Kim Du-bong
| Kim Du-bong | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Antagelig 1886[1][2] Busan (Joseon) | ||
| Død | ca. 1958[3] Sør-Pyongan | ||
| Beskjeftigelse | Lingvist, politiker, skribent | ||
| Utdannet ved | Koreauniversitetet | ||
| Parti | Koreas arbeiderparti (1946–1958) (avslutningsårsak: eksklusjon) Koreas nye folkeparti (1946–1946) | ||
| Nasjonalitet | Nord-Korea | ||
| Kim Du-bong | |||
|---|---|---|---|
| Chosŏn'gŭl | 김두봉 | ||
| Hanja | 金枓奉 | ||
| McCune-Reischauer | Kim Tu-bong | ||
| Revidert romanisering | Gim Du-bong | ||
Kim Du-bong (født 1886 eller 1889, død etter 1957) var en koreansk lingvist og kommunist.
Han vokste opp i Sør-Korea og studerte ved det som nå er Korea-universitetet i Seoul. Dette var, etter flere århundrer med kinesisk som elitespråk, en blomstringstid for koreansk språkvitenskap.[4][5]
I 1919 sluttet Kim seg til 1. mars-bevegelsen, som protesterte mot Japans okkupasjon av Korea, og søkte så tilflukt i Kina, først i Shanghai, senere i Yan’an. Her fortsatte han sitt vitenskapelige og politiske arbeid i det koreanske eksilmiljøet.[4][5]
Da Japan kapitulerte betingelsesløst i 1945, og Korea ble delt i en sovjetisk og en amerikansk okkupasjonssone, vendte de fleste eksilkoreanerne hjem. «Yan’an-fraksjonen» hadde først sitt eget kommunistparti, Koreas nye folkeparti, med Kim Du-bong som leder. I 1946 fusjonerte de med andre kommunistpartier. Kim Du-bong ble formelt leder for Nord-Koreas arbeiderparti, og da Nord-Korea ble utropt som en selvstendig stat i 1948, ble han formelt sett statsoverhode, som president i Den øverste folkeforsamlingen.[4][5][6]
Kim Du-bong deltok ikke i Yan’an-fraksjonens kuppforsøk mot Kim Il-sung under partikongressen i 1956. Han ble likevel oppfattet som en trussel. I 1957 ble han avsatt fra sine verv og ydmyket for all offentlighet. Deretter forsvant han, også fra den offisielle nordkoreanske historieskrivningen.[4][5][7][8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Paul M. Edwards, «Historical Dictionary of the Korean War», side(r) 146, utgitt 2010[Hentet fra Wikidata]
- ^ James Hoare, «Historical Dictionary of the Democratic People's Republic of Korea», side(r) 307, utgitt 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Korea Times, Andrej Lankov, «Kim Tu-bong and Historical Linguistics», utgitt 2. september 2007, besøkt 30. august 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Hoare, James E. (2019). «Kim Tu Bong». Historical Dictionary of Democratic People’s Republic of Korea (2 utg.). Lanham: Rowman & Littlefield. s. 307–308. ISBN 978-1-5381-1974-7.
- ^ a b c d Lankov, Andrej (2. september 2007). «Kim Tu-bong and Historical Linguistics». The Korea Times (på engelsk). Besøkt 20. august 2023.
- ^ Suh Dae-sook (1988). Kim Il Sung: The North Korean Leader (på engelsk). New York: Columbia University Press. s. 75–83. ISBN 978-0-231-06572-6.
- ^ Lankov, Andrej (2002). «Kim Takes Control: The ‘Great Purge’ in North Korea, 1956–1960». Korean Studies (på engelsk). 26 (1): 87–119. ISSN 1529-1529. doi:10.1353/ks.2002.0010.
- ^ Suh Dae-sook (1988). Kim Il Sung: The North Korean Leader (på engelsk). New York: Columbia University Press. s. 149–152. ISBN 978-0-231-06572-6.
Leder av parlamentets presidie: Kim Du-bong (1948-1957) • Choi Yong-kun (1957-1972) • President: (1972-1994) Kim Il-sung • Leder av presidiet i (etter 1998): Kim Yong-nam |  | |
Etter sin død har Kim Il-sung hatt tittelen «evig president». Presidentposten var vakant fram til konstitusjonen av 1998 trådte i kraft. Deretter ble presidiets leder de facto seremoniell statsleder, som mellom 1948-1972. | ||