Hopp til innhold

Miguel de Cervantes

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Miguel de Cervantes
Tradisjonelt portrett av Miguel de Cervantes, som er uautentisert. Det finnes ikke noe autentisert bilde av Cervantes.[1]
Fødtca. 29. sep. 1547[2][3][4]Rediger på Wikidata
Alcalá de Henares[5]
Død22. apr. 1616[6][7][8][9]Rediger på Wikidata (68 år)
Madrid[10]
BeskjeftigelseRomanforfatter, dramatiker,[11] lyriker, sangtekstforfatter, soldat, skribent,[12][11][13][14] regnskapsfører, kemner
Utdannet vedEstudio de la Villa
Universitetet i Salamanca
EktefelleCatalina de Salazar y Palacios
Partner(e)Ana de Villafranca y Rojas
FarRodrigo de Cervantes
MorLeonor de Cortinas
BarnIsabel de Saavedra
Nasjonalitetkronregionen Castilien[4]
Gravlagtconvent of the Barefoot Trinitarians[15]
MorsmålMellomspansk
SpråkMellomspansk, spansk[16][17]
PeriodeDen spanske gullalder, manierismen, Renessansens litteratur
SjangerPoesi, tragedie, komedie
Viktige verkDon Quijote, Novelas ejemplares
Påvirket avHeliodor, Lope de Vega, Amadis de Gaula, Garcilaso de la Vega, Guzmán de Alfarache
IMDbIMDb
Signatur
Miguel de Cervantesʼ signatur
Miguel de Cervantes på Commons

Miguel de Cervantes Saavedra (1547–1616)[18] var en tidlig moderne spansk forfatter, særlig kjent for romanen Don Quijote (Don Quijote de La Mancha). Han regnes som den mest kjente spanskspråklige forfatter på verdensbasis, og Don Quijote er et verk ofte sitert som både den første moderne romanen,[19][20] og en utfordrer som «den første store romanen i verdenslitteraturen».[21] En meningsmåling fra 2002 av 100 kjente forfattere[22] kåret den til den «mest meningsfulle boken gjennom tidene»,[23] blant de «beste og mest sentrale verkene i verdenslitteraturen».[21]

Mye av livet til Cervantes ble tilbrakt i fattigdom og dunkelhet, noe som førte til at mange av hans første verker har gått tapt. Til tross for dette reflekteres hans innflytelse og litterære bidrag av det faktum at spansk ofte omtales som «språket til Cervantes».[24]

I 1569 ble Cervantes tvunget til å forlate Spania og flytte til Roma hvor han hadde arbeid i husholdningen til en kardinal. I 1570 vervet han seg til et spansk infanteriregiment i marinen, og ble hardt såret i slaget ved Lepanto i oktober 1571 og mistet bruken av venstre arm og hånd. Han tjenestegjorde som soldat fram til 1575, da han ble tatt til fange av muslimske barbareskpirater; etter fem år i fangenskap ble han løst ut, og returnerte til Madrid.

Hans første betydningsfulle roman, med tittelen La Galatea, ble utgitt i 1585, men han fortsatte å jobbe som innkjøpsagent, og senere som statlig skatteoppkrever. Del én av Don Quijote ble utgitt i 1605, og del to i 1615. Andre verk var blant annet de 12 Novelas ejemplares («Oppdragende romaner»); et langt dikt, Viaje del Parnaso («Reise til Parnassos»); og Ocho comedias y ocho entremeses («Åtte skuespill og åtte mellomspill»). Los trabajos de Persiles y Sigismunda ble utgitt posthumt i 1616.

Don Quijote ble oversatt til dansk i 1755 av Charlotta Dorothea Biehl, og først til norsk i et stort løft i 1916-1918 av stilisten Nils Kjær og Magnus Grønvold.[25] Den åpnet som følgende: «Paa et sted i la Mancha, hvis navn jeg ikke gidder huske, levde der for ikke saa mange aar siden en landadelsmand av dem som eier en lanse paa stativ, et gammelt skjold, en skindmager ridehest og en jagthund.» Oversettelsen ble mer og mer gammelmodig for hvert tiår og var enerådig fram til 2002 da Arne Worren, professor i spansk, kom med en moderne norsk oversettelse under den fulle tittelen Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha.[26]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
En hendelse i historien om Don Quijote, maleri av Robert Hillingford (1870).

Til tross for hans påfølgende berømmelse, er mye av Cervantes’ liv usikkert, deriblant navnet hans, bakgrunnen og hvordan han så ut. Selv om han signerte Cerbantes, brukte skriverne hans Cervantes, som ble den vanlige formen. I senere livet benyttet han navnet Saavedra, navnet til en fjern slektning, i stedet for de mer vanlige Cortinas, etter moren.[27] Men historikeren Luce López-Baralt, hevdet at det kommer fra ordet shaibedraa som på arabisk dialekt betyr «enhånds», kallenavnet hans under fangenskapet.[28]

Et annet stridsområde er hans religiøse bakgrunn. Det har blitt antydet at ikke bare faren til Cervantes, men også moren hans kan ha vært Cristiano Nuevo («nykristne»), en spansk sosio-religiøs betegnelse som ble benyttet fra 1400-tallet på jøder og maurere som ble tvunget til å konvertere til katolisismen.[29][30][31] Ifølge Anthony Cascardi er det mulig at familien kan hatt opprinnelse som converso. «I Spania på Cervantes dager innebar dette å leve under skyer av offisiell mistenksomhet og sosial mistillit, og med langt mer begrensede muligheter enn medlemmer av den «gamle kristne»-kasten hadde.»[32] Ifølge Charles D. Presberg er det ingen bred tilhengerskare for synet at Cervantes hadde en opprinnelse som converso.[33] Den kubanske forfatteren Roberto Echevarría hevder at påstandene om Cervantes’ converso-opprinnelse er basert på «veldig spinkle bevis», nemlig Cervantes’ mangel på sosial og økonomisk progresjon i en tid da slike belønninger ble nektet de fleste spanjoler uavhengig av sosial gruppe.[34]

Det er generelt akseptert at Miguel de Cervantes ble født rundt 29. september 1547 i Alcalá de Henares. Han var den andre sønnen til bartskjærer Rodrigo de Cervantes og hans kone, Leonor de Cortinas (ca. 1520–1593).[35] Rodrigo kom fra Córdoba i Andalusia, hvor faren Juan de Cervantes var en innflytelsesrik advokat.

1547 til 1566: Tidlige år

[rediger | rediger kilde]
Santa María la Mayor, i Alcalá de Henares, hvor Cervantes etter sigende ble døpt; plassen foran er navngitt Plaza Cervantes

Faren Rodrigo var ofte i gjeld, eller søkte etter arbeid, og flyttet hele tiden. Moren Leonor kom fra Arganda del Rey, og døde i oktober 1593, 73 år gammel; bevarte juridiske dokumenter tyder på at hun hadde syv barn, kunne lese og skrive, og var en ressurssterk person med et godt øye for forretninger. Da Rodrigo ble fengslet for gjeld fra oktober 1553 til april 1554, forsørget hun familien på egenhånd.[36]

Søskene til Cervantes var Andrés (født 1543), Andrea (født 1544), Luisa (født 1546), Rodrigo (født 1550), Magdalena (født 1554) og Juan. De bodde i Córdoba til 1556, da bestefaren døde. Av grunner som er uklare, fikk Rodrigo ikke fordeler av testamentet og familien forsvant før 1564 da han anla søksmål i Sevilla.[37]

Sevilla var da midt i en økonomisk høykonjunktur, og Rodrigo administrerte utleid boliger for sin eldste bror Andres, som var en underordnet sorenskriver. Det antas at Cervantes gikk på jesuittkollegiet i Sevilla, hvor en av lærerne var jesuittdramatiker Pedro Pablo Acevedo, som flyttet dit i 1561 fra Córdoba.[38] Imidlertid viser juridiske dokumenter at faren hans kom i gjeld igjen, og i 1566 flyttet familien til Madrid.[39]

1566 til 1580: Militærtjeneste og fangenskap

[rediger | rediger kilde]
Monument over Cervantes som ble reist i 1929 (Madrid)

På 1800-tallet oppdaget en biograf en arrestordre på en Miguel de Cervantes, datert 15. september 1569, som ble siktet for å ha såret Antonio de Sigura i en duell.[40] Selv om det var omstridt på den tiden, hovedsakelig på grunn av at slik oppførsel var uverdig for en så stor forfatter, er den nå akseptert som den mest sannsynlige årsaken til at Cervantes forlot Madrid.[41]

Statue av Miguel de Cervantes ved havnen iNaupactus (Lepanto)
Cervantes i slaget ved Lepanto, maleri av Augusto Ferrer-Dalmau.

Han tok seg til slutt til Roma, hvor han fikk seg en stilling i husstanden til Giulio Acquaviva, en italiensk biskop som tilbrakte 1568 til 1569 i Madrid, og ble utnevnt til kardinal i 1570.[42] Da den osmansk-venetianske krigen (også omtalt som den kypriotiske krigen) fra 1570 til 1573 begynte, utgjorde Spania en del av Den hellige liga, en koalisjon dannet for å støtte den venetianske republikken. Da Cervantes muligens så en mulighet til å få sin arrestordre opphevet, dro Cervantes til Napoli, den gang en del av Aragóns kronvelde.[43]

Militære kommandanten i Napoli var Álvaro de Sande, en venn av familien, som ga Cervantes en kommisjon under Álvaro de Bazán, marki av Santa Cruz. På et tidspunkt fikk han selskap i Napoli av sin yngre bror Rodrigo.[43] I september 1571 seilte Cervantes om bord på «Marquesa», en del av flåten til den hellige liga under Don Juan de Austria, halvbror utenfor ekteskap til Filip II av Spania; den 7. oktober beseiret de den osmanske flåten i slaget ved Lepanto.[44]

Dette avgjørende sjøslaget, den mest betydningsfulle militære konflikten til havs siden det romerske slaget ved Actium (32 f.Kr.), stoppet muslimsk inntrenging i Europa, og gjorde det for første gang mulig for europeiske kristne at de ikke skulle bli overkjørt av islam i en tid da kontinentet var selv splittet mellom katolske og protestantiske stridigheter.[45]

Ifølge hans egen beretning, selv om han led av malaria, ble Cervantes gitt kommandoen over en 12-manns båt, en liten båt som ble brukt til å angripe fiendtlige bysser. Marquesa mistet 40 døde og 120 sårede, inkludert Cervantes, som fikk tre adskilte sår, to i brystet, og et annet som gjorde venstre arm ubrukelig, dette siste såret er grunnen til at han senere ble kalt for den enarmede mann fra Lepanto, «El Manco de Lepanto», et tilnavn som fulgte ham resten av livet. Hans deltagelse i slaget ved Lepanto var likevel en kilde til stolthet på hans eldre dager, slik han nevnte i forordet til bind 2 av Don Quijote: «Hvis sårene mine ikke har noen skjønnhet for betrakterens øye, de er i det minste hederlige i vurderingen av de som vet hvor de ble mottatt.»[46] Don Juan de Austria godkjente ikke mindre enn fire separate lønnsøkninger for ham.[47]

I Viaje del Parnaso («Reise til Parnassos»), utgitt to år før han døde i 1616, hevdet Cervantes å ha «mistet bevegelsen til venstre hånd til ære for høyre».[48] Som med mye annet er omfanget av hans funksjonshemmingen uklart, den eneste kilden er Cervantes selv, mens kommentatorer siterer hans vanlige tendens til å lovprise seg selv.[49] I henhold til Nicolás Marín: «Det er ingen anledning der Cervantes ikke priser seg selv, selv om han unnskylder seg for å gå utover grensene for sin naturlige beskjedenhet; dette skjer så mange ganger at det aldri er mulig å se det eller tro på det.»[50] Imidlertid var funksjonshemmingen alvorlige nok til at han var seks måneder på et sykehus i Messina på Sicilia.[51]

Selv om han kom tilbake til tjeneste i juli 1572, viser opptegnelser at de skadene på brystet hans fortsatt ikke var fullstendig leget i februar 1573.[52] Basert hovedsakelig i Napoli, ble han med på ekspedisjoner til Korfu og Navarino (dagens Pylos), og deltok i okkupasjonen av Tunis og tuniske havnen La Goulette i 1573, som ble gjenerobret av osmanerne i 1574.[53] Til tross for Lepanto var krigen totalt sett en osmansk seier, og tapet av Tunis en militær katastrofe for Spania. Cervantes vendte tilbake til Palermo, hvor han ble betalt av hertugen av Sessa, som også ga ham rosende brev.[54]

I begynnelsen av september 1575 forlot Cervantes og Rodrigo Napoli på galeien «Sol»; da de nærmet seg Barcelona den 26. september, ble skipet deres erobret av osmanske korsarer, og brødrene ført til Alger, for å bli solgt som slaver, eller – som tilfellet var med Cervantes og hans bror – holdt i fangenskap for løsepenger, da det ville være mer lukrativt enn å selge dem som slaver.[55] Rodrigo ble løst ut i 1577, men familien hans hadde ikke råd til å betale for Cervantes, som ble tvunget til å bli værende i fangenskap.[56] Den tyrkiske historikeren Rasih Nuri İleri fant bevis som tyder på at Cervantes arbeidet med byggingen av den store moskéen Kılıç Ali Pasha, noe som betyr at han tilbrakte minst en del av fangenskapet i Istanbul.[57][58][59] Dette er dog ennå ikke bevist, og intet ytterligere bevis har blitt publisert i saken.[60]

I 1580 var Spania opptatt av å integrere Portugal i sitt rike, og å slå ned det nederlandske opprøret, samtidig som osmanerne var i krig med Persia; de to sidene ble enige om en våpenhvile, noe som førte til en forbedring av forholdet mellom de to partene.[61] Etter nesten fem år, og fire fluktforsøk, ble Cervantes i 1580 satt fri av Ordo Sanctissimae Trinitatis (trinitarene), en religiøs veldedighetsorganisasjon som spesialiserte seg på å frigjøre kristne fanger. Han kunne da til sist reise tilbake til Madrid.[62] En episode i Don Quijote, slavenes fortelling, trekker veksler på Cervantes’ tid i fangenskap.[63]

1580 til 1616: Senere liv og død

[rediger | rediger kilde]
Statue av Cervantes utenfor Biblioteca Nacional de España (Nasjonalbiblioteket).

Mens Cervantes var i fangenskap, døde både Don John og hertugen av Sessa, og han mistet således to betydelige økonomiske støttespillere i en tid da den spanske økonomien var i store vanskeligheter. Dette gjorde det vanskelig for ham å finne arbeid; bortsett fra en periode i 1581 til 1582, da han ble ansatt som en etterretningsagent i Nord-Afrika, er det lite som er kjent om hans bevegelser før 1584.[64]

I april samme år besøkte Cervantes Esquivias i provinsen Toledo for å hjelpe til med å ordne sakene til sin nylig avdøde venn og mindre poet, Pedro Lainez. Der møtte han Catalina de Salazar y Palacios (ca. 1566 – 1626), den eldste datteren av enken Catalina de Palacios; mannen hennes døde og etterlot seg bare gjeld, men enken Catalina eide noe eget landeiendommer. Det kan være grunnen til at Cervantes i desember 1584 giftet seg med datteren som da var mellom 15 og 18 år gammel.[65] Den første bruken av navnet Cervantes Saavedra dukket opp i 1586, på dokumenter knyttet til ekteskapet deres.[27] Fra ekteskapet kom det ikke noen barn.

Cervantes ble gravlagt i klosteret Convento de las Monjas Trinitarias Descalzas i Madrid.

Til tross for dette ble hans uekte datter Isabel født november kort tid før ekteskapet. Moren hennes, Ana Franca, var kona til en gjestgiver i Madrid; de tilsynelatende skjulte det for mannen hennes, men Cervantes erkjente farskapet.[66] Da Ana Franca døde i 1598, ba han søsteren Magdalena om å ta seg av datteren sin.[67]

I 1587 ble Cervantes utnevnt til en statlig innkjøpsagent som kommissær for de kongelige galeier i Sevilla, og skaffet hvete og olje til den spanske armada (som gikk på det store nederlaget året etter).[68] Han ble skatteoppkrever i 1592 og ble kortvarig fengslet for «uregelmessigheter» i regnskapet, men ble raskt løslatt.[68] Flere søknader om stillinger i spansk Amerika ble avslått av Real y Supremo Consejo de Indias (Ny-Spanias regjering) i 1590.[48]

Fra 1596 til 1600 bodde han først og fremst i Sevilla, og vendte deretter til Madrid i 1606, hvor han ble boende resten av livet.[69] I senere år mottok han noe økonomisk støtte fra Pedro Fernández de Castro, greve av Lemos, selv om han ikke var en del av følget til Lemos til kongedømmet Napoli da denne ble utnevnt til visekonge i 1608.[48] I juli 1613 sluttet han seg til den tredje ordens fransiskanere, den gang en vanlig og sekulær måte for katolikker å oppnå åndelig fortjeneste og å bygge nettverk.[70] Det er generelt akseptert at Cervantes døde 22. april 1616 (merk at den gregorianske kalenderen hadde erstattet den julianske i 1582 i Spania og noen andre land); de beskrevne symptomene, blant annet intens tørste, tilsvarer diabetes, som den gang ikke kunne behandles.[71]

I samsvar med hans testamente ble Cervantes gravlagt i klosteret Convento de las Monjas Trinitarias Descalzas («Klosteret for de barfotete trinitarene»), sentralt i Madrid.[72] Hans levninger ble flyttet da klosteret ble ombygget i 1673, og ble bort. Først i 2014 begynte historikeren Fernando de Prado et prosjekt for å finne dem.[73] I januar 2015 rapporterte Francisco Etxeberria, den rettsmedisinske antropologen som ledet søket, oppdagelsen av kister som inneholder beinfragmenter, og en del av et brett, med bokstavene «M.C.».[74] Basert på bevis på skader som Cervantes fikk ved Lepanto, ble de 17. mars 2015 bekreftet at levningene tilhørte Cervantes sammen med hans kone og andre.[75] De ble formelt begravet på nytt ved en offentlig seremoni i juni 2015.[76]

Portretter av Cervantes

[rediger | rediger kilde]
El caballero de la mano en el pecho, maleri av El Greco, ca. 1580

Det er ikke kjent at det eksisterer noe autentisert portrett av Cervantes. Det som oftest assosieres med forfatteren tilskrives poeten Juan de Jáuregui, men begge navnene ble lagt til på et senere tidspunkt.[77] Et maleri gjort av El Greco som er utstilt i Museo del Prado, kjent som Retrato de un caballero desconocido («Portrett av en ukjent herre»), er sitert som «muligens» viser Cervantes, men det er ingen bevis for dette.[78] Det har blitt antydet at portrettet El caballero de la mano en el pecho («Adelsmann med hånden på brystet», også av El Greco, muligens kan forestille Cervantes,[79] men det er også forslag på andre relevante kandidater.[80]

Prado har selv kommentert «at maleriet kan være et selvportrett [av El Greco]»,[79] og videre uttalt at «Uten tvil har det mest overbevisende forslaget knyttet til denne modellen vært den andre markisen av Montemayor, Juan de Silva y de Ribera, en samtidig av El Greco som ble utnevnt til militærsjef for Alcázar i Toledo av Filip II av Spania og sjefnotar for kronen, en stilling som ville forklare håndens høytidelige gest, avbildet i handlingen med å avlegge en høytidelig ed.[79]

Det kjente portrettet av Cervantes som ble malt av Luis de Madrazo i 1859 og som henger på Biblioteca Nacional de España (Spanias nasjonalbibliotek), er derimot var basert på hans fantasi.[81] Framstillingen av Cervantes som vises på spanske euromynter på €0,10, €0,20 og €0,50, er basert på en byste, framstilt i 1905.[82]

Litterær karriere og arv

[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen tilhørte Cervantes forfatterproletariatet. Han greide ikke å leve av å skrive drama. Cervantes hevdet selv å ha skrevet over 20 skuespill, for eksempel El trato de Argel, basert på hans erfaringer i fangenskap. Slike drama var ekstremt kortvarige, og selv Lope de Vega, datidens mest kjente dramatiker, kunne ikke leve på inntektene av drama alene.[83] I 1585 publiserte Cervantes hyrderomanen La Galatea, en konvensjonell pastoralromantikk som fikk lite oppmerksomhet i samtiden; til tross for at han lovet å skrive en oppfølger, gjorde han det aldri.[84] Han likte å skrive vers, særlig sonetter, men de ble aldri særlig bemerkelsesverdige.[63]

Vindmøllescenen fra Don Quijote, av Gustave Doré
En illustrasjon fra Don Quijote, av Doré
Don Quijote de la Mancha og Sancho Panza, 1863, av Gustave Doré

Som reisende skatteinnkrever fra 1587 og i ti år lærte han Andalusias landsbygd å kjenne med dens «støvete veier, fattige bondegårder, usle vertshus, vagabonder og embetsmenn, skjøger og prester».[63] Selv om han manglet høyere utdannelse, hadde han likevel levd et liv i bitre erfaringer da han i gjeldsfengsel begynte å skrive en parodi på datidens populære lesning, de gammeldagse ridderromanene, det som til sist ble Don Quijote.[63]

Bortsett fra de nevnte tekstene, ved 1605 hadde ikke Cervantes utgitt noe på 20 år. I Don Quijote, publisert i januar 1605, utfordret han en form for litteratur som hadde vært en favoritt i mer enn et århundre, og sa eksplisitt at hensikten hans var å undergrave «forfengelige og tomme» ridderromanser.[85] Hans framstilling av det virkelige livet og bruk av dagligtale i en litterær kontekst ble ansett som nyskapende, og viste seg umiddelbart å bli populært. Med suksessen fra Don Quijote oppnådde Cervantes til slutt en grad av økonomisk trygghet, mens populariteten førte til krav om en oppfølger. I forordet til hans verk fra 1613, Novelas ejemplares («Oppdragende romaner»), dedikert til hans patron, greven av Lemos, lovet Cervantes å skrive en oppfølger, men planen ble forstyrret av en uautorisert versjon publisert i 1614, utgitt under navnet Alonso Fernández de Avellaneda. Det er mulig denne forsinkelsen var bevisst, for å sikre støtte fra hans forlegger og leserpublikum; Cervantes skrev til slutt den andre delen av Don Quijote i 1615.[86]

Don Quijote handlet om en middelaldrende fattig lavadelsmann på landsbygda ved navn Alonso Quijano som hadde forlest seg på de lødige ridderromanene. Han utstyrte seg med en komisk rustning og gebrekkelig sverd for å dra ut i verden på sitt elendige øk Rosinante for å utføre sin oppgave om å beskytte de svake mot urett.[63] Han innbiller seg den karrige landsbygda er en del av hans heroiske fantasi og gir seg selv det høviske riddernavnet Don Quijote. Som reisende ridder kjemper han mot fiendtlige riddere, sarasenere og for å komme jomfruer og prinsesser til unnsetning. Etter den første reisen forsøkte to av hans venner å hjelpe ham ut av galskapen ved å brenne alle hans ridderromaner.[87] For hver bok som kastes på bokbålet ga de en liten karakteristikk av den, noe som antagelig var et uttrykk for Cervantes’ egen bedømmelse.[63] En av de bøkene som de brenner er La Galatea og forfatteren er Miguel de Cervantes:

I mange år har denne Cervantes vært min særdeles gode venn, sier sognepresten, og jeg vet at han er mer fortrolig med motgang enn med vers. I hans bok finnes det gode idéer; han begynner på litt av hvert, men fullfører ingenting. Vi må avvente den andre delen som han stiller i utsikt. Kanskje blir den så mye bedre at boken blir verd all den overbærenhet man ikke kan vise den nå.[88]

Don Quijote ble deretter sendt ut på nye eventyr, men nå i selskap med en «våpendrager», den runde, omgjengelige og enkle bonden Sancho Panza. Disse er sine motsetninger; ridderens høytflyvende, virkelighetsfjerne idealisme mot våpendragerens sunne fornuft sittende på sitt esel med tanker om neste måltid.[89] Panza redder sin herre fra nye sammenbrudd i en rekke halsbrekkende episoder, men de påvirkes også av hverandres tanker og omsorg.

Verket er mangfoldig, på den ene siden en parodi på ridderromanene og pastoralromanenes livsfjerne univers, og på den annen side preget av mange biepisodene som har novellens preg og sjangertrekk, og har således rike innganger «til de deler av den europeiske fortellerkunsten som ligger utenfor parodienes verden.»[90] Dessuten har romanen flere innslag av metalitterære trekk som er selvreflekterende.[90] I tillegg til de to hovedfigurene beskrives en rekke fargerike mennesker i sine miljøer, og gir således et overblikk over det lutfattige Spania på Cervantes’ tid. Han var ikke den første som benyttet seg av realismens virkemidler, men ser på omverden med befriende humor og gir komiske trekk til hovedfigurene. Svakheten er den usammenhengende komposisjonen med innlagte småfortellinger eller noveller som ikke vedkommer hovedhandlingen, men som er arven fra den pikareske romanen.[89]

De to delene av Don Quijote er forskjellige i fokus, men like i sin klarhet i prosa og sin realisme. Den første var mer komisk, og hadde større populær appell.[91] Den andre delen anses ofte som mer sofistikert og kompleks, med en større dybde av karakterisering og filosofisk innsikt.[92]

I tillegg til Don Quijote produserte han en rekke andre verker mellom 1613 og sin død i 1616. Det omfatter en samling historier med tittelen Novelas ejemplares («Oppdragende romaner»), som ikke er romaner, men tolv noveller, preget av den italienske realistiske novellesjangeren.[89] Størst betydning i litteraturhistorien fikk fortellingen «Sigøynersken» som Carl Maria von Weber bygget sin opera Preciosa i 1820.[89] Denne sigøynerkvinnen dukker opp igjen som Esmeralda i Victor Hugos Ringeren i Notre Dame i 1831.

Videre fulgte Viaje del Parnaso («Reise til Parnassos»), Ocho comedias y ocho entremeses («Åtte skuespill og åtte mellomspill»). Los trabajos de Persiles y Sigismunda («Strabasene til Persiles og Sigismunda»), en langtrukken fortelling som utspiller seg på reiser gjennom hele Europa.[93] Disse ble utgitt posthumt i 1616.

Cervantes’ Don Quijote spredte seg utenfor Spanias grenser, og ble eksempelvis oversatt til dansk i 1755 av Charlotta Dorothea Biehl, og første svenske utgave kom i 1818-1819, oversatt av Magnus Stjernstolpe. Den ble gjenoppdaget av engelske forfattere på midten av 1700-tallet. Den litterære redaktøren John Bowle hevdet at Cervantes var like viktig som noen av de greske og romerske forfatterne på den tiden, og publiserte en kommentert utgave i 1781, selv om denne utgaven ikke var en suksess.[94] Don Quijote ble imidlertid oversatt til alle større språk, i 700 utgaver. Den meksikanske forfatteren Carlos Fuentes antydet at Cervantes og hans samtidige William Shakespeare utgjør en del av en narrativ tradisjon som omfatter særlig Homer, Dante, Daniel Defoe, Charles Dickens, Honoré de Balzac og James Joyce.[95]

Sigmund Freud hevdet at han lærte seg spansk for å lese Cervantes i originalen; han beundret spesielt novellen El coloquio de los perros («Samtale med hunder»), der to hunder, Cipión og Berganza, deler sine historier; mens den ene snakker, lytter den andre, av og til kommer med kommentarer. Fra 1871 til 1881 skrev Freud og hans nære venn Eduard Silberstein brev til hverandre ved å bruke pennenavnene Cipión og Berganza.[96]

Harold Bloom argumenterte i Vestens litterære kanon (1994, norsk utgave 1996) at Cervantes er den eneste i Vestens litteratur som er på samme nivå som Dante Alighieri og William Shakespeare, dette til tross for at han manglet talent for poesi og drama, og at Don Quijote var den eneste begavelsen han hadde. Han slår fast at Cervantes er romanens Michel de Montaigne, og at Montaigne, Shakespeare og Cervantes er de fremste visdomsforfatterne fra Europa – men at Shakespeare og Cervantes står øverst på pidestallen.[97] Bloom mente også at Cervantes’ to figurer Don Quixote og Sancho Panza er de to største litterære skikkelsene i hele den vestlige kanon.[98]

I 1905 ble trehundreårsdagen for utgivelsen av Don Quijote markert med feiringer i Spania;[99] Ved 400-årsjubileet for hans død i 2016 ble produksjonen av Cervantina åpnet, en feiring av hans skuespill av teaterselskapet Compañía Nacional de Teatro Clásico i Madrid.[100] Mannen fra La Mancha, en amerikansk musikal fra 1965, var løst basert på livet til Cervantes.[101][102] Biblioteca Virtual Miguel de Cervantes (BVMC), er verdens største digitale arkiv med spanskspråklige historiske og litterære verk om forfatteren.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
Den originale tittelsiden til Cervantes’ La Galatea (1585)

Som listet i Komplette verk av Miguel de Cervantes:[103]

  • La Galatea (1585);
  • El ingenioso hidalgo Don Quixote de la Mancha (1605): Første bind av Don Quijote.
  • Novelas ejemplares (1613): en samling på 12 noveller av forskjellige typer om sosiale, politiske og historiske problemer i Cervantes’ Spania: De norske titlene er oversettelser
    • «La gitanilla» («Sigøynersken»)
    • «El amante liberal» («Den sjenerøse elskeren»)
    • «Rinconete y Cortadillo» («Rinconete & Cortadillo»)
    • «La española inglesa» («Den engelske spanske damen»)
    • «El licenciado Vidriera» («Glassadvokaten»)
    • «La fuerza de la sangre» («Blodets kraft»)
    • «El celoso extremeño» («Den sjalu mannen fra Extremadura»)[104]
    • «La ilustre fregona» («Den strålende kjøkkenpiken»)
    • «Novela de las dos doncellas» (Novellen om to unge damer»)
    • «Novela de la señora Cornelia» («Novellen om fru Cornelia»)
    • «Novela del casamiento engañoso» («Novellen om det svikefulle ekteskap»)
    • «El coloquio de los perros» («Samtale med hunder»)
  • Segunda Parte del Ingenioso Cavallero [sic] Don Quixote de la Mancha (1615): Andre bind av Don Quijote.
  • Los trabajos de Persiles y Sigismunda (1617).

Andre verker

[rediger | rediger kilde]
The frontispiece of the Viaje (1614)

Cervantes regnes generelt som en middelmådig poet; få av diktene hans overlevd. Noen vises i La Galatea, mens han også skrev Dos Canciones à la Armada Invencible.

Hans sonetter omfatter Al Túmulo del Rey Felipe en Sevilla, Canto de Calíope og Epístola a Mateo Vázquez. Viaje del Parnaso («Reise til Parnassos»), er hans mest ambisiøse poetiske verk, en allegori som i stor grad består av gjennomgang av samtidige poeter.

Han publiserte en rekke dramatiske verk, blant annet ti eksisterende skuespill i full lengde:

  • Trato de Argel; basert på egne erfaringer, tar for seg livet til kristne slaver i Alger;
  • El cerco de Numancia; ment som et patriotisk verk, dramatisering av den lange og brutale beleiringen av Numantia, av Scipio Aemilianus, som fullførte omformingen av den iberiske halvøy til den romerske provinsen Hispania, eller España.
  • El gallardo español,
  • Los baños de Argel,
  • La gran sultana, Doña Catalina de Oviedo,
  • La casa de los celos,
  • El laberinto de amor,
  • La entretenida,
  • El rufián dichoso,[105]
  • Pedro de Urdemalas, et følsomt skuespill om en picaro, som slutter seg til en gruppe sigøynere grunnet hans kjærlighet til en jente.

Han skrev også åtte korte farser (entremeses):

  • El juez de los divorcios,[106]
  • El rufián viudo llamado Trampagos,[107]
  • La elección de los Alcaldes de Daganzo,
  • La guarda cuidadosa[108] («Den årvåkne vaktposten»),
  • El vizcaíno fingido,[109]
  • El retablo de las maravillas,[110]
  • La cueva de Salamanca («Grotten i Salamanca»)
  • El viejo celoso[111] («Den sjalu, gamle mannen»).

Disse skuespillene og entremeses, bortsett fra Trato de Argel anogd La Numancia, utgjorde Ocho Comedias y ocho entreméses nuevos, nunca representados[112] (Åtte komedier og åtte nye mellomspill, aldri før fremført), som dukket opp i 1615.[113] Datoene og rekkefølgen på sammensetningen av Cervantes' entremeses er ukjent. Trofast mot ånden til Lope de Rueda, ga Cervantes dem romanistiske elementer, som forenklet handlingsgang, typen beskrivelser som normalt forbindes med en roman, og karakterutvikling. Cervantes omfattet noen av dramaene sine blant verkene han var mest fornøyd med.

Geografi

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Chacón y Calvo, José María (1947–1948): «Retratos de Cervantes», Anales de la Academia Nacional de Artes y Letras, 27, s. 5–17.
  2. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 1691, besøkt 5. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Treccani-leksikonet, Enciclopedia Italiana-ID cervantes-saavedra-miguel-de[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Notable Names Database, NNDB 069/000084814[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Roglo, Roglo person ID p=miguel;n=de+cervantes+saavedra, oppført som Miguel de Cervantes Saavedra[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ GeneaStar, oppført som Miguel De Cervantes, GeneaStar person-ID decervantesm[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Miguel de Cervantes Saavedra, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0017124[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b Kunstarkivet, abART person-ID 4834, Wikidata Q107456632, http://isabart.org 
  12. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 1691, Wikidata Q77541206, https://beweb.chiesacattolica.it 
  13. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  14. ^ "El ingenioso hidalgo Don Quijote de la Mancha"; oppført som: Cervantes Saavedra, Miguel de (1547-1616); besøksdato: 23. januar 2022.
  15. ^ BBC News, www.bbc.com, utgitt 17. mars 2015, besøkt 17. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn19990001383, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  17. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 7787619, Wikidata Q16744133 
  18. ^ Schmitt, Julius (21. april 2016): «Shakespeare and Cervantes: Two geniuses and one death date», Dw.com
  19. ^ Bloom, Harold (13. desember 2003): «The knight in the mirror», The Guardian
  20. ^ Puchau de Lecea, Ana; Pérez de León, Vicente (25. juni 2018): «Guide to the classics: Don Quixote, the world's first modern novel – and one of the best», The Conversation
  21. ^ a b «Don Quixote gets authors' votes», BBC News. 7. mai 2002
  22. ^ Milan Kundera, John le Carre, John Irving,[8] Doris Lessing, Salman Rushdie, Nadine Gordimer, Wole Soyinka, Seamus Heaney, Carlos Fuentes, Norman Mailer og Astrid Lindgren var blant de spurte forfatterne.
  23. ^ Chrisafis, Angelique (21. juli 2003): «Don Quixote is the world's best book say the world's top authors», The Guardian
  24. ^ Diego, Gerardo: «La lengua de Cervantes» (PDF), Ministerio de la Presidencia de España. Arkivert fra originalen (PDF) 3. oktober 2008.
  25. ^ «Magnus Grønvold, 1887–1960», Norsk oversetterleksikon
  26. ^ «Diverse danske og norske oversettelser av Cervantes verk», Universitetsbiblioteket
  27. ^ a b Garcés (2002), s. 189.
  28. ^ Iglesias, Amalia (17. november 2016): Luce López-Baralt: ’Ante el 'Quijote' y San Juan de la Cruz siento el vértigo de asomarme a un abismo sin fin’, Abc Cultural
  29. ^ Tarver, Micheal; Slape, Emily, red. (2016): [https://books.google.com/books?id=1LCJDAAAQBAJ&pg=PA210 The Spanish Empire: A Historical Encyclopedia. Bind 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO. ISBN 978-1-4408-4570-3; s. 210–212.
  30. ^ Byron (1978), s. 32.
  31. ^ Lokos (2016), s. 116.
  32. ^ Cascardi, Anthony J. (2008): The Cambridge Companion to Cervantes. Cambridge University Press, Cambridge, UK; s. 4.
  33. ^ Presberg, Charles D. (2018): Chapter 5: «Anatomy of Contemporary Cervantes Studies: A Romance of ’Two Cities’», Cruz, Anne J.; Johnson, Carrol B., red.: Cervantes and His Postmodern Constituencies. Taylor & Francis. ISBN 978-1-317-94451-5; s. 89. Sitat: «Though the thesis of Cervantes, converso, has yet to gain a wide following among Cervantes scholars, El pensamiento stood as the sponsoring text for most criticism on Cervantes, whose other writings were judged in relation to Don Quixote, for over fifty years.»
  34. ^ Echevarria, Roberto G. (2010): Introduction, Cervantes' Don Quixote: A Casebook. Casebooks in Criticism. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-996046-0; s. 13
  35. ^ McCrory (2006), s. 35.
  36. ^ McCrory (2006), s. 34.
  37. ^ McCrory (2006), s. 36.
  38. ^ Egginton (2016), s. 23.
  39. ^ McCrory (2006), s. 40-41.
  40. ^ McCrory (2006), s. 48.
  41. ^ Lokos (2016), s. 118.
  42. ^ McCrory (2006), s. 50.
  43. ^ a b McCrory (2006), s. 52.
  44. ^ Davis (1999), s. 199.
  45. ^ Davis, Robert C. (2009): Holy War and Human Bondage. Santa Barbara: ABC-CLIO. ISBN 978-0-27598-950-7; s. 199.
  46. ^ Cervantes (1615), s. 20.
  47. ^ McCrory (2006), s. 58.
  48. ^ a b c Ma (2017), s. 99.
  49. ^ Eisenberg (1996), s. 32–53
  50. ^ Marín, Nicolás (1973): "Belardo furioso. Una de Lope mal leída, Anales Cervantinos. 12: 21. ISSN 0569-9878 – via Cervantes Virtual
  51. ^ Fitzmaurice-Kelly (1892), s. 33.
  52. ^ McCrory (2006), s. 60.
  53. ^ Garcés (2002), s. 191–192, 220.
  54. ^ McCrory (2006), s. 63.
  55. ^ Fitzmaurice-Kelly (1892), s. 41.
  56. ^ McCrory 2006, s. 65–68, 78.
  57. ^ Eren, Güleren (juni 2006): "The Heritage of A Sailor", Beyoğlu, 3, s. 59–64
  58. ^ Bayrak, M. Orhan (1994): Türkiye Tarihi Yerler Kılavuzu. İstanbul: İnkılâp Kitabevi. ISBN 975-10-0705-4; s. 326–327.
  59. ^ Sumner-Boyd, Hilary; Freely, John (1994): Strolling Through Istanbul: A Guide to the City, 6. utg., İstanbul: SEV Matbaacılık. ISBN 975-8176-44-7; s. 450–451.
  60. ^ Vielva Diego, Héctor (september 2016): «Cervantes in Istanbul, history or fiction?» (PDF), Archivo de la Frontera, ISBN 978-84-690-5859-6
  61. ^ Glete (2001), s. 84.
  62. ^ Parker & Parker (2009); «Order of Trinitarians», Ewtn.com
  63. ^ a b c d e f Breitholtz (1979), s. 255
  64. ^ McCrory (2006), s. 100–101
  65. ^ McCrory (2006), s. 115–116.
  66. ^ McCrory (2006), s. 113.
  67. ^ McCrory (2006), s. 206.
  68. ^ a b Cascardi, Anthony, red. (17. oktober 2002): The Cambridge Companion to Cervantes, Cambridge University Press. ISBN 9780521663878.
  69. ^ Close (2008), s. 12.
  70. ^ Fitzmaurice-Kelly (1892), s. 179.
  71. ^ McCrory (2006), s. 264.
  72. ^ «Miguel de Cervantes Biography – life, family, children, name, story, death, history, wife, son, book», Notablebiographies.com
  73. ^ Tremlett, Giles (25. juli 2011): «Madrid begins search for bones of Don Quixote author Miguel de Cervantes», The Guardian.
  74. ^ «Casket find could lead to remains of Don Quixote author Miguel de Cervantes», The Guardian. Agence France-Presse
  75. ^ «Spain finds Don Quixote writer Cervantes' tomb in Madrid», BBC News. 17. mars 2015.
  76. ^ Giles, Ciaran (11. juni 2015): «Spain formally buries Cervantes, 400 years later», Associated Press. Arkivert fra originalen 13. juni 2015.
  77. ^ Byron (1978), s. 131.
  78. ^ «Retrato de un caballero desconocido», Museo del Prado. Ministerio de Cultura y Deporte, Gobierno de España.
  79. ^ a b c Ruiz, L. (2008): El caballero de la mano en el pecho En: El retrato del Renacimiento, Madrid, Museo Nacional del Prado, s. 326-327. Museo del Prado.
  80. ^ «On-line gallery: The Nobleman with his Hand on his Chest», Museo del Prado. Arkivert fra originalen 25. juli 2013
  81. ^ Programa Europa – Cervantes, Fábrica Nacional de Moneda y Timbre. Real Casa de la Moneda. 2013. Arkivert fra originalen 29. juni 2013
  82. ^ «Euro notes and coins: national sides», European Commission. 8. januar 2010. Arkivert fra originalen 7. februar 2010
  83. ^ McCrory (2006), s. 112.
  84. ^ McCrory (2006), s. 110–111.
  85. ^ Close (2008), s. 39.
  86. ^ McCrory (2006), s. 234–235.
  87. ^ Haarberg (2007), s. 220-221
  88. ^ Beyer, s. 206-207.
  89. ^ a b c d Breitholtz (1979), s. 256
  90. ^ a b Haarberg (2007), s. 221-222
  91. ^ Mitsuo & Cullen (2006), s. 148–152.
  92. ^ Putnam (1976), s. 14.
  93. ^ Breitholtz (1979), s. 257
  94. ^ Truman (2003), s. 9–31.
  95. ^ Fuentes (1988), s. 69–70.
  96. ^ Riley (1994), s. 13–14.
  97. ^ Bloom, Harold. (1995): The Western canon : the books and school of the ages, Riverhead Books. ISBN 978-1-57322-514-4, s. 119.
  98. ^ Bloom (1995), s. 136.
  99. ^ Leerssen, J.; Rigney, A. (2014): Commemorating Writers in Nineteenth-Century Europe: Nation-Building and Centenary Fever. Springer. ISBN 978-1-137-41214-0; s. 207.
  100. ^ «Cervantina de Compañía Nacional de Teatro Clásico y Ron Lalá», Centro culturalmva 19. april 2020.
  101. ^ «Don Quixote as Theatre», Cervantes, journal of the Cervantes Society of America, 19(1), 1999, s. 125-130. Arkivert fra originalen 3. mars 2016
  102. ^ «A Diary for I, Don Quixote» (PDF), Cervantes, journal of the Cervantes Society of America, 21(2), s. 117-123. Arkivert fra originalen Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine. 3. mars 2016
  103. ^ Sevilla Arroyo, Florencio; Rey Hazas, Antonio, red. (1995). OBRAS COMPLETAS de Miguel de Cervantes. Centro de Estudios Cervantinos – via Proyecto Cervantes, Texas A&M University. 
  104. ^ (en) Miguel de Cervantes hos Encyclopædia Britannica
  105. ^ «Ocho comedias y ocho entremeses / El rufian dichoso». cervantes.tamu.edu. Arkivert fra originalen 5. november 2015. Besøkt 13. januar 2024. 
  106. ^ «Entremes: el Juez de los Divorcios». cervantes.uah.es. 
  107. ^ «El Rufián Viudo Llamado Trampagos». comedias.org. 
  108. ^ «Info» (PDF), Biblioteca.org.ar
  109. ^ «Entremes: Del Vizcaíno Fingido». cervantes.uah.es. 
  110. ^ «Entremes: Del Retablo de las Maravillas». cervantes.uah.es. 
  111. ^ «Entremes: Del Viejo Celoso». cervantes.uah.es. 
  112. ^ «Info» (PDF), Biblioteca.org.ar.
  113. ^ «Ocho comedias, y ocho entremeses nuevos | work by Cervantes». www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 23. mai 2023. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Miguel_de_Cervantes&oldid=24738468»