Peder Palladius
| Peder Palladius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1503[1][2][3][4] Ribe | ||
| Død | 3. jan. 1560[5][6][7][8] København[9] | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, universitetslærer, superintendent, prest | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Niels Palladius | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark[10] | ||
Peder Palladius eller Peder Plade (født 1503 i Ribe i Danmark, død 3. januar 1560 i København) var en dansk teolog, prest og superintendent (biskop).
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Skolegang og studier
[rediger | rediger kilde]Som ung gikk Peder Palladius på skole i Ribe, Assens og Roskilde, og som så mange andre fattige, begavede studenter reiste han til utlandet ved å ta tjeneste som ledsaker og hovmester hos en rik manns sønn. I 1531 kom han til Wittenberg hvor han etter fullførte studier ble magister i 1533 og doktor i teologi i 1537. Her kom han i kontakt med Philipp Melanchthon og Johannes Bugenhagen. Sistnevnte skrev et brev til Christian III hvor han anbefalte at Peder Palladius skulle ta doktorgraden.
Evangelisk-luthersk reformator
[rediger | rediger kilde]Peder Palladius ble den første evangelisk-lutherske superintendent eller biskop i Sjælland da reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1537. Kirken skulle renses for de katolske levningene, altertavler med katolske fremstillinger skiftes ut, og helgen- og madonnabilder fjernes.
Peder Palladius var en flittig og viktig person som arbeidet med å innføre den nye troen. Det var hans oppgave å forklare det nye kirkesynet for menighetene han besøkte. I dette arbeidet brukte han bondefornuft, men diskuterte ikke med menigheten. Han talte mot gammelt misbruk og begrunnet det nye uten teologiske spissfindigheter. Det skulle ikke lenger bes for de døde, skjærsilden var ikke mer, men helvete var like fullt en realitet.
Guds ord skulle ikke brukes til overtroiske formål som signing av syke fe. Heller ikke nyttet det å kalle på døde helgener for beskyttelse eller helbredelse - de døde kan ikke høre lenger. Bare Gud er allmektig, og kristne burde henvende seg til ham i bønn, istedenfor å søke hjelp hos helgener eller i trolldomskunster.
Palladius nektet ikke at folkelig magi virket, men han mente at trolldom var synd og ikke skulle brukes av kristne. De skulle tilkalle presten, ikke signekjerringen. Det var farlig å benytte seg av djevelens tjenester. Palladius skrev: «Du skal ikke tie om noen trollkvinne. De må få sin rette lønn. De kan ikke lenger gjemme seg nå i denne evangeliets klare og lyse dag. De farer fra verden med verdens skam, og det er deres fortjente lønn...Den ene røper den andre, så de slår følge til hin verden.»[11]
Palladius uttrykte seg svært rett frem, som når han advarte småjenter mot det de kunne vente seg når de vokste til: «Det kommer en kjeltring og vil voldta deg elle kjæle og klappe deg. Er du da en god pike og vil bære din krans om sommeren med heder og ære på ditt hode...da skal neglene dine før klore merke i pannen på en slik kjeltring, før han skal få sin vilje med deg. Det er bedre at du gir ham skrammer enn at han gir deg skam.»[12]
Absalon Pederssøn Beyer noterte i sin dagbok at domkapitelet i Bergen sendte penger til byens teologistudenter i København, deriblant Jørgen Erikson. En gang pengene fra Norge uteble, ba de norske studentene biskop Absalon om å legge inn et godt ord for dem hos Palladius, som var særlig mesen for norske teologistudenter. Det gjorde han, og Palladius gikk til Christian III som straks ba kansleren om å gi Palladius 60 daler til nordmennene. Reformasjonskongens interesse for å flere lutherske prester til Norge var stor. Palladius førte regnskap over disse pengene for å kontrollere bruken av legatet.[13]
I 1553, under pesten i København, utga han En preservativ mot pestilens, der han hevdet at pesten var Guds straff.
Oversetter av Bibelen
[rediger | rediger kilde]
Palladius fikk oversatt bibelen til folkespråket. Bibelen hadde tidligere bare vært tilgjengelig på latin, et språk som menigmann ikke forstod. Palladius sørget derfor for en oversettelse til dansk, og på Christian IIIs befaling ble den første gang trykt i 1550. Meningen var at det skulle gå ett eksemplar til hver kirke, men bare 96 bibler ble sendt til hele Norge. 46 av disse er bevart i dag.[14]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ datos.bne.es, BNE-identifikator XX1741285[Hentet fra Wikidata]
- ^ MAK, PLWABN-ID 9810620892305606[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sapere Encyclopedia, De Agostini ID Palladius,+Peder[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 11889014X, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dansk biografisk leksikon, Dansk Biografisk Leksikon-ID Peder_Palladius[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Peder_Palladius[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id palladius-peder, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Bente Gullveig Alver: Mellem mennesker og magter (s. 140), forlaget Spartacus, Oslo, ISBN 978-82-304-0030-2
- ^ Stephan Tschudi-Madsen m.fl.: Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral (s. 323), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0
- ^ Bente Gullveig Alver: Mellem mennesker og magter (s. 126)
- ^ Chr. 3.s bibel, Arkivert 25. januar 2022 hos Wayback Machine. Norsk folkemuseum