Hopp til innhold

Chuck Berry

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Chuck Berry
Charles Edward Anderson Berry
Chuck Berry under en konsert i Frankrike i 1987
FødtCharles Edward Anderson Berry
18. okt. 1926[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
St. Louis[5][3]
San Jose[6]
Død18. mars 2017[1][3][4][7]Rediger på Wikidata (90 år)
Saint Charles
BeskjeftigelseGitarist, sanger og låtskriver, sanger, komponist, restauratør, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedSumner High School and auditorium
Sumner High School
EktefelleThemetta Suggs (1948–2017) (avslutningsårsak: personens død)
BarnIngrid Berry
NasjonalitetUSA[8]
Medlem avChuck Berry & His Combo
UtmerkelserGrammy Lifetime Achievement Award (1984)
Rock and Roll Hall of Fame (1986)[9]
Polar Music Prize (2014)
Kennedy Center Honors (2000)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame (1987)[10]
Musikalsk karriere
SjangerRock, blues,[11] rock and roll
InstrumentGitar,[12] Gibson ES-335, Fender Telecaster, Fender Stratocaster, vokal[12]
StemmetypeTenor
Aktive år1953–2017
PlateselskapChess Records, Mercury Records, Atco Records, Dualtone
Nettstedhttp://www.chuckberry.com/, https://app.soundcharts.com/app/artist/chuck-berry/overview
IMDbIMDb
Notable verk
Johnny B. Goode, Maybellene, Roll Over Beethoven, Rock and Roll Music
Andre forhold
Dømt forSkatteunndragelse[13]
Chuck Berry på Commons
Chuck Berry, You can't catch me, 1956.

Charles Edward Anderson Berry (1926–2017)[14] var en amerikansk gitarist, sanger og komponist innen rock and roll-sjangeren.

I 2015 ble han av Rolling Stone rangert som den 4. beste låtskriveren noen gang, bare slått av Bob Dylan, Paul McCartney og John Lennon. Ifølge tidsskriftet var han første singer-songwriter i rocken og den først gitarhelten.[15] Rolling Stone rangerte Berry på syvende plass blant historiens 100 beste gitarister.[16]

Oppvekst og ungdom (1926–47)

[rediger | rediger kilde]

Berry var den fjerde av seks barn. Han vokste opp i strøket «The Ville» nord i St. Louis, et område preget av svart middelklasse. Faren var entreprenør og prest i baptistkirken, moren var lærerinne. Berry begynte tidlig med musikk, og han hadde sin første offentlige opptreden mens han gikk på high school.

Atten år gammel ble han arrestert og dømt for væpnet ran. I selvbiografien fra 1987 forteller han at han og noen kamerater var på biltur, bilen deres brøt sammen, og de benyttet så en ødelagt pistol til å true til seg bilen til en forbikjørende. Berry slapp ut fra ungdomsfengselet på 21-årsdagen i 1947.

Tidlig karriere (1948–55)

[rediger | rediger kilde]

I oktober 1948 giftet Berry seg med Themetta «Toddy» Suggs. Han hadde en rekke jobber i hjembyen, blant annet på bilfabrikker og som vaktmester. Han utdannet seg ved Poro College of Cosmetology, en skole som underviste i takt og tone, kleskode, skjønnhetspleie osv. for svarte.

På kveldstid tjente han ekstra ved å spille gitar i ulike band. Han hadde lenge spilt blues og lånt gitarriff og teknikk fra gitaristen T-Bone Walker. Fra 1953 var han med i Johnnie Johnson Trio. De spilte mye på klubben The Cosmopolitan i East St. Louis i Illinois. De spilte mest blues og ballader, men Berry tok etter hvert til å legge inn temaer fra country (eller hillbilly, som det gjerne het), som var den mest populære sjangeren blant hvite. Sjangerblandingen var populær både blant klubbens faste gjester og blant et stadig økende hvitt publikum. Berry la inn blant annet Muddy Waters og Nat King Cole i repertoaret, og han la vekt på framføringer som kunne holde på et variert publikum.

I mai 1955 var Berry i Chicago. Her traff han Muddy Waters selv, og denne introduserte ham for Leonard Chess i plateselskapet Chess Records. Chess så på bluesmarkedet som synkende, og han fant ut at Berry var en passende artist for å treffe nye publikumsgrupper. De valgte ute «Ida Red», en gammel country-sang. I Berrys versjon – «Maybellene» – (med Johnnie Johnson på piano, Jerome Green på marakas, Jasper Thomas på trommer og Willie Dixon på bass) ble dette en storsuksess, med over en million solgte plater, og nr. 1 på Billboards rhythm-and-blues-liste og nr. 5 på Hot 100.

Berømmelsen vokser (1956–59)

[rediger | rediger kilde]

I juni 1956 nådde Berry-sangen «Roll Over Beethoven» 29.-plass på Billboards topp-100-liste. Høsten 1957 var Berry på rocketurne i USA med andre artister på vei opp, blant annet the Everly Brothers og Buddy Holly. De neste par åra hadde han over et dusin singler inne på lista. Fire av dem nådde topp 10 i hjemlandet: «School Days», «Rock and Roll Music», «Sweet Little Sixteen» og «Johnny B. Goode».

Berry var med i to rockefilmer. Den første var Rock, Rock, Rock! fra 1956. Her sang han «You Can't Catch Me». I 1959 hadde han en talerolle – som seg selv – i Go, Johnny, Go!. Han framførte også sangene «Johnny B. Goode», «Memphis, Tennessee» og «Little Queenie». På Newport Jazz Festival i 1958 deltok Berry med «Sweet Little Sixteen». Opptredenen er med i en film fra festivalen, Jazz on a Summer's Day.

I fengsel igjen (1959–63)

[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1950-årene var Berry en veletablert artist med hitlåter, filmer og aktiv turnevirksomhet. I hjembyen hadde han sin egen nattklubb, Berry's Club Bandstand. I desember 1959 kom han på nytt i politiets søkelys. Han hadde ansatt en 14 år gammel jente han hadde møtt i Mexico, i garderoben på nattklubben. Jenta fikk senere sparken. Da hun ble arrestert for prostitusjon, ble Berry arrestert for å ha brutt føderalloven kalt Mann Act, som sier at det er ulovlig å ta med kvinner over delstatsgrensene i USA i den hensikt å utøve «umoralsk aktivitet» (som prostitusjon). Han ble dømt til fem år i fengsel og 5000 dollar i bot.

Dommen har i ettertid blitt kritisert som urimelig og rasistisk. Med henvisning til denne dommen, droppet dronning Silvia av Sverige Polarprisutdelingen i Stockholm, der Chuck Berry ble hyllet 26. august 2014.

Ny karrieretopp (1963–65)

[rediger | rediger kilde]

Da Berry ble sluppet ut av fengselet i 1963, hadde en rekke britiske band, med The Beatles og The Rolling Stones som de mest kjente, tatt steget inn på USAs rockescene. Flere av bandene lagde coverversjoner av Berrys sanger. Dette gjelder for eksempel «Sweet Little Sixteen» (som «Surfin' USA» av The Beach Boys, opprinnelig kreditert Brian Wilson), «Come On», «Carol», «You Can't Catch Me», «I'm Talking About You» (med Rolling Stones), og «Rock and Roll Music» og «Roll over Beethoven» (med The Beatles).

Dette førte til ny oppmerksomhet omkring Berry, som gjenopptok spillingen og i løpet av de neste par åra hadde seks nye plasseringer på Hot 100. De høyeste plasseringene var «No Particular Place To Go» (nr. 10), «You Never Can Tell» (nr. 14) og «Nadine» (nr. 23).

Bytte av plateselskap (1966–72)

[rediger | rediger kilde]

I 1966 forlot Berry Chess Records og gikk over til Mercury. Han spilte her inn en rekke plater, men ingen av disse ble slagere. Et album inneholdt nyinnspillinger av gamle hits, et annet var dominert av en 18 minutter lang instrumental, «Concerto in B. Goode».

I 1970 vendte Berry tilbake til Chess, og i 1972 førte en nyinnspilling av «My Ding-a-Ling» til hans første og eneste topplassering på hitlistene. En live-innspilling av «Reelin' and Rockin'» fra samme år var den siste av låtene hans som kom inn på topp-40 både i Storbritannia og USA.

Samarbeidet med Chess tok igjen slutt i 1973 (med albumet Bio). Etter dette tok det seks år før det kom en ny studioplate fra Berry.

Tross mangelen på nye hitlåter var Berry fortsatt stor på konsertfronten. I juli 1969 var han blant trekkplastrene på Schaefer Music Festival i Central Park i New York, sammen med The Byrds, Miles Davis, Fleetwood Mac, Led Zeppelin, B.B. King, The Beach Boys, Frank Zappa og Patti LaBelle. Samme år deltok han på Toronto Rock and Roll Revival, sammen med blant annet Jerry Lee Lewis, Bo Diddley, Little Richard og John Lennon, Yoko Ono og the Plastic Ono Band.

På turne som legende (1970-årene)

[rediger | rediger kilde]

I 1970-årene gjennomførte Berry en rekke turneer. Han reiste gjerne alene, bare med sin egen Gibson-gitar, fullt overbevist om at han over alt ville kunne leie inn et lokalt band som allerede kjente musikken hans. Blant dem som dermed tidlig i sin karriere kom til å spille med Chuck Berry, var Bruce Springsteen og Steve Miller.

Springsteen forteller i videoen Hail! Hail! Rock 'n' Roll at Berry ikke ga bandet en spilleliste, men forutsatte at alle fulgte på når han hadde kjørt sin gitar-intro. Han snakket heller ikke med bandet verken før eller etter konserten. (Springsteen var for øvrig atter backingmusiker for Berry, da denne opptrådte på Rock and Roll Hall of Fame i 1995.)

Nytt fengselsopphold, men også opptreden i Det hvite hus (1979)

[rediger | rediger kilde]

I 1979 havnet Berry atter i fengsel, denne gangen på grunn av manglende skatteinnbetaling. Dommen var på fire måneder pluss 1000 timer samfunnstjeneste, som han utførte ved å gi en rekke veldedighetskonserter.

Samme år fikk han imidlertid æren av – på invitasjon fra Jimmy Carter – å opptre i Det hvite hus.

1979 var også året for Berrys siste studioalbum, Rockit på Atco Records.

Etter 1980

[rediger | rediger kilde]
Berry i Brunnsparken i Örebro 2007

Utover 1980-årene fortsatte Berry turnevirksomheten på samme måte, gjerne med 70–100 konserter årlig med ulike lokale band.

Sekstiårsdagen hans i 1986 ble feiret med en større konsert. Keith Richards var musikalsk ansvarlig, og blant annet Eric Clapton, Etta James, Julian Lennon, Robert Cray og Linda Ronstadt opptrådte sammen med Berry. Taylor Hackford har lagd en dokumentarfilm på bakgrunn av konserten, Hail! Hail! Rock 'n' Roll.

Berry var bosatt i Wentzville i Missouri. Der drev han siden slutten av 1980-årene drevet restauranten The Southern Air. En periode var også eiendommen hans, Berry Park, arena for rockekonserter hver sommer.

Berry opptrådte gjerne én gang i måneden på restauranten Blueberry Hill i St. Louis.

I 2008 gjennomførte han en europaturné, blant annet med stopp i Norge, hvor han også hadde vært to ganger tidligere.[trenger referanse]

Diverse rettslige tvister

[rediger | rediger kilde]

I 1990 ble det hevdet at det var installert videokameraer på kvinnetoalettene i to restauranter Berry eide i St. Louis. 59 kvinner anla felles sak. Tvisten ble løst ved at Berry betalte ut erstatninger anslått til noe over 1,2 millioner dollar.

I 2000 anla pianisten Johnnie Johnson sak der han hevdet å ha vært med på å skape mer enn 50 av Berrys sanger, blant annet «No Particular Place to Go», «Sweet Little Sixteen» og «Roll Over Beethoven». Saken ble avvist av domstolen som foreldet.

Innflytelse og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]
Berry på Long Beach Blues Festival 1997

Chuck Berry var en av de store pionerene innen rock 'n roll, og mange senere rock-artister, særlig gitarister, er sterkt påvirket av hans stil og teknikk. John Lennon skal en gang ha sagt: «Hvis du skulle gi rock 'n roll et annet navn, måtte det bli Chuck Berry.»[17] Lennon lånte en linje fra Berrys «You Can't Catch Me» til sin egen «Come Together». For dette ble han saksøkt av musikkforleggeren Morris Levy. Berry og Lennon ble etter hvert gode venner, og de opptrådte sammen flere ganger.[trenger referanse] Bob Dylan ble inspirert av Berrys melodier i blant annet «Subterranean Homesick Blues» og «Too Much Monkey Business», også Mick Jagger og Keith Richards hentet ideer fra Berry.[15] Rolling Stones og The Beatles bygget sin tidlige karriere på Berry skriver the Independent.[18]

If you gave rock & roll another name, you might call it Chuck Berry.

John Lennon[19]

Berry ble tildelt Grammy Lifetime Achievement Award i 1984, og i 1985 ble han valgt inn i Blues Hall of Fame.[20]

I 2003 rangerte Rolling Stone ham som nummer seks på en liste over tidenes største gitarister. [21] Tidsskriftet har også plassert samlealbumet The Great Twenty-Eight på 21.-plass når det gjelder tidenes album [22] , og i 2004 fikk seks av sangene til Berry plass på deres liste over tidenes 500 største sanger: «Johnny B. Goode» (nr. 7), «Maybellene» (nr. 18), «Roll Over Beethoven» (nr. 97), «Rock and Roll Music» (nr. 128), «Sweet Little Sixteen» (nr. 272) og «Brown Eyed Handsome Man» (nr. 374). [23]

Samme år listet bladet ham som nr. 5 blant tidenes artister [24] , og i 2008 ble «Johnny B. Goode» satt på topp på en liste over tidenes gitarlåter .[25]

Chuck Berry var en av de første som fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame, da denne åpnet i 1986. Samme år ble han innvotert i det nystartede Rock and Roll Hall of Fame. Tre av sangene hans er på Æresgalleriets liste over 500 sanger som formet rocken («Johnny B. Goode», «Maybellene» og «Rock and Roll Music»).

I 2012 ble han tildelt PEN New England, Song Lyrics of Literary Excellence Award (sammen med Leonard Cohen). Juryen besto av blant annet Bono, Rosanne Cash, Elvis Costello og Salman Rushdie.[26]

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

[rediger | rediger kilde]
  • Rock, Rock, Rock (med The Moonglows og The Flamingos) (1956)
  • After School Session (1958)
  • One Dozen Berrys (1958)
  • Chuck Berry Is on Top (1959)
  • Rockin' at the Hops (1960)
  • New Juke-Box Hits (1961)
  • Chuck Berry Twist (1962)
  • Two Great Guitars (med Bo Diddley) (1964)
  • St. Louis to Liverpool (1964)
  • Chuck Berry in London (1965)
  • Fresh Berry's (1966)
  • From St. Louie to Frisco (1968)
  • Back Home (1970)
  • San Francisco Dues (1971)
  • The London Chuck Berry Sessions (1972)
  • Bio (1973)
  • Sweet Little Rock and Roller (1973)
  • Wild Berrys (1974)
  • Flashback (1974)
  • Chuck and His Friends (1974)
  • Chuck Berry (1975)
  • Rock It (1979)
  • Alive and Rockin' (1981)
  • "Retro Rock" – Chuck Berry – Broadcast Week (1982)
  • Chuck Berry (1982)

Konsertalbum

[rediger | rediger kilde]
  • Chuck Berry on Stage (1963)
  • Chuck Berry in Memphis (1967)
  • Live at the Fillmore Auditorium (1967) (gitt ut på nytt med bonussanger i 1994)
  • Concerto in B. Goode (1969)
  • Chuck Berry Live in Concert (1978)
  • Chuck Berry Live (1981)
  • Toronto Rock 'N' Roll Revival 1969 Vol. II (1982)
  • Toronto Rock 'N' Roll Revival 1969 Vol. III (1982)
  • Hail! Hail! Rock 'N' Roll (1987)
  • Live! (2000)
  • Live on Stage (2000)
  • Chuck Berry – In Concert (2002)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Chuck-Berry, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c www.lemonde.fr[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000021983, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Biographical Dictionary of Afro-American and African Musicians[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID berrycharle[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ LIBRIS, Libris-URI rp355v691w38gg1, utgitt 21. mars 2017, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID chuck-berry[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ walkoffame.com[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  12. ^ a b Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 464, Wikidata Q99181182 
  13. ^ «Celebrity Estates: Chuck Berry, Tax Evasion and the Power of Advisory Teams». Besøkt 20. oktober 2021. 
  14. ^ 2017|Gray, Michael (19. mars 2017). «Chuck Berry obituary: 'A perfect fit of street-talk to music'». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 19. mars 2017. 
  15. ^ a b «100 Greatest Songwriters of All Time». Rolling Stone. Besøkt 25. mars 2017. 
  16. ^ Stone, Rolling; Stone, Rolling (18. desember 2015). «100 Greatest Guitarists». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 10. februar 2021. 
  17. ^ John Lennon-sitater på Bariny Quote (besøkt 3. august 2009)
  18. ^ «Chuck Berry remembered: 'There is not a rock musician alive who has failed to fall under his spell'». The Independent (på engelsk). 18. mars 2017. Besøkt 25. mars 2017. 
  19. ^ http://www.rollingstone.com/music/lists/100-greatest-songwriters#chuck-berry
  20. ^ Innvalgte i Blues Hall of Fame 1985 Arkivert 17. juli 2012 hos Wayback Machine. (besøkt 27. august 2012)
  21. ^ The 100 Greatest Guitarists of All Time Arkivert 7. mars 2010 hos Wayback Machine. (Rolling Stone 18. september 2003, besøkt 3. august 2009)
  22. ^ The RS 500 Greatest Albums of All Time Arkivert 22. juni 2013 hos Wayback Machine. (Rolling Stone 18. november 2003, besøkt 3. august 2009)
  23. ^ The RS 500 Greatest Songs of All Time Arkivert 22. juni 2008 hos Wayback Machine. (Rolling Stone 9. desember 2004, besøkt 3. august 2009)
  24. ^ The Immortals: The First Fifty Arkivert 10. august 2007 hos Wayback Machine. (Rolling Stone 24. mars 2004, besøkt 3. august 2009)
  25. ^ The 100 Greatest Guitar Songs of All Time Arkivert 27. april 2009 hos Wayback Machine. (Rolling Stone 12. juni 2008, besøkt 3. august 2009)
  26. ^ «Chuck Berry, Leonard Cohen Get First PEN Songwriting Awards». Rolling Stone. 27. februar 2012. Besøkt 26. november 2016. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Chuck_Berry&oldid=24551188»