Dokumenthypotesen

Manuskript fra 1000-tallet e.Kr. med Den hebraiske Bibelen.

Dokumenthypotesen (også kjent som flerkildehypotesen) er en av tre modeller brukt til å forklare opphavet til Bibelens fem første bøker, samlet kjent som Mosebøkene, Pentateuken eller Toraen; de to andre er «fragmenthypotesen» og «supplementhypotesen». Alle tre er enige om at Toraen ikke er ett enhetlig verk av én enkelt forfatter (tradisjonelt og feilaktig tilskrevet Moses), men består av kilder samlet over flere århundrer av flere personer. Teoriene er uenige om kildenes natur og hvordan de ble kombinert. Ifølge dokumenthypotesen er det snakk om fire kilder, hver opprinnelig et separat og uavhengig verk, som på ulike tidspunkter ble satt sammen av en rekke «redaktører». Fragmenthypotesen ser Toraen som en samling av bruddstykker, mens supplementhypotesen ser den som ett kjernedokument supplert av fragmenter fra andre kilder.

En versjon av dokumenthypotesen, fremlagt av den tyske forskeren Julius Wellhausen, var nærmest universelt akseptert på det meste av 1900-tallet, med i dag finnes ulike oppfatninger. Det er fornyet interesse for fragment- og supplementhypotesene, gjerne i kombinasjon med hverandre og med en dokumentmodell, noe som gjør det vanskelig å sette nåværende teorier i bås. Moderne forskere anser i økende grad Toraen som et produkt fra Akameniderikets tid (rundt 450–350 f.Kr.), selv om noen tidfester den til hellenismen (333–164 f.Kr.), eller Det hasmoneiske dynastiet (140–37 f.Kr.). Deuteronomisten dateres vanligvis til mellom 600- og 400-tallet f.Kr., mens tidfestelsen av Presteskriftet er usikker. Deuteronomisten regnes fortsatt for å ha en historie adskilt fra de fire første Mosebøkene, mens det er voksende anerkjennelse for at 1. Mosebok utviklet seg adskilt fra 2. Mosebok, helt til de ble slått sammen av Presteskriftets forfatter(e).

Dokument-, fragment- og supplementhypotesene

Toraen (eller Pentateuken) er samlenavnet på Bibelens fem første bøker: 1. Mosebok, 2. Mosebok, 3. Mosebok, 4. Mosebok og 5. Mosebok. Ifølge tradisjonen ble de diktert til Moses av Gud, men moderne kritisk forskning avdekket at Pentateuken ikke var noen enhetlig tekst, slik man forventer av én enkelt forfatter. Dermed ble Toraens mosaiske forfatterskap avvist av 1600-tallets forskere, og i moderne tid er det enighet om at Pentateuken er et resultat av en lang utviklingsprosess med ulike bidragsytere.

På midten av 1700-tallet ble det foretatt en kritisk gjennomgang av parallelle beretninger om de samme bibelske hendelser, selvmotsigelser og endringer i stil og ordforråd. I 1780 fremla Johann Eichhorn den eldre dokumenthypotesen, delvis bygget på den franske livlegen Jean Astrucs verk Conjectures: Ideen om at 1. Mosebok ble til som kombinasjon av to identifiserbare kilder: «Jahvisten» («J») og «Elohisten» («E»). J og E flettes sammen i Toraens fire første bøker, utvidet med «Deuteronomisten» («D») oppdaget av Wilhelm de Wette som en tilleggskilde kun funnet i 5. Mosebok. Enda senere ble «Elohisten» oppdelt til «Elohisten» og Presteskriftet («P»), slik at antallet kilder utgjorde fire.

Disse dokument-analysene er i konflikt med to andre, nemlig fragmentmodellen og supplementærmodellen. Fragmenthypotesen hevdet at Toraen består av bruddstykker av varierende lengde, ikke sammenhengende skriv. Denne tilnærmingen tok i betraktning Toraens mangfoldighet, men kunne ikke forklare dens strukturelle entydighet, særlig hva kronologi angår. Supplementærhypotesen forklarte dette bedre ved å hevde at Toraen bestod av ett kjernedokument, Elohisten, supplert av fragmenter hentet fra mange kilder. Supplementærhypotesen var fremtredende tidlig på 1860-tallet, men ble utfordret av Hermann Hupfelds bok fra 1853, der han hevdet at Pentateuken er satt sammen av fire kilder: Presteskriftet, Jahvisten og Elohisten flettet sammen i 1.-4. Mosebok, med en enkeltstående kilde som utgjør 5. Mosebok. På samme tid argumenterte Karl Heinrich Graf for at Jahvisten og Elohisten var de tidligste kildene, og Presteskriftet det seneste, mens Wilhelm Vatke knyttet de fire sammen i et evolusjonært rammeverk, der Jahvisten og Elohisten stammet fra en primitiv oldtid med fruktbarhetskulter, Deuteronomisten fra profetenes etiske religion, og Presteskriftet fra en religionsdyrkelse dominert av ritualer, ofringer og lovverk.

Jahvisten ble i eldre forskning datert til 900-800-tallet f.Kr. I dag regnes en dato omkring 600-500 f.Kr. for mer sannsynlig. Jahvisten er gjenkjennelig på sin folkelige stil, der Gud fremstilles rent menneskelig, slik som i Edens hage, der Adam og Eva i 1. Mosebok 3,8 «hørte lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen.»

Oversiktstabell

Denne tabellen er basert på tabellen i Walter Houstons The Pentateuch, med utvidelser der markert. Merk at disse tre hypotesene ikke gjensidig utelukker hverandre.

Hypotese	Komponeringsmetode	Forfatter/redaktør/samler	Analysemåte	Styrker og svakheter
Dokument-	Et lite antall sammenhengende dokumenter (tradisjonelt fire) kombinert for å danne én sammenhengende endelig tekst.	Forent av redaktører som endret så lite som mulig av tekstene tilgjengelige for dem.	Kildekritikk.	Forklarer både Toraens enhet (grunnet enheten i bestanddelene) og dens mangfoldighet (grunnet uenigheter/repetisjoner kildene seg i mellom). Vanskelighet med å skjelne Jahvisten fra Elohisten utenfor Første Mosebok. Største svakhet er redaktørenes rolle, som ser ut til å fungere som en slags deus ex machina for å forklare vekk problemer.
Supplement-	Produsert av påfølgende tillegg av lag av supplerende materiale til kjerneteksten eller en tekstgruppe.	Redaktører er også forfattere, noe som skaper originalt narrativ og tolkning.	Redaksjonskritikk.	Redegjør for den strukturelle konsekvensheten av Pentateuken bedre enn fragmentmodellen, med den sentrale kjernen som forklaring på enheten i tema og struktur, og de innvevde fragmentene som forklaring på forskjeller i språk og stil.
Fragment-	Kombinasjon av et stort antall små tekststykker.	Redaktørene skaper også sammenknytende narrativ.	Formkritikk.	Har vanskelighet med å forklare Pentateukens strukturelle konsekvenshet, særlig dens kronologi.

Julius Wellhausen og dokumenthypotesen

Julius Wellhausen.

I 1878 utgav Julius Wellhausen sitt verk Geschichte Israels, Bd 1 («Israels historie, bind 1». Andre bind, en syntetisk historie med navn Israelitische und jüdische Geschichte [«Israelittisk og jødisk historie»], utkom først i 1894 og er ennå ikke oversatt); andre utgaven ble utgitt med tittelen Prolegomena zur Geschichte Israels («Prolegomena til Israels historie») i 1883, og den er bedre kjent under den tittelen. Særlig viktig er det at dette historiske portrettet var basert på to tidligere verk av hans tekniske analyse: Die Composition des Hexateuchs («Heksatevkens komposisjon») av 1876/1877, og deler om historiske bøker (Dommernes bok–Kongeboken) i sin 1878-utgave av Friedrich Bleeks Einleitung in das Alte Testament («Introduksjon til Det gamle testamente»).

Wellhausens dokumenthypotese var ikke hovedsakelig hans, men Hupfelds, Eduard Eugène Reuss', Grafs og andres arbeid, som igjen bygget på tidligere forskning. Han godtok Hupfelds fire kilder, og i likhet med Graf plasserte han Presteskriftet som senest. «J» (Jahvisten) var det tidligste dokumentet, et produkt av 900-tallet f.Kr. og kong Salomos hoff; «E» (Elohisten) var fra 700-tallet f.Kr. i det nordre kongeriket Israel, og hadde blitt kombinert av en redaktør med Jahvisten for å utgjøre dokumentet «JE»; «D» (Deuteronomisten), den tredje kilden, var et produkt av 600-tallet f.Kr., innen 620 f.Kr., under kong Josjias regjering; «P» (Presteskriftet som Wellhausen først døpte «Q») var et produkt av den preste- og tempeldominerte verden av 400-tallet f.Kr.; og den siste redaksjonen, da «P» ble føyd sammen med «JED» og resulterte i Toraen slik vi kjenner den i dag, fant sted på midten av 400-tallet f.Kr., muliggjort av kopisten Esra innen 450 f.Kr., i hans regjeringstid.

Wellhausens forklaring om dannelsen av Toraen forklarte også Israels religiøse historie. Jahvisten og Elohisten beskrev en primitiv, spontan og personlig verden, jamfør det tidligste stadiet av Israels historie; i Deuteronomisten så han profetenes innflytelse og utviklingen av et etisk syn, som han mente representerte høydepunktet av jødisk religion; og Presteskriftet gjenspeiler den rigide, ritual-styrte verden i den prestedominerte tiden etter utvandringen fra Egypt.

Hans verk med sin detaljerte, bredt anlagte forskning, befestet den nyere dokumenthypotesen fra slutten av 1800-tallet til slutten av 1900-tallet som den fremste forklaringen på Pentateukens opphav. (Eichorns tokildehypotese var den «eldre» dokumenthypotesen, og Wellhausens firekildebaserte hypotese den «nyere».)

Slutten på dokumentkonsensus og fornyelsen av fragment- og supplementmodellene

Dokumenthypotesen mistet tilslutning utover 1990-tallet. Jahvisten og Elohisten fremstår etter grundig forskning mer som samlere og redaktører av muntlig overlevering, enn som forfattere og historikere. Rolf Rendtorff (1925-2014) hevdet på dette grunnlag at Mosebøkene bygger på korte, uavhengige fortellinger, gradvis satt sammen til større enheter, og samlet i to faser med redigering: den første foretatt av Deuteronomisten og den andre av Presteskriftet. Dette førte til et synspunkt der Mosebøkene utgjøres av to hovedkilder: Deuteronomisten (5. Mosebok), og Presteskriftet (1.-4. Mosebok).

De fleste nåtidige forskere anerkjenner fortsatt Deuteronomisten som kilde, med sitt opphav i lovboken skrevet ved Josjias hoff som beskrevet av De Wette, med talene i starten og slutten av lovboken for å utgi den for å være Moses' ord. De fleste forskere er også enige i at en form for presteskriftkilde fantes, men ikke i hvor lang den er. Særlig slutten er det uenighet om. Resten kalles kollektivt for «ikke-prestelig», og inkluderer både «før-prestelig» og «etter-prestelig» stoff. Den endelige Toraen blir i økende grad ansett som et produkt av den persiske perioden (539–333 f.Kr., trolig 450–350 f.Kr.), selv om noen vil plassere den noe senere, i den hellenistiske (333–164 f.Kr.) eller hasmoneiske perioden (140–37 f.Kr.) – sistnevnte syn forblir et mindretallssyn, men Elephantine-papyri (nedtegnelser fra en jødisk koloni i Egypt fra tiden 425-400 f.Kr.) kjenner verken til Toraen eller utvandringen fra Egypt. Det er også økende anerkjennelse for at Første Mosebok utviklet seg separat fra 2. til 4. Mosebok, og ble slått sammen med historien om Moses av Presteskriftets forfatter(e).

En revidert utgave av dokumenthypotesen har fortsatt tilhengere, særlig i Nord-Amerika og Israel. Denne reviderte hypotesen skjelner mellom kilder ut fra handling og kontinuitet i stedet for stil og språk, og knytter dem ikke til Israels religiøse utvikling. Gjenopplivelsen av en «E»-kilde er trolig det som oftest kritiseres av andre forskere, da europeiske forskere stort sett har avvist den som fragmentarisk eller ikke-eksisterende, ettersom den sjelden lar seg skjelne fra Jahvisten).

Toraen og Israels religionshistorie

Julius Wellhausen, dokumenthypotesens far, brukte Toraens kilder som bevis på endringer i israelittenes historie da den endret seg fra fri, enkel og naturlig, til fastlagt, formell og institusjonell. Moderne rekonstruksjoner av Israels religion er mye mer varsomme i bruk av Det gamle testamente, ikke minst fordi komparative data (dvs. sammenligning av oldtidens Israel med andre kulturer) og arkeologi har dokumentert at Bibelen ikke er noen pålitelig kilde til kunnskap om religionen i det gamle Israel og Juda. Tvert om forteller den om religionsutøvelsen hos en sen-judeisk religiøs gruppe som holdt til Jerusalem, der de dyrket Jahve.

Se også

• Tekstkritisk bibelforskning

Litteratur

• Baden, Joel S. (2012). The Composition of the Pentateuch: Renewing the Documentary Hypothesis. Anchor Yale Reference Library. Yale University Press. ISBN 0300152639. 
• Barton, John (2014). «Biblical Scholarship on the European Continent, in the UK, and Ireland». I Saeboe, Magne; Ska, Jean Louis; Machinist, Peter. Hebrew Bible/Old Testament. III: From Modernism to Post-Modernism. Part II: The Twentieth Century - From Modernism to Post-Modernism. Vandenhoeck & Ruprecht. ISBN 9783525540220. 
• Barton, John; Muddiman, John (2010). The Pentateuch. Oxford University Press. ISBN 9780199580248. 
• Berlin, Adele (1994). Poetics and Interpretation of Biblical Narrative. Eisenbrauns. ISBN 9781575060026. 
• Bos, James M. (2013). Reconsidering the Date and Provenance of the Book of Hosea. Bloomsbury. ISBN 9780567068897. 
• Brettler, Marc Avi (2004). «Torah: Introduction». I Berlin, Adele; Brettler, Marc Zvi. The Jewish Study Bible. Oxford University Press. ISBN 9780195297515. 
• Campbell, Antony F.; O'Brien, Mark A. (1993). Sources of the Pentateuch: Texts, Introductions, Annotations. Fortress Press. ISBN 9781451413670. 
• Carr, David M. (2007). «Genesis». I Coogan, Michael David; Brettler, Marc Zvi; Newsom, Carol Ann. The New Oxford Annotated Bible with the Apocryphal/Deuterocanonical Books. Oxford University Press. ISBN 9780195288803. 
• Carr, David M. (2014). «Changes in Pentateuchal Criticism». I Saeboe, Magne; Ska, Jean Louis; Machinist, Peter. Hebrew Bible/Old Testament. III: From Modernism to Post-Modernism. Part II: The Twentieth Century - From Modernism to Post-Modernism. Vandenhoeck & Ruprecht. ISBN 9783525540220. 
• Gaines, Jason M.H. (2015). The Poetic Priestly Source. Fortress Press. ISBN 9781506400464. 
• Gertz, Jan C.; Levinson, Bernard M.; Rom-Shiloni, Dalit (2017). «Convergence and Divergence in Pentateuchal Theory». I Gertz, Jan C.; Levinson, Bernard M.; Rom-Shiloni, Dalit. The Formation of the Pentateuch: Bridging the Academic Cultures of Europe, Israel, and North America. Mohr Siebeck. 
• Gmirkin, Russell (2006). Berossus and Genesis, Manetho and Exodus. Bloomsbury. ISBN 9780567134394. 
• Greifenhagen, Franz V. (2003). Egypt on the Pentateuch's Ideological Map. Bloomsbury. ISBN 9780567391360. 
• Houston, Walter (2013). The Pentateuch. SCM Press. ISBN 9780334043850. 
• Kawashima, Robert S. (2010). «Sources and Redaction». I Hendel, Ronald. Reading Genesis. Cambridge University Press. ISBN 9781139492782. 
• Kratz, Reinhard G. (2013). «Rewriting Torah». I Schipper, Bernd; Teeter, D. Andrew. Wisdom and Torah: The Reception of 'Torah' in the Wisdom Literature of the Second Temple Period. BRILL. ISBN 9789004257368. 
• Kratz, Reinhard G. (2005). The Composition of the Narrative Books of the Old Testament. A&C Black. 
• Kugel, James L. (2008). How to Read the Bible: A Guide to Scripture, Then and Now. FreePress. ISBN 9780743235877. 
• Levin, Christoph (2013). Re-Reading the Scriptures. Mohr Siebeck. ISBN 9783161522079. 
• McDermott, John J. (2002). Reading the Pentateuch: a historical introduction. Pauline Press. ISBN 978-0-8091-4082-4. 
• McEntire, Mark (2008). Struggling with God: An Introduction to the Pentateuch. Mercer University Press. ISBN 9780881461015. 
• McKim, Donald K. (1996). Westminster Dictionary of Theological Terms. Westminster John Knox. ISBN 9780664255114. 
• Miller, Patrick D. (2000). Israelite Religion and Biblical Theology: Collected Essays. A&C Black. ISBN 9781841271422. 
• Monroe, Lauren A.S. (2011). Josiah's Reform and the Dynamics of Defilement. Oxford University Press. ISBN 9780199775361. 
• Moore, Megan Bishop; Kelle, Brad E. (2011). Biblical History and Israel's Past. Eerdmans. ISBN 9780802862600. 
• Nicholson, Ernest Wilson (2003). The Pentateuch in the Twentieth Century. Oxford University Press. ISBN 9780199257836. 
• Otto, Eckart (2014). «The Study of Law and Ethics in the Hebrew Bible/Old Testament». I Saeboe, Magne; Ska, Jean Louis; Machinist, Peter. Hebrew Bible/Old Testament. III: From Modernism to Post-Modernism. Part II: The Twentieth Century - From Modernism to Post-Modernism. Vandenhoeck & Ruprecht. ISBN 9783525540220. 
• Patrick, Dale (2013). Deuteronomy. Chalice Press. ISBN 9780827205666. 
• Patzia, Arthur G.; Petrotta, Anthony J. (2010). Pocket Dictionary of Biblical Studies. InterVarsity Press. ISBN 9780830867028. 
• Ruddick, Eddie L. (1990). «Elohist». I Mills, Watson E.; Bullard, Roger Aubrey. Mercer Dictionary of the Bible. Mercer University Press. ISBN 9780865543737. 
• Sharpes, Donald K. (2005). Lords of the Scrolls. Peter Lang. ISBN 0300152639. 
• Ska, Jean Louis (2014). «Questions of the 'History of Israel' in Recent Research». I Saeboe, Magne; Ska, Jean Louis; Machinist, Peter. Hebrew Bible/Old Testament. III: From Modernism to Post-Modernism. Part II: The Twentieth Century - From Modernism to Post-Modernism. Vandenhoeck & Ruprecht. ISBN 9783525540220. 
• Stackert, Jeffrey (2014). A Prophet Like Moses: Prophecy, Law, and Israelite Religion. Oxford University Press. ISBN 9780199336456. 
• Thompson, Thomas L. (2000). Early History of the Israelite People: From the Written & Archaeological Sources. BRILL. ISBN 9004119434. 
• Van Seters, John (2015). The Pentateuch: A Social-Science Commentary. Bloomsbury T&T Clark. ISBN 9780567658807. 
• Viviano, Pauline A. (1999). «Source Criticism». I Haynes, Stephen R.; McKenzie, Steven L. To Each Its Own Meaning: An Introduction to Biblical Criticisms and Their Application. Westminster John Knox. ISBN 9780664257842. 
• Wright, J. Edward (2002). The Early History of Heaven. Oxford University Press. ISBN 9780195348491. 

Eksterne lenker

• Prolegomena to the History of Ancient Israel av Julius Wellhausen – komplett tekst hos sacred-texts.com