Mestersangerne fra Nürnberg

Mestersangerne fra Nürnberg
WWV 96 Opera av Richard Wagner Die Meistersinger von Nürnberg
Eugen Gura som Hans Sachs, 1882
Periode		Romantikken
Premieredato		21. juni 1868, Nationaltheater München
Typisk lengde		ca. 4 timer 20 minutter
Satser/akter		3
Libretto av		Richard Wagner

Richard Wagners operaer

Den tidlige perioden (1832) Die Hochzeit (Bryllupet, ufullført) (1833) Die Feen (Alvene) (1836) Das Liebesverbot (1837) Rienzi, den siste tribunen Mellomperioden (1843) Den flyvende hollender (1845) Tannhäuser (1848) Lohengrin Den sene perioden (1859) Tristan og Isolde (1867) Mestersangerne fra Nürnberg Nibelungenringen (1854) Rhingullet (1856) Valkyrien (1871) Siegfried (1874) Götterdämmerung (Ragnarok) (1882) Parsifal

Mestersangerne fra Nürnberg (tysk originaltittel Die Meistersinger von Nürnberg), WWV 96, er et musikkdrama, dvs. en opera, i tre akter med libretto og musikk av Richard Wagner. Dirigenten Hans von Bülow ledet urfremføringen 21. juni 1868 i Nasjonalteateret i München, i de samme lokalene som i dag huser den bayerske statsoperaen.

Vanlig spilletid er rundt fire og en halv time, en av de lengste spilltidene for operaer som jevnlig fremføres.

Handlingen utspiller seg i Nürnberg på midten av 1500-tallet. På denne tiden var Nürnberg en fri riksstat og et av renessansens kultursentra i Nord-Europa. Historien dreier seg om skomakeren og dikteren Hans Sachs (1494–1576) og byens mestersangerlaug, en forening av amatørdiktere og musikere som primært besto av mestere innen ulike håndverk. Mestersangerne utviklet et intrikat system av regler for komposisjon og fremføring av sanger og verket kan sees på som en parodi på denne pedantiske og håndverksmessig inspirerte tilnærmingen til musikkutøvelse.

Mestersangerne fra Nürnberg inntar en unik posisjon blant Wagners verk. Ved siden av den tidlige og umodne Das Liebesverbot er verket Wagners eneste komedie. Et for Wagner uvanlig trekk er at historien utspiller seg i historisk veldefinert tid og sted, og uten at overnaturlige krefter er i sving i en mytisk eller legendarisk epoke. Verket er den eneste modne Wagner-operaen basert på en helt original historie skrevet av ham selv, likevel inkorporerer den mange av de konvensjonene som Wagner avfeide i sine essayer om operateori: rim, arier, kor, en kvintett og til og med en ballett.

Bakgrunn og komposisjon

Wagners selvbiografi Mein Leben beskrev opprinnelsen til Die Meistersinger. Under et opphold i Marienbad i 1845 leste han Georg Gottfried Gervinus Geschichte der deutschen Dichtung (Historien om tysk poesi) som inneholdt kapitler om mestersang og om Hans Sachs.

«Noen få notiser i Gervinus' historie over tysk litteratur fikk meg til å danne meg et særlig levende bilde av Hans Sachs og Mestersangerne fra Nürnberg. Spesielt ble jeg fascinert av «Markøren» (der Merker) og hans rolle under mestersangernes framføringer. Uten nærmere kjennskap til Sachs og hans samtidige poeter tenkte jeg under en spasertur ut en komisk scene der skomakeren – i egenskap av populær håndverkmessig dikter – med hammeren på lesten gir Markøren en praktisk leksjon ved å tvinge ham til å synge og med det tar hevn for hans brudd på de pedantiske reglene.»

Gervinus' bok nevner også diktet Die Wittenbergisch Nachtigall (Nattergalen fra Wittenberg) av den historiske Hans Sachs. Diktets åpningslinjer, som omhandler Martin Luther og hans protestantiske reformasjon, ble brukt av Wagner i akt 3, scene 5 når publikum hyller Sachs: «Wacht auf, es nahet gen den Tag; ich hör 'singen im grünen Hag ein wonnigliche Nachtigall» («Våkn opp, det gryr av dag; jeg hører en salig nattergal synge i den grønne lunden»).

I tillegg til dette, la Wagner til en scene hentet fra sitt eget liv, der et tilfelle av personforveksling førte til et nesten-opprør: dette skulle være grunnlaget for finalen i andre akt.

«Ut av denne situasjonen utviklet det seg et opprør som gjennom rop og skrik og en uforklarlig vekst i antall deltakere i kampen snart antok en virkelig demonisk karakter. Det så ut for meg som om hele byen ville bryte ut i et opprør... Så plutselig hørte jeg et kraftig dunk, og som om ved magi spredte hele folkemengden seg i alle retninger... En av borgerne hadde felt en av de mest støyende opprørerne... Og det var effekten av dette som hadde spredt alle så plutselig.»

Dette første utkastet til historien ble datert «Marienbad,16. juli 1845». Wagner skrev senere i Eine Mitteilung en meine Freunde (1851) (En kommunikasjon til mine venner) at Die Meistersinger skulle være en komisk opera, som følger en tragisk opera, det vil si Tannhäuser. Akkurat som athenerne hadde fulgt en tragedie med et komisk satyrspill, så ville Wagner følge Tannhäuser med Die Meistersinger: De hadde til felles at begge operaene inneholdt sangkonkurranser.

Ferdigstillelse og premiere

Tribschen i Sveits, hvor Wagner fullførte Die Meistersinger i 1867

Et bilde fra Nürnbergkrøniken (1493) viser Nürnberg i renessansen

Etter å ha fullført scenariet begynte Wagner å skrive librettoen mens han bodde i Paris i 1862, og fulgte dette ved å komponere overturen. Overturen ble offentlig framført i Leipzig den 2. november 1862 og dirigert av komponisten selv. komposisjonen av første akt ble startet våren 1863 i den wienske forstaden Penzing, men operaen i sin helhet var ikke ferdig før i oktober 1867, da Wagner bodde i Tribschen nær Luzern. Disse årene var noen av Wagners vanskeligste: Paris-produksjonen av Tannhäuser i 1861 var en fiasko, Wagner ga opp håpet om å fullføre Nibelungenringen, 1864-produksjonen av Tristan und Isolde i Wien ble avlyst etter 77 generalprøver, og til slutt i 1866 døde Wagners første kone, Minna. Senere skrev Cosima Wagner om denne tiden: «Når fremtidige generasjoner søker forfriskning i dette unike verket, måtte de spare en tanke for tårene som smilene oppsto fra.»

Premieren ble gitt ved Königliches Hof- und National-Theater, München, 21. juni 1868. Produksjonen var sponset av Ludwig II i Bayern og dirigenten var Hans von Bülow. Franz Strauss, faren til komponisten Richard Strauss, spilte valthorn under premieren, til tross for hans ofte uttrykte motvilje mot Wagner, som var til stede på mange av øvelsene. Wagners hyppige forstyrrelser og avvik gjorde at øvelsene ble en svært langtekkelig affære. Etter en 5-timers prøve ledet Franz Strauss en streik av orkesteret og sa at han ikke kunne spille mer. Til tross for disse problemene var premieren en triumf, og operaen ble hyllet som et av Wagners mest suksessrike verk. På slutten av den første forestillingen etterlyste publikum Wagner, som dukket opp foran kongelogen, som han hadde delt med kong Ludwig. Wagner bukket for folkemengden og brøt hoffprotokollen, som fastslo at bare monarken kunne tale til et publikum fra logen.

Roller

Hans Sachs (1494-1576), illustrasjon fra 1854

Roller, stemmeleie, rollebesetning ved premieren

Rolle	Stemmeleie	Rollebesetning, 21. juni 1868 Dirigent: Hans von Bülow
Eva, Pogners datter	sopran	Mathilde Mallinger
David, Sachs' læregutt	tenor	Max Schlosser
Walther von Stolzing, en ung ridder fra Franken	tenor	Franz Nachbaur
Sixtus Beckmesser, notarius, mestersanger	baryton	Gustav Hölzel
Hans Sachs, skomaker, mestersanger	bass-baryton	Franz Betz
Veit Pogner, gullsmed, mestersanger	bass	Kaspar Bausewein
biroller:
Magdalena, Evas amme	sopran	Sophie Dietz
Kunz Vogelgesang, pelsmaker, mestersanger	tenor	Karl Samuel Heinrich
Balthasar Zorn, tinnmaker, mestersanger	tenor	Bartholomäus Weixlstorfer
Augustin Moser, skredder, mestersanger	tenor	Michael Pöppl
Ulrich Eisslinger, kjøpmann, mestersanger	tenor	Eduard Hoppe
Fritz Kothner, baker, mestersanger	baryton	Karl Fischer
Nachtwächter, vekter	bass	Ferdinand Lang
Konrad Nachtigall, blikkenslager, mestersanger	bass	Eduard Sigl
Hermann Ortel, såpekoker, mestersanger	bass	Franz Thoms
Hans Foltz, koppersmed, mestersanger	bass	Ludwig Hayn
Hans Schwarz, strømpevever, mestersanger	bass	Leopold Grasser
Borgere av alle laug og deres koner, svenner, lærlinger, unge kvinner, Nürnbergs folk (kor)

Orkestrering

Meistersinger: tysk frimerkeserie fra 1933 med motiver fra Wagners operaer

Die Meistersinger von Nürnberg er komponert for følgende instrumenter:

• pikkolofløyte, 2 tverrfløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter
• 4 valthorn, 3 trompeter, 3 tromboner, tuba
• pauke, stortromme, cymbaler, triangel, glockenspiel
• harpe
• første- og andrefioliner, bratsjer, celloer, and kontrabasser

Sceneorkester:

• flere trompeter og valthorn, signalhorn, lutt, militærtromme, orgel (akt 1)

Handling

Operaen foregår i Nürnberg på midten av 1500-tallet.

Første akt

Forspillet er et av Wagners mest kjente konsertstykker. Lytt (Herbert von Karajan og Staatskapelle Dresden)

Åpningen av ouverturen i C-dur, introduserer «mestersangernes tema»

Ouverturen, fremført av Skidmore College Orchestra

St. Katharinakatedralen i Nürnberg – i ruiner etter andre verdenskrig – hvor første akt av operaen finner sted.

Foto: Allie Caulfield

Scene 1 foregår inne i Katharinenkirche i Nürnberg, sankthans eller midtsommeraften. Etter forspillet slutter akkurat en gudstjeneste med sangen Da zu dir der Heiland kam (Da frelseren kom til deg), en imponerende pastisj av en luthersk koral, idet Walther von Stolzing, en ung ridder fra Franken, henvender seg til Eva Pogner, som han hadde møtt tidligere, og spør henne om hun er forlovet med noen. Eva og Walther har blitt forelsket ved første øyekast, men hun informerer ham om at faren hennes, gullsmed og mestersanger Veit Pogner, har avtalt å gifte henne bort til vinneren av laugets sangkonkurranse på selveste sankthansaften, som er neste dag. Evas amme Magdalena får David, Hans Sachs' lærling, til å fortelle Walther om mestersangernes kunst. Håpet er at Walther skal kvalifisere seg som mestersanger under laugmøtet, tradisjonelt holdt i kirken etter messen, og dermed kvalifiserere seg til sangkonkurransen til tross for sin fullstendige uvitenhet om mesterlaugets regler og normer.

Scene 2 foregår også i kirken. Mens de andre lærlingene rydder kirken til møtet, advarer David Walther om at det ikke er lett å bli mestersanger; det tar mange år med læring og øvelse. David holder en forvirrende forelesning om mestersangernes regler for å sang og komposisjon (flere av melodiene han beskriver var ekte mestersanger fra perioden). Walther blir forvirret av de kompliserte reglene. Men er fast bestemt på å prøve å vinne en plass i lauget uansett.

Scene 3: De første mestersangerne ankommer kirken, inkludert Evas velstående far Veit Pogner og notarius Sixtus Beckmesser. Beckmesser, en smart teknisk sanger som forventer å vinne konkurransen uten motstand, er bekymret over å se at Walther er gjest hos Pogner og har til hensikt å delta i konkurransen. I mellomtiden introduserer Pogner Walther for de andre mestersangerne når de ankommer. Bakeren Fritz Kothner, som fungerer som formann for dette møtet, leser opp navnene. Pogner, som henvender seg til forsamlingen, kunngjør tilbudet om datterens hånd til vinneren av sangkonkurransen. Når Hans Sachs hevder at Eva burde ha noe å si i saken, er Pogner enig i at Eva kan avvise vinneren av konkurransen, men hun må fortsatt gifte seg med en mestersanger. Et annet forslag fra Sachs om at byfolk, snarere enn mestere, skulle bli bedt om å dømme vinneren av konkurransen, avvises av de andre mestrene. Pogner introduserer formelt Walther som kandidat for opptak i mesterlauget. På spørsmål fra Kothner om bakgrunnen hans, uttaler Walther at læreren hans i poesi var verkene til Walther von der Vogelweide, som han hadde studert i sitt eget private bibliotek i Franken. Lærerne hans i musikk var fuglene og selve naturen. Motvillig er mestrene enige om å godkjenne han, forutsatt at han kan fremføre en mestersang av sin egen komposisjon. Walther velger kjærlighet som tema for sangen sin, og skal derfor bedømmes av Beckmesser alene, laugets «markør» for verdslige saker. Ved signalet om å begynne (Fanget an!), Lanserer Walther i en ny friform-melodi (So rief der Lenz in den Wald), som bryter alle mestringsangernes regler, og sangen hans blir stadig avbrutt når Beckmesser riper kritt på tavlen sin, og ondsinnet noterer det ene regelbruddet etter det andre. Når Beckmesser har dekket hele tavlen med symboler på Walthers feil, avbryter han sangen og argumenterer for at det ikke nytter å fullføre den. Sachs prøver å overbevise mesterne om å la Walther fortsette, men Beckmesser ber sarkastisk Sachs om å slutte å prøve å sette politikk og i stedet for gjøre ferdig hans (Beckmessers) nye sko, som er forfalt. Walther hever stemmen over mesterens argument, og avslutter sangen sin, men mestrene avviser ham, og han løper ut av kirken.

Andre akt

Max Staegemann (1843-1905) som Hans Sachs (ca 1870-75)

Kveld. På gatehjørnet ved Pogners og Sachs hus. Et lindetre (tilia) står utenfor Pogners hus, et syrintre foran Sachs'. (Wagner skildrer begge musikalsk: syrinen for sin duft, med horn under tremolo-fioliner i scene 3; linden for sin skygge, gitt sitt eget motiv og brukt som dekke under den avbrutte flukten i scene 5.) Lærlinger stenger skodder.

Scene 1: David informerer Magdalena om Walthers fiasko. I sin skuffelse drar Magdalena uten å gi David maten hun hadde tatt med til ham. Dette vekker latterliggjøring fra de andre lærlingene, og David er i ferd med å slå på dem når Sachs ankommer og kaster lærlingen sin inn i verkstedet.

Scene 2: Pogner kommer med Eva og de starter en samtale: Eva er nølende med å spørre om resultatet av Walthers prøvelse, og Pogner er i tvil om det var lurt å tilby datterens hånd i ekteskap i sangkonkurransen. Da de kommer inn i huset deres, dukker Magdalena opp og forteller Eva om ryktene om Walthers fiasko. Eva bestemmer seg for å spørre Sachs om saken.

Scene 3: Når skumringen faller, tar Hans Sachs plass foran huset sitt for å jobbe med nye sko til Beckmesser. Han funderer over sangen til Walther, som har gjort et dypt inntrykk på ham "Was duftet doch der Flieder", kjent som Flieder (syrin)-monologen.

Scene 4: Eva nærmer seg Sachs, og de diskuterer morgendagens sangkonkurranse. Eva er lite entusiastisk ovenfor Beckmesser, som ser ut til å være den eneste kvalifiserte deltakeren. Hun antyder at hun ikke ville hatt noe imot at Sachs, en enkemann, skulle vinne konkurransen. Selv om han ble rørt, protesterer Sachs at han ville være for gammel for henne. Etter ytterligere overtalelse, beskriver Sachs Walthers fiasko under laugmøtet. Dette får Eva til å storme sint av gårde, og bekrefter Sachs mistanke om at hun har blitt forelsket i Walther. Eva blir stanset av Magdalena, som informerer henne om at Beckmesser kommer for å synge en serenade til henne. Eva, fast bestemt på å søke etter Walther, ber Magdalena om å kle seg ut som henne (Eva) ved soveromsvinduet.

August Knapp (Hans Sachs) og Ottilie Ottiker (Eva), under en forestilling av Die Meistersinger ved Nationaltheater Mannheim (ca. 1875)

Scene 5: Akkurat når Eva er i ferd med å dra, dukker Walther opp. Han forteller henne at han har blitt avvist av mestersangerne, og de to forbereder seg på å rømme. Imidlertid har Sachs overhørt planene deres. Mens de går forbi, lyser han opp gaten med lykten sin og tvinger dem til å gjemme seg i skyggen av Pogners hus. Walther bestemmer seg for å konfrontere Sachs, men blir avbrutt av Beckmessers ankomst.

Scene 6: Når Eva og Walther trekker seg lenger inn i skyggene, begynner Beckmesser sin serenade. Sachs avbryter ham ved å skyte inn i en høylytt skomakersang og hamrer sålene på de halvferdige skoene. Irritert, ber Beckmesser Sachs om å stoppe, men skomakeren svarer at han må fullføre herdingen av sålene på skoene, hvis forsinkelse Beckmesser offentlig hadde klaget over (i akt 1). Sachs tilbyr et kompromiss: han vil være stille og la Beckmesser synge, men han (Sachs) vil være Beckmessers "markør", og markere hver av Beckmessers musikalske eller poetiske feil ved å slå en av sålene med hammeren. Beckmesser, som har sett noen ved Evas vindu (Magdalena i forkledning), har ikke tid til å krangle. Han prøver å synge serenaden sin, men han gjør så mange feil (melodien setter gjentatte ganger aksenter på feil stavelse av ordene) at Sachs etter gjentatte slag gjør ferdig skoene. David våkner og ser at Beckmesser tilsynelatende forfører Magdalena. Han angriper Beckmesser i sjalusi. Hele nabolaget blir vekket av støyen. De andre lærlingene rykker ut i slåsskamp, og situasjonen utarter seg til et fullstendig opprør. I forvirringen prøver Walther å flykte med Eva, men Sachs skyver Eva inn i hjemmet sitt og drar Walther inn i sitt eget verksted. Stillheten gjenopprettes like brått som det ble brutt. En ensom skikkelse går gjennom gaten - nattevakten, han ringer timen.

Tredje akt; scene 1-4

Forspill, en meditativ orkesterinnledning som benytter musikk fra to sentrale episoder som senere skal høres i akt 3: Sachs monolog i første scene «Wahn! Wahn!» og «Die Wittenbergisch Nachtigall», koralen sunget av byfolket for å hylle Sachs i scene 5. Lytt (Herbert von Karajan og Staatskapelle Dresden)

Hans Sachs i sitt verksted, illustrasjon av Wilhelm von Kaulbach (1876)

Scene 1: Verkstedet til Sachs: ved daggry leser Sachs en stor bok. Tapt i konsentrasjon, svarer han ikke når David kommer tilbake fra å levere Beckmessers sko. Til slutt klarer David å tiltrekke seg mesterens oppmerksomhet, og de diskuterer de kommende festlighetene - det er sankthansaften, Hans Sachs' navnedag. David resiterer versene sine for Sachs, og drar for å forberede seg til festivalen. Igjen alene grubler Sachs over gårsdagens opprør. «Wahn! Wahn! Überall Wahn!» (Galskap! Galskap! Overalt galskap!). Hans forsøk på å forhindre en romantisk flukt hadde endt med sjokkerende vold. Likevel er han fast bestemt på å få vanviddet til å virke i hans favør denne dagen.

Scene 2: Sachs gir Walther en interaktiv leksjon om historien og filosofien rundt musikk og mestersang, og lærer ham å moderere sin sang i henhold til ånden (om ikke den strenge ordlyden) i mesternes regler. Walther demonstrerer sin forståelse ved å komponere to vers av en ny premiesang i en mer akseptabel stil enn hans tidligere innsats fra akt 1. Sachs skriver ned de nye versene mens Walther synger dem. En siste del gjenstår å komponere, men Walther utsetter oppgaven. De to mennene forlater rommet for å kle seg til festivalen.

Scene 3: Beckmesser, fremdeles forslått etter opptøyene kvelden før, kommer inn i verkstedet. Han finner manuskriptet med premiesangen, skrevet med Sachs håndskrift, og viser (feilaktig) at Sachs i hemmelighet planlegger å delta i konkurransen om Evas hånd. Skomakeren kommer inn i rommet igjen og Beckmesser konfronterer ham med versene og spør om han har skrevet dem. Sachs bekrefter at håndskriften er hans, men presiserer ikke at han ikke var forfatteren, men bare tjente som skribent. Imidlertid fortsetter han med å si at han ikke har til hensikt å fri til Eva eller delta i konkurransen, og han presenterer manuskriptet til Beckmesser som en gave. Han lover å aldri gjøre krav på sangen for seg selv, og advarer Beckmesser om at det er en veldig vanskelig sang å tolke og synge. Beckmesser, hvis tillit er gjenopprettet ved muligheten til å bruke vers skrevet av den berømte Hans Sachs, ignorerer advarselen og skynder seg for å forberede seg til sangkonkurransen. Sachs smiler over Beckmessers dårskap, men uttrykker håp om at Beckmesser vil lære å bli bedre i fremtiden.

Scene 4: Eva ankommer verkstedet. Hun leter etter Walther, men later til å ha feil på en sko som Sachs laget for henne. Sachs innser at skoen passer perfekt, men later til å sette i gang med å endre sømmen. Mens han arbeider, forteller han Eva at han nettopp har hørt en vakker sang, som bare mangler en slutt. Eva gråter da Walther kommer inn i rommet, høytidelig kledd for festivalen, og synger den tredje og siste delen av premiesangen. Paret blir overveldet av takknemlighet for Sachs, og Eva ber Sachs tilgi henne for å ha manipulert følelsene hans. Skomakeren børster dette av med spøkefulle klager over hans lodd som skomaker, dikter og enkemann. Endelig innrømmer han imidlertid overfor Eva at han til tross for sine følelser for henne er bestemt på å unngå skjebnen til kong Marke (en referanse til en annen Wagner-opera, Tristan und Isolde, der en gammel mann prøver å gifte seg en mye yngre kvinne), og derved overbringer han sin velsignelse over elskerne. David og Magdalena dukker opp. Sachs kunngjør for gruppen at en ny mestersang er født, som etter mestersangerens regler skal døpes. Ettersom en lærling ikke kan tjene som et vitne for dåpen, fremmer han David til rang som svenn med den tradisjonelle ørefiken (og ved dette promoterer ham også som brudgom og Magdalena som brud). Deretter døper han premiesangen «Morgendrømsangen» (Selige Morgentraumdeut-Weise). Etter å ha feiret sin lykke med en utvidet kvintett, «Selig, wie die Sonne meines Glückes lacht» - som avslutter de første fire scenene i akt 3 - drar gruppen til festivalen.

Tredje akt; scene 5

Premiesangen «Morgenlich leuchtend im rosigen Schein», sunget av Leo Slezak. Edison Records 1910

Denne scenen tar omtrent 45 minutter av de to timene i akt 3, og utgjør nærmest en akt i seg selv. Den er atskilt fra de foregående fire scenene av «Verwandlungsmusik», et transformerende mellomspill.

Scenen foregår på en eng ved Pegnitzelven. Det er sankthans.

Die Meistersinger akt 3, illustrasjon fra 1912

Forskjellige laug deltar og skryter av sine bidrag til Nürnbergs fremgang; Wagner skildrer tre av dem: skomakerne, hvis kor «Sankt Krispin, lobet ihn!» bruker signaturropet «streck! streck! streck!»; skredderne, som synger refrenget «Als Nürnberg belagert war, meck! meck! meck!»; og bakerne, som avskårer skredderne med «Hungersnot! Hungersnot!», og «beck! beck! beck!». Dette fører til «Tanz der Lehrbuben», eller lærlingenes dans. Mestersangerne selv ankommer med pomp og prakt: «mesterens prosesjon». Publikum synger lovord til Hans Sachs, den mest elskede og berømte av mestersangere; her gir Wagner et oppkvikkende kor, «Wach ’auf, es nahet gen den Tag», ved å bruke ord skrevet av den historiske Sachs, og knytter de musikalsk til «Die Wittenbergisch Nachtigall».

Premiekonkurransen begynner. Beckmesser prøver å synge versene han hadde fått fra Sachs. Imidlertid roter han til ordene «Morgen ich leuchte» og klarer ikke å tilpasse dem til en passende melodi, og ender opp med å synge så klønete at publikum ler ham av. Før han stormer vekk i sinne, roper han at sangen ikke engang var hans: Hans Sachs lurte ham til å synge den. Publikum er forvirret. Hvordan kunne den store Hans Sachs ha skrevet en så dårlig sang? Sachs forteller dem at sangen ikke er hans egen, og at den faktisk er en vakker sang som mestrene vil elske når de hører den sunget riktig. For å bevise dette kaller han et vitne: Walther. Folket er så nysgjerrig på sangen (riktig formulert som «Morgenlich leuchtend im rosigen Schein») at de lar Walther synge den, og alle blir dypt rørt til tross for dens nyvinning.

De erklærer Walther som vinner, og mestersangerne vil gjøre ham til medlem av lauget på stedet. Først blir Walther fristet til å avvise tilbudet, men Sachs griper inn igjen og forklarer at kunst, selv av en banebrytende karakter som Walthers, bare kan eksistere innenfor en kulturell tradisjon, hvis tradisjon kunsten opprettholder og forbedrer. Walther er overbevist; han går med på å bli medlem. Pogner plasserer den symbolske mestermedaljen rundt halsen, Eva tar hånden hans, og folket synger igjen lovordene til Hans Sachs, den kjære mestersangeren i Nürnberg.

Tolkninger av karakteren Beckmesser

Mye kritisk oppmerksomhet har vært rettet mot den påståtte antisemittismen i Wagners karakterisering av Beckmesser siden ideen ble fremmet av den marxistiske kritikeren Theodor Adorno. Wagnerforsker Barry Millington har fremmet ideen om at Beckmesser representerer en jødisk stereotypi, hvis ydmykelse av den ariske Walther er en representasjon på scenen av Wagners antisemittisme. Millington argumenterte i 1991 i Nuremberg Trial: Is There Anti-Semitism in Die Meistersinger? (Nürnbergprosessen: fins det antisemittisme i Die Meistersinger?) at vanlige antisemittiske stereotypier som var utbredt i Tyskland på 1800-tallet, var en del av operaens "ideologiske struktur" og at Beckmesser legemliggjorde disse umiskjennelige antisemittiske egenskapene. Millingtons artikkel skapte betydelig debatt blant Wagner-forskere, inkludert Charles Rosen, Hans Rudolph Vaget, Paul Lawrence Rose, og Karl A. Zaenker.

Forskerne Dieter Borchmeyer, Udo Bermbach og Hermann Danuser støtter tesen om at Wagner ikke hadde til hensikt å henvise til jødiske stereotypier ved karakteren Beckmesser, men heller å kritisere (akademisk) pedanteri generelt. De peker på likheter med Malvolio-figuren i Shakespeares komedie Twelfth Night (Helligtrekongersaften).

En relatert oppfatning hevder at Beckmesser ble designet for å parodiere den anerkjente kritikeren Eduard Hanslick, som forgudet musikken til Brahms og hadde liten respekt for Wagner. Det opprinnelige navnet til Beckmesser-karakteren var «Veit Hanslich», og vi vet at Wagner inviterte Hanslick til sin første høytlesing av librettoen, men om karakteren fortsatt hadde «Hanslich»-navnet da Hanslick hørte den, er uklart. Denne andre tolkningen av Beckmesser kan henge sammen med antisemittisme-tolkningen ovenfor, da Wagner angrep Hanslick som «av grasiøst skjult jødisk opprinnelse» i sin reviderte utgave av essayet Das Judenthum in der Musik.

Mottagelse

Vesttysk frimerke fra 1968, utgitt i anledning verkets 100-årsjubileum.

Die Meistersinger ble entusiastisk mottatt ved premieren i 1868, og ble bedømt til å være Wagners mest umiddelbart tiltalende verk. Eduard Hanslick skrev i Die Neue Freie Presse etter premieren: «Blendende scener av farge og prakt, ensembler fulle av liv og karakter utfolder seg foran tilskuerens øyne, og gir han neppe tid til å veie hvor mye og hvor lite av disse effektene er av musikalsk opprinnelse.»

I løpet av et år etter premieren ble operaen spilt over hele Tyskland, i Dresden, Dessau, Karlsruhe, Mannheim, Weimar, Hannover og Wien, samt i Berlin etter i 1870. Den var en av de mest populære og fremtredende tyske operaene under Tysklands samling i 1871, og til tross for operaens overordnede advarsel mot kulturell selvsentrering ble Die Meistersinger et sterkt symbol på patriotisk tysk kunst. Hans Sachs' siste advarsel i avslutningen av akt 3 om behovet for å bevare tysk kunst fra utenlandske trusler var et samlingspunkt for tysk nasjonalisme, spesielt under den den fransk-prøyssiske krigen.

Die Meistersinger ble tidlig fremført også utenfor Tyskland, og spredte seg over hele Europa og over hele verden:

Operaen ble fremført ved gjenåpningen av Bayreuth-festivalen i 1924 etter at den ble nedstengt under første verdenskrig. Publikum reiste seg på beina under den siste talen til Hans sachs, og sang Deutschland über Alles etter at operaen var ferdig.

Operaen ble ofte brukt som en del av nazistenes propaganda. Den 21. mars 1933 ble grunnleggelsen av Det tredje riket feiret med en forestilling av operaen i nærværet av Adolf Hitler. Forspillet til akt 3 spilles over videosnutter av gamle Nürnberg i begynnelsen av Viljens triumf (1935) av Leni Riefenstahl som skildrer nazistenes partikongress i 1934. Under andre verdenskrig var Die Meistersinger den eneste operaen som ble presentert i Bayreuth i 1943–1944.

Assosiasjonen av Die Meistersinger med nazismen førte til en av de mest kontroversielle sceneproduksjonene av verket. Den første Bayreuth-produksjonen av Die Meistersinger etter andre verdenskrig fant sted i 1956, da Wieland Wagner, komponistens barnebarn, forsøkte å distansere verket fra tysk nasjonalisme ved å presentere det i nesten abstrakte termer, ved å fjerne enhver referanse til Nürnberg fra scenen. Produksjonen ble kalt Die Meistersinger ohne Nürnberg (Mestersangerne uten Nürnberg).

Innspillinger (utvalg)

Blant de mange innspillingene av operaen har spesielt de av Georg Solti for Decca Records (1975 og 1997), Herbert von Karajan (1951 og 1970) og Wolfgang Sawallisch (1993) – alle utgitt av EMI – fått gode kritiske anmeldelser. Under en sending av «BBC Radio 3 - CD-Review, Building a Library» den 20. juni 2015 valgte musikkhistoriker Nicholas Baragwanath Rafael Kubelíks innspilling fra 1967 – nylig gjenutgitt av Arts Archives-etiketten – som det beste tilgjengelige valget.

År	Rollebesetning (Sachs, Walther, Beckmesser, David, Eva, Magdalena, Pogner)	Dirigent Orkester	Etikett
1936	Friedrich Schorr, René Maison, Eduard Habich, Hans Clemens, Elisabeth Rethberg, Karin Branzell	Artur Bodanzky Metropolitan Opera Orchestra and Chorus	Music and Arts / Guild Immortal Performances
1944	Paul Schöffler, August Seider, Erich Kunz, Peter Klein, Irmgard Seefried, Else Schürhoff, Herbert Alsen	Karl Böhm Wiener Philharmoniker	Arkadia / Preiser / Cantus
1951	Otto Edelmann, Hans Hopf, Erich Kunz, Gerhard Unger, Elisabeth Schwarzkopf, Ira Malaniuk, Gottlob Frick	Herbert von Karajan Chor und Orchester der Bayreuther Festspiele	EMI
1967	Thomas Stewart, Sándor Kónya, Thomas Hemsley, Gerhard Unger, Gundula Janowitz, Brigitte Fassbaender, Franz Crass	Rafael Kubelík Chor und Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks	Arts Music / Calig / Myto
1968	Norman Bailey, Alberto Remedios, Derek Hammond-Stroud, Gregory Dempsey, Margaret Curphey, Ann Robson	Reginald Goodall Sadler's Wells Orchestra & Chorus	Chandos (sunget på engelsk)
1970	Theo Adam, René Kollo, Geraint Evans, Peter Schreier, Helen Donath, Ruth Hesse, Karl Ridderbusch	Herbert von Karajan Chor der Staatsoper Dresden, Rundfunkchor Leipzig, Staatskapelle Dresden	EMI
1975	Norman Bailey, René Kollo, Bernd Weikl, Adolf Dallapozza, Hannelore Bode, Julia Hamari, Kurt Moll	Sir Georg Solti Wiener Philharmoniker	Decca/London.
1976	Dietrich Fischer-Dieskau, Plácido Domingo, Roland Hermann, Horst Laubenthal, Catarina Ligendza, Christa Ludwig, Peter Lagger	Eugen Jochum Chor und Orchester der Deutschen Oper Berlin	Deutsche Grammophon
1993	Bernd Weikl, Ben Heppner, Siegfried Lorenz, Deon van der Walt, Cheryl Studer, Cornelia Kallisch	Wolfgang Sawallisch Chor und Orchester der Bayerischen Staatsoper	EMI
1997	José van Dam, Ben Heppner, Alan Opie, Herbert Lippert, Karita Mattila, Iris Vermillon	Sir Georg Solti Chicago Symphony Orchestra	Decca/London
2001	James Morris, Ben Heppner, Thomas Allen, Matthew Polenzani, Karita Mattila, Jill Grove, René Pape	James Levine Metropolitan Opera	Deutsche Grammophon

Litteratur

• Dieter Borchmeyer (1982) Das Theater Richard Wagners. Idee ─ Dichtung ─ Wirkung, Stuttgart (Reclam); Engelsk oversettelse: Drama and the World of Richard Wagner, Princeton (Princeton University Press) 2003, ISBN 978-0-691-11497-2.
• Carl Dahlhaus (1972) Wagners Konzeption des musikalischen Dramas, Regensburg (Bosse), 2. Auflage: München/Kassel (dtv/Bärenreiter) 1990.
• Barry Millington (ed.) (1992). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music. Thames and Hudson, London. ISBN 0-02-871359-1
• Nicholas Vaszonyi (ed.) (2002), Wagner's Meistersinger. Performance, History, Representation, Rochester/NY (Univ. of Rochester Press) ISBN 978-158-046168-9.
• John Warrack (1994). Die Meistersinger von Nürnberg. Cambridge Opera Handbooks. Cambridge University Press. ISBN 9780521444446
• Olaf Waage (1931) Studier over Richard Wagners Die Meistersinger von Nürnberg (Studier fra Sprog- og Oldtidsforskning, 158.)
• Richard Wagner: Mein Leben tr. Andrew Gray, My Life, New York, 1992 ISBN 0-306-80481-6

Eksterne lenker

• (en) Die Meistersinger von Nürnberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Partitur hos International Music Score Library Project
• Libretto på tysk og engelsk
• Wagner: Die Meistersinger von Nurnberg hos BBC Radio 3: CD Review: 20. juni 2015, anbefalte innspillinger av operaen (engelsk)
• Ouverturen og forspillet til akt 3 – Herbert von Karajan og Staatskapelle Dresden (1970)