Kino
Kino er et lokale for filmframvisning. Som oftest er det et inngangsparti med en billettluke, et maskinrom med kinomaskiner (projektorer) og en sal med et lerret og sitteplasser for publikum. I 2004 var det 245 kinoer i Norge, hvorav 161 ble drevet av kommuner.
Ordet kino er en forkortelse av «kinematograf», en norsk form av det franske Cinématographe (dannet av gresk kineo, det vil si «bevege», og grafein, «skrive, tegne»), navnet på brødrene Lumières filmframviser fra 1894 som viste «levende bilder».
Historikk
[rediger | rediger kilde]Tidlige kinovisninger
[rediger | rediger kilde]På slutten av 1800-tallet kom filmen til verden på to forskjellige steder, i USA med Thomas Edison og George Eastman som sammen utviklet kinetoskopet, og i Europa med Louis og Auguste Lumière som skapte Cinematografen. Lumière brødrene viste filmene sine på markeder og festivaler, som spilte en større rolle i noen land enn andre. I Europeiske land spilte klimaet en sentral rolle, hvor det i Storbritannia var rundt 200 festivaler ukentlig, mens det i Skandinavia var et langt mindre antall på grunn av kaldt klima.[1]
Filmen ble introdusert tidlig i Norge, da tyske Max og Emil Sklandanowsky viste filmer på Circus Varieté på Christiania Tivoli, allerede i april 1896. Sklandanowsky var oppfinner av bioskopet, og viste hovedsakelig aktualitetsfilmer som for eksempel mr. Delvare og hans boksende kenguru, og hverdagslige ting som italiensk bondedans og akrobatikk. Dagbladet skrev om Sklandanowskys visninger at:
«Folk sad som slaaede af den megen lighed med levende mennesker. Enkelte troede endog at der var personer bag lysskjærmen som udførte bevægelsene. En lidt uheldig vibration fortalte dog at den var kunstig frembragt».
Men Sklandanowsky var ikke den eneste i Norge som viste film. I januar 1896 kunne man oppleve Edisons kinetoskop hos stenograf Maakestad. Kinetoskopet var et titteskap som bare kunne brukes av en person om gangen, og hadde kort suksess i Norge.
Brødrene Lumierè åpnet verdens førte kino i Paris i 1895, og sendte kinomaskinister rundt i hele verden. I 1897 kom Lumierès filmer til Norge og ble vist både på circus verietè i Christiania, Bergen og Trondheim .[2]
Kinoene kommer
[rediger | rediger kilde]Kinematograf-Theatret åpnet 1. oktober 1904 og ble Norges første kino. De holdt til i stortingsgata 12, og ble drevet av Hugo Hermansen og hans selskap Norsk Kinematograf-Aktieselskap.
Hermansen skulle opprinnelig ha startet kinodrift sammen med svenske investorer, men løste fort ut svenskene. Norsk Kinematografselskap etablerte i 1905 og 1906 flere kinoer i Drammen, Stavanger, Bergen, Moss, Halden, Sarpsborg og Fredrikstad. I 1908 hadde selskapet 26 kinolokaler og 235 ansatte.
I 1904 fantes det fem kinoer i Christiania, og i 1911 var hele 21 kinoer i drift i hovedstaden. Den første kinoen i Bergen ble etablert 26. desember 1904, og i 1905 var de fem kinolokaler i drift i Bergen. Stavanger fikk sin første kino i 1905, og Trondheim og Kristiansand fulgte etter i 1906. Kongsberg og Sandefjord fikk kino i 1907.[3]
Samfunnsdebatt og ny kinolov
[rediger | rediger kilde]Ved 1910 ble filmenes innhold offer for spekulasjon. Kinoene hadde opparbeidet seg et noe dårlig rykte, på grunn av et særdeles stor antall i kinolokaler og manglende standard i flere av disse lokalene. Men også flere samfunnsgrupper blant annet i Trondheim og Stavanger holdt møter som tok opp bekymringen av hvordan filmen påvirket barna. Sensurdebatten kom for alvor da hovedstadens sedelighetsforening slengte seg med.
Disse gruppene ønsket kommunale inngrep til å begrense antallet kinoer og kontrollere innholdet i filmene som ble vist. De mente at filmene hadde en skadelig innvirkning som reduserte den moralske sansen hos publikumet (bedre enn, Gunnar Iversen, 12).
Men politiet hadde verken lov til å sensurere med mindre det var «bilder som oppfattes som krenkende mot sedeligheten», og det var ulovlig å begrense antallet kinoer gjennom kommunale vedtekter (Det store tivoli: film og kino i Norge igjennom 70 år, Sigurd Evensmo, 60-61).
Med et økende press fra samfunnsdebattens side ble det flere endringen i kinolivet. I 1912 startet Huseierforeningen på Notodden kinodrift, på betingelse fra politiet om at kinodriften skulle overtas av kommunen på et senere tidspunkt. I 1913 ble det kommunal kinodrift både i Harstad og Vardø.
I 1913 kom debatten opp i Odelstinget, som vedtok lovforslag nr 26. «lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder». Her ble det foreslått at kommunene selv skulle få kontrollere hvem som skulle få drive kino igjennom bevilgninger til kommunestyret. Med dette lovforslaget kom også statlig sensurorgan for film. Sensurorganet kom 1. oktober 1913 i form av Statens filmkontroll.
I Odelstinget var det både stor enighet og stor uenighet. Enigheten lå først og fremst rundt kommunal drift, til tross for lobbyvirksomhet fra kinoeiernes side. Uenigheten var hovedsakelig rundt sensuren. Resultatet av disse debattene var kinoloven som trådte i kraft fra 1. januar 1914.[4]
Digital kino
[rediger | rediger kilde]
De nåværende filmrullene erstattes etter hvert med digitale filer som rommer bilder med forbedret kvalitet. Distribusjonen kan derfor skje mye raskere.
Film & Kino finansierte først et prøveprosjekt. I 2009 begynner fase to, der målet er at alle kinoene i landet skal være fulldigitalisert i 2011.
I Sverige blir sceneforestillinger jevnlig sendt til digitaliserte Folkets Hus-kinoer.
Tromsø er pionérkommunen i Norge for simultanoverføring av scenekunst. Siden høsten 2007 er det vist åtte operaer. Operaer har også blitt vist i Alta, Kristiansand, Fredrikstad, Bergen og Gimle kino i Oslo.
Se også
[rediger | rediger kilde]- Film – filmbyrå
- Kommunenes Filmcentral – Bygdekino – Bransjeorganisasjonen Film & kino – Norsk filmklubbforbund
- Drive in-kino
- Filmweb
- Norsk filminstitutt – Oslo Kino – Colosseum kino i Oslo – Trondheim Kino – Fokus Kino i Tromsø – Verdensteatret i Tromsø – Munken kino i Larvik – Gamle Voss kino
- Brødrene Lumière
- Wavelet-teori
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Douglas., Gomery, (2011). Movie history : a survey (2nd ed utg.). Abingdon, Oxon, England: Routledge. ISBN 9780415775458. OCLC 714140960.
- ^ "Bedre enn sitt rykte" : en liten norsk filmhistorie (2. utg utg.). Oslo: Norsk Filminst. 2004. ISBN 9788280250155. OCLC 254747474.
- ^ 1912-, Evensmo, Sigurd, (1992). Det store tivoli : film og kino i Norge (Ny utg utg.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 9788205206076. OCLC 27946308.
- ^ "Bedre enn sitt rykte" : en liten norsk filmhistorie (2. utg utg.). Oslo: Norsk Filminst. 2004. ISBN 9788280250155. OCLC 254747474.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Laurent Creton, Kira Kitsopanidou (sous la direction de), Les salles de cinéma : enjeux, défis et perspectives, Armand Colin/Recherches, Paris, 2013.
- Eric Le Roy, Cinémathèques et archives du film, Armand Colin, Paris, 2013.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Cinemas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Cinemas – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Bransjeorganisasjonen Film & kino
- Filmer på norske kinoer m.m.
- Kulturo.no – omtaler av kinofilmer
- Norsk kinodrift omtalt i Pax leksikon fra 1976–1983
- Statistikk over norsk kinobesøk 1999–2005
- http://www.dagsavisen.no/oslo/da-kalkelava-var-regjerende-mester-i-kinobroling-1.777328
