Félicité de Lamennais
| Félicité de Lamennais | |||
|---|---|---|---|
,_%C3%A9crivain_et_philosophe_-_P848_-_Mus%C3%A9e_Carnavalet_(cropped).jpg) | |||
| Født | 19. juni 1782[1][2][3][4] Saint-Malo (Kongeriket Frankrike)[5][6][7] | ||
| Død | 27. feb. 1854[1][2][3][4] (71 år) Paris (Det andre franske keiserdømme)[8][6][7] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, filosof, politiker, oversetter, teolog, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Far | Pierre-Louis Robert de la Mennais | ||
| Mor | Gratienne-Jeanne Lorin | ||
| Søsken | Jean-Marie de La Mennais Marie-Joseph de La Mennais Louis-Marie Robert de La Mennais Gratien Robert de La Mennais | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Père Lachaise (–ukjent) (massegrav) | ||
| Signatur | |||
 | |||
Hughes Felicité Robert de Lamennais, også Frédéric de La Mennais (født 19. juni 1782 i Saint-Malo i Bretagne, død 27. februar 1854 i Paris) var en fransk katolsk prest, teolog, filosof og sosialpolitisk forfatter, iblant kalt «1800-tallets Tertullian», «den franske ultramontanismes far» og en av Frankrikes mest betydningsfulle religiøse personligheter under 1800-tallet. Han brøt etterhvert med kirken, etter at paven hadde fordømt han plutselige liberale vending, og ble deretter sosialist.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han ble født i Saint-Malo som sønn av skipsrederen Pierre Robert de Lamennais, som var blitt adlet av Ludvig XVI av Frankrike, og Gratienne Lorin, som døde da han var fem år. Han og hans bror Jean-Marie de Lamennais ble etter morens død sendt til deres slektning Robert des Saudrais ved La Chênaie utenfor Saint-Malo. Slektningen hadde et velfylt bibliotek, som den unge de Lamennais tilbragte mange timer i. Han tilbragte mange timer i onkelens bibliotek med bøker av Rousseau og Pascal og mange andre, og tilegnet seg en bred kunnskapsbasis.
Født med en følsom natur, og forskrekket over den franske revolusjon, utviklet han en morbid legning, som gjorde avtrykk som et gjennomgående preg og forble til tross for de for øvrig skiftende tankemønster som han gjennomgikk under livet.
Karriere
[rediger | rediger kilde]I 1808 utgav han anonymt Réflexions sur l'état de l'église en France pendant le 18ieme siècle et sur sa situation actuelle, der han forfektet religionen som det fundament som binder sammen samfunnet. Napoleon Is politi bedømte verket som samfunnsfarlig, men det bidro til å vekke den slumrende ultramontanismen i landet.
Fra ungdommens tvil ble Lamennais berget gjennom overbevisningen om at kirkens guddommelige autoritet finnes samlet i pavedømmet. Han ble, til tross for sin usikkerhet om sitt kall, ordinert til prest av biskopen av Rennes den 9. mars 1817. Hans ungdommelig stolte sjel tiltrodde seg nå kraft til å påtvinge verden sin ultramontane tro. Innen kort tid vektes oppstandelse i de videste kretser gjennom Lamennais' Essai sur l'indifférence en matière de religion (4 bind, 1817-23). I et språk hvis glans og styrke forente seg med skarpeste dialektikk og sydende lidelse, gikk han der ut mot den moderne tidsåndens toleranse og likegyldighet i religiøse spørsmål.
Den bourbonske restaurasjons styrende tanke om absolutt underkastelse under en ytre autoritet ble hevdet av de Lamennais med ytterlig bestemthet. De Lamennais' sluttpåstand går ut på at den katolske kirke er innehaver av den sanne religion og derfor ufeilbar. Den borgerlige stats aukoritet er av lavere rang enn kirkens, og må altså bøye seg for denne. Uten kirken og pavedømmet kan ingen stat og ingen kultur eksistere. Å fornekte pavens ufeilbarlighet er forbrytersk dårskap. Gallikanismen, de franske biskopers yndlingsbarn, var dødsfienden.
Snart stod de Lamennais som den til liv vekkede kirkelige Frankrikes åndelige leder, og ble hilset av paven med utmerkelser, som man imidlertid alle med stolt indre høyhet forsmådde. Så kom julirevolusjonen i 1830, og dens liberale idéer bemektiget seg den glødende patrioten. Frihet på alle områder, fremfor alt presse-, samvittighets- og forsamlingsfrihet, ble hans løsenord: og denne frihet skulle organisk sammenføyes med pavens absolutte makt. For å løse dette problem førte han fram det krav som siden aldri mer skulle stilne: skille mellom kirke og stat - men her i den kirkelige frihetens og pavemaktens interesse like vel som i den demokratiske folkefrihetens.
Som organ for «den liberale ultramontanismen» opprettet han og Maurice de Guérin, Jean-Baptiste Henri Lacordaire samt Charles de Montalembert i 1830 tidsskriftet «L’avenir», som bar devisen «Dieu et liberté» (Gud og frihet). På samme tid forsvarte man her alle former av åndelig og borgerlig frihet, og de Lamennais staket ut med forunderlig klarsynthet de midler og veier for ultramontanismens seierstog som den siden fulgte. Men den indre motsetningen var uoverbyggelig. Pave Gregor XVI utsendte i 1832 encyklikaen Mirari vos mot de frihetsvennlige grunnsatser som «L’avenir» ville forene med katolisismen; påtrykk fra jesuitter og også, av politiske grunner, fra Østerrike, medvirket til «L’avenir»s dom. De øvrige medarbeidere bøyde seg.
De Lamennais ble rammet i hjertet, og en ny tverr, men innerst vel forberedt forvandling skjedde. Han brøt med pavedømmet og katolisismen, men ble tro mot frihet og demokrati. Fra Bretagne skrev han det revolusjonære skrift Paroles d’un croyant som ble utgitt med hjelp av Sainte-Beuve (1834; 10. opplag på ett år; «En troendes ord», 1834), i hvilken såvel den åndelige som den verdslige makts fyrster skildres som folkefordervere. Boken er inndelt i vers likesom Bibelen og avfattet i en rytmisk prosa som lånte sin inspirerende kraft fra de hebraiske profeter og Åpenbaringsboken.
Hans nye ideal ble nå en kristelig formet sosialisme som han i en rekke skrifter søkte også å legge filosofisk grunnlag for (Les Affaires de Rome, des maux de l'église ci de la société, 1836; Esquisse de philosophie, 4 bind, 1841-46, med flere). Etter revolusjonens utbrudd i 1848 ble de Lamennais innvalgt i nasjonalforsamlingen, men spilte ikke den inngripende rolle man ventet. Etter statskuppet i 1851 søkte han vederkvegelse i å oversette Dante.
Det lå i de Lamennais' natur å gå til ytterligheter i tanker og mål. I høyeste grad oppriktig og uforferdet, forfektet han med lidenskapelig veltalenhet hva han for anledningen anså som det absolutt sanne. Med et dyp instinkt for samfunnets og folkets lidelser forente han et ømt kristelig brodersinn og håp om menneskehetens lykkeligere framtid. Hans dystre, apokalyptiske innbilningskraft malte det nærværende som uutholdelig og en allmen omstyrtelse som nært forestående.
Verker i utvalg
[rediger | rediger kilde]- Réflexions sur l'état de l'église en France pendant le 18ieme siècle et sur sa situation actuelle (1808)
- De la tradition de l'église sur l'institution des éveques (1814)
- Essai sur l'indifference en matière de religion (1817ff.)
- De la religion considérée dans ses rapports avec l'ordre public et civil (1825–1826)
- Les Progrès de la revolution et de la guerre contre l'église (1828)
- Paroles d'un croyant (1800)
- Le Livre du peuple (1837)
- De l'esclavage moderne (1839)
- Politique à l'usage du peuple (1839)
- Esquisse de philosophie (1840)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Felicite Lamennais, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Felicite-Lamennais, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 2650, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Internet Philosophy Ontology project, oppført som Lamennais, InPhO ID thinker/3421, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 14. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 1070943215, besøkt 10. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Ламенне Фелисите Робер де, besøkt 25. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Andreas Verhülsdonk: Religion und Gesellschaft: Félicité Lamennais, Peter Lang 1991
- Carolina Armenteros: The French Idea of History: Joseph de Maistre and his Heirs, 1794-1854 (Ithaca and London: Cornell University Press, 2011).
- Thomas Bokenkotter: Church and Revolution: Catholics and the Struggle for Democracy and Social Justice (NY: Doubleday, 1998)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Félicité Robert de Lamennais – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
(en) Félicité Robert de Lamennais – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden |
- (de) Verk av og om Félicité de Lamennais i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket