Jin-dynastiet (1115–1234)
Jin-dynastiet (jursjensk: Anchu; kinesisk: 金朝, pinyin: Jīn Cháo; 1115–1234), også kjent som jursjenerdynastiet, var grunnlagt av den jursjenske wanyan-klanen, som også var forfedrene til mandsjuene som etablerte Qing-dynastiet rundt 500 år senere. Noen ganger skrives navnet som Jinn for å skille det fra et tidligere kinesisk Jìn-dynasti som med det romerske alfabet ser likt ut når tonetegn utelates. I alt er det hele fire epoker i kinesisk historie som bruker navnet «jin» (se nærmere differensiering her).
Det ble grunnlagt i 1115 i det nordlige Mandsjuria, og nedkjempet etter hvert Liao-dynastiet (allerede i 1125), som omfattet store deler av det nordlige Kina, og dessuten store deler av de mongolske områder. Riket tok også kontakt med det koreanske riket Goryeo, men ble avvist av rikets keiser Yejong.[1]
Den 9. januar 1127 plyndret Jin-styrker Kaifeng, hovedstaden i Song-dynastiet, og tok til fange både keiser Qinzong hans far, den nettopp abdiserte keiser Huizong. Etter Kaifengs fall måtte Song-riket trekke seg sørover, det såkalte sørlige Song-dynasti fortsatte å kjempe mot Jin-dynastiet i over ti år. Men i 1141 inngikk de en fredsavtale der de avstod alle sine områder i Nord-Kina til Jin-dynastiet.
Etter erobringen av Nord-Kina ble Jin-dynastiet mer og mer sinisert (kinesiskpreget), og flyttet sin hovedstad fra Huining Fu i det nordlige Mandsjuria (sør for dagens Harbin) til Zhongdu (i dag Beijing).
På begynnelsen av 1200-tallet begynte presset fra mongolene å gjøre seg gjeldende. I 1214 ble Jin-dynastiets hovedstad flyttet til Kaifeng (den tidligere Song-hovedstaden) for å komme lenger unna mongolene. Men under ledelse av Djengis Khans tredje sønn Ögedei Khan klarte mongolene, nå allierte med det sørlige Song-dynasti, å knuse Jin-dynastiet i 1234.
Mange år senere, i 1616, klarte mandsjuene under ledelse av Nurhaci å opprette det senere Jin-dynasti, som altså var oppkalt etter det som gikk under i 1234. Men navnet ble allerede i 1636 endret til Qing-dynastiet, som ble det siste av det keiserlige Kinas dynastier.
Jin-dynastiets keisere
[rediger | rediger kilde]| Tempelnavn Miao Hao 廟號 miàohào |
Posthumt navn Shi Hao 諡號 shìhào |
Fødselsnavn 姓名 xìngmíng |
Regjerings- år |
Æranavn Nian Hao 年號 niánhào og år |
|---|---|---|---|---|
| Konvensjon: Jin + tempelnavn eller posthumt navn | ||||
| Tàizǔ 太祖 |
(1) | Wányán Āgǔdǎ 完顏阿骨打 eller Wányán Min 完顏旻 |
1115–1123 |
Shōuguó (收國, 1115–1116) |
| Tàizōng 太宗 |
(1) | Wányán Wúqǐmǎi 完顏吳乞買 eller Wányán Shèng 完顏晟 |
1123–1135 | Tiānhuì (天會, 1123–1135) |
| Xīzōng 熙宗 |
(1) | Wányán Hélá 完顏合剌 eller Wányán Dǎn 完顏亶 |
1135–1149 |
Tiānhuì (天會, 1135–1138) |
| (2) | Hǎilíngwáng 海陵王 |
Wányán Dígǔnǎi 完顏迪古乃 eller Wányán Liàng 完顏亮 |
1149–1161 |
Tiāndé (天德, 1149–1153) |
| Shìzōng 世宗 |
(1) | Wányán Wūlù 完顏烏祿 eller Wányán Yōng 完顏雍 |
1161–1189 | Dàdìng (大定, 1161–1189) |
| Zhāngzōng 章宗 |
(1) | Wányán Jǐng 完顏璟 |
1189–1208 | Míngchāng (明昌, 1190–1196) Chéng'ān (承安, 1196–1200) |
| (2) | Wèishàowáng 衛紹王 or Wèiwáng 衛王 |
Wányán Yǒngjì 完顏永濟 |
1208–1213 | Dà'ān 大安 1209-1212 Chóngqìng |
| Xuānzōng 宣宗 |
(1) | Wányán Xún 完顏珣 |
1213–1224 | Zhēnyòu 貞祐 1213-1217 Xīngdìng |
| Āizōng 哀宗 |
(1) | Wányán Shǒuxù 完顏守緒 |
1224–1234 | Zhèngdà 正大 1224-1232 Kāixīng |
| (2) |
Mòdì 末帝 |
Wányán Chénglín 完顏承麟 |
1234 | (2) |
(1) Ganske langt og ikke brukt i omtale av denne herskeren.
(2) Fantes ikke
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Jing-shen Tao: The Jurchen in Twelfth-Century China. A Study of Sinicization. University of Washington Press, Seattle WA og andre 1976, ISBN 0-295-95514-7 (Publications on Asia of the Institute for Comparative and Foreign Area Studies 29).