Gallia Narbonensis

Gallia Narbonensis (latin for «Gallia i Narbonne», fra dens fremste bosetning)^[1] var en romersk provins i det området som i dag er Languedoc og Provence i sørlige Frankrike. Det var også kjent som Provincia Nostra («vår provins»), etter å ha vært den første romerske provins nord for Alpene, og som Gallia Transalpina («Gallia på den andre siden av Alpene») for å skille det fra Gallia Cisalpina («Gallia på denne siden av Alpene») i nordlige Italia. Det ble en romersk provins på slutten av 100-tallet f.Kr., opprettet under Augustus, til tross for en tvetydig referanse av Cicero.^[1] Dens grenser var grovt sett definert av Middelhavet i sør og Cevennene og Alpene i nord og vest. Den vestlige regionen av Gallia Narbonensis var kjent som Septimania.

Navnene

Provinsen Gallia Transalpina («Gallia på den andre siden av Alpene») ble senere omdøpt til Gallia Narbonensis etter dens nyetablerte hovedstad Colonia Narbo Martius (Narbonne), en romerske koloni opprettet ved kysten i 118 f.Kr. Romerne hadde kalt den Provincia Nostra («vår provins»), eller ganske enkelt Provincia («provinsen»). Dette begrepet har overlevd i de moderne franske og oksitansk navnene for den østlige delen av området (fransk: Provence, oksitansk: Provença), nå en fransk région.

Opprettelse

Ved midten av 100-tallet f.Kr. hadde romerne omfattende handel med den greske kolonien Massalia (dagens Marseille) på sørkysten av Gallia. Massalia, som ble grunnlagt av grekere fra Fokaia på østkysten av Anatolia, var på denne tiden flere århundrer gammel og ganske framgangsrikt. Roma inngikk en allianse med Massalia hvor romerne forpliktet seg til å beskytte byen fra lokale gallere, de nærliggende aquitaniere, fra kartagere på sjøveien, og andre rivaler. Til gjengjeld krevde romerne en liten stripe med land som de aktet å bygge en vei til Hispania for å lette troppetransport. Innbyggerne i Massalia brydde seg mer om deres økonomiske framgang framfor territorial integritet. På denne landstripene opprettet romerne en bosetning som ble byen Narbonne. Byen utviklet seg raskt til å bli en betydelig handelsrival med Massalia. Det var fra denne byen at provinsen Gallia Transalpina ble opprettet.

I løpet av denne tiden var bosetningene ved middelhavskysten truet av mektige galliske stammer i nord, særlig stammer kjent som arvernere og allobrogere. I 123 f.Kr. drev den romerske generalen Quintus Fabius Maximus krig i området og beseiret de galliske stammene under ledelse av Bituitus.^[2] Etter denne seieren tok den romerske hærføreren til seg Allobrogicus som et ekstra navn. Det militære nederlaget svekket gallerne og sikret tryggheten av Gallia Narbonensis.

Senere historie

Kontroll over provinsen som grenset direkte mot Italia, ga den romerske stat flere fordeler: kontroll over landveien mellom Italia og Den iberiske halvøy; et bufferområde mot galliske angrep mot Italia; og kontroll over de lukrative handelsrutene til Rhônedalen mellom Gallia og markedene til Massalia. Det var fra hovedstaden Narbonne at Julius Cæsar begynte sine gallerkriger.

Området ble en romersk provins i 121 f.Kr.,^[3] først under navnet Gallia Transalpina, et navn som markerte skille med Gallia Cisalpina («Gallia på denne siden av Alpene») i nordlige Italia. I 40 f.Kr., under det andre triumvirat, ble Lepidus gitt ansvaret for Gallia Narbonensis (sammen med provinsene Hispania og Africa), mens Marcus Antonius ble gitt kontrollen over Gallia.^[4]

Keiser Diokletians administrative reorganisering av riket ca. 314 e.Kr. førte til at provinsene Gallia Narbonensis og Gallia Aquitania ble slått sammen til en ny administrativ enhet kalt for Dioecesis Viennensis (Dioecesis i Vienne) med hovedstad lengre nord i Vienne. Navnet ble senere endret til Dioecesis Septem Provinciarum («Dioecesis av de sju provinser»), noe som indikerte at Diokletian hadde degradert begrepet «provins» til å bety en mindre administrativ underinndeling enn den tradisjonelle betydningen.

Galla Narbonensis og de omliggende områdene ble etter Romerrikets oppløsning lagt inn under det vestgotiske rike som da ble kjent som Septimania, mens det området som lå øst for elven Rhône ble etter hvert kjent som Provence.

Referanser

^ ^a ^b Bowman, Alan K.; Champlin, Edward; Lintott, Andrew, red. (1996): The Cambridge Ancient History, bind X, Cambridge University Press, s. 471
^ Darvill, Timothy (2008): «Bituitus» i: The Concise Oxford Dictionary of Archaeology, Oxford University Press, Oxford Reference Online. Oxford University Press. York University.
^ Maddison, Angus (2007): Contours of the World Economy 1–2030 AD: Essays in Macro-Economic History, Oxford: Oxford University Press, s. 41.
^ Boatwright, Mary Taliaferro, et al. (2003): The Romans, From Village to Empire, ISBN 978-0-19-511876-6, s. 272

[CambridgeAncientHistory-1] Bowman, Alan K.; Champlin, Edward; Lintott, Andrew, red. (1996): The Cambridge Ancient History, bind X, Cambridge University Press, s. 471

[2] Darvill, Timothy (2008): «Bituitus» i: The Concise Oxford Dictionary of Archaeology, Oxford University Press, Oxford Reference Online. Oxford University Press. York University.

[Maddison-3] Maddison, Angus (2007): Contours of the World Economy 1–2030 AD: Essays in Macro-Economic History, Oxford: Oxford University Press, s. 41.

[4] Boatwright, Mary Taliaferro, et al. (2003): The Romans, From Village to Empire, ISBN 978-0-19-511876-6, s. 272

[1]

[2]

[3]

[4]