Hopp til innhold

Mandeere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mandeere i bønn ved elven, i Ahvaz i Iran, 2013.
Mandeisk bønnehus i Nasiriyah i sørlige Irak, 2016
Drabsha - mandeisk kors

Mandeere (fra aramaisk manda, «erkjennelse», i noen tekster også kalt nasoreere - fra østarameisk נצר: «bevokte»‚ «observere», vel i betydningen «folk som observerer [visse riter]»[trenger referanse]) er en gnostisk trosretning med om lag 70 000 utøvere[trenger referanse] spredt omkring i verden. I hovedsak har de hatt tilhold i Irak og sør i Iran. Mandeerne regner seg som etterkommere av tilhengerne av Johannes Døperen. Deres religion kalles mandeanisme.

Lære

[rediger | rediger kilde]

Mandeerne har en rekke hellige skrifter som ble nedskrevne på 600-tallet på østarameisk, en syrisk dialekt. Bøkene forteller om en frelser, Manda d'Hayye som ble sendt til jorden av Lyskongen for gi menneskene den innsikt, eller gnosis, som kan fri sjelen fra fangenskap i materien og lede den tilbake til opphavet – den himmelske lysverden.

Mandeernes tankeverden skal ha fellespunkter med noen av de karakteristiske ideer i Johannesevangeliet.[trenger referanse] Mandeanisme er en gnostisk religion med elementer fra jødedom, kristendom og persiske og babylonske religioner.[trenger referanse] Det er en monoteistisk religion med et dualistisk verdensbilde. De regner Adam, Noa og Johannes døperen som profeter, men ikke Abraham, Moses, Jesus Kristus eller Muhammed. De mener at Jesus forledet mennesker til å forlate Johannes.

Det viktigste sakramentet er dåpen som skjer ved nedsenking i rennende vann. De blir døpt på nytt hver gang de er blitt kultisk urene. I Irak, der de fleste mandeerne har hatt tilhold, er dåpen skjedd i elven Tigris, som de rituelt kaller Jordan.[trenger referanse] Elvene som har sine kilder i de kurdiske fjellområder regnes symbolsk å springe ut fra den himmelske lysverden. Som en gnostisk religion er mandeanismen utpreget dualistisk. Motsetninger som godt–ondt, lys–mørke, sjel–materie er derfor viktige. Religionen har forbud mot drap, selvmord, tyveri, løgn, ekteskapsbrudd, skilsmisse, vold, å nyte alkohol eller narkotika, omskjæring, tatoveringer eller piercing, og dessuten et forbud mot å sørge over de døde. Religionen er strengt pasifistisk.

Prestene leder dåpsseremoniene og andre seremonier som det hellige måltid med utdeling av brød og vann, håndspåleggelse og omfattende gravferdsritual.

Historie

[rediger | rediger kilde]

På Jesu tid var det flere synkretistiske døpersekter som holdt til ved Jordanelven.

Mandeerne regner Johannes Døperen som grunnlegger av religionen, i den forstand at mandeerne skal være etterkommere av Johannes' disipler. Etter det store jødiske Bar Kokhba-opprøret 132–135 ble de likesom jødene fordrevet til Babylon. Mandeerne tok med seg den skjulte lære som de sa de fikk av døperen Johannes.[trenger referanse]

Mani regnes også som en grunnlegger, men han skal ha brutt med den sanne lære da han utviklet den videre til manikeismen.

Under islam har de hatt skiftende kår, men mandeerne er ikke, som jøder og kristne, blitt regnet blant skriftens folk.[trenger referanse] Derfor har de ikke rett til egne skoler, ekteskapene deres er ikke godkjente, og barna deres blir regnet som født utenfor ekteskap. Til tider har de hatt en noe bedre stilling, siden de har vært regnet som etterkommere av de mytiske sabéerne, som er omtalt i Koranen og islamsk litteratur.[trenger referanse]

Mandeerne i Irak

[rediger | rediger kilde]

Mandeerne har fra gammelt av bodd i spredte smågrupper langs Eufrat, Tigris og Shatt al-Arab og i Bagdad og Basra. I løpet av 1900-tallet flyttet mange av dem til storbyene. Mange av de har der kommet til velstand, blant annet ved arbeid i gullsmedbransjen.[trenger referanse] Under Saddam Hussein hadde mandeerne et visst vern.[trenger referanse] I 2003 var det ifølge UNHCR — FNs høykommissær for flyktninger — 30 000 mandeere i Irak, mandeiske organisasjoner opererte med vesentlig høyere antall.[trenger referanse]

Etter Irak-krigen har mandeerne vært forfulgt av ytterliggående islamister. Mange er blitt utsatt for tvungen konvertering til islam, og de er blitt utsatt for drap og kidnapping med sikte på pengeutpressing. Over 80 % av de irakiske mandeere skal ha flyktet til utlandet, og i 2009 var det neppe mer enn 5 000 mandeere fortsatt i Irak.[trenger referanse] De fleste holder til i Sør-Irak. Et lite miljø av mandeiske sølvsmedfamilier holder ennå til i Bagdad.[trenger referanse] Den gamle religionen og etniske minoriteten står derfor i fare for å dø ut i landet.

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • GinzāDer Schatz oder Das große Buch der Mandäer. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht. 1978. «Nachdruck der Ausgabe: Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen / Hinrichs, Leipzig 1925» 
  • Mandäische Liturgien. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht. 1970. «Nachdruck der Ausgabe Berlin 1920» 
  • Mark Lidzbarski: Das Johannesbuch der Mandäer. Töpelmann, Gießen 1915, 1966.
  • Kurt Rudolph: Die Mandäer I – Das Mandäerproblem. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1960.
  • Kurt Rudolph: Die Mandäer II – Der Kult. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1961.
  • Roald Zellweger: Das Mandäerproblem im Lichte des frühen syrischen Christentums. In: Gerd Lüdemann: Studien zur Gnosis. Lang, Frankfurt/Main 1999, ISBN 3-631-34331-0.
  • Edmondo Lupieri: Mandeans. I: History. In: Encyclopædia Iranica.
  • Eric Segelberg, Maşbūtā. Studies in the Ritual of the Mandæan Baptism. Uppsala 1958.
  • Eric Segelberg, "The Ordination of the Mandæan tarmida and its Relation to Jewish and Early Christian Ordination Rites," in Studia patristica 10.1970.
  • Eric Segelberg, Trāşa d-Tāga d-Śiślām Rabba. Studies in the rite called the Coronation of Śiślām Rabba. i: Zur Sprache und Literatur der Mandäer (Studia Mandaica 1.) Berlin & New York 1976.
  • Eric Segelberg, , "Zidqa Brika and the Mandæan Problem. In Procceedings of the International Colloquium on Gnosticism. Ed. Geo Widengren und David Hellholm. Stockholm 1977.
  • Eric Segelberg, "The pihta and mambuha Prayers. To the Question of the Liturgical Development amnong the Mandæans" in Gnosis. Festschrift für Hans Jonas. Göttingen, 1978.
  • Eric Segelberg, "Mandæan - Jewish - Christian. How does the Mandæan tradition relate to Jewish and Christian tradition? in: Segelberg, Gnostica Madaica Liturgica. (Acta Universitatis Upsaliensis. Historia Religionum 11.) Uppsala 1990.
  • Jorunn Jacobsen Buckley: The Mandaeans: Ancient Texts and Modern People. Oxford University Press, Oxford 2002.
  • Jorunn Jacobsen Buckley: Mandeans. IV: Community in Iran. In: Encyclopædia Iranica.
  • Ethel Stefana Drower: The Mandaeans of Iraq and Iran: Their Cults, Customs, Magic Legends, and Folklore. Nachdruck, Gorgias Press, Piscataway, NJ 2002.
  • Rudolf Macuch: Und das Leben ist siegreich. Mandäistische Forschungen 1, Harrassowitz Verlag, 2008.
  • Chris Newmarker: Faith under fire: Iraq war threatens extinction for ancient religious group. The Advocate of Stamford, Connecticut. Ausgabe vom 10. Februar 2007; S. A12. Associated-Press-Artikel
  • Julius Heinrich Petermann: The Great Treasure of the Mandaeans. Nachdruck des Thesaurus s. Liber Magni. Gorgias Press, Piscataway, NJ 2007.
  • Edwin M. Yamauchi: Gnostic Ethics and Mandaean Origins. Nachdruck, Gorgias Press, Piscataway, New Jersey 2004, ISBN 1-931956-85-5.
  • E. S. Drower: The Haran Gawaita and the Baptism of Hibil-Ziwa: the Mandaic text. Bibl. Apost. Vat., Vatikan 1953.
  • Jiri Gebelt: Die Mandäer. In: Handbuch der Religionen. Kirchen und andere Glaubensgemeinschaften in Deutschland (Loseblattwerk mit jährlich vier Ergänzungslieferungen). Landsberg/München 1997ff (13. EL 2006, VI-2)
  • Der Manichäismus. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1977. (= Wege der Forschung, Band 168)
  • Der Mandäismus. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1982. (= Wege der Forschung, Band 167)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mandeere&oldid=23578783»