Opprøret i Warszawagettoen i 1943

Opprøret i Warszawagettoen i 1943 var det jødiske opprøret mot transporten av resten av gettobefolkningen i Warszawa til den nazistiske konsentrasjonsleiren Treblinka. Opprøret startet den 18. januar, men den viktigste delen av opprøret var fra 19. april til 16. mai 1943.

Minnesmerke ved konsentrasjonsleiren Treblinka

Bakgrunn

I 1940 begynte nazistene å samle de tre millioner polske jødene i noen ekstremt overfylte gettoer. Den største av disse var Warszawagettoen hvor ca. 400 000 mennesker ble stuet sammen. Mange døde av sult og sykdom under disse forholdene, selv før nazistene begynte å sende folk fra gettoen til utryddingsleiren Treblinka. Om lag 300 000 ghettobeboere døde i Treblinka høsten 1942.

Bilde fra Jürgen Stroops rapport til Heinrich Himmler

Da deportasjonene begynte, trodde jødiske motstandsfolk først at folk ble sendt til arbeidsleirer, men på slutten av 1942 ble det klart at deportasjonene var et ledd i utryddingsprosessen, og det ble bestemt at en skulle gjøre motstand.

Kampene

18. januar 1943 begynte tyskerne den andre deportasjonsbølgen, og dette bevirket det første opprøret i gettoen. Partisaner fra «Den jødiske kamporganisasjonen» ZOB kom i direkte kamp mot tyske soldater i to sammenstøt. Selv om ZOB hadde store tap, ble deportasjonen mindre enn planlagt. To jødiske motstandsorganisasjoner, ZOB og ZZW, tok kontroll over gettoen. De bygde stillinger og henrettet samarbeidsfolk, blant dem folk fra det jødiske gettopolitiet.

Styrkene

Den opprinnelige tyske bildeteksten sier: "Kvinner tatt med våpen".

Partisanene var for det meste bevæpnet med pistoler og revolvere. Bare noen få rifler og maskinpistoler var tilgjengelige. De hadde lite ammunisjon og var avhengige av hjemmelagde småbomber og Molotov-cocktails. Noen våpen til ble skaffet i løpet av oppøret, eller ble tatt fra tyskerne.

Det var bare begrenset støtte fra utsiden av gettoen, men polske motstandsenheter fra Armia Krajowa og Gwardia Ludowa gikk til angrep på tyske vaktposter nær gettomuren og forsøkte å smugle våpen, ammunisjon og annet utstyr inn i gettoen.

Flere ZOB-kjempere kom seg unna gjennom kloakken ved hjelp av polakkene. En polsk enhet fra AK kjempet også inne i gettoen samen med ZZW. Enheter fra AK prøvde også å sprenge gettomuren, men ble stanset av tyskerne. AK og GL var i kamp mot tyskerne på seks ulike steder utenfor gettomuren mellom 19. og 23. april. Tyskerne satte inn over 2 000 tungt bevæpnede soldater, inkludert folk fra Waffen SS.

To Askaris (hjelpestyrker for tyskerne) ser inn en dør der det ligger drepte jøder

Nazivakter med maskingevær ved en av portene ser inn til gettoen

Også polske, ukrainske, latviske og litauiske hjelpestyrker ble brukt.

Tysk angrep

Den 19. april gikk tyske styrker inn i gettoen med sikte på å fullføre aksjonen sin på tre dager. Men de hadde tap da de flere ganger ble angrepet av jødiske opprørere som skjøt på dem eller kastet eksplosiver fra sidegater, kloakken eller vinduer. To pansrede biler ble satt i brann av ZOB sine bensinbomber, og den tyske framrykkingen ble stanset. Tyskerne skiftet da ut offiseren som leide operasjonen, og satte inn SS-Gruppenführer Jürgen Stroop, som satte i gang et bedre organisert bakkeangrep med artilleristøtte.

Omgitt av tungt væpnet vakter ser SS-kommandanten Jürgen Stroop (i midten)boligblokker brenne)

Den lengst forsvarte stillingen i denne fasen var ZZW-stillingen ved Muranowskiplassen, hvor to gutter klatret opp på taket og satte opp to flagg, det polske nasjonalflagget og et blå-hvitt ZZW-flagg. Disse flaggene kunne sees fra utsiden også, og de ble stående i fire dager tross tyske forsøk på å fjerne dem. Flaggene hadde stor moralsk virkning.

En tysk pansret bil til ble ødelagt i et motangrep hvor ZZW-lederen Dawid Apfelbaum også ble drept.

Etter at Stroop sitt ultimatum om å overgi seg var avslått av forsvarerne, begynte nazistene systematisk å brenne ned hus, gate for gate, med flammekastere. Dessuten sprengte de kjellere og kloakker. «Vi ble slått av flammene, ikke av tyskerne», har Marek Edelman sagt.

ZZW mistet alle lederne sine og den 29. april rømte de resterende motstandskjemperne fra ZZW gjennom Muranowskitunnelen og samlet seg i Michalinskogen. Da var det stort sett slutt på de større kampene og den organiserte motstanden.

En gruppe SS-menn på gaten i gettoen under opprøret

Den opprinnelige tyske bildeteksten sier: «Tvunget ut av gjemestadene sine». Fangete jøder blir ført til oppsamlingsstedet for å bli deportert av tyske soldater. For identifisering av jødiske ofre se også:[1][2]

De sivile og motstandsfolkene som ennå var i ly i ghettoen, gjemte seg i ruinene. Tyske tropper brukte hunder for å oppspore gjemmestedene deres, og de brukte røykbomber og tåregass for å tvinge folk ut. I mange tilfeller kom jødene ut av gjemmestedene sine med våpen i hånd og skjøt eller kastet granater mot fienden. Små grupper av opprørere gikk til angrep på tyske patruljer om natten. Men tyskerne led små tap etter de første ti dagene av opprøret.

Den 8. mai oppdaget tyskerne hovedkommandoposten til ZOB i Milagata 18. De fleste lederne og dusinvis av partisaner ble drept, mens andre begikk selvmord med cyanid for ikke å falle levende i tyske hender. Mellom de døde var ZOB-kommandant Mordechaj Anielewicz. Nestkommanderende Marek Edelman kom seg unna gjennom kloakkene sammen med en håndfull kamerater. To dager etter gjorde bundisten Szmul Zygielbojm selvmord i London i protest mot manglende vestlig interesse for å hjelpe opprørerne.

Opprøret ble offisielt erklært slått ned 16. mai. Men likevel kunne sporadisk skyting høres i gettoen utover sommeren 1943. Siste hendelsen var 5. juni, med en skuddveksling mellom tyskere og en gruppe jøder uten tilknytning til de organiserte motstandsgruppene.

Tapstall

Om lag 13 000 jødiske innbyggere ble drept under opprøret. Om lag halvparten omkom i brannene som tyskerne hadde startet. De fleste av de resterende ca. 50 000 innbyggerne ble fanget av tyskerne og sendt til konsentrasjonsleirer, særlig Treblinka.

De påtende husene ble jevnet med jorden, og en konsentrasjonsleir ble etablert på stedet. Tusenvis av mennesker ble drept der eller i ruinene av gettoen. SS fortsatte jakten på jøder som kunne gjemme seg i ruinene.

Under Warszawaopprøret i 1944 klarte en AK-bataljon å redde 380 jødiske fanger fra underleiren Gesiowka. De fleste av disse sluttet seg straks til AK og opprøret. Noen få små grupper i gettoen klarte å overleve i kloakksystemet under jorden.

Jürgen Stroop ble dømt til døden som krigsforbryter og hengt i Polen i 1952.

Forholdet til Warszawaopprøret i 1944

Gettoopprøret var en aksjon i desperasjon – et valg mellom å dø i kamp med bare et ørlite håp om å komme fra det i live, eller å møte den sikre og passive døden i en dødsleir. Det andre opprøret var ennå større og mer planlagt og koordinert aksjon fra hele den polske motstandsbevegelsen. Men hundrevis av overlevende fra det første opprøret tok del også i det andre, og kjempet i Armia Krajowa eller Armia Ludowa.

Monument over ghettoheltene i Warszawa 2006

Brandt på kne

Den 7. desember 1970 knelte den vesttyske sosialdemokratiske kansleren Willy Brandt spontant da han besøkte et monument for gettoopprøret. Handlingen overrasket mange og ble kritisert av høyresiden i Vest-Tyskland, men hjalp til å bedre forholdet mellom øst og vest.

Minne i Israel

Noen overlevende fra gettoopprøret dannet kibbutzen Lohamey ha-Geta'ot («Gettokjemperne sin kibbutz») nord for Acre i Israel. I 1984 ga de ut fire bind med personlige vitnemål fra 96 medlemmer. Det er også et museum på stedet. Kibbutzen Yad Mordechai er oppkalt etter Mordechai Anielewicz.

Bilde

• 
  Den opprinnelige tyske bildeteksten sier: "Jødiske rabbinere. Forhør ved SS-Oberscharführer
• 
  Den opprinnelige tyske bildeteksten sier: "Disse bandittene gjorde motstand med våpen."
• 
  En gruppe jøder henrettet på stedet etter å ha blitt tatt til fange i ruinene av ghettoen.
• 
  SS-Gruppenführer Jürgen Stroop som fange etter krigen

Opprøret i bøker og film

Opprøret i Warszawagettoen begynte 19. april 1943, foran den jødiske høytiden til Pesach. Da ble den endelige avviklingen av gettoen beordret. Opprøret varte til midten av mai 1943. På den tiden var det omtrent 40 000-60 000 jøder i gettoen. Hvem var opprørerne? Cirka 1000-1500 hovedsakelig unge mennesker som var dårlig bevæpnet. De hadde granater, gassflasker og våpen. Den symbolske avslutningen på opprøret var 16. mai- da tyskerne sprengte Den store synagoge i Warszawa. Det er ikke kjent hvor mange som nøyaktig døde. Noen mennesker ble drept i kampen, andre ble transportert til konsentrasjonsleire, og noen ble myrdet. Tyskerne ødela hele gettoen etter oppstanden. Noen overlevde. Opprørerne hadde ingen sjanse til å vinne. Det var en symbolsk respons på folkemord. Symbolsk kamp for verdighet. Men det sies at dette er en av de viktigste hendelsene i det jødiske folks historie. Opprøret i Warszawagettoen oppfordret også innbyggere i andre gettoer til å kjempe.

Utvalg av filmer og bøker

• A Generation (film av Andrzej Wajda)
• Border Street (film av Aleksander Ford)
• Milen 18 (roman av Leon Uris)
• Pianisten (film av Roman Polanski)
• Uprising (film)

Eksterne lenker

• Stroop-rapporten online på engelsk, Jewish virtual library
• Fargefoto fra 1943: Warszawa-ghettoen i brann
• Commemorating the Uprising, Jewish Currents, mars 2006
• Gallery of pictures from the Uprising at A Teacher's Guide to Holocaust Arkivert 12. juni 2008 hos Wayback Machine.
• The Ghetto Fighters' House at Holocaust and Jewish Resistance Heritage Museum
• Last Warsaw ghetto revolt commander honours falt comrades, april 2007
• The History of the Warsaw Ghetto
• The Warsaw Ghetto Uprising, opptak av Marek Edelman
• The Warsaw Ghetto Uprising and the Poles
• Uprising - A Response to the NBC Miniseries
• Opptak av Marek Edelman som forteller fra ghettoen, Peoples Archive
• WARSAW GHETTO UPRISING, United States Holocaust Memorial Museum
• Ghetto 1943