Hopp til innhold

Kautokeino

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Kautokeino kommune»)
Guovdageainnu suohkan
Kautokeino kommune

Våpen

LandNorges flagg Norge
FylkeFinnmark
Statuskommune
Innbyggernavnkautokeinoværing
Grunnlagt1851
Oppkalt etterKautokeino
Adm. senterKautokeino
Areal
 – Totalt
 – Land
 – Vann
9 707,35 km²[3]
8 968,87 km²[2]
738,48 km²[2]
Befolkning2 839[4] (2024)
Bef.tetthet0,32 innb./km²
Antall husholdninger1 123
Høyde o.h.319 meter
Kommunenr.5612
Høyeste toppMollejus (973,9 moh.)[1]
Nettsidenettside
Politikk
OrdførerAnders S. Buljo (JSL) (2023)
Kart
Kautokeino
69°00′41″N 23°02′29″Ø
Kautokeino på Commons

Kautokeino, på nordsamisk Guovdageaidnu,[a] er en kommune i Finnmark i Nord-Norge. Kommunen ligger på Finnmarksvidda og grenser til Finland (Enontekis i sør og sørvest og Enare i sørøst), og i Norge til Nordreisa i vest, Kvænangen i nordvest, Alta i nord og Karasjok i øst. Kautokeino er landets største kommune i areal, nesten like stor som de to neste til sammen, og omtrent en fjerdedel av Danmarks areal. Administrasjonssenteret i kommunen er tettstedet Kautokeino.

Opprinnelsen til den norske navneformen Kautokeino og den kvenske/finske formen Koutokeino er det nordsamiske navnet Guovdageaidnu; disse er forskjellige skrivemåter for det samme navnet[7]. Den nordsamiske og den norske navneformen er likestilt. Kautokeino regnes som det kulturelle hovedsetet for det nordsamiske området, og rundt 90 % av innbyggerne snakker nordsamisk.[8] Kautokeino var den første og lenge den eneste kommunen i Norge som likestilte samisk med norsk i offentlig forvaltning. Kommunevåpenet er en gullavvu med blå bakgrunn.

Kommunen er sete for en rekke samiske kultur- og utdanningsinstitusjoner. Den er den kommunen i Norge med størst andel registrerte i Samemanntallet i forhold til innbyggertallet og største reindriftskommune.[9][10] Kautokeino har vært senter blant annet for Kautokeino-opprøret i 1852 og Alta–Kautokeino-utbyggingen.

I 2005 kom Kautokeino på UNESCOs verdensarvliste med Luvddiidčohkka og Muvravárri, to målepunkter i Struves meridianbue.

Geografi

[rediger | rediger kilde]

Kautokeino grenser i nord mot Kvænangen og Alta, i øst mot Karasjok og i vest mot Nordreisa. Mot sør grenser kommuner mot Enontekis og Enare kommuner i Finland. Tettsteder og bygder i kommunen er Kautokeino (Guovdageaidnu), Masi (Máze), Hemmogieddi/Stornes, Šuoššjávri, Økseidet (Ákšomuotki), Láhpoluoppal, Siebe, Áidejávri, Soahtefielbma og Ávži. Det finnes ca. 10 000 fiskevann innenfor kommunegrensene. Kommunen er Norges største i utstrekning, og er nesten dobbelt så stor som Norges nest største kommune, Karasjok. Med sine nærmere 10 000 kvadratkilometer er Kautokeino større enn to av landets fylker. Det høyeste punktet i kommunen er fjellet Mollejus, med en topp som rager 974 meter over havet,[1] på grensa mot Nordreisa kommune i vest.

Demografi

[rediger | rediger kilde]
Kautokeino sentrum
Foto: Sara Victoria Andersen
Kautokeino

Innbyggerantallet i Kautokeino kommune var 2848 i 2024.[11] Det bodde 1 459 mennesker i Kautokeino tettsted per 1. januar 2023[12]. I Masi, som ligger mellom Kautokeino og Alta. bor det nærmere 400 mennesker. 90 % av kommunens innbyggere er samiskspråklige. 763 av innbyggerne er mellom 0 og 19 år.

Tabellen under viser befolkningen i Kautokeino kommune 1. januar hvert år fra 1951 til 2022.

[13]
År Innbyggere per 1.1 År Innbyggere per 1.1 År Innbyggere per 1.1
1951 1559 1975 2791 1999 3121
1952 1586 1976 2802 2000 3068
1953 1601 1977 2817 2001 3076
1954 1631 1978 2810 2002 3052
1955 1670 1979 2845 2003 3022
1956 1710 1980 2855 2004 3002
1957 1765 1981 2859 2005 2997
1958 1798 1982 2922 2006 2998
1959 1829 1983 2909 2007 2965
1960 1863 1984 2960 2008 2947
1961 1946 1985 2925 2009 2971
1962 1970 1986 2925 2010 2949
1963 2035 1987 2893 2011 2935
1964 2093 1988 2907 2012 2927
1965 2155 1989 2930 2013 2923
1966 2209 1990 2953 2014 2931
1967 2269 1991 2963 2015 2914
1968 2317 1992 3011 2016 2956
1969 2399 1993 3080 2017 2938
1970 2507 1994 3110 2018 2946
1971 2578 1995 3141 2019 2924
1972 2583 1996 3162 2020 2910
1973 2672 1997 3176 2021 2920
1974 2717 1998 3140 2022 2877
2023 2847
2024 2848

Stedsnavnet

[rediger | rediger kilde]

Kommunen hører til forvaltningsområdet for samisk språk, og heter offisielt Kautokeino kommune på norsk og Guovdageainnu suohkan på nordsamisk. Det samiske navnet Guovdageaidnu betyr «midtveis» eller «den midtre vegen», og kan komme av at det er like langt fra Kautokeino til Alta (gammel markedsplass), til Karesuando i Sverige, til Nordreisa i Troms og til Karasjok.

Det norske navnet Kautokeino og det finske/kvenske ‘’Koutokeino’’er lånt fra samisk.[14]. Betydningen «midtveis» kan også komme av avstanden mellom Tornedalselva eller Ounasjoki via Palojoki til Finnmarkskysten, eller at det fra gammelt av var den midtre vegen mellom Finland og Ishavet. Forleddet Guovda- er brukt i namn som Guovdavárri «fjellet i midten» og guovdajohtolat «flytteleia i midten», og navnet finnes også i sørsamisk goevte-geajnoe «midtveis».[15][16] Det finnes også andre teorier om opprinnelsen til navnet, blant annet at det viser til et sted der det vokser sennegras.

Politikk

[rediger | rediger kilde]

Se også utfyllende artikkel: Kommunestyrevalg i Kautokeino.

Kommunestyrevalget 2023

[rediger | rediger kilde]
Parti Prosent Stemmer Mandater Medlemmer av
formannskapet
% ± totalt ± totalt ±
Kautokeino Flyttsameliste (JSL) 23,5 +3,7 348 +62 5 +1 1
Arbeiderpartiet 19,4 +7,6 288 +118 4 +2 1
Guovdageainnu Sámilistu (GSL) 14,8 +14,8 219 +219 3 +3 1
Árja 10,5 +10,5 156 +156 2 +2 1
Høyre 7,0 +0,6 103 +10 1
Kautokeino Fastboendes Liste 6,8 −19,1 100 −274 1 −4 1
Fremskrittspartiet 5,9 +5,9 88 +88 1 +1
Venstre 5,9 −4,3 88 −59 1 −1
Senterpartiet 3,4 −7,7 50 −169 1 −2
Konservativt 2,8 +2,8 41 +41
Andre −10,9 −157 −2
Valgdeltakelse/Total 67,3 % 1 494 19 5
Ordfører: Anders S. Buljo (JSL) Varaordfører: Elle Mari Dunfjell Oskal (GSL)
Merknader: Kilder:[17][18]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Istiden

[rediger | rediger kilde]

Området der Kautokeino tettsted ligger ble isfritt for omtrent 10500 år siden. Den nordlige delen av dagens Kautokeino kommune ble isfritt først, omtrent 500-800 år før Kautokeino tettsted. Innlandsiden trakk seg sørover før den forsvant helt fra Nordkallotten for 9600 år siden, sist i Sarek i Sverige[19]

Steinalderen

[rediger | rediger kilde]

I Kautokeino finnes det spor etter menneskelig aktivitet som strekker seg 7000-9000 år tilbake i tid. Ved Kautokeino kirke er det funnet pilspisser hvor dateringen strekker seg over et stort tidsrom. De eldste pilspissene dateres til 5000-7000 år f.kr, mens de yngste dateres til 1000-2000 år f.kr.[20] I 2020 gjorde Universitetet i Tromsø arkeologiske utgravninger ved Gáidnomanjávri I Kautokeino, omtrent 300 meter nordøst av kirken.[21] Der ble det gjort funn av blant annet brente beinrester, hvor de eldste ble datert til 4846-5009 f.kr.[20]

I Juntevađđa, ca 10 kilometer nord for Kautokeino, ble det i 2018 gjort arkeologiske utgravninger. Resulatatene fra prøvene viser at det har vært menneskelig aktivitet i området som er blitt datert tilbake til 5560-5520 år f.kr. Blant annet ble det identifisert beinrester av reinsdyr.[22]

Jernalderen

[rediger | rediger kilde]

Junttevađđa har spor etter menneskelig aktivitet som strekker seg over en lang tidsperiode. Arkeologen Povl Simonsen gjorde i 1967 utgravninger ved Junttevađđa, der han avdekket totalt 10 steinrøyser som lå i rekke med mellom 5 og 13 meters mellomrom. Han fant trekulllag i steinrøysene, og mente dette var branngraver. Disse steinrøysene er datert til omtrent 1050 e.kr.[23] Senere forskning har imidlertid konkludert med at det ikke er branngraver, men solide ildsteder tilknyttet teltboplasser som er blitt benyttet av den samiske befolkningen.[24]

Perioden 1550–1751

[rediger | rediger kilde]

Frem til 1751 var Kautokeino en del av Sverige.[25]

Det finnes lite skriftlig kildemateriale om Kautokeino fra før omkring 1550. Fra 1553 begynte Gustav Vasas fogder systematisk beskatning av samene i Kautokeino området.[26] Det eksisterer skattelister fra 1553 til 1608, bortsett fra for året 1565. I tillegg finnes det en oversikt over manntall og regnskapsliste for 1553. Peter Lorenz Smith skriver i boken Kautokeino og Kautokeino lappene: en historisk og ergologisk regionalstudie fra 1938 at «lappbyen» i Kautokeino hadde 8 personer i skattemanntallet i 1553. I dag brukes uttrykket siida for det det Smith kalte «lappby». Han anslår videre at det totalte innbyggertallet i Kautokeino siidaen til 48 mennesker basert på en antakelse på 6 personer per hushold.[26] I det svenske skatteregnskapet fra 1553 kalles Kautokeino for Kwothekyla byen. Smith mener det kan være en sammensettng av ordene goahti (samisk for en større lavvo) og kylla (finsk for grend).[27] Siidaen lå på Goahtedievva, som ligger i nærheten av dagens Kautokeino kirke.[27] Funn helt fra steinalderen til vår tid viser at området har vært påvirket av menneskelig aktivitet i 9000 år.[20]

Skatteytere i Kautokeino-siidaen i 1553[28]
Navn Skatt betalt
Pedher Arensson 3 reinskinn
Oluff Persson 3 reinskinn
Gerall Jonsson 3 reinskinn
Nils Olsson 3 reinskinn
Oluff Nilsson 3 reinskinn
Æuart Arensson 3 reinskinn
Andhers Jonsson 3 reinskinn
Sombe Olsson 3 reinskinn

I tillegg til siidaen i Kautokeino lå det innenfor dagens Kautokeino kommune også en siida ved Lahpojávri. I 1553 var det der 6 personer i skattemantallet og med Smiths antakelse om 6 personer per hustand et innbyggertall på 36 personer.[27]

Den første presten som holdt gudstjeneste i Kautokeino var Johannes Jonæ Tornæus fra Övertorneå. Dette skjedde i 1641. Gudstjenesten ble avholdt i en liten tømmerkoie som nettopp var satt opp. Det skal ha vært Kautokeinos første trebygning.[27] I dag er resten av denne tømmerkoien bevart i Kautokeino museum.[29] I 1674 ble Kautokeino prestegjeld opprettet.[30]

Den første fastboende presten var svenske Amund Isaksen Curtelius. Han overvintret i Masi fra 1674 til 1675.[27] Han ble etterfulgt av Johan Tornberg. I 1682 ble han igjen etterfulgt av sin bror, Anders Nicolai Tornensis.[31][32] Tornensis fikk bygget prestegård i Kautokeino og startet bygging av Kautokeino gamle kirke i 1701. Kirken ble innviet 11. februar 1703 og fikk navnet «Hellig Karls kirke».[33] [27] Frem til slutten av 1600-tallet, før prestene slo seg ned, besto befolkningen i Kautokeino området av flyttsamer.[34] Gamle Kautokeino kirke var innviet som kirke i 241 år og 296 dager før den ble brent ned av den tyske okkupasjonsmakten 3. desember 1944[35], og var da Finnmarks eldste protestantiske kirke.[36]

Adolf Steen skriver i boken Kautokeinostudier at reindriftssamene begynte å få faste vinterboplasser først på 1740-tallet. Dette ble nødvendig pga. økning i både folk og reinsdyr.[37]

Perioden 1751–1899

[rediger | rediger kilde]

I 1752 var kyrokherde Johan Björkman registrert som den eneste fastboende i Kautokeino. I 1756 ble det oppgitt at det fantes tre fastboende familier på kirkestedet: Matz Hinderson Hetta og hans familie, klokker Michel Andersson Kemi og hans familie og Olaff Andresson Torenensis og hans familie. Reindriftsamene rundt Kautokeino levde en nomadisk tilværelse og fulgte reinens vandringer.[38]

Innbyggertall 1745

[rediger | rediger kilde]

P.L Smith vurderer i boken Kautokeino og Kautokeino lappene folketallet i det området som dekker dagens Kautokeino kommune til å være 481 personer i 1754, dette basert på kirkebøkene, som han vurderer til å være en ganske nøyaktig folketelling rett etter at Kautokeino ble en del av Norge i etter grensedragningen i 1751.[39]

Innbyggertall 1801

[rediger | rediger kilde]

Nellejet Zorgdrager skriver i boken De rettferdiges strid. Kautokeino 1852 at befolkning i Kautokeino i 1801 bestod av 402 flyttsamer og 54 bofaste samer, totalt 456 personer.[40]

Innbyggertall 1845

[rediger | rediger kilde]

I 1845 besto befolkningen av 647 flyttsamer og 85 bofaste, totalt 732 personer.[41]

Fra 1837 til 1851 var Kautokeino del av daværende Kistrand kommune.

Russland forbyr reinflytting over grensen til Finland - stor utflytting fra Kautokeino

[rediger | rediger kilde]

1852 stenges grensen til Finland for reinflytting. Dette medfører at mange reindriftssamer flytter fra Kautokeino, særlig stor er utflyttingen til Karesuando, men mange flytter også til Skjervøy. P.L Smith skriver i boken Kautokeino og Kautokeino lappene at 310 personer flyttet fra Kautokeino til Karesuando og Skjervøy mellom 1852 og 1889, med seg hadde de omtrent 25 til 30 tusen reinsdyr. Lars Jonsen Sikko var den første Kautokeino-samen som flyttet over til Karesuando i vinteren 1852/53 med flokken sin på 600 reinsdyr.[42]Omtrent 60 personer anslås å senere å ha flyttet tilbake til Kautokeino.[43]

Kautokeino-opprøret i 1852

[rediger | rediger kilde]

I 1852 gikk en gruppe samer til angrep på representanter for den norske staten. Opprørerne ble overmannet av andre samer. To av opprørerne ble drept i denne kampen. Siden ble to av lederne henrettet ved halshugning. Opprøret er historisk enestående; konflikt mellom samiske interesser og det norske storsamfunnet har ellers ikke ført til voldelige konflikter med tap av menneskeliv. Etter opprøret fulgte en periode med sterkere assimilering av det samiske folket i Norge.

Hendelsen har siden fått betegnelsen Kautokeino-opprøret.

Første samiske ordfører

[rediger | rediger kilde]

Ole Isaksen Hetta ble i 1859 den første samiske ordføreren i Kautokeino.[44]

Den første utvandringen til Alaska i 1894

[rediger | rediger kilde]

Den 10. april 1894 forlot 19 personer Kautokeino med destinasjon Alaska, følget besto av 6 familier og 1 ungkar. Reisen var organisert av Willian A Kjellmann fra Talvik på oppdrag av Sheldon Jackson i Alaska. Hensikten til Sheldon Jackson var å bruke samenes kompetanse innen reindrift til å lære bort den kunnskapen til inuittene i Alaska.[45] Navnene på de som reise fra Kautokeino er listet opp under, organisert etter familier:

  • Per Aslaksen Rist og konen Berit Anne Andersdatter Spein med døtrene Marit og Inger.[46]
  • Johan Speinsen Tornensis, konen Marit Grete Salomonsdatter Näkkäläjärvi og datteren Marit.[47]
  • Mikkel Josefsen Näkkälä og konen Berit Anne Klemetsdatter Hætta.[48]
  • Samuel Johnsen Kemi, konen Kirsten Persdatter Bals og barna Samuel og Karen.[49]
  • Mathis Aslaksen Eira, konen Berit Johannsedatter Hætta og sønnen Aslak.[50]
  • Aslak Larsen Somby konen Brita Olsdatter Nango.[51]
  • Ungkar Fredrik Larsen.[52]

Manitoba ekspedisjonen 1898

[rediger | rediger kilde]

Den 4. februar 1898 forlot skipet Manitoba Alta med kurs mot New York. Ombord var det 539 reinsdyr og 113 personer, hvorav 44 personer var fra Kautokeino. De var deltakere av Manitoba ekspedisjonen. Målet med Manitoba ekspedisjonen var å hindre hungersnød blant gullgravere i Klondike gjennom å frakte reinsdyrene fra Finnmark til Klondike. En annen målsetning var å innføre tamreindrift i Alaska for å sikre stabil matforsyning til befolkningen i Alaska.[53]

Perioden 1900–1939

[rediger | rediger kilde]

Innbyggerantall i 1900

[rediger | rediger kilde]

I 1900 bodde det 267 fastboende samer og 522 reindriftssamer i Kautokeino, totalt 789 personer.[54] Totalt var det 63 personer som reiste til Alaska fra Kautokeino i 1894 og 1898. Sett i forhold til innbyggertallet i 1900 ville 63 personer utgjort ca 7% av befolkningen i 1900. Det var en del av de som reiste i 1894 og 1898 som senere kom tilbake til Kautokeino, slik at tallet ikke angir presist om hvor stor andel av befolkningen i Kautokeino som emigrerte til Amerika permanent .[55]

Reindrifta i starten av 1900-tallet

[rediger | rediger kilde]

Det var gode tider for reindriften rundt århundreskiftet, mange hadde flokker på 400-800 dyr, mens flokker på over 1000 dyr var forbeholdt de rikeste.[56]I

Folkeavstemningen om unionsoppløsningen i 1905

[rediger | rediger kilde]

I Kautokeino stemte 100% av de som avga stemme, for at Norge skulle være kongedømme etter unionsoppløsningen med Sverige. Kautokeino var én av to kommuner i Norge der 100% av stemmegiverne stemte for kongedømme.[57]

Reindriftsprosjekt I New Foundland 1908-1910

[rediger | rediger kilde]

Den 14. desember 1907 forlot skipet Anita Alta med kurs mot Newfoundland i Amerika. Om bord var det to familier fra Masi i Kautokeino, et ektepar fra Kvalsund og 300 reinsdyr. I 1909 kom det over 1 familie til, også de fra Masi. Målet med turen var å innføre reindrift i Newfoundland. Totalt var det 12 personer fra Masi som reiste over i 1908 og 1909. Prosjektet ble avsluttet i 1910 og familiene reiste tilbake til Masi, det ble født et barn i Newfoundland slik at det var totalt 13 personer som returnerte til Masi i 1910.[58][59]

Otto von Rosen-affæren

[rediger | rediger kilde]

Mellom 15. og 20. januar 1917 ble den svenske baronen Otto von Rosen arrestert i dagens Kautokeino kommune eller i dagens Karasjok kommune, i grensetraktene mot Finland.[60] Han var mistenkt for spionasje.[61][62][63] Han blir sendt til Kristiania og løslatt i februar 1917 uten å bli dømt, men utvist til Sverige. Det viste seg at bagasjen hans inneholdt spionutstyr og en sukkerbit som inneholdt miltbrann-bakterier. Dette ble bekreftet ved analyser 80 år senere.[64] Otto von Rosen var tidligere i januar 1917 blitt omtalt i avisene for mistenkelig aktivitet i Karesuando-området, og ble da mistenkt for å være tysk spion.[65] Finland var i 1917 en del av det russiske riket og i krig med Tyskland. Fra Karesuando til Kautokeino er det omtrent 70 kilometer i luftlinje.

Spanskesyken i 1919

[rediger | rediger kilde]

Kautokeino ble kraftig rammet av en bølge av spanskesyken i januar 1919; den måneden døde det 24 mennesker i kommunen, tilsvarende 2,2 % av befolkningen.[66] Kautokeino hadde i 1920 et innbyggertall på 979 personer.[67]

Telefon til Kautokeino i 1919

[rediger | rediger kilde]

Kautokeino ble tilknyttet det norske telefonnettet i oktober 1919 da telefonlinjen til Alta ble ferdigstilt.[68]

Reindriftsprosjekt i Baffin Island 1921-1923

[rediger | rediger kilde]

I 1921 ble 3 familier fra Masi og 1 ungkar fra Kautokeino rekrutert til et reindriftsprosjekt i Baffin Island i Canada i regi av Hudson Bay Company. Det var total 13 personer og 600-700 reinsdyr med i følget som forlot Alta den 19. oktober 1921 med skipet Nascobie. Destinasjonen var Amadjuak Bay på Baffin Island og formålet med dette reindriftprosjektet var det samme som de foregående prosjektene med reinsdyr til Amerika, nemlig å innføre tamreindrift og dermed sikre stabil matforsyning til innbyggerne. Prosjektet ble avsluttet i 1923 og alle personene returnerte hjem til Masi og Kautokeino.[69]

Reindriftsprosjekt ved utløpet av Mackenzie elva fra 1931

[rediger | rediger kilde]

I juli 1931 reiste 3 familier fra Kautokeino til nordkysten av Canada, til området der Mackenzie elva renner ut havet. Området ligger nær nåværende by Inuvik, som ble grunnlagt senere, i 1953. Følget var på totalt 10 personer.[70] Også med dette prosjektet var formålet å innføre reindrift og sikre stabil mattilgang til befolkningen i området.[71] To av familiene reiste tilbake til Kautokeino etter 5 og 7 år, mens en av familiene ble værende i Canada og etterkommerne har drevet med reindrift i området helt frem til nylig.[72][73] Reinen ble hentet fra Alaska og sjefsgjeteren som førte reinen fra Alaska til utløpet av Mackinzie elva het Anders Bær, født på fjellet medllom Kautokeino og Karasjok, med far fra Kautokeino.[74] Han hadde utvandret til Alaska i 1898. Turen fra Alaska til utløpet av McKinsey elva tok 5 år, fra 1929 til 1935.[75] Anders Bær fikk kallenavent "the arctic Moses" etter å ha ført reinen til Canada.[76]

Kronprinsparet besøker Kautokeino i 1934

[rediger | rediger kilde]

Tirsdag 27. mars 1934 ankom kronprins Olav og kronprinsesse Märtha Kautokeino. Kronprinsparet oppholdt seg i Kautokeino til torsdag 29. mars (skjærtorsdag), før turen gikk videre til Karasjok. I Kautokeino ble kronprinsparet møtt av 80 barn som sang tre sanger på samisk til ære for de kongelige ved ankomst. På skjærtorsdag deltok kronprinsparet på gudstjeneste i Kautokeino gamle kirke fra 1701 før avreise videre til Karasjok.[77]

Militærfly besøker Kautokeino

[rediger | rediger kilde]

Den 17. mars 1935 markerer en historisk begivenhet for Kautokeino da byen for første gang får besøk av fly. Det er tre norske militærfly som lander. Flyene er på rundtur i Nord-Norge og operer fra Alta mens de er i Finnmark.[78][79]

Nomadisk liv

[rediger | rediger kilde]

Adolf Steen skriver i boken Kautokeinostudier at det på 1930-tallet var ett vinterhus på østfjellet, noe som betyr at de aller fleste reindriftsamene fortsatt bodde i lavvo og i gamme året rundt.[80]

Kautokeino under andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

1940

[rediger | rediger kilde]

Under krigen ved Narvikfronten våren 1940 deltok det minst fire soldater fra Kautokeino; de tilhørte Alta bataljon.[81] I boken Alta bataljons historie 1898-1995 er det oppgitt 9 navn fra Kautokeino som var innrullert i bataljonen ved krigsutbruddet 9. april 1940.[82]

I august 1940 kom fire tyske soldatene til Kautokeino med elvebåt; de var de første tyske soldatene på stedet. De reiste igjen, og det var ikke fast tysk tilstedeværelse i Kautokeino før vinteren 1941. Da rekvirerte de skoleinternatet til innkvartering.[83]

1942

[rediger | rediger kilde]

En serbisk krigsfange ved navn Bora Ivankovic ble høsten 1942 arrestert av tyskerne og henrettet i Kautokeino. Han hadde sammen med Petar Filipovic klart å rømme fra fangeleiren i Karasjok. Petter Filipovic klarte etter 28 dager på flukt å komme seg inn til Sverige.[84]

I 1942 planla tyskerne å bygge en jernbanelinje gjennom Kautokeino kommune. Linjen skulle gå via Reisadalen til Kautokeino og videre til Karasjok. Jernbanen var en del av den tyske Polarbanen, som etter planen skulle gå hele veien fra Fauske til Kirkenes. Planen ble oppgitt i 1943.[85]

1943

[rediger | rediger kilde]

Tyskerne bygde i 1943 en feltflyplass med en rullebane på 1200 meter i Kautokeino.[86] Ved enden av rullebanen ligger det fortsatt vrakdeler av en tysk Junkers Ju 52.[87]

1944

[rediger | rediger kilde]

Odd Mathis Hætta skriver i boka Samebygder på Finnmarksvidda 2 om tre serbiske fanger som hadde rømt fra en fangeleir og som ble innhentet av tyskerne og henrettet. Dette skjedde ved Áidejávri, 30 kilometer sør for Kautokeino i august 1944. Likene ble gravd opp og fraktet til Kautokeino av norske soldater våren 1945.[88] Det er sannsynlig at fangene var av en annen nasjonalitet enn serbiske, ettersom de serbiske fangene ble holdt fanget I Karasjok fra 23. juli 1942 til 15. desember 1942, og denne hendelen skjedde to år senere.[89]

Et tysk Focke-Wulf Fw 189 rekognoseringsfly nødlandet 15. oktober 1944 på en innsjø som ligger 13 kilometer sør for Kautokeino. Innsjøen fikk navnet Flyvarjávri til minne om havariet.

Høsten 1944 ble den 139. Gebirgsjäger-brigaden stasjonert i og rundt Kautokeino. Styrken besto av omtrent 5000 soldater og hadde ankommet Kautokeino området senest 29. oktober 1944.[90] Den 139. Gebirgsjäger-brigaden ble dannet 5. juni 1944 av restene av det 139. Gebirgsjäger-regimentet.[91] Sjefen for brigaden i Kautokeinoområdet var oberst Schirmbacker, han var utlånt fra 6. SS Gebirgsjäger-divisjonen.[92] Det 139. Gebirgsjäger-regimentet var for øvrig den tyske enheten som holdt på å bli nedkjempet av norske styrker ved Bjørnfjell i juni 1940, før Norge måtte kapitulere da de allierte trakk seg ut. Alta bataljon, hvor det også deltok soldater fra Kautokeino, var blant de norske enhetene som deltok i kampene ved Bjørnfjell. Den østerrikske soldaten Toni Russold deltok i kampen mot Alta bataljon i Narvik i 1940 og var en del av styrken som utgjorde flankesikringen i Kautokeino høsten 1944.[93]

Brigadens oppdrag i Kautokeino høsten 1944 var å utgjøre flankesikringen for Sturmbock-Stellung linjen som gikk tvers over finskekilen nord for Karesuando. Tyskerne etablerte stillingene ved Kautokeino siden de fryktet alliert landgang i Hammerfest og et angrep via Alta, rett sørover mot Finland over Finnmarksvidda for å avskjære det 18. armekorpsets tilbaketrekning ut av Finland gjennom finskekilen, samt å hindre finske eller i verste fall russiske styrker i å omgå Sturmbock-Stellunug stillingen med en flankemanøver via Kautokeino.[94] Sør og sørvest for Kautokeino var det etablert forsvarsstillinger ved Máttavárri, Joppevárri, Áddjit, Gálggovárri og Junkkavárri.[95]. De siste tyske soldatene trakk seg ut fra stillingen i Kautokeino den 3. januar 1945. Ruten de fulgte var en provisorisk kjerrevei som gikk sørvestover fra Kautokeino til Goathteluoppal, videre til Hirvas i Finland og tilslutt bilveien gjennom finskekilen til Skibotn i Norge.[90][96] I juni 2022 ble det funnet skarpe granater i området rundt de tyske stillingen fra 1944 ved Máttavárri, 5 kilometer sør for Kautokeino.[97] Høsten 1941 var det bare 100 av 2000 tusen soldater igjen fra 139. Gebirgsjäger-regimentet av de som hadde deltatt i felttoget i Narvik, sånn sett må Toni Russolds periode i regimentet og brigaden, fra felttoget i Narvik helt til Kautokeino høsten 1944, ha vært en av de lengste.[98]

Den 23. oktober 1944 ble det avholdt et møte i Kautokeino med representanter for tyskerne, nazipolitiet, politimester Hoëm og representanter for Kautokeino kommune. Kommunen kom til enighet med nazistene og tyskerne om at befolkningen i Kautokeino sammen med de store reinflokkene skulle evakuere til Helligskogen i Troms og møte tyskerne der. Tyskerne ønsket å overta kontrollen over reinflokkene, og hensikten var tredelt: reinsdyrene utgjorde en stor matreserve for tyskerne, videre ville tyskerne hindre at de allierte fikk tak i denne matreserven, og de fryktet at sovjetiske styrker kunne ta i bruk kjørerein til transport, på tilsvarende måte som rein var blitt brukt til transport ved Murmanskfronten.[99] Avtalen ble meddelt befolkningen på norsk. Imidlertid ble den muntlige ordren til befolkningen gitt på samisk, og der ble befolkningen bedt om å evakuere til Helligskogen ved Anarjohka i øst. Politimester Hoëm var klar over at den muntlige ordren på samisk var forskjellig fra den skriftlige på norsk. Befolkningen skulle forlate Kautokeino innen 30. november 1944. Resulatet ble at befolkningen hørte på den muntlige ordren på samisk og unnlot å evakuere til Helligskogen i Troms, i stedet rømte de ut på Finnmarksvidda og spredte seg ut over et stort område. Tyskerne gikk glipp av kjøttreserven som reinflokkene ville ha representert, og befokningen unndro seg tvangsevakuering.[100] Av Kautokeinos 1330 innbyggere ble 47 personer tvangsevakuert sørover. Skjebnen til to kvinner som ble syke og tvangsevakuert sørover er fortsatt ukjent.[101]

Nedbrenningen av Kautokeino

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms

Kautokeino ble brent ned av tyske styrker. Tyskerne begynte brenningen av Kautokeino kirkested 20. november 1944, og nedbrenningen var fullført den første uken i desember[101][102] Av 220 bygninger ble 168 brent, blant annet gamle Kautokeino kirke fra 1701, som ble brent 3. desember 1944.[35]

Krigsfangeleir

[rediger | rediger kilde]

Det lå en krigsfangeleir med omtrent 200 sovjetiske fanger i Kautokeino under krigen. Det finnes lite skriftlig informasjon om denne leiren.

Kautokeino etter andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

1946–1949

[rediger | rediger kilde]
  • Tirsdag 5. februar 1946 meldte Finnmarksposten at det hadde vært gjort forsøk med amerikanske beltebiler på strekningen Alta-Kautokeino, og at testene viste at bilene kunne klare strekningen på 5 timer sammenlignet med reinsdyr som trakk pulk, som brukte 3 dager på samme strekning.[103]
  • Mandag 11. november 1946 meldte avisen Tromsø at den svenske «nomadeskoleinspektøren» Israel Ruong hadde søkt om et fire ukers studieopphold i Kautokeino for å studere samisk språk.[104]
  • 25. januar 1948 brant gjenreisningsadministrasjonens brakke ned til grunnen. Bygget var på omtrent 300 kvadratmeter, og var fraktet til Kautokeino fra Sverige etter krigen. Lensmannskontoret hadde holdt til i brakken, men hadde nettopp flyttet ut.[105]
  • I januar og desember 1948 ble det meldt om ulveflokker på opptil 30 dyr som rev ihjel rein og spredte reinflokkene i områdene sør for Kautokeino. Det ble meldt om et ulveangrep mellom Áidejávri og Oskal, omtrent 20-30 kilometer for Kautokeino, som tok livet av 30-40 rein i januar og ulveangrep i samme område igjen i desember 1948.[106][107][108]
  • Samferdelsedepartemenet bevilget i januar 1949 et beløp på 280 000 kroner til bygging av Kautokeino gjestgiveri.[109] 280 000 kroner i 1949 tilsvarte 6,7 millioner kroner i 2022.[110]
  • Lørdag 30. juli 1949 ble den permanente brua over Kautokeinoelven i Kautokeino sentrum åpnet for trafikk.[111]

1951–1959

[rediger | rediger kilde]
  • Den 1. februar 1951 overtok Nord-Norsk Hotelldrift driften av Kautokeino Gjestgiveri. Gjestgiveriet hadde ved åpningen 17 rom og 48 sengeplasser. Det var ikke innlagt vann i gjesterommene, og oppvarmingen skjedde med ved og koks.[112] Gjestgiveriet var finansiert av staten.[113] Gjestgiveriet stod ferdig i i slutten av 1950.[114]
  • I 1952 åpnet Statens heimeyrkeskole for samer, senere Samisk videregående skole og reindriftskole, i Kautokeino.[115]
  • Den 3. september 1952 havarerer et Widerøe Norseman fly under landing på Gávdnjajávri inne i dagens Ánarjohka nasjonalpark. Alle de fire personene ombord slipper uskadd fra det, men flyet blir totalvrak. Flyet var på oppdrag for etteretningstjenesten for å levere militært utstyr til et depot som skulle tas i bruk i tilfelle Norge ble angrepet av Sovjetunionen.[116][117]
  • Čábardasjohka kraftverk åpnet 15. desember 1953 med en kapasitet på 150 kW. Kraftverket leverte strøm til om lag 400–500 abonnenter.[118]
  • Søndag 28. mars 1954 ble den første offisielle reinkappkjøringen arrangert i Kautokeino. Arrangementet fant sted i forbindelse med at Norges Reidriftsamers Landsforbund avholdt sitt landsmøte i bygda. Løypa var omtrent 2 km langt og gikk på elveisen nedstrøms fra brua og tilbake. Vinner av konkurransen ble Karen Anne Kemi.[119]
  • I 1955 ble Luftforsvarets stasjon i Kautokeino opprettet.
  • Fredag 22. februar 1957 åpnet reinslakteriet i Kautokeino.[120][121]
  • Filmen Same Jakki av Per Høst, som delvis ble spilt inn i Kautokeino og handler om en familie fra Kautokeino, hadde premiere torsdag 21. mars 1957.[122]
  • Søndag 28. september 1958 ble Kautokeino kirke innviet.[123]
  • Torsdag 23. juli 1959 besøkte kong Olav V Kautokeino. Det var første gang en norsk konge besøkte bygda.[124]
  • Juhls sølvsmie ble etablert i Kautokeino i 1959.[125][126]

1960–1969

[rediger | rediger kilde]
  • Lørdag 22. oktober 1960 ble veien fra Tangen Bru i Alta via Kløfta til Suolovuopmi tatt i bruk. Denne strekningen var helårsvei, og erstattet veien over Beskades som hadde vært vinterstengt.[127]
  • Tirsdag 8. november 1960 ble veien frem til finskegrensen åpnet for trafikk. De siste 1,7 km frem til grensen var fortsatt av dårlig kvalitet, men veien var farbar for biltrafikk. Store deler av veien (37 km av 42 km) var finansiert av Kautokeino kommune over kommunebudsjettet og gjennom lån kommunen hadde tatt opp i kommunalbanken.[128]
  • I 1961 fikk myndighetene kontroll over tuberkuloseepedemien i Kautokeino, som hadde resultert i 45 påviste turberkulosetilfeller siden 1958. Omfattende og systematisk skjermbildekontroll av befolkningen og vaksinasjon bidro til å stoppe smitten. Epidemien i Kautokeino ble omtalt som den mest omfattende tuberkoloseepedemien i Norge de siste 60 årene.[129]
  • Søndag 30. desember 1962 brant Kautokeino gjestgiveri ned til grunnen. Ingen mennesker ble skadet.[130]
  • 1. januar 1963 hadde Kautokeino kommune 2063 innbyggere; for første gang ble det registrert et folketall på over 2000 i kommunen.[131]
  • 1. desember 1963 ble Guovdageainnu Sámi Searvi stiftet. Aslak Loso ble valgt som leder i lokalforeningen.[132]
  • 2. desember 1963 åpnet kraftlinjen fra Nord-Troms til Kautokeino, og strømforsyningen ble mer stabil med strømforsyning fra Kildalen kraftverk i tillegg til Čábardasjohka kraftverk. Strømforsyningen til Kautokeino hadde vært ustabil med strømrasjoneringer i perioder, siden kraftproduksjonen fra Čábardašjohka ikke hadde vært tilstrekkelig til å dekke forbruket i Kautokeino.[132]
  • I juni 1965 meldte flere aviser at en bisamrotte for første gang var blitt skutt i Norge; det skjedde ved Gálanitu, 13 km sørvest for Kautokeino[133][134]
  • Torsdag 11. november 1965 åpnet helårsveien mellom Alta og Kautokeino. Veien ble ikke offisielt åpnet før senere, og det gjenstod fortsatt en del etterarbeid, men veien var farbar vinterstid og Kautokeino hadde fått helårs veiforbindelse til Alta.[135]
  • Turisthotellet i Kautokeino åpnet i juli 1966. Hotellet hadde 100 sengeplasser og kostet 5 millioner kroner i 1966, tilsvarende 59 millioner kroner i 2022.[136][137][138]
  • Bil- og anleggsveien fra Kautokeino til Biedjovággi ble påbegynt i månedsskiftet juni/juli 1968, og åpnet for biltrafikk senere samme år.[139][140][141]
  • Lørdag 19. april 1969 kom kronprinsesse Sonja og kronprins Harald på besøk til Kautokeino. De ankom fra Karasjok, med snowmobil, snørekjøring og helikopter. Søndag 20. april deltok de på gudstjeneste i Kautokeino kirke, før de blant annet besøkte gruveområdet i Biedjovággi, 4 mil nord for Kautokeino, som var under oppføring.[142]

1970–1979

[rediger | rediger kilde]
  • I 1970 ble Biedjovággi gruver åpnet.[143]
  • I 1971 ble Kautokeino påskefestival arrangert for første gang.[144]
  • I 1973 ble Nordisk samisk institutt etablert i Kautokeino.
  • Mandag 25. november 1974 ble det avholdt folkeavstemning om ølsalg i butikk i Kautokeino. Forslaget om å tillate ølsalg falt ettersom 393 personer stemte nei, og 192 stemte ja. Om lag 40 % av de stemmeberettigede avga stemme.[145]
  • I 1975 stengte Biedjovággi gruver ned for første gang, som følge av lave kobberpriser.[143]
  • 19. januar 1976 gikk Kautokeino kommunestyre i mot utbyggingsplanene for Alta-Kautokeino vassdraget.[146]
  • Kautokeino skolestyre vedtar å opprettholde joikeforbudet i skolen som ble vedtatt i 1953.[147]
  • 1. november 1976 ble riksvei 92 mellom Karasjok og Kautokeino åpnet for biltrafikk på den siste gjenværende strekningen; den korteste bilveien mellom de to stedene ble dermed redusert fra 378 kilometer til 146 kilometer.[148]
  • I 1977 ble Samisk utdanningsråd opprettet, og sekretariatet ble plassert i Kautokeino.
  • 30. november 1978 vedtok Stortinget å bygge ut Alta-Kautokeinovassdraget.[149] Det medførte store protester, og konflikten om utbyggingen er senere kjent som Alta-konflikten.

1981–1989

[rediger | rediger kilde]
  • Mandag 16. februar 1981 arrangerte Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeino vassdraget fakkeltog i Kautokeino, med omtrent 250 deltagere. Motdemonstranter prøvde å hindre fakkeltoget, blant annet ved å sperre veien med biler og kaste en røykbombe inn i toget. Ingen mennesker kom til skade, og det kom ikke til videre konfrontasjoner mellom grupperingene.[150]
  • Tirsdag 3. mars 1981 gikk kommunestyret inn for å likestille Guovdageaidnu og Kautokeino som stedsnavn. Tidligere hadde navnet kun vært Kautokeino. Flertallet i kommunestyret var knappest mulig, med 10 mot 9 stemmer. Mindretallet mente at det offisielle navnet fortsatt skulle være Kautokeino, men at det burde åpnes for å bruke samiske stedsnavn i kommunen.[151]
  • Det nye kulturhuset og miljøbygget ble åpnet lørdag 13. juni 1981. Bygningen huset en kinosal/teatersal, folkebiblioteket I Kautokeino, Nordisk samisk institutt og Samisk utdanningsråd.[152] Bygget kostet totalt 18 millioner kroner i 1981[153], tilsvarende 68 millioner i 2022.[154]
  • Beaivváš Sámi Našunálateáhter ble etablert i Kautokeino i 1981, og ble lokalisert i det nye kulturhuset og miljøbygget.
  • Det nye reinslakteriet ble åpnet fredag 11. desember 1981 av landbruksminister Johan C. Løken. Slakteriet kostet 32 millioner i 1981, tilsvarende 120 millioner kroner i 2022.[155][154]
  • I februar 1982 avsa Høyesterett en enstemmig dom om at statens vedtak om å bygge ut Alta-Kautokeinovassdraget var gyldig.[156] (Se også: Alta-konflikten)
  • I 1985 åpnet det finske industriselskapet Outokumpu Oy sin andre driftsperiode av gruvene i Biedjovággi.[143]
  • I 1987 åpnet Alta kraftverk, med vannmagasin i Virdnejávri i Kautokeino kommune.
  • 1. januar 1988 ble operasjonssenteret ved Luftforsvarets stasjon i Kautokeino lagt ned. Antall ansatte ble redusert fra 63 til 21. Antallet vernepliktige soldater i Kautokeino hadde ligget på omtrent 40 personer, slik at stasjonen hadde bestått av omtrent 100 personer totalt før omorganiseringen.[157] Forsvaret flyttet ut fra bygningsmassen i Kautokeino sentrum. Bygningene ble senere overtatt av Samisk høgskole.[158]
  • Høsten 1988 ble Ellen Inga O. Hætta den første kvinnelige ordføreren i Kautokeino.
  • I 1989 ble Ole Henrik Magga fra Kautokeino den første sametingspresidenten i Norge.
  • Samisk høgskole åpnet den 1. november 1989.

1990–1999

[rediger | rediger kilde]
  • I 1990 ble Sami Grand Prix arrangert for første gang i Kautokeino.
  • Torsdag 11. oktober 1990 styrtet et Bell 206 JetRanger med to personer ombord ca. 2 mil vest for Suolovuopmi i Kautokeino kommune. Begge personene ombord omkom. Helikopteret hadde vært på vei fra Kvænangen til Masi.[159]
  • 20. september 1991 ble Biedjovággi gruver stengt ned for andre gang. 110 personer mistet jobben; 50 av dem var tilknyttet selve gruven og resten var ansatt hos underleverandører[143][160]. I løpet av andre driftperiode fra 1985 til 1991 ble det totalt utvunnet 24000 tonn kobber og 6000 kg gull fra Biedjovággi gruver.[161] Til sammenligning ble det i Nye Storwartz gruver på Røros utvunnet 40000 tonn kobber i løpet av drifteperioden som strakk seg fra 1708 til 1947.[162]
  • 1. januar 1992 hadde Kautokeino kommune 3011 innbyggere, og folketallet i kommunen hadde dermed passert 3000 for første gang.[11]
  • Báktehárji flerbrukhall åpnet i 1992.
  • Fredag 7. august 1992 besøkte kong Harald og dronning Sonja Kautokeino under sin signingsferd i Nord-Norge. Kongeparet ankom med helikopter og oppholdt seg i Kautokeino i omtrent 3 timer.[163]
  • Fredsprisvinner Rigoberto Menchu Tum besøkte Kautokeino i desember 1992, og deltok i en gudstjeneste i kirka søndag 13. desember. Han var invitert av sametingspresident Ole Herik Magga.[164]
  • Torsdag 28. oktober 1993 åpnet Kautokeinos nye ølutsalg, og for første gang på over 20 år ble det mulig å kjøpe øl over disk i kommunen.[165]
  • I 1994 ble det åpnet for vårjakt på ender i Kautokeino, i første omgang som en treårig prøveordning.[166] Ordningen ble senere videreført. Vårjakt på ender har tradisjoner i Kautokeino.[167]
  • 1. august 1995 ble Luftforsvarets stasjon Kautokeino lagt ned som egen avdeling, og underlagt 131 luftving Sørreisa. Antallet ansatte ble redusert fra 21 til 13, og det ble slutt med vernepliktige soldater i Kautokeino; det var 5 vernepliktige soldater i Kautokeino da stasjonen ble lagt ned.[168]
  • I pinsen 1996 besøkte Dalai Lama Kautokeino, der han møtte sametingspresidentene Ole Henrik Magga (Norge), Ingwar Åhren (Sverige) og Pekka Aikio (Finland). I en felles uttalelse fordømte de tre sametingene Kinas menneskerettsbrudd mot det tibetanske folk, de uttalte også at Tibet er et okkupert land og at Kinas okkupasjon er brudd på internasjonal rett og rettssikkerhet.[169]
  • 1. januar 1997 hadde kommunen 3176 innbyggere.[131]
  • Søndag 6. april 1997 ble Børre Knudsen «vigslet til biskop» i Strandebarm prosti. Handlingen fant sted i Kautokeino kirke og var meget omstridt. Sogneprest Olav Berg Lyngmo i Kautokeino støttet Børre Knudsen i hans strid med Den norske kirke. Striden handlet blant annet på synet på abort og homofili; Knudsen og Berg Lyngo delte oppfatningen om at Den norske kirke hadde et altfor liberalt syn rundt disse spørsmålene.[170]
  • Fredag 2. juli 1998 besluttet kirkeminister Jon Lilletun å gå til avskjedssak mot sogneprest Olav Berg Lyngmo på grunn av striden mellom sognepresten og biskop Ola Steinholt. Olav Berg Lyngmo hadde blant annet ikke godtatt biskopen som sin åndelige leder.[171]

2000–2009

[rediger | rediger kilde]
  • Fredag 21. januar 2000 avsa tingretten dom i saken om statens rett til å avskjedige sogneprest Olav Berg Lyngmo. Staten tapte saken i tingretten og sognepresten fikk beholde jobben.[172] Samme dag som dommen falt, besluttet nyutnevnt kirkeminister Trond Giske at staten skulle anke dommen.
  • Torsdag 7. september 2000 var det offisiell åpning av det nye helsesenteret i Kautokeino. Helsesenteret kostet 50 millioner kroner i 2000, tilsvarende 81 millioner kroner i 2022[173][174]
  • Fredag 12. januar 2001 avsa lagmannsretten dom i ankesaken om statens rett til å avskjedige sogneprest Olav Berg Lyngmo. En enstemmig lagmannsrett ga staten medhold. Sognepresten ble fradømt sitt embete og ble i tillegg dømt til å betale egne og statens saksomkostninger.[175]
  • I slutten av mai 2001 avviste Høyesteretts kjæremålsutvalg anken fra sogneprest Olav Berg Lyngmo, og avskjedsdommen der han ble fradømt embetet som sogneprest var dermed rettskraftig.[176]
  • Mandag 3. juni 2002 ble postkontoret i Kautokeino nedlagt, og en lokal dagligvareforretning åpnet i stedet «Post i butikk».[177]
  • 5. desember 2002 åpner Vinmonopolet utsalg i Kautokeino.[178] Nærmeste vinmonopol lå tidligere i Alta,130 kilometer unna.
  • 15. juli 2003 ble Nordlandia hotell i Kautokeino totalskadet i en brann.[179]
  • 1. januar 2005 hadde Kautokeino 2997 innbyggere, og folketallet i kommunen hadde dermed sunket til under 3000.[11]
  • I 2005 ble Struves meridianbue oppført på UNESCOs verdensarvliste; to av buens målepunkter befinner seg i Kautokeino, nemlig Luvddiidčohkka / Lodiken[180] og Muvravárri / Bealjášvárri[181].
  • I 2007 la Kong Harald ned grunnsteinen til Samisk vitenskapsbygg / Diehtosiida.[182] Kostnadsrammmen var på 276 millioner kroner, tisvarende 418 millioner kroner i 2023.[183][184]
  • I 2008 åpnet Thon et nytt hotell i Kautokeino.[185][186]
  • I 2009 flyttet Samisk høgskole inn i bygget Diehtosiida.[187]

2010–d.d.

[rediger | rediger kilde]
  • 16. desember 2013 avviste kommunestyret med 10 mot 9 stemmer en søknad fra det svenske selskapet Arctic Gold om tillatelse til å foreta en konsekvensutredning for gruvedrift i Biedjovággi.[188]
  • I 2021 startet byggingen av en ny barne- og ungdomsskole. Kostnadsrammen var på 207 millioner kroner, og det ferdige anlegget skulle ha et bruttoareal på ca 6000 m². Planlagt dato for Kautokeino kommunes overtagelse av anlegget var 16. januar 2023.
  • I 2022 startet byggingen av et nytt fellesbygg for Beaivváš Sámi Našunálateáhter og Samisk videregående skole og reindriftskole. Kostnadsrammen for prosjektet var på 485 millioner kroner. Det ferdige bygget skulle totalt ha et bruttoareal på ca 7000 m². Prosjektert innflyttingsdato var 1. august 2024.[189][190]
  • 18. april 2023 ble den nye barne- og ungdomsskolen i Kautokeino offisielt åpnet av kronprins Haakon.[191]
  • I april 2023 vedtar regjeringen en ny forskrift som omhandler vårjakt på ender i Kautokeino. Kvoten blir satt til 500 ender, toppand, kvinand, siland og lakseand er jaktbare arter og jakttiden fastsettes til 15 dager i tidsrommet 5. mai til 6. juni. Klima og miljøminister Espen Barth Eide uttaler i forbindelse med kunngjøringen av forskriften at vårjakt på ender har vært viktig i samisk tradisjon for å få tilgang på mat etter vinteren.[192]
  • I forbindelse med NATO øvelsen Nordic Response 2024 møttes de tre forsvarsministrene til Norge (Bjørn Arild Gram), Sverige (Pål Jonson) og Finland (Antti Edvard Häkkänen) 9. mars 2024 ved Kivilompolo grenseovergang for å markere at svenske og finske styrker passerte grensen inn til Norge og Kautokeino som NATO medlemmer. Styrken som krysset grensen var en kombinert svensk-finsk divisjon på omtrent 5000 soldater med tilhørende kjøretøy, inkludert blant annet stridsvogner og rakett artilleri. Det er første gangen i historien det blir avholdt en NATO øvelse i Kautokeino med grensekrysning inn i Norge av finske og svenske styrker som NATO medlemmer. [193] [194][195][196]

Kultur

[rediger | rediger kilde]

Kommunen blir regnet som det kulturelle hovedsenteret i det nordsamiske området.[trenger referanse]

En rekke samiske kultur- og utdanningsinstitusjoner ligger i kommunen, herunder det samiske nasjonalteateret Beaivváš Sámi Našunálateáhter, den samiske friteatergruppen Guovssu Teahter, Samisk høgskole, Samisk videregående skole og Reindriftsskole, Samisk Filmsenter, Sametinget (opplæringsavdelingen), Verdensforbundet for reindriftsfolks hovedsete, Norske Samers Riksforbunds hovedsete, den samiske avisa Avvir og Samisk Arkiv (Sámi Arkiiva).

Påskeuken

[rediger | rediger kilde]

I påsken arrangeres det Samisk Filmfestival, og Sámi Grand Prix i regi av Stiftelsen Samisk Musikk Festival. Også reinkappkjøring og scootercross finner sted i Kautokeino i påskeuken.

Tusenårssted

[rediger | rediger kilde]

Kommunens tusenårssted er fjellet Durkkihanvárri. Til dette fjellet er det knyttet et sagn om landskapet i området.

Næringsliv og institusjoner

[rediger | rediger kilde]

I Kautokeino finner man institusjoner som Det samiske nasjonalteateret Beaivvas, Samisk høgskole, Sametinget (opplæringsavdelinga), Samisk Arkiv, NRK Sámi Radio,, Samisk filmsenter, Kautokeino bygdetun,regionkontor for Mattilsynet, Duodjeinstituhtta (Duodji=Samisk håndverk, instituhtta = institutt), Samisk videregående skole og reindriftsskole, og den samiskspråklige avisa Avvir.

Lavvoprodusenten Venor startet opp her, og hadde sin fabrikk i Kautokeino. Arctic Lavvo har nå overtatt merkenavnet og skal fortsette å drive i Kautokeino.

Biedjovagge gruver var lenge en av Nord-Europas største gullgruver. Den eneste aktive gruva i kommunen er i Náránaš.

Kjente personer fra Kautokeino

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ kvensk[5] og finsk:[6] Koutokeino

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «Høyeste fjelltopp i hver kommune». Kartverket. Besøkt 27. juni 2017. 
  2. ^ a b «09280: Areal (km²), etter region, arealtype, statistikkvariabel og år». Statistisk sentralbyrå. 1. januar 2020. 
  3. ^ «Arealstatistikk for Norge». Kartverket. 1. januar 2020. 
  4. ^ «07459: Alders- og kjønnsfordeling i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1986 - 2023». Statistisk sentralbyrå. 21. februar 2023. 
  5. ^ «KOUTOKEINO». Kvensk stedsnavndatabase - www.kvenskestedsnavn.no. Kvensk stedsnavntjeneste, Språkrådet. Besøkt 18. mars 2021. 
  6. ^ https://kaino.kotus.fi/eksonyymit/?a=listaus&hakunimi=Koutokeino
  7. ^ Helander, Kaisa Rautio: «Muhtin fuomášumit báikenamaid njálmmálaš ja čálalaš anus Norgga beale davimus Sámis». – Lars Magne Andreassen (red.), Samiske landskapsstudier. Dieđut 5/2004: 72–86.
  8. ^ Fakta om samiske språk regjeringen.no, besøkt 29. mai 2018
  9. ^ «Hvor bor det flest samer?». www.faktisk.no (på norsk). Besøkt 10. mai 2023. 
  10. ^ «Reindrift i Vest-Finnmark». Nannet (på norsk). Besøkt 10. mai 2023. 
  11. ^ a b c «06913: Endringer i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1951 - 2022-PX-Web SSB». SSB (på norsk). Besøkt 10. mars 2024. 
  12. ^ «Tettsteders befolkning og areal». Statistisk sentralbyrå. 12. desember 2023. Besøkt 12. desember 2023. 
  13. ^ «06913: Befolkning og endringer, etter region, år og statistikkvariabel. Statistikkbanken». SSB.no. 3. oktober 2024. Besøkt 10. mars 2024. 
  14. ^ Heikkilä 2014: 260‒261
  15. ^ https://www.ruijan-kaiku.no/alattion-alkupera-opprinnelsen-til-navnet-alta/
  16. ^ Norsk stadnamnleksikon, Guovdageaidnu
  17. ^ valgresultat.no
  18. ^ «Møte i kommunestyret 26.10.2023». Kautokeino kommune. 
  19. ^ Arjen P. Stroeven a, b, *, Clas Ha€ttestrand a, b, Johan Kleman a, b, Jakob Heyman a, b, Derek Fabel c, Ola Fredin d, e, Bradley W. Goodfellow b, f, g, Jonathan M. Harbor;John D. Jansen;Lars Olsen;Marc W. Caffee;David Fink;Jan Lundqvist;Gunhild C. Rosqvist; Bo Stro€mberg ;Krister N. Jansson (1. september 2016). «Deglaciation of Fennoscandia». Quaternary Science Reviews: 105. Besøkt 28. august 2022 – via Sciensdirect. «We present a deglaciation map of the Fennoscandian Ice Sheet with isochrons marking every 1000 years between 22 and 13 cal kyr BP and every hundred years between 11.6 and 9.7 cal kyr BP» 
  20. ^ a b c Blom, Jon Gunnar (2021). «Gáidnomanjávri | Sikringsundersøkelse av aktivitetsområder fra steinalder ved Kautokeino kirkested» (PDF). TROMURA 2021. 62 (62): 18 – via Universitetet i Tromsø. «Figur 14 - Løsfunn fra terrassene ved Kautokeino kirke /Ts6956). | Tverrspissene og flekkene (øverst) er trolig fra 7000 – 5000 f.Kr., mens de flatehogde spissene (nederst til venstre) er fra ca. 2000 – 1000 f.Kr. (foto: Adnan Icagic, NUM, UiT).» 
  21. ^ Blom, Jon Gunnar (2021). «Gáidnomanjávri | Sikringsundersøkelse av aktivitetsområder fra steinalder ved Kautokeino kirkested» (PDF). TROMURA 2021. 62 (62) – via Universitetet i Tromsø. 
  22. ^ Niemi, Anja Roth;Oppvang, Janne (30. oktober 2019). «Juntavadda | Undersøkelse av sein-mesolittiske aktivitetsområder i Kautokeino k./Guovdageaidnu s.» (PDF). TROMURA 2019 (54) – via Tromsø Museums rapportserie. «et ble datert kull og brent bein til tidsperioden 5670-5520 f.Kr, noe som samsvarer med typologisk datering av det littiske materialet.» 
  23. ^ Simonsen, Povl (1979). «2 Junttevadda». Junttevadda og Assebakte. To utgravninger på Finnmarksvidda. Tromsø: Universitetsforlaget. s. 11. «Dette gir altså en datering til andre halvdel av 1000-tallet» 
  24. ^ Sven-Donald Hedman, Bjørnar Olsen & Maria Vretemark (2015). «Hunters, herders and hearths: interpreting new results from hearth row sites in Pasvik, Arctic Norway». Universitet i Tromsø og Västergötlands museum. Besøkt 26. august 2022. «Interpretations of these sites have varied, including an initial and quite persistent interpretation of them as cremation burials (Simonsen 1979, for an over-view see Hedman & Olsen 2009). More recent research, however, has seen the hearth row sites in connection with concurrent inter-ethnic and social “turbulenc-es” in the Viking Age and Early Me-dieval Period, em-phasizing “stress” factors such as in-creased competi-tion over land and resources, the need for consolidation of ethnic identity and rights, and/or masking of an emerging social inequality within Sami soci-eties themselves (Hedman and Olsen 2009, Halinen et al., 2013)." "And by stubbornly disregarding any prevailing anthropological nomenclature of life forms, they bluntly suggest that those who tented at the Pasvik hearth row sites nearly a millenni-um ago may well have been both hunters and herders and that their pastoral skills may have included more than reindeer."» 
  25. ^ Øystein Lydik Idsø Viken (25. november 2015). «Noregs grenser: det historiske målebord». Universitetet i Oslo. Besøkt 25. august 2022. «Kautokeino og Karasjok gjekk frå Sverige til Noreg» 
  26. ^ a b Smith, Petter Lorenz (1938). Kautokeino og Kautokeino-lappene: en historisk og ergologisk regionalstudie. Aschehoug. s. 3,7. «Med året 1553 begynner imidlertid ved de svenske fogder en regelmessig beskatning av disse byer" " 8 i Kautokeino" " og går vi utfra et gjennomsnittantall på 6 personer per hushold, hva der svarer for folketelling i 1741 og 1801...» 
  27. ^ a b c d e f P. L. Smith (1938). «Kautokeino og Kautokeino-lappene : en historisk og ergologisk regionalstudie». www.nb.no. Besøkt 27. august 2022. 
  28. ^ Smith, P.L (1938). «Bilag». Kautokeino og Kautokeino lapperna: en historisk og ergologisk regionalstudie. Oslo: Aschehoug. s. 407. 
  29. ^ «Om museet». rdm.no. Besøkt 27. august 2022. ««Kirke-hytten 1650» – rekonstruert og oppført/utstilt innendørs. Bygd av tømmer – furu som den gang vokste lokalt» 
  30. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 30. mars 2024. 
  31. ^ Smith, J.P (1938). Kautokeino og Kautokeino-lappene. Oslo: Aschehough. s. 49. 
  32. ^ Strømstad, Alf. (2006). Slekter i Indre Finnmark : de eldste generasjoner (1. opplag utg.). Hvalstad, Sweden: Strømstad, Alf. ISBN 82-996598-1-7. OCLC 866755023. 
  33. ^ Gaup, Anders A. (1990). Masi kapell 25 år. [Kautokeino menighetsråd]. s. 4. 
  34. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 30. mars 2024. 
  35. ^ a b Hætte, Odd Mathis (2016). «Perioden 1900-1945». Samebygder på Finnmarksvidda. Alta: Odd Mathis Hætta. s. 254. ISBN 978-82-690262-0-7. «Kautokeinogamle kirke fra 1701 ble tent på av tyskerne 3.desember 1944 som det året var 1. søndag i advent» 
  36. ^ Adolf Steen (1969). «Kautokeino gamle kirke». www.nb.no. Norges Samemisjon. Besøkt 27. august 2022. «Bortsett fra det lille gresk-katolske kapellet i Neiden fra 1500-tallet ,var kirken i Kautokeino den eldste i Finnmark» 
  37. ^ Steen, Adolf (1956). Kautokeinostudier. Norsk folkemuseum. s. 81. 
  38. ^ Steen, Adolf (1956). Kautokeinostudier. Norsk folkemuseum. s. 15. 
  39. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 13. mars 2024. 
  40. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 30. mars 2024. 
  41. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 30. mars 2024. 
  42. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 30. mars 2024. 
  43. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 13. mars 2024. 
  44. ^ Kautokeino og Kautokeino-lappene. Aschehoug. 1938. s. 271. 
  45. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 10. mars 2024. 
  46. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 10. mars 2024. 
  47. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 10. mars 2024. 
  48. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 10. mars 2024. 
  49. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 10. mars 2024. 
  50. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 10. mars 2024. 
  51. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 10. mars 2024. 
  52. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 10. mars 2024. 
  53. ^ «Norske pionerer i Alaska -». polarhistorie.no. Arkivert fra originalen 10. mars 2024. Besøkt 10. mars 2024. 
  54. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 10. mars 2024. 
  55. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 10. mars 2024. 
  56. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 13. mars 2024. 
  57. ^ «Samenes historie : Fram til 1750». www.nb.no. 2022. Besøkt 5. mars 2023. «De eneste kommunene i Norge som stemte 100 prosent for kongedømme ved unionsoppløsningen i 1905, var Kautokeino og Tysfjord.» 
  58. ^ «Samer, rein og reindrift i Newfoundland | UiT». uit.no. Besøkt 10. mars 2024. 
  59. ^ Nystad, Kristine (2022). «Bulge Newfoundlandi Boazobargin». Muitalusat ja dahpahusat Guovdageinnus 16/ Fortellinger og hendelser i Kautokeino 16 (på Samisk). Kautokeino Historielag. 16: 32–34. 
  60. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 8. februar 2023. 
  61. ^ «En svensk baron». Romerikes Blad. Lillestrøm. 2. februar 1917. s. 2. 
  62. ^ «Baron Rosens mystiske expedition». Øst-Finmarkens Folkeblad. Vadsø. 5. februar 1917. s. 2. 
  63. ^ «Baron von Rosen for forhørsretten». Dagbladet. Oslo. 2. februar 1917. s. 1. 
  64. ^ «Dødelige bakterier på politimuseet». Nordlandsposten. Bodø. 1. juli 1997. 
  65. ^ «Mystiske begivenheter ved den finske grænse». Nidaros. Trondheim. 31. januar 1917. s. 2. 
  66. ^ Nygaard,Ingrid Hellem (1. mai 2021). «Isolerte samfunn? Spanskesyken i Kautokeino og Karasjok (1918-20)» (PDF). Munin.uit.no: 35 – via munin.uit.no. «Utbruddet i Kautokeino januar 1919 utgjør en dødelighet på hele 2,2%, altså tre ganger så høy som landsgjennomsnittet.» 
  67. ^ Ingrid Hellem (1. mai 2021). «Isolerte samfunn? Spanskesyken i Kautokeino og Karasjok (1918-20)» (PDF). Munin.uit.no: 14 – via munin.uit.no. «I 1920 var det totalt 1972 individer, 979 i Kautokeino, 993 i Karasjok.» 
  68. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 6. februar 2023. 
  69. ^ Nystad,Kristine (1921). «Baffinsullui bálkáhuvvon oahpahit inuihtaideboazodoalu 1921-1923». Muitalusat ja dáhpahusat Guovdageainnus 15/ Fortellinger og hendelser i Kautokeino 15 (på Samisk). 15: 60–67. 
  70. ^ Johansen, Dag Ove (2022). Landet Bakom. Rognan: Bondens Forlag. s. 214. ISBN 978-82-90044-36-2. 
  71. ^ Johansen, Dag Ove (2022). Landet bakom. Rognan: Bondens Forlag. s. 111. ISBN 978-82-90044-36-2. 
  72. ^ Rensberg, Vaino Natasha (6. november 2015). «Tonje Blomseth vurderte å flytte til Canada for å overta 4500 rein». NRK. Besøkt 11. mars 2024. 
  73. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 11. mars 2024. 
  74. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 11. mars 2024. 
  75. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 11. mars 2024. 
  76. ^ «Remembering 'The Arctic Moses' | Viking Fest». Kitsap Daily News (på engelsk). 16. mai 2014. Besøkt 11. mars 2024. 
  77. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 8. februar 2023. 
  78. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 28. mai 2023. 
  79. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 28. mai 2023. 
  80. ^ Steen, Adolf (1956). «Kautokeinostudier». www.nb.no. Norsk Folkemuseum. Besøkt 5. mars 2023. 
  81. ^ Edel Hætta Eriksen (1997). «Minner fra den andre verdenskrigen». Fortellinger og hendelser i Kautokeino 2. 2 (2): 51 – via Nasjonalbiblioteket. «Fire soldater ble sendt til Narvikfronten» 
  82. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 11. mars 2024. 
  83. ^ Edel Hætta Eriksen (1997). «Minner fra den andre verdenskrigen». Fortellinger og hendelser i Kautokeino 2. 2 (2): 52 – via Nasjonalbiblioteket. «Det kom ikke tyskere til Kautokeino før vinteren 1941, da tok de skoleinternatet» 
  84. ^ «Fangeleirer i Karasjok». Riddo Duottar Museum. Besøkt 21. august 2022. «Bare en klarte å komme til Sverige. Det var Petar Filipovic som flyktet i september 1942 og som etter 28 dager, kom frem til Sverige. Petar flyktet sammen med Bora Ivankovic. Men de ble først angitt i Avzzi. Etter å ha flyktet fra vaktene i Kautokeino, ble Bora angitt på ny og da ble han skutt.» 
  85. ^ Jaklin, Asbjørn (2006). «11. Fange i natt og kulde». Nordfronten Hitlers skjebneområde. Finland: Gyldendal. s. 143. ISBN 978-82-05-34537-9. 
  86. ^ Lars Engerengen (9. mars 2020). «Kautokeino flyplass». Store Norske Leksikon. Besøkt 22. august 2022. 
  87. ^ Kjell Sørensen, Morten Moe. «Junkers Ju 52/3m Kautokeino airstrip Finnmark». flyvrak.info. Besøkt 22. august 2022. 
  88. ^ Hætta, Odd Mathis (2016). «Vedlegg. 1 Dramatiske episoder og begivenheter». Samebygder på Finnmarksvidda 2. Alta: Odd Mathis Hætta. s. 314–315. ISBN 978-82-690262-1-4. 
  89. ^ Michael Stokke. «Fangeleirer i Karasjok». RiddoDuottarMuseat. Besøkt 26. august 2022. «15. desember 1942 ble de 111 overlevende fanger sendt til Osen-leiren i Vefsn kommune i Nordland. Av de 374 som ankom i juli var da 261 døde i Karasjok, en døde i Kautokeino og en kom seg til Sverige.» 
  90. ^ a b Berge, Kjell-Ragnar (2019). «Operasjon "Birke"-starten på tilbaketrekningen». Lyngenlinjen Hitlers siste skanse i Norge 1945. Skallestad: Ares Forlag. s. 46,47,69,180. ISBN 978-82-92938-90-4. 
  91. ^ «Fjelljaeger-regiment 139». Besøkt 22. august 2022. «Omdøpt til 139th Mountain Jaeger Brigade 5. juni 1944» 
  92. ^ Westrheim, Harry (1978). «En blond østerriksk soldat og reineiere i Kautokeino». Landet de brente: tvangsevakuering av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. Tiden. s. 122. ISBN 8210017101. «Her i Kautokeino var han ærendgutt mellom sjefen for 139. bergregiment, oberst Shirmbacker,en gammel arret kriger, utlånt fra 6 SS bergdivisjon» 
  93. ^ Westrheim, Harry (1978). Landet de brente. tvangsevakueringen av Finnmar og Nord-Troms høsten 1944. Tiden. s. 121. ISBN 8257402621. «Nå fire år senere var han i Kautokeino, og oppdaget at Alta var en 10-12 mil borte» 
  94. ^ Westrheim, Harry (1978). Landet de brente: tvangsevakuering av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. Tiden. s. 117. ISBN 8210017101. «Det allierte fremstøtet ville komme via Hammerfest over Alta med avskjæring av rikseveg 50, så fram via Kautokeino til den svensk-finske grensa.» 
  95. ^ Kautokeino historielag (11.12.2019). «Om krigsminner – Kautokeino historielaget». Besøkt 21. august 2022. 
  96. ^ Ola Aarseth (2014). «Da sameland brant». Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 13 Kautokeino 1944-45 (13): 10 – via Kautokeino historielag. «De hadde laget en slags bilvei til Goahteluoppal, Hirvas i Finland og videre til den fiske bilveien» 
  97. ^ Nils Martin Kristensen (8. juni 2022). «Bombekastergranater funnet i Kautokeino». Guovdageainnu Lagasradio. Besøkt 21. august 2022. 
  98. ^ Westrheim, Harry (1978). «Den siste krampetrekningen forberedes». Landet de brente: tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. Tiden. s. 18. ISBN 8210017101. «Av 139. Bergregiment var det omtrent 100 igjen av vel 2000 som masjeret inn i Narvik 9.april 1940.» 
  99. ^ Westrheim, Harry. Landet de brente: tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. 1978: Tiden. s. 122. ISBN 8210017101. «Rendulic ville ha denne levende kjøttmengden, 70000 dyr bort av trer gunner: De ville være gefundes fressen for 20.bergarme i Lyngenstillingene, de ville også være førsteklasses matreserver for den allierte arme som Rendulic var sikker på ville komme fra Sørøya og Alta. De ville være trekkdyr for russerne.» 
  100. ^ Edel Hætta Eriksen (2014). «Evakueringsvinteren 1944-45». Muitalusat ja dahpahusat Guovdageainnus 13. 13 (13): 5 – via Kautokeino historielag. 
  101. ^ a b Petterson, Arvid (2008). Fortiet fortid Tragedien Norge aldri forsto. Hammerfest: Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms. s. 351,147. ISBN 978-82-997554-1-2. 
  102. ^ Jaklin, Asbjørn (2016). Brent jord, 1944-1945 : heltene, ofrene, de skyldige. [Oslo]: Gyldendal. s. 193–195. ISBN 978-82-05-48429-0. OCLC 973811154. 
  103. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 11. februar 2023. 
  104. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 11. februar 2023. 
  105. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 11. februar 2023. 
  106. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 11. februar 2023. 
  107. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 11. februar 2023. 
  108. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 11. februar 2023. 
  109. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 12. februar 2023. 
  110. ^ «Priskalkulator». SSB. Besøkt 12. februar 2023. 
  111. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 12. februar 2023. 
  112. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 12. februar 2023. 
  113. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 12. februar 2023. 
  114. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 12. februar 2023. 
  115. ^ «Den eneste i sitt slag». skuvla.info. Besøkt 30. august 2022. 
  116. ^ «Norseman med Tromsø-fisker totalhavarert på fjellvann». www.nb.no. Avisa Nordlys. 5. september 1952. Besøkt 31. august 2022. 
  117. ^ Jentoft, Morten (2008). «Kalle og Pelle». Døden på Kola. Gyldendal. s. 87. ISBN 978-82-05-36547-6. «Men etter alt å dømme var flyturen inn til Gávdnjajávri en del av oppbŧggiingen av det topphemmeloige Stay Behind-nettet i Nord-Norge» 
  118. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 2. februar 2023. 
  119. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 19. februar 2023. 
  120. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 1. februar 2023. 
  121. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 2. februar 2023. 
  122. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 2. februar 2023. 
  123. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 12. februar 2023. 
  124. ^ «Kongen på tur over Finnmarksvidda». Drammens Tidende (Drammen: 1845-1960). 24. juli 1959. 
  125. ^ «JUHLS SILVER GALLERY AS». www.juhls.no. Besøkt 11. februar 2023. 
  126. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 11. februar 2023. 
  127. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 29. januar 2023. 
  128. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 29. januar 2023. 
  129. ^ Skodvin, Kjell Gunnar (16. desember 2010). «Tuberkuloseepidemien i Guovdageaidnu – Kautokeino 1960». Tidsskrift for Den norske legeforening. ISSN 0029-2001. doi:10.4045/tidsskr.10.0143. Besøkt 11. februar 2023. 
  130. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 12. februar 2023. 
  131. ^ a b «06913: Endringer i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1951 - 2022-PX-Web SSB». ssb.no (på norsk). Statistisk Sentralbyrå. Besøkt 31. august 2022. 
  132. ^ a b «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 29. januar 2023. 
  133. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 7. februar 2023. 
  134. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 7. februar 2023. 
  135. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 29. januar 2023. 
  136. ^ «Priskalkulator». SSB. Besøkt 7. februar 2023. 
  137. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 7. februar 2023. 
  138. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 7. februar 2023. 
  139. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 29. januar 2023. 
  140. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 29. januar 2023. 
  141. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 29. januar 2023. 
  142. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 8. februar 2023. 
  143. ^ a b c d Askheim, Svein (21. mars 2021). «Bidjovagge». Store norske leksikon. Besøkt 30. august 2022. 
  144. ^ «Tale til åpning av samisk påskefetival i Kautokeino - Sametinget». sametinget.no. 13. april 2022. Besøkt 4. september 2022. «Sametingsråd Maja Kristine Jåma (NSR) åpnet onsdag 13/4-22 påskefestivalen i Kautokeino. (---) Tradisjonelt har man samlet seg til messer før man flyttet mot kysten med reinen. I år er det 51 år siden man første gang arrangerte konsert i forbindelse med Sámi Beassášmárkanat.» 
  145. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 6. februar 2023. 
  146. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 5. februar 2023. 
  147. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 6. mai 2023. 
  148. ^ «Vei over vidda». www.nb.no. Finnmark Dagblad. 16. oktober 1976. Besøkt 31. august 2022. 
  149. ^ «Stortings-vedtaket 30. nov. 1978». Finnmark Dagblad. Hammerfest. 11. desember 1978. s. 3. 
  150. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 5. februar 2023. 
  151. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 6. februar 2023. 
  152. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 6. februar 2023. 
  153. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 6. februar 2023. 
  154. ^ a b «Priskalkulator». SSB. Besøkt 6. februar 2023. 
  155. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 6. februar 2023. 
  156. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 5. mars 2023. 
  157. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 12. februar 2023. 
  158. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 5. februar 2023. 
  159. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 28. januar 2023. 
  160. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 12. februar 2023. 
  161. ^ «Mineralressurser». geo.ngu.no (på norsk). Besøkt 31. januar 2023. 
  162. ^ «Mineralressurser». geo.ngu.no (på norsk). Besøkt 31. januar 2023. 
  163. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 8. februar 2023. 
  164. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 9. februar 2023. 
  165. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 6. februar 2023. 
  166. ^ Bustnes, Jan Ove; Nilsen, Stein. «Treårig forsøksordning med vårjakt på ender i Kautokeino: en oppsummering» (PDF). NINA. Besøkt 31. august 2022. «Fra 1994 til 1996 har det vært drevet en begrenset vårjakt på ender i Kautokeino. Kvoten har vært på 300 hanner av seks andearter (toppand, havelle, kvinand, siland, brunnakke og stokkand) i 1995 og 1996, mens fem arter var jaktbare i 1994.» 
  167. ^ Eikelmann, Isak. «Andejakten (Lodden) - Guovdageainnu suohkan». www.guovdageainnu.suohkan.no. Besøkt 31. august 2022. 
  168. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 5. februar 2023. 
  169. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 9. februar 2023. 
  170. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 9. februar 2023. 
  171. ^ «Lilletun avsetter utbryterprestene». Altaposten. 3. juli 1998. 
  172. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 9. februar 2023. 
  173. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 11. februar 2023. 
  174. ^ «Priskalkulator». SSB. Besøkt 11. februar 2023. 
  175. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 9. februar 2023. 
  176. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 9. februar 2023. 
  177. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 8. februar 2023. 
  178. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 6. februar 2023. 
  179. ^ NRK (15. juli 2003). «Evakuert fra brennende hotell». NRK. Besøkt 30. august 2022. 
  180. ^ «Luvddiidčohkka / Lodiken». struve.no. Verdensarven Struve. Besøkt 30. april 2023. 
  181. ^ «Bealjášvárri/ Muvravárri». struve.no. Verdensarven Struve. Besøkt 30. april 2023. 
  182. ^ «Samisk Vitenskapsbygg - Diehtosiida». www.bygg.no (på norsk). 19. juni 2009. Besøkt 28. april 2023. 
  183. ^ «Priskalkulator». SSB. Besøkt 6. mai 2023. 
  184. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 6. mai 2023. 
  185. ^ «Thon Hotel Kautokeino». www.bygg.no (på norsk). 27. august 2008. Besøkt 30. august 2022. 
  186. ^ «11 nye hotell i Norge i år: Hotellboom-året». www.vg.no. 27. desember 2008. Besøkt 30. august 2022. 
  187. ^ Pulk, Åse (17. april 2009). «Flytter inn i nytt vitenskapsbygg». NRK. Besøkt 30. august 2022. 
  188. ^ Larsson, Carl-Gøran (16. desember 2013). «Kautokeino sier nei til gruve». NRK. Besøkt 31. august 2022. 
  189. ^ «Samisk videregående skole og reindriftsskole Kautokeino». Samisk videregående skole og reindriftsskole Kautokeino. Besøkt 30. august 2022. 
  190. ^ «Klart for samisk teater og reindriftsskole». www.statsbygg.no. Statsbygg. 8. februar 2022. Besøkt 30. august 2022. «Med mottatt oppdragsbrev for samlokalisering av samisk nasjonalteater og skole i Kautokeino planlegger Statsbygg nå å komme i gang med byggingen i mai.» 
  191. ^ «Den samiske kulturarven». www.kongehuset.no (på norsk). Besøkt 22. april 2023. 
  192. ^ miljødepartementet, Klima-og (4. april 2023). «Tredobler kvoten for vårjakt på ender». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 4. mai 2023. 
  193. ^ Johnsen, Alf Bjarne (6. mars 2024). «Nato-øvelsen «Nordic Response 2024»: Svenske og finske soldater på vei mot grensen». VG (på norsk). Besøkt 10. mars 2024. 
  194. ^ Holmes, Martha C. S.; Johnsen, Alf Bjarne (9. mars 2024). «Her krysser de svensk-finske Nato-soldatene inn i Norge». VG (på norsk). Besøkt 10. mars 2024. 
  195. ^ Hultgreen, Gunnar (9. mars 2024). «Historisk grensepassering». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 10. mars 2024. 
  196. ^ «Suomen tankit vyöryivät yli rajan». www.iltalehti.fi (på finsk). Besøkt 10. mars 2024. 
  197. ^ Jenssen, Hugo Lauritz (21. juli 2022). «Skapte sin egen arkitektur, nordenfor all bygningshistorie». www.dn.no (på norsk). Besøkt 4. september 2022. «Sølvsmeden Regine Juhls (82) står bak et et forbløffende livsverk i Kautokeino.» 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kautokeino&oldid=24773967»