Hopp til innhold

Det tyske keiserrike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Det tyske keiserriket»)
Deutsches Reich
Det tyske keiserrike
Føderalt konstitusjonelt monarki
1871–1918
Flagg Våpen
Schwarz-Weiß-Rot Våpen
Nasjonalsang
Heil dir im Siegerkranz (keiserhyme)
Deutschlandlied (uoffisiell)
Plasseringa til Tyskland
Plasseringa til Tyskland
Kart
Hovedstad Berlin
Språk Tysk
Styreform Konstitusjonelt monarki
Tysk keiser
 - 1871-1888 Vilhelm I
 - 1888 Fredrik III
 - 1888-1918 Vilhelm II
Kansler
 - 1871-1890 (første) Otto von Bismarck
 - 1918 (siste) Friedrich Ebert
Lovgivende forsamling Riksdagen
Riksrådet
Historisk periode Imperialismen
Første verdenskrig
 - Tysklands samling 11. august 1919
 - Forfatningen vedtatt 16. april 1871
 - Første verdenskrig 28. juli 1914
 - Novemberrevolusjonen 3. november 1918
 - Vilhelm II abdiserer 18. november 1918
 - Versaillestraktaten 22. juni 1919
Areal
 - 1910 540 857 km²
Innbyggere
 - 1910 est. 64 925 993 
     Befolkningstetthet 120 /km² 
Valuta Papirmark
Rentenmark
Reichsmark
Forgjenger
Etterfølger
Det nordtyske forbund
Kongeriket Bayern
Kongeriket Württemberg
Storhertugdømmet Baden
Storhertugdømmet Hessen
Den tredje franske republikk
Tysklands historie (1918–1933)
Den andre polske republikk
Den tredje franske republikk
Saargebiet
Fristaden Danzig
Litauen
Den første tsjekkoslovakiske republikk
Danmark
Belgia
I dag en del av Tysklands flagg Tyskland
Belgias flagg Belgia
Danmarks flagg Danmark
Polens flagg Polen
Russlands flagg Russland
Tsjekkias flagg Tsjekkia
Frankrikes flagg Frankrike
Litauens flagg Litauen

Det tyske keiserrike (tysk: Deutsches Kaiserreich, offisielt Deutsches Reich), også kalt Det tyske rike, Det annet rike, eller det keiserlige Tyskland, er en historisk tysk stat. Staten eksisterte fra den tyske samlingen og riksgrunnleggelsen i 1871, og sluttet med Tysklands nederlag i første verdenskrig i 1918, da Keiser Wilhelm II abdiserte. Tyskland var i denne perioden en føderasjon av en rekke kongeriker, storhertugdømmer, hertugdømmer, fyrstedømmer og byrepublikker. Det tyske riket var et konstitusjonelt monarki med kongen av Preussen som keiser og dermed rikets statsoverhode. Tyskland var et av de første landene i Europa som innførte allmenn stemmerett (for menn); det skjedde samtidig med riksgrunnleggelsen i 1871.

Det tyske keiserrikets politiske system

[rediger | rediger kilde]

Det forente Tyskland ble mer demokratisk enn hva Preussen og de fleste andre tyske statene hadde vært før samlingen. Det ble opprettet en riksdag som var en ren fortsettelse av riksdagen fra det nordtyske forbund. Alle menn over 25 år hadde stemmerett ved riksdagsvalget.[1] Samtidig hadde flere delstater, fremfor alt Preussen i behold den udemokratiske treklassestemmeretten.[1] Lovforslag måtte godkjennes av førstekammeret, som fungerte som et overhus. Her var den prøyssiske innflytelsen såpass stor at mange lovforslag kunne blokkeres.

Den viktigste politiske maktpersonen var fortsatt keiseren. Det ble således ikke innført parlamentarisme, men fungerte slik at det var keiseren som utpekte rikskansleren og regjeringen. Disse organene var ansvarlig bare overfor keiseren og ikke overfor parlamentet. Kongen av Preussen ble automatisk også keiser i Tyskland.

De tyske statene beholdt sitt indre selvstyre, men utenrikspolitisk var det den prøyssiskdominerte sentralregjeringen som styrte. Hver stat hadde imidlertid sitt eget parlament og sine egne regjeringer. Formelt hadde også de forskjellige statene separate militære styrker, men i krig ville de bli stilt under en sentral, prøyssisk generalstab.

Befolkningen og kulturen endres i øst

[rediger | rediger kilde]

De østlige områdene i Kongeriket Preussen hadde tidligere stått utenfor det gamle tyske rike og det tyske forbund. Dette gjaldt provinsene Østpreussen, Vestpreussen og Posen-provinsen. Disse områdene, særlig Vestpreussen og Posen-provinsen, hadde en stor polsk minoritet og denne mislikte sterkt å bli innlemmet i Tyskland.[trenger referanse]

Samtidig var disse områdene langt mindre industrialiserte enn områdene i vest i Tyskland. Dessuten fantes det i området få selvstendige bønder; mesteparten av jorden øst i Tyskland var kontrollert av junkerne og lå under deres storgods.

Utviklingen førte til at mange tyskere valgte å flytte vestover i håp om en bedre fremtid. Samtidig var fødselsraten mye høyere i de polske familiene enn i de tyske. Andelen tyskere i områdene minket derfor stadig. Det bekymret mange nasjonalistiske tyskere at disse områdene stadig ble mer polske. Den prøyssiske regjeringen forsøkte å hindre utviklingen ved å kjøpe eiendom av etniske polakker og selge eiendommene billig til etniske tyskere, samt ved å nekte polakker byggetillatelser.

Samtidig førte den tyske kansleren Otto von Bismarck en aggressiv politikk mot katolikker. Denne politikken er kjent som Kulturkampf og dette forsterket motstanden fra de hovedsakelig katolske polakkene. Katolikker øst i landet og med tysk/polsk opprinnelse begynte å se på seg selv som polakker og ikke tyskere.

Utfyllende artikkel: Liste over tidligere tyske kolonier
Tyske kolonier

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Jelena Peter (1. februar 2000). «Das Preußische Dreiklassenwahlrecht». Besøkt 8. november 2015. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]