Hopp til innhold

Flamingoer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Phoenicopteridae»)
Flamingofamilien
Andesflamingoer (Phoenicoparrus andinus)
Foto: Adrian Pingstone
Nomenklatur
Phoenicopteridae
Bonaparte, 1831
Populærnavn
flamingofamilien,
flamingoer
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenPhoenicopteriformes
Økologi
Antall arter: 6
Habitat: terrestrisk, grunne salt-, brakk- og alkaliske sjøer og mudderbanker
Utbredelse: alle kontinenter, unntatt Australasia og Antarktis
Inndelt i

Flamingofamilien (Phoenicopteridae) kalles også flamingoer og er en liten familie med spesielt langhalsede, langbeinte, storvokste og svært sosiale semiakvatiske filteretende vadefugler. De er nært knyttet til store, grunne alkaliske og saline innsjøer og muddersoner i Afrika, Eurasia og Amerika. Familien er eneste nålevende gruppe i ordenen Phoenicopteriformes, og deres nærmeste nålevende slektninger er trolig lappedykkerne (Podicipedidae).[1][2][3] Seks arter anerkjennes, og alle seks er monotypiske.[4]

Flamingoene er en usedvanlig gruppe med fugler som er utrustet med et eiendommelig nebb (undernebbet er kraftigere enn overnebbet og har en karakteristisk «knekk» rundt midten) og et system for matinntak som savner sidestykke blant fuglene (de er filteretere). De tilhører utvilsomt de mest hardføre, høyerestående individene på kloden vår og har tilpasset seg og trives under forhold kun et fåtall andre arter kan tåle (fra havnivået og opp mot 5 000 moh og i et habitat som for de fleste andre stort sett vil være giftig). Allikevel er de storslåtte og vakre. De kan samle seg i horder som kan overstige en million individer og bringe titusenvis av turister til steder ellers ingen ønsker å være. Når kurtisen tar til marsjerer de store fuglene i tusentall og gir oss en oppvisning i synkronhandlinger knapt noen har sett maken til. Og gjennom århundrer har mange holdt nettopp disse storslåtte fuglene for å være opphavet til historien om selveste fugl Føniks, den udødelige røde fuglen som gjenoppsto fra sin egen aske.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Det vitenskapelige familienavnet, Phoenicopteridae, følger av slektsnavnet til typearten, Phoenicopterus. Slektsnavnet er sammensatt av de to greske uttrykkene phoenico (φοινικος), som betyr karminrød, og pterus (πτερος), som betyr bevinget.[5] Disse følger av de greske uttrykkene phoinix (φοινιξ), i betydningen føniks, og pteron (πτερον), i betydningen ving.[5] Familienavnet kan således oversettes til norsk som fugler med karminrøde vinger.

Det norske navnet på familien er flamingofamilien og følger av flamingo, som trolig har portugisisk opprinnelse (flamengo) og følger av det provençalske uttrykket flamenc, som på sin side kan være avledet av det latinske uttrykket flamma (i betydningen flamme).[6] Det tradisjonelle navnet følger derfor trolig av fuglens flammende røde vinger.[7]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Flamingoer er filteretere og har et karakteristisk nebb, med en «knekk» rundt midten
(Rødflamingo, Phoenicopterus ruber)
Foto: Eric Kilby
Rødflamingoer i fri flukt
(Phoenicopterus ruber)
Foto: Fernando Flores

Flamingoer blir cirka 80–145 cm høye og er svært langhalsede og langbeinte vadefugler med ei overveiende rosa eller karminrød fjærdrakt, og kjønnene er like.[4] Fargen skriver seg fra karotenoide pigmenter og stimuleres av en type bakterier som inneholder betakaroten. Bakteriene finnes i næringen som fuglene eter.[8] På Kypros ble det i april 2015 observert en nesten fullstendig sort flamingo, i en flokk med rosenflamingoer (Phoenicopterus roseus) som ernærte seg på grunnen i en saltsjø ved Akrotiris, på sørkysten av øya.[9] En tilsvarende observasjon ble gjort i Eilat i Israel i februar 2014.[9] Det viser at melanisme eksisterer, men det er svært sjelden. Eksperter antyder, at det i dette tilfellet kan være snakk om samme fugl.[9]

Kroppen er oval i formen og stjerten (med 12–16 halefjær) ganske kort. Hodet er relativt sett lite i forhold til resten av fuglen og øyene relativt små, og med gule «stikkende» sorte pupiller. Fra nedre forkant av øyet og ned mot nebbroten har fuglene bar lysrosa hud i et tilnærmet trekantet felt. Halsen har 19 nakkevirvler og er svært lang og fleksibel med kort fjærkledning. Den er tilpasset behovet disse fuglene har for å ete, med skallen vendt ned mot bunnen av vannmassene. Vingene er relativt små i forhold til kroppen, og hver av dem har tolv sorte flygefjær. De lange bena og føttene er varierende rosa, røde eller gule, og føttene har svømmehud mellom tærne, som har små klør. Fuglene mangler befjæring på øvre del av lårene, noe som gjør det lett å vade i vann til buken. Føttene har normalt fire tær (tre framtær og ei baktå), unntatt arter i slekten Phoenicoparrus, som kun har tre framtær, i det baktåen mangler. Svømmehuden mellom tærne gjør fuglene svømmedyktige, og det forenkler bevegelsene i mudder og søle, fordi fuglene ikke synker like lett ned i massene.[8]

Nebbet er stort og blekrosa-rosa i fargen, men alltid sort ytterst. Overnebbet har en distinkt knekk rundt midten, mens undernebbet, som er betydelig dypere og langt kraftigere enn overnebbet (noe som er unikt blant fuglene), er tilpasset knekken på overnebbet. Nebbet kan inndeles i to grunnleggende typer: overnebb med grunn kjøl (Phoenicopterus) og overnebb med dyp kjøl (Phoeniconaias og Phoenicoparrus).[10] Overnebb med grunn kjøl er mer kompakte og har et filtreringssystem som er best egnet til å filtrere større organismer, som bløtdyr og krepsdyr.[10] Nebb med dyp kjøl er på sin side mer egnet til å filtrere mindre organismer, som blågrønnbakterier og kiselalger.[10][11]

Atferd

[rediger | rediger kilde]

Kallerop

[rediger | rediger kilde]
Behårede lameller av keratin filtrer føden fra mudderslammet, som virvles opp fra bunnen med føttene
(Chileflamingo, Phoenicopterus chilensis)
Foto: Ltshears

Flamingoer er relativt vokale fugler med god hørsel. Vokaliseringen spiller en viktig rolle i å holde flokken samlet. Lydene varierer med fuglenes aktivitet, fra lav sladring når de eter, til nasale, tutende kallelyder når de flyr. Ellers er grynting og høylytt murring vanlig når fuglene viser aggresjon. Lydene varierer også mellom de ulike artene. For eksempel har dvergflamingoen en mer høyfrekvent tonehøyde enn de dypere og mer gåselignende kallene fra den store flamingoen og rødflamingoen. Vokaliseringen spiller også en betydelig rolle i den rituelle flamingodansen. I hekketiden er vokaliseringen mest betydningsfull for gjenkjenning mellom foreldrene og kyllingen. Derfor er også kyllinger svært vokale alt fra de klekkes.[8]

Mat og matfangst

[rediger | rediger kilde]
Næringssøkende rødflamingoer på Galápagosøyene
(Phoenicopterus ruber)
Foto: Peter Wilton

Alle artene i flamingofamilien er filteretere. Fuglene henter næringen fra vannmasser, mens de vader i grunne innsjøer og laguner. Eteapparatet kan på mange måter minne om bardehvalenes (Mysticeti), men i stedet for barder har flamingoene lameller (la. lamellae, behårede hornplater). Lamellene sitter tett i tett på begge sider av kjølen i overnebbet og langs kantene av undernebbet. Lamellhårene kan reises eller legges etter ønske, mens lengden varierer med både med kjøltypen og arten.[8][11]

En studie fra Camargue i Frankrike viser at selv om hekkende flamingoer kan spise noe gjennom både dagen og natten, så spiser flertallet av ikke-hekkende fugler nesten utelukkende om natten, mens de sover på dagen. Man trodde lenge at dette hadde med hovedfødens (artemia, Artemia salina) sykluser å gjøre, men nå tror man at det snarere kan ha en termoregulerende effekt eller være en tilpassing for å unngå rovdyr eller mennesker.[8]

Det store nebbet har en karakteristisk knekk omtrent på midten. Knekken, som egentlig bare gjelder overnebbet, gjør den ytre delen nedoverbent og omdanner deler av nebbet til et reservoar, som fuglen utnytter gjennom å stikke nebbet eller hele hodet (artsavhengig) ned i vannet for å samle opp organismer som svever i vannmassene. For å komme til den organiske mikrofaunaen, som lever på og i bunnslammet, stamper fuglene i bunnen med føttene, slik at mudder og organismer virvles opp og kan fanges inn med nebbet og filtreres. Vann og andre svevepartikler pumpes ut og inn av nebbet og filtreres vekk over tallrike lameller som reises i bakre del av kjeven når vannet pumpes ut, med gjentatte, raske, pumpende (stempellignende) bevegelser med tungen.[8][12]

Føden består i hovedsak av små bløtdyr, krepsdyr og ulike akvatiske insekter og alger, som blågrønnbakterier og kiselalger.[8]

Flyving og ganglag

[rediger | rediger kilde]
Svømmende rosenflamingo
(Phoenicopterus roseus)
Foto: Derek Keats
Hvilende rosenflamingoer
(Phoenicopterus roseus)
Foto: tatogra

Flamingoene kan løpe og er ganske hurtige til bens, og de er også gode svømmere og flygere. For å komme raskt på vingene, løper fuglene mens de flakser med vingene, så sant det ikke er god motvind. Da kan de lette fra stående posisjon. Under flukten strekkes halsen rett framover og beina legges bakover. Vingeslagene er relativt hurtige og ganske konstante. Glideflukter er korte og skjer normalt ellers bare under landing. Fuglene, som enten flyr på rekke eller i V-formasjon for å spare energi, kan oppnå en hastighet på 50–60 km/t. Når de lander, må de gjerne løpe noen skritt før de stopper opp.[8]

Flamingoer er ikke egentlige trekkfugler, men de som lever i områder der innsjøene fryser til om vinteren, trekker ned fra høyden til områder med åpent vann. På altiplano i Andesfjellene fryser mange av innsjøene til, men noen steder finnes det varme kilder som holder deler av sjøene åpne. Der kan noen av fuglene overvintre. Andre fugler trekker gjerne lenger ned på punaen, som ligger mellom 3 200–3 500 moh. (tregrensen) og 4 500–5 000 moh. (den permanente snøkappen). Tilsvarende trekkmønstre finnes også andre steder. Det kan imidlertid være sammensatte årsaker til at fuglene trekker, som tørke og snø.[8]

Flamingoer hviler enten liggende eller stående på ett ben. Stående hviling på ett ben reduserer trolig varmetapet om vinteren, men om det alene er årsaken er tvilsomt. De hviler nemlig slik året rundt, så det kan være en generelt energibesparelse eller bare spesielt behagelig for fuglene. Når fuglene hviler, legger de hodet på fremre del av ryggen.[8]

Hekking

[rediger | rediger kilde]
Dansende punaflamingoer ved Laguna Capina i Bolivia
(Phoenicoparrus jamesi)
Foto: Pedros Szekely

Artene er monogame og danner sterke parforhold, som kan bestå fra ett år til et annet. De svært selskapelige fuglene hekker i enorme kolonier, som kan telle flere tusen eller titalls tusen individer, av og til også flere hundre tusentalls individer. Ved den sterkt sodaholdige Magadisjøen i Kenya hekket det omkring 1 100 000 par med dvergflamingoer i 1962.[8]

Når flamingoer ikke eter, hviler eller flyr, kan man ofte se fuglene opptre i tette ansamlinger på grunnene, der de utfører en slags rituell synkron dans eller marsj. Dansen starter gjerne mange måneder før hekketiden, og den fortsetter etter den. Hundrevis, tusenvis eller til og med titusenvis av fugler beveger seg raskt i synkrone rituelle positurer, der hodene strekkes høyt til værs og beveges fra side til side under rask gange og med hyppige hurtige synkrone vendinger med tilnærmet militær presisjon. Forskere tror at denne spesielle dansen kan stimulere hormonene, slik at hekketiden blir mer synkron.[8]

En hypotese om flamingoenes rituelle dans er at den etterlignes i den spanske flamencodansen, og kan antas å være opphavet til både denne og flamencoen som en musikalsk sjanger i spansk folkemusikk, men den lar seg vanskelig bevise og avvises som oftest som usann.[13] Flamenco som uttrykk oppsto imidlertid omtrent samtidig med at den svenske legen og naturforskeren Carl von Linné i 1758 beskrev Phoenicopterus ruber, som da var synonym med den flamingoen som opptrer mest i Spania og Portugal, der uttrykket også stammer i fra. Det vitenskapelige familienavnet, Phoenicopteridae, peker imidlertid mot fargen rød og kan ha en viss sammenheng med den mytologiske fugl Føniks, den udødelige røde fuglen som gjenoppsto fra sin egen aske.[13]

Rosenflamingo på rede
Foto: Phoenicopterus roseus
Foto: Ken Billington

Paringsritualet er svært iøynefallende, men selve paringsakten tar ikke til før paret har forlatt den dansende/marsjerende gruppen. Redet bygges rett på bakken og lages av søle, småstein og planterester. Det er som regel plassert på en liten forhøyning og er formet kont og cirka 30–45 cm høyt og 20 cm dypt. Det kan minne om en liten vulkan. På steder som ikke er utsatt for oversvømmelser, kan redet være lavere. Begge kjønn bidrar til byggingen.[8]

Alle artene legger nesten alltid kun ett (bare unntaksvis to) egg, som er kritthvitt og ganske stort. Egget veier typisk 115–140 g, avhengig av art. Inkubasjonstiden er normalt 27–31 dager, og foreldrene bytter på rugingen.[8]

Avkom

[rediger | rediger kilde]
Avkommet mates med kromelk
(Rosenflamingo, Phoenicopterus roseus)
Foto: Robin Müller

Nyklekte kyllinger blir gjerne i redet i 5–12 dager. Begge foreldrene mater avkommet. Til å begynne med ganske ofte (hvert 45.–90. minutt), men etter hvert sjeldnere (mot slutten bare en gang om dagen). I den første tiden består næringen utelukkende av kromelk, som skilles ut fra egne kjertler som sitter i forbindelse med kroen. Den svært næringsrike kromelken er ellers bare kjent hos duer (Columbidae) og keiserpingvin (Aptenodytes forsteri). Den gulpes opp og er en fullgod næring tilpasset avkommet.[8]

Bare 4–6 uker gamle kan kyllingene fange sin egen føde, men matingen med kromelk fortsetter av og til fram til den er 10–12 uker. Da har det karakteristiske nebbet også rukket å forme seg, og den klarer seg selv. Når ungen forlater redet, kan den både gå og svømme, og den tar tilhold blant tusenvis av andre ungfugler. Imidlertid lever kun et begrenset antall unger opp og får voksen fjærdrakt; blant dvergflamingoen og flamingoen omkring 40 prosent. Egg og kyllinger tapes til ulike predatorer, men den største tapsfaktoren er været – spesielt oversvømmelser.[8]

Avkommet regnes som kjønnsmodent i 5–6-årsalderen. Flamingoer som når voksen alder, lever normalt til de blir mer enn 20–30 år gamle, og ville fugler kan bli mer enn 50 år.[8]

Stell og myting

[rediger | rediger kilde]

Fuglene bruker også mye tid på stell og puss av fjærdrakten. Som nesten alle fugler myter også flamingoene, men mytingen skjer i irregulære intervaller. Den henger som oftest sammen med hekkingen, men ikke alltid. Selv andelen fjær som byttes ut varierer, trolig etter alderen på fuglene. Noen myter to ganger om året, andre kun hvert annet år. Under myting kan normalt ikke fuglene fly, bortsett fra dvergflamingoen, som myter mer eller mindre kontinuerlig og ikke har noen flygefrie perioder.[8]

Habitat

[rediger | rediger kilde]
Typisk flamingohabitat på altiplano i Bolivia

Flamingoenes habitat re ofte krevende. Fuglene trives ved store, grunne innsjøer og laguner, som enten kan være svært alkaliske (opp mot pH 8,5–12) eller svært saline (mer enn det dobbelte av vanlig sjøvann). Dette er typisk innsjøer som er dannet på enorme saltpanner og tidvis tørker helt eller delvis ut. I mange tilfeller finnes ikke annet enn mikroskopisk liv i biotopen, som alger, bakterier, ørsmå krepsdyr og lignende. Av og til ser man imidlertid også flamingoer som ernærer seg i mer ordinære ferskvannssjøer.[8]

Flamingoer er svært hardføre fugler som tåler høye konsentrasjoner av såvel klorider, natriumkarbonat, sulfater og fluorider, som høye temperaturer (opp mot 68 °C). Fuglene ser ut til å påvirkes i liten grad av de kaustiske forholdene ved mange vannkilder, og de drikker vann fra såvel varme kilder som geysirer, selv om vannet er nær kokepunktet. Fuglene tåler også godt de kalde vintrene på altiplano, der temperaturen kan droppe til −30 °C. Flamingoene finnes i høyder fra havnivået og opp til cirka 5 000 moh.[8]

Inndeling og utbredelse

[rediger | rediger kilde]
Flamingoenes utbredelse

Flamingoene danner ei av de eldste familiegruppene blant fuglene. De seks nålevende artene deles tradisjonelt inn i tre slekter (Phoenicopterus, Phoeniconaias, og Phoenicoparrus), men det er egentlig svært lite som rettferdiggjør en slik inndeling.[8] Det gjenstår faktisk å avklare de interne slektsforholdene mellom artene i denne gruppen.[4]

Inndelingen under følger HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World[14], HBW Alive[15] og (også rekkefølgen) Birds of the World.[4] Norske navn på grupper og arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[16][17][18] Eventuelle beskrivelser i parentes er ikke offentlige, men kun midlertidige i påvente av et offentlig navn.

Treliste

Noen velger å samle de nålevende flamingoene i ei slekt, Phoenicopterus, men en slik inndeling savner generell støtte. Andre deler dem inn i to slekter: Phoenicopterus og Phoenicoparrus.[10] Noen har også betraktet de tre artene i slekten Phoenicopterus som underarter av samme art, men også dette savner generell støtte. De to største artene, Phoenicopterus roseus og Phoenicopterus ruber, blir imidlertid ofte betraktet som underarter av samme art: flamingo (Phoenicopterus roseus). Det er imidlertid både forvirrende og kontroversielt, for nominatarten er, til tross for at tilnavnet «storflamingo» hefter ved P. roseus, rødflamingoen (Phoenicopterus ruber), som altså opprinnelig ble kalt «storflamingo».[8]

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]

Det er fossile beviser for at de tre slektene med flamingoer oppsto allerede for omkring 30 millioner år siden.[8] Mer primitive former oppsto trolig for omkring 48 millioner år siden, men disse linjene har dødd ut.[8] De tidligste flamingoene hadde rette nebb som ikke var spesialisert til å filtrere alger slik som nålevende flamingoer.[19] De tidlige flamingoene liknet trolig mer på lappedykkere, og har sin egen familie.[20]

Det er omdiskutert hvilke andre arter av vadende fugler flamingoen er nærmest beslektet med; ibis, skjestork, avosett og andre kandidater er antydet. Nyere forskning antyder derimot at de ikke har noen nære slektninger blant hverken vadefugler eller storkefugler, men at deres nærmeste nålevende slektninger trolig er lappedykkerne.[21]

Fjærlus hos ender og flamingoer er nært beslektet. Lus utvikler seg som regel i koevolusjon med vertene og skifter sjelden til en annen gruppe verter. Noen forskere mente derfor at andefugler og flamingoer var nært beslektet. Molekylærgenetiske studier viser derimot at andefuglene er søstergruppen til hønsefuglene. Fjærlusene hos flamingoer er også beslektet med lusene hos lappedykkere, og de mest basale gruppene av andefugler har ikke slike lus. Dette tyder på at fjærlusene en gang har skiftet vert fra flamingoer til ender.[22]

Fylogeni

[rediger | rediger kilde]

Kladogrammet viser flamingoenes tilknytning til andre grupper, og er i henhold til Jarvis, E.D. et al. (2014).[21]

Columbea
Mirandornithes

Phoenicopteriformes (flamingoer)



Podicipediformes (lappedykkere)



Columbimorphae

Columbiformes (duefugler)




Pterocliformes (sandhøns)



Mesitornithiformes (mesitter)






Annet

[rediger | rediger kilde]

Trusler

[rediger | rediger kilde]

Flamingoer er ikke spesielt truet globalt, men kan være det lokalt. Andesflamingo (P. andinus) regnes som en sårbar art i henhold til IUCNs rødliste, mens de andre enten er nær truet eller livskraftige.[8] Alle artene står oppført på CITES liste II, som omfatter arter med internasjonale begrensninger i handelen for å sikre artenes overlevelse.[23]

De største truslene er trolig eggsanking og utsetting av fisk som vil konkurrere om føden i ellers fiskefrie eller fiskefattige innsjøer. Reduksjon av vannspeil eller oppdemming av innsjøer kan også utgjøre en trussel for artene.[8]

Massedød

[rediger | rediger kilde]

Det har oppstått flere tilfeller av massedød blant flamingoer, blant annet (i 1991, 1993, 1995/1996, 1997, 1999/2000, 2002, 2006, 2008, 2009) ved Nakurusjøen, Bogoriasjøen og (men i begrenset målestokk) Elementaitasjøen (alle står på verdensarvlisten) i Kenya og ved Manyarasjøen (2004) i Tanzania. Årsaken kan ha vært botulisme eller en annen form for neurotoksisk forurensing, kanskje forårsaket av kunstgjødsel og tungmetaller i blågrønnbakterier. Dødsårsakene var imidlertid per 2014 ikke endelig kartlagt. Ved ett av tilfellene (1995/1996) døde mer enn 50 000 dvergflamingoer.[24][25][26][27]

Menneskelig betydning

[rediger | rediger kilde]

Et hulemaleri av en flamingo i Sør-Spania, datert til cirka 5 000 år f.Kr., er et av de eldste beviser man har for menneskelig tilknytning til disse fuglene.[13] De gamle egypterne brukte en silhuett av en flamingo som hieroglyf for fargen rød,[28] et tegn som også representerte reinkarnasjonen av solguden Ra. I begynnelsen av kristendommens era forbant mange flamingoer med inkarnasjonen av den legendariske fugl Føniks, den udødelige røde fuglen som gjenoppsto fra sin egen aske.[8][13] I det gamle Romerriket ble flamingotunge ansett å være en keiserlig delikatesse,[29] mens fuglen ble tilbedt av Moche-indianerne i Peru, som også benyttet fjær fra chileflamingoen til den tradisjonelle hodepryden.[30]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Van Tuinen M, Butvill DB, Kirsch JAW, Hedges SB (2001) Convergence and divergence in the evolution of aquatic birds. Proceedings of the Royal Society of London Series B: Biological Sciences 268:1345–1350.] doi:10.1098/rspb.2001.1679. Besøkt 2016-04-03
  2. ^ Gerald Mayr. 2003. Morphological evidence for sister group relationship between flamingos (Aves: Phoenicopteridae) and grebes (Podicipedidae). Zoological Journal of the Linnean Society, 2004, 140, 157–169.] doi:10.1111/j.1096-3642.2003.00094.x Besøkt 2016-04-03
  3. ^ Albrecht Manegold. 2006. «Two Additional Synapomorphies of Grebes Podicipedidae and Flamingos Phoenicopteridae». Acta Ornithologica 41(1):79-82. 2006. Besøkt 2016-04-03
  4. ^ a b c d Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Flamingos (Phoenicopteridae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phoeni1.01
  5. ^ a b Jobling, J. A. (2017). Key to Scientific Names in Ornithology. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.) (2017). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from www.hbw.com).
  6. ^ Flamingo. Det Norske Akademis ordbok. Besøkt 2017-12-31
  7. ^ Harper, Douglas. (2017) flamingo (n.). Online Etymology Dictionary. Besøkt 2017-12-31
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ del Hoyo, J. (2016). Flamingos (Phoenicopteridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-03-26
  9. ^ a b c Eduardo de Juana (2015) A rare melanistic flamingo seen in Cyprus. Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  10. ^ a b c d Chris R Torres, Lisa M Ogawa, Mark AF Gillingham, Brittney Ferrari and Marcel van Tuinen. 2014. A multi-locus inference of the evolutionary diversification of extant flamingos (Phoenicopteridae). BMC Evolutionary Biology. Besøkt 2016-03-28
  11. ^ a b Penelope M. Jenkin. 1957-05-09. The Filter-Feeding and Food of Flamingoes (Phoenicopteri). Phil. Trans. The Royal Society. doi:10.1098/rstb.1957.0004. Besøkt 2016-03-29
  12. ^ Ogilvie, Malcolm; Carol Ogilvie (1986). Flamingos. Gloucester, UK: Alan Sutton Publishing Limited. ISBN 9780862992668. OCLC 246861013.
  13. ^ a b c d Emma Martinez. Flamenco - All You Wanted to Know. Mel Bay Publications (10 Oct. 2003). ISBN 978-0786667383
  14. ^ del Hoyo, J., Collar, N.J., Christie, D.A., Elliott, A. and Fishpool, L.D.C. 2014. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Lynx Edicions and BirdLife International. ISBN 978-84-96553-94-1
  15. ^ del Hoyo, J. (2017). Flamingos (Phoenicopteridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52208 on 31 December 2017).
  16. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  17. ^ a b Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php Besøkt 2017-12-28
  18. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
  19. ^ Miller, Loye H. (1950). «A Miocene Flamingo from California» (PDF). Condor. 52 (2): 69–73. doi:10.2307/1364755. 
  20. ^ Miller, A.H. (juli 1963). «The Fossil Flamingos of Australia». The Condor. 65 (4): 289–299. doi:10.2307/1365355. Besøkt 21. januar 2016. 
  21. ^ a b Jarvis, E. D.; Mirarab, S.; Aberer, A. J.; m.fl. (2014). «Whole-genome analys,es resolve early branches in the tree of life of modern birds». Science. 346 (6215): 1320–1331. doi:10.1126/science.1253451. 
  22. ^ K.P. Johnson, M. Kennedy og K.G. McCracken (2006). «Reinterpreting the origins of flamingo lice: cospeciation or host-switching?». Biology Letters. 2 (2): 275–278. PMC 1618896 Åpent tilgjengelig. PMID 17148381. doi:10.1098/rsbl.2005.0427. 
  23. ^ CITES (2015-02-05). CITES Appendices I, II and III. CITES. Besøkt 2016-04-08
  24. ^ Sharon Guynup (2002-11-08). Mysterious Kenya Flamingo Die-Offs Tied to Toxins, Stud. National Geographic News.
  25. ^ Gough, David (2000-03-06). Pollution blamed for deaths of thousands of flamingos. Guardian News. Besøkt 2016-04-07
  26. ^ Nadja Straubinger-Gansberger, Martin Gruber, Mary N. Kaggwa, Linda Lawton, Steve Omondi Oduor and Michael Schagerl. 2014. Sudden flamingo deaths in Kenyan Rift Valley lake. Wildlife Biology, 20(3):185-189. Besøkt 2016-04-07
  27. ^ Ludt, Øyvind (15. juli 2004): Massedød blant flamingoer. Nettavisen. Besøkt 2016-04-05
  28. ^ Barry Kemp. 100 Hieroglyphs: Think Like an Egyptian. p. 54. Granta UK (May 1, 2006). ISBN 978-1862078444
  29. ^ Bio Expedtion. Flamingo Feeding – Eating Habits. Flamingo feeding. Bio Expedtion. Besøkt 2016-03-29
  30. ^ Heidi King. Peruvian Featherworks: Art of the Precolumbian Era. Metropolitan Museum of Art; First Edition (December 4, 2012). ISBN 978-0300169799

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Flamingoer&oldid=24578670»