november 2008.

[72] Stoltzfus, Nathan (2021). «Hitler: A Biography. By Peter Longerich. Translated by Jeremy Noakes and Lesley Sharpe. New York: Oxford University Press, 2019.». Central European History. 3 (på engelsk). 54: 516–527. ISSN 0008-9389. doi:10.1017/S0008938921000947. Besøkt 3. august 2023.

[Steinmetz-73] Steinmetz, Eigil (1967). Attentater og politiske mord. Oslo: Schibstedt.

[:5-74] Salong Kitty, Giesebrechtstrasse

[75] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 104)

[:18-76] Dederichs, M. R. (2023). Heydrich: The face of evil. Greenhill Books.

[FOOTNOTEGerwarth2011141-77] Gerwarth 2011, s. 141.

[Matthaus2014-78] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ Matthäus, J., Böhler, J., & Mallmann, K. M. (2014). War, pacification, and mass murder, 1939: the Einsatzgruppen in Poland. Rowman & Littlefield (i samarbeid med United States Holocaust Memorial Museum og med Deutsches Historisches Institut Warschau og Universität Stuttgart).

[79] Tenenbaum, Joseph (1955). «The Einsatzgruppen». Jewish Social Studies. 1. 17: 43–64. ISSN 0021-6704. Besøkt 3. august 2023.

[FOOTNOTEGerwarth2011144-80] Gerwarth 2011, s. 144.

[Rossino2001-81] Rossino, Alexander B. (2001). «Nazi Anti-Jewish Policy during the Polish Campaign: The Case of the Einsatzgruppe von Woyrsch». German Studies Review. 1. 24: 35–53. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1433155. Besøkt 3. august 2023.

[FOOTNOTEGerwarth2011143-82] Gerwarth 2011, s. 143.

[FOOTNOTETenenbaum195544-83] Tenenbaum 1955, s. 44.

[Bauer1980-84] Bauer, Yehuda (1980). «Genocide: Was it the Nazis' Original Plan?». The ANNALS of the American Academy of Political and Social Science (på engelsk). 450 (1): 35–45. ISSN 0002-7162. doi:10.1177/000271628045000105. Besøkt 24. september 2023.

[FOOTNOTEGerwarth2011142-85] Gerwarth 2011, s. 142.

[86] Robert Forczyk (2019: Case White. The Invasion of Poland 1939. Bloomsbury publishing.

[FOOTNOTEGerwarth2011145-87] Gerwarth 2011, s. 145.

[FOOTNOTEGerwarth2011146-88] Gerwarth 2011, s. 146.

[FOOTNOTEGerwarth2011147-89] Gerwarth 2011, s. 147.

[FOOTNOTEGerwarth2011148-90] Gerwarth 2011, s. 148.

[FOOTNOTEGerwarth2011149-150-91] Gerwarth 2011, s. 149-150.

[FOOTNOTEGerwarth2011176-177-92] Gerwarth 2011, s. 176-177.

[FOOTNOTEGerwarth2011177-93] Gerwarth 2011, s. 177.

[Tighe-94] Tighe, Carl (2007). «Six, Franz Alfred». Journal of European Studies. 1. 37: 5–50. ISSN 0047-2441. doi:10.1177/0047244107067481. Besøkt 4. februar 2022.

[Bartrop-95] Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: leaders, enablers, and collaborators. ABC-CLIO.

[96] Shirer, William L. (1962). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. s. 164.

[FOOTNOTEGerwarth2011187-97] Gerwarth 2011, s. 187.

[FOOTNOTEGerwarth2011193-98] Gerwarth 2011, s. 193.

[Kwiet-99] Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26. «When the Nazis launched their assault on the Soviet Union in June 1941, they targeted Jews and communists in the Lithuanian border villages for immediate liquidation. The Germans carried out the mass executions, disguised as cleansing operations (Säuberungsaktionen) and retaliatory actions (Strafaktionen), smoothly and without any interference, thus signaling the beginning of the "Final Solution."»

[FOOTNOTEGerwarth2011192-100] Gerwarth 2011, s. 192.

[FOOTNOTEGerwarth2011194-101] Gerwarth 2011, s. 194.

[:9-102] Dederichs, Mario R. (2009). Heydrich. The Face of Eveil. Casemate.

[FOOTNOTEGerwarth2011197-103] Gerwarth 2011, s. 197.

[104] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 114)

[FOOTNOTEGerwarth2011174-105] Gerwarth 2011, s. 174.

[FOOTNOTEGerwarth2011175-106] Gerwarth 2011, s. 175.

[107] Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 28), Cappelen 1986, ISBN 82-02-09261-2

[108] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel

[FOOTNOTEGerwarth2011221-109] Gerwarth 2011, s. 221.

[110] Stone, Lewi (4. januar 2019). «Quantifying the Holocaust: Hyperintense kill rates during the Nazi genocide». Science Advances. 1 (på engelsk). 5. ISSN 2375-2548. PMC 6314819 . PMID 30613773. doi:10.1126/sciadv.aau7292. Besøkt 1. august 2023. CS1-vedlikehold: PMC-format (link)

[Safrian-111] Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. Holocaust and Genocide Studies, 14(3), 390–414.

[Niewyk-112] Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press.

[Stangneth-113] Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Vintage/Random house.

[Poliakov-114] Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.

[115] Jasch, H. C., & Kreutzmüller, C. (2017). The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books.

[116] «Adolf Eichmann». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 12. november 2022.

[117] Steinweis, Alan E. (2009). Kristallnacht 1938. Massachusetts: Harvard University Press. ISBN 9780674036239.

[118] «Riots of Kristallnacht – Reinhard Heydrich's Instructions, November 1938». Yad Vashem. Besøkt 6. august 2023. «Places of business and apartments belonging to Jews may be destroyed but not looted. The police is instructed to supervise the observance of this order and to arrest looters.»

[119] Clark, R. S. (2002). The Interrogation of Karl Hermann Frank & the Kristallnacht Documents. Rutgers Journal of Law & Religion, 4, 90.

[120] McKale, D. (1973). A Case of Nazi" Justice": The Punishment of Party Members Involved in the Kristallnacht, 1938. Jewish Social Studies, 35(3/4): 228-238.

[121] «Reinhard Heydrich | Life & Assassination | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). 4. juli 2023. Besøkt 5. august 2023.

[FOOTNOTEGerwarth2011182-122] Gerwarth 2011, s. 182.

[123] Weinbaum, L. (2015). Gates of Tears: The Holocaust in the Lublin District. Jewish Political Studies Review, Vol. 27, No. 1/2, pp. 98-105

[124] Pulvermacher, A. (2022). Early Deportations of Jews in Occupied Poland (October 1939–June 1940): The German and the Soviet Cases. Holocaust and Genocide Studies, 36(2), 125-153. «A separate project was called the “Nisko Plan.” In October 1939, Gestapo chief Heinrich Müller commissioned Adolf Eichmann to deport 80,000 Jews from East Upper Silesia in order to gain experience “evacuating large masses.” When the first transports (see Table 1) were not successfully implemented, however, the deportation experiment was abandoned by order of Himmler himself»

[FOOTNOTEGerwarth2011183-125] Gerwarth 2011, s. 183.

[FOOTNOTEGerwarth2011184-126] Gerwarth 2011, s. 184.

[FOOTNOTEGerwarth2011178-127] Gerwarth 2011, s. 178.

[FOOTNOTEGerwarth2011179-128] Gerwarth 2011, s. 179.

[FOOTNOTEGerwarth2011180-129] Gerwarth 2011, s. 180.

[FOOTNOTEGerwarth2011181-130] Gerwarth 2011, s. 181.

[FOOTNOTEReynolds196197-98-131] Reynolds 1961, s. 97-98.

[132] ttps://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10007112

[Overy-133] Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust. Journal of Social Issues, 70(3), 515-530.

[Friedlander-134] Friedlander, Henry (1994). «Step by Step: The Expansion of Murder, 1939–1941». German Studies Review. 3. 17: 495–507. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1431896. Besøkt 4. februar 2023. «In addition, the loyal SS could hardly attempt CYA [cover your ass] by asking their Fiihrer for an authorization. Still, Reinhard Heydrich needed some form of written commission to compel the cooperation of other government agencies. As we know, it was provided by Hermann Göring. Like Hitler with euthanasia, Göring did not initiate but only signed this authorization»

[:12-135] Lozowick, Y. (2005). Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil. A&C Black/Bloomsbury.

[FOOTNOTEGerwarth2011198-136] Gerwarth 2011, s. 198.

[FOOTNOTEGerwarth2011189-137] Gerwarth 2011, s. 189.

[Kay2013-139] Kay, A. J. (2013). Transition to Genocide, July 1941: Einsatzkommando 9 and the Annihilation of Soviet Jewry. Holocaust and Genocide Studies, 27(3), 411-442.

[FOOTNOTEGerwarth2011190-191-140] Gerwarth 2011, s. 190-191.

[Donskis-141] Donskis, Leonidas. The vanished world of Lithuanian Jews. Vol. 1. Rodopi, 2004.

[FOOTNOTEGerwarth2011191-143] Gerwarth 2011, s. 191.

[:13-144] Fure, Odd-Bjørn (26. mai 2002). «Tilintetgjørelsen av de europeiske jødene». Nytt Norsk Tidsskrift. 2 (på norsk). 19: 111–140. ISSN 0800-336X. doi:10.18261/ISSN1504-3053-2002-02-01. Besøkt 20. juli 2023.

[FOOTNOTEGerwarth2011199-145] Gerwarth 2011, s. 199.

[FOOTNOTEGerwarth2011196-146] Gerwarth 2011, s. 196.

[FOOTNOTEGerwarth2011200-147] Gerwarth 2011, s. 200.

[FOOTNOTEGerwarth2011201-148] Gerwarth 2011, s. 201.

[149] Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5. [med David Cesarani og David Silberklang]

[FOOTNOTEGerwarth2011201-203-150] Gerwarth 2011, s. 201-203.

[FOOTNOTEGerwarth2011204-151] Gerwarth 2011, s. 204.

[FOOTNOTEGerwarth2011214-215-152] Gerwarth 2011, s. 214-215.

[FOOTNOTEGerwarth2011206-153] Gerwarth 2011, s. 206.

[Gerlach1998-154] Gerlach, Christian (1998). «The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews». The Journal of Modern History. 4. 70: 759–812. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/235167. Besøkt 18. november 2019. «“The most remarkable thing about the meeting at Wannsee (which was not called the ‘Wannsee Conference’ until after the war) is that we do not know why it took place.” So wrote the celebrated German historian Eberhard Jackel in 1992. … Since we still know too little about the central planning for the extermination of the Jews, the relative signiﬁcance of the Wannsee meeting is difﬁcult to gauge.»

[Hagtvet2000-155] Arendt, Hannah og Bent Hagtvet (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. «Fra Hagtvets introduksjon til 2000-utgaven.»

[Schleunes-156] Schleunes, K. A. (1970). The twisted road to Auschwitz: Nazi policy toward German Jews, 1933–1939. University of Illinois Press.

[Zukier-157] Zukier, Henri (1. desember 2013). «Diversity and Design: The “Twisted Road” and the Regional Turn in Holocaust History». Holocaust and Genocide Studies. 3 (på engelsk). 27: 387–410. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dct057. Besøkt 18. november 2019. ««The metaphor of the “twisted road” plausibly refuted the then-dominant first-generation intentionalist accounts of a “straight-and-narrow” trajectory of the Holocaust. Lucy S. Dawidowicz, for instance, had written of the “line of antisemitic descent from Martin Luther to Adolf Hitler,” and Gerald Fleming had emphasized that “the line that leads” from Hitler's early antisemitism to the Final Solution was “direct,” with a “striking” and “unbroken” continuity.28 The “twisted road” metaphor, by contrast, suggested that diversity was a process and a major cause of anti-Jewish policies. Most significantly, however, the new trope framed a paradigm of diversity that has tacitly and spuriously informed all sides of the debates on Holocaust intentionality. The metaphor set up a dichotomy between a “twisted” and a “straight-and-narrow” road to the Final Solution.»

[Boyd-158] Boyd, K. (Ed.). (1999). Encyclopedia of historians and historical writing (Vol. 1). Taylor & Francis.

[Roseman-159] Roseman, Mark (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Biographical approaches and the Wannsee Conference». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 21–39. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.7.

[FOOTNOTEGerwarth2011209-210-160] Gerwarth 2011, s. 209-210.

[Wolf2015-161] Wolf, Gerhard (3. april 2015). «The Wannsee Conference in 1942 and the National Socialist living space dystopia». Journal of Genocide Research. 2. 17: 153–175. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2015.1027074. Besøkt 15. september 2022.

[164] «Wannsee Protocol». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 1. januar 2022.

[Roseman2002-165] Roseman, Mark (5. januar 2002). «Cognac and genocide». the Guardian (på engelsk). Besøkt 16. september 2022.

[Frank-166] Michael Frank (7. juli 2002). «Smoking Gun». Los Angeles Times (på engelsk). Besøkt 16. september 2022.

[Kay2021-167] Kay, Alex J. (3. april 2021). «Speaking the unspeakable: the portrayal of the Wannsee Conference in the film Conspiracy». Holocaust Studies. 2. 27: 187–200. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2019.1637492. Besøkt 17. september 2022.

[Roseman2003-168] Roseman, M. (2003). The villa, the lake, the meeting: Wannsee and the final solution. Penguin UK.

[FOOTNOTEGerwarth2011214-217-169] Gerwarth 2011, s. 214-217.

[Pykel-170] Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze.

[171] Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016.

[FOOTNOTEGerwarth2011225-172] Gerwarth 2011, s. 225.

[FOOTNOTEGerwarth2011232-233-173] Gerwarth 2011, s. 232-233.

[FOOTNOTEGerwarth2011218-219-174] Gerwarth 2011, s. 218-219.

[Bryant-175] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Bryant, C. (2002). Either German or Czech: Fixing Nationality in Bohemia and Moravia, 1939–1946. Slavic Review, 61(4), 683–706.

[FOOTNOTEGerwarth2011220-176] Gerwarth 2011, s. 220.

[FOOTNOTEGerwarth2011222-177] Gerwarth 2011, s. 222.

[178] Lang, Jochen von (1979). Martin Bormann. no#: Aschehoug. ISBN 8203100635.

[FOOTNOTEGerwarth2011223-179] Gerwarth 2011, s. 223.

[FOOTNOTEGerwarth2011224-180] Gerwarth 2011, s. 224.

[FOOTNOTEGerwarth2011226-181] Gerwarth 2011, s. 226.

[FOOTNOTEGerwarth2011227-228-182] Gerwarth 2011, s. 227-228.

[Macklem-183] Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. doi:10.1093/ejil/chi101.

[FOOTNOTEGerwarth2011229-184] Gerwarth 2011, s. 229.

[FOOTNOTEDouglas2012kapittel_1-185] Douglas 2012, kapittel 1.

[Hauner-186] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Hauner, Milan (2007). «Terrorism and Heroism: The Assassination of Reinhard Heydrich». World Policy Journal. 2. 24: 85–89. ISSN 0740-2775. Besøkt 1. februar 2023.

[FOOTNOTEGerwarth2011235-187] Gerwarth 2011, s. 235.

[FOOTNOTEGerwarth2011236-188] Gerwarth 2011, s. 236.

[FOOTNOTEGerwarth2011239-189] Gerwarth 2011, s. 239.

[FOOTNOTEGerwarth2011234-190] Gerwarth 2011, s. 234.

[FOOTNOTEGerwarth2011237-191] Gerwarth 2011, s. 237.

[FOOTNOTEGerwarth2011240-241-192] Gerwarth 2011, s. 240-241.

[Herman-193] Herman, Samuel (1951). «War Damage and Nationalization in Eastern Europe». Law and Contemporary Problems (16(3)): 498–518.

[Naimark-194] Naimark, N. M. (2002). Fires of hatred: Ethnic cleansing in twentieth-century Europe. Harvard University Press/University of Washington, 2000.

[FOOTNOTEGerwarth2011242-195] Gerwarth 2011, s. 242.

[FOOTNOTEGerwarth2011243-244-196] Gerwarth 2011, s. 243-244.

[FOOTNOTEGerwarth2011245-246-197] Gerwarth 2011, s. 245-246.

[FOOTNOTEGerwarth2011250-198] Gerwarth 2011, s. 250.

[199] Bryant, C. (2007). Prague in black: Nazi rule and Czech nationalism. Harvard University Press, s. 126

[200] Heinemann (2013): Rasse, Siedlung, deutsches Blut. Das Rasse- und Siedlungshauptamt der SS und die rassenpolitische Neuordnung Europas, Wallstein Verlag, s.176f

[202] Wendt, A. W. (2010). Eradicating Differences: The Treatment of Minorities in Nazi-Dominated Europe. Cambridge Scholars Publishing, s. 70.

[FOOTNOTEGerwarth2011250-251-203] Gerwarth 2011, s. 250-251.

[USHMM2-204] «Jewish Losses during the Holocaust: By Country». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). US Holocaust Memorial Museum. Besøkt 10. august 2019.

[Wyman-205] Wyman, D. S., & Rosenzveig, C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. JHU Press.

[206] Rozett & Spector (2013) s. 48, 54

[207] Kermode, Mark (11. januar 2015). «The Last of the Unjust review – Claude Lanzmann’s profound reflections on Theresienstadt and the Holocaust». The Observer (på engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 12. februar 2020.

[208] Shostak, Arthur (17. februar 2019). «Theresienstadt 1941–1945: The Face of a Coerced Community». The European Legacy. 2. 24: 246–248. ISSN 1084-8770. doi:10.1080/10848770.2018.1558846. Besøkt 12. februar 2020. «Adolf Eichmann, an early supporter of Theresienstadt’s propagandistic potential as a “miniature Jewish State,” a “paradise ghetto,” assured Berlin power-holders it could help the Third Reich “save face towards the outside world”»

[FOOTNOTEGerwarth2011287-209] Gerwarth 2011, s. 287.

[FOOTNOTEGerwarth20114-210] Gerwarth 2011, s. 4.

[FOOTNOTEGerwarth20112-211] Gerwarth 2011, s. 2.

[FOOTNOTEGerwarth20116-212] Gerwarth 2011, s. 6.

[FOOTNOTEGerwarth20113-213] Gerwarth 2011, s. 3.

[FOOTNOTEGerwarth20115-214] Gerwarth 2011, s. 5.

[FOOTNOTEGerwarth20118-215] Gerwarth 2011, s. 8.

[FOOTNOTEDouglas2012-216] Douglas 2012.

[FOOTNOTEGerwarth20111-217] Gerwarth 2011, s. 1.

[FOOTNOTEGerwarth20112;_10-218] Gerwarth 2011, s. 2; 10.

[FOOTNOTEGerwarth201110-219] Gerwarth 2011, s. 10.

[220] Guido Knopp. SS

[FOOTNOTEGerwarth201113-221] Gerwarth 2011, s. 13.

[222] Roger Moorhouse: Berlin i krig (s. 238), forlaget Dinamo, Oslo 2011, ISBN 978-82-8071-244-8

[223] Lucy Dawidowicz: The war against the Jews, Penguin books, 1975

[224] Fabrice d'Almedia: Med pisk og champagne (s. 236), forlaget Dinamo, ISBN 978-82-8071-141-0

[225] Steven Lehrer: Heydrichs gravsted

[FOOTNOTEGerwarth201112-226] Gerwarth 2011, s. 12.

[FOOTNOTEGerwarth201111–12-227] Gerwarth 2011, s. 11–12.

[228] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel ( s. 284–285)

[229] Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.» European Journal of International Law (16 (1)): 1–23.

[230] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 300)

[FOOTNOTEGerwarth2011285-231] Gerwarth 2011, s. 285.

[232] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 302)

[FOOTNOTEGerwarth2011282-283-233] Gerwarth 2011, s. 282-283.

[FOOTNOTEGerwarth2011279-234] Gerwarth 2011, s. 279.

[235] «Operation Reinhard (Einsatz Reinhard)». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 13. februar 2022.

[236] Witte, P., & Tyas, S. (2001). A new document on the deportation and murder of Jews during “Einsatz Reinhardt” 1942. Holocaust and Genocide Studies, 15(3), 468–486.

[237] Writte, Peter; Tyas, Stephen (1. desember 2001). «A New Document on the Deportation and Murder of Jews during “Einsatz Reinhardt” 1942». Holocaust and Genocide Studies. 3. 15: 468–486. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/15.3.468. Besøkt 13. februar 2022. «First of all, it has to be stated that Einsatz or Aktion Reinhardt was indeed named after the chief of the RSHA and Göring's "Commissioner for the Total Solution of die Jewish Question in die German Sphere of Influence in Europe," Reinhard Heydrich.»

[238] «Grave of Nazi criminal Heydrich opened in Berlin – DW – 12/15/2019». dw.com (på engelsk). Besøkt 16. april 2023.

[FOOTNOTEKristofersen200813-239] Kristofersen 2008, s. 13.

[FOOTNOTEGerwarth2011xv-240] Gerwarth 2011, s. xv.

[241] Jaggers, R. C. (1960). The Assassination of Reinhard Heydrich. Studies in Intelligence, 4(1), 1-19.

[FOOTNOTEGerwarth2011286-242] Gerwarth 2011, s. 286.

[:0-243] «Lina Heydrich». Spartacus Educational (på engelsk). Besøkt 12. november 2022.

[:1-244] «Did Reinhard Heydrich aspire to replace Hitler? – DW – 06/03/2017». dw.com (på engelsk). Besøkt 12. november 2022.

[:3-245] Himmler, K., & Wildt, M. (red.). (2016). The Private Heinrich Himmler: Letters of a Mass Murderer. Macmillan.

[FOOTNOTEGerwarth2011290-246] Gerwarth 2011, s. 290.

[:10-247] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 304)

[248] Lina von Osten Heydrich Manninen

[249] Stephen Lehrer: Wannsee House and the Holocaust (s. 196), forlaget McFarland, 2008, ISBN 978-0-7864-0792-7

[250] Foto av Manninen og Lina Heydrich

[251] Dougherty, Nancy (2022). The Hangman and His Wife: The Life and Death of Reinhard Heydrich. Knopf Doubleday.

[MacDonald-252] Macdonald, C. (2011). The Assassination of Reinhard Heydrich. Birlinn.

[253] Browder, G. C. (2004). Foundations of the Nazi police state: The formation of Sipo and SD. University Press of Kentucky.

[FOOTNOTEGerwarth201150,_286-254] Gerwarth 2011, s. 50, 286.

[FOOTNOTEKristofersen200815-255] Kristofersen 2008, s. 15.

[FOOTNOTEGerwarth2011xvi-256] Gerwarth 2011, s. xvi.

[257] Simonsen, Kjetil Braut (11. mars 2022). «Ideologi, situasjon og personlighet: Om forskningen på nazismens gjerningspersoner». Historisk tidsskrift. 1 (på norsk). 101: 51–66. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ht.101.1.5. Besøkt 20. juli 2023.

[FOOTNOTEGerwarth2011212-258] Gerwarth 2011, s. 212.

[FOOTNOTEGerwarth2011292-259] Gerwarth 2011, s. 292.

[FOOTNOTEGerwarth2011xix,_208,_291-293-260] Gerwarth 2011, s. xix, 208, 291-293.

[FOOTNOTEGerwarth2011190-261] Gerwarth 2011, s. 190.

[FOOTNOTEGerwarth2011xix-262] Gerwarth 2011, s. xix.

[FOOTNOTEGerwarth2011195-263] Gerwarth 2011, s. 195.

[FOOTNOTEGerwarth2011282-264] Gerwarth 2011, s. 282.

[:2-265] Lawson, Tom (2020). The Palgrave Handbook of Britain and the Holocaust. Springer/Palgrave Macmillan. s. 277.

[266] Shandler, Jeffrey (1999). While America Watches: Televising the Holocaust. Oxford University Press. s. 161.

[267] «Only solution to evil is its annihilation – opinion». The Jerusalem Post | JPost.com (på engelsk). Besøkt 16. januar 2022.

[268] «The New Yorker Recommends: “Conspiracy,” a Withering Study of the Bureaucracy of the Holocaust». The New Yorker (på engelsk). 22. august 2018. Besøkt 16. januar 2022.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]

[33]

[34]

[35]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

[47]

[a]

[48]

[49]

[50]

[51]

[b]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

[57]

[58]

[59]

[60]

[61]

[62]

[63]

[64]

[c]

[65]

[66]

[67]

[68]

[69]

[70]

[71]

[72]

[73]

[74]

[75]

[76]

[77]

[78]

[79]

[80]

[81]

[82]

[83]

[84]

[85]

[86]

[87]

[88]

[89]

[90]

[91]

[92]

[93]

[94]

[95]

[96]

[97]