Bredbånd
 | Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted. |
Bredbånd er betegnelsen på medier, tjenesteplattformer eller teknologier for høyhastighets dataoverføring mellom to eller flere maskiner eller brukere. Bredbånd er både brukt om selve overføringsmediene (for eksempel fiber, kabel, kobber), tjenesteplattformene (for eksempel fast eller mobilt bredbånd) og teknologiene (f.eks DSL, UMTS) som overfører data. Bredbånd kan betegne både fast, trådløs og mobil høyhastighets dataoverføring. Også kabel-TV-nett brukes som bredbåndsmedium.
I St.meld. nr. 49 (2002–2003) defineres bredbånd slik: Bredbånd er toveis kommunikasjonsnett som kan overføre ulike former for data som tekst, lyd, og levende bilder og som må kunne bære nye tjenester og tillate at mange bruker nettet samtidig.[1]
Ifølge HØYKOM er bredbånd eller høyhastighet definert som hastigheter fra 1–2 Mbit/s og oppover, og i dag tilsvarer dette for fastnett normalt ADSL (bredbånd over telefonkabel) eller høyere overføringskapasitet. Begrepet og grensen for «bredbånd» beveger seg etter som forbrukerne venner seg til høyere kapasitet. I 2008 vil hevdet enkelte leverandører at «ekte» bredbånd måtte overstige 6 eller 10 Mbit/s for å fortjene betegnelsen. I 2017 hadde rundt 8 av 10 av norske husstander tilgang til en bredbåndstjeneste på minst 100 Mbit/s.[2] Gjennomsnittsfarten ligger på 47,0 Mbit/s, og mange har vesentlige høyere hastigheter enn dette. Forvaltningsorganet som regulerer telekommunikasjon i USA (FCC) har bestemt at grenseverdien for å bli kalt bredbånd er 25 Mbit/s for nedlasting og 3 Mbit/s for opplasting.[3]
Bredbåndsteknologier
[rediger | rediger kilde]Bredbåndsteknologiene som støtter de tre hovedformene av bredbåndsplattformer omfatter blant annet:
Fast bredbånd
- DSL (ADSL, VDSL) (kobbernett/analog telefonlinje)
- Kabel-TV (digitalisert Kabel-TV nett / HFC-nett)
- Mørk fiber (enkeltfiber eller fiberpar i fiberkabler som ikke er tilkoblet transmisjonsutstyr)
- Fiberoptikk (fibernett)
Trådløst bredbånd
- Trådløst lokalt datanett (WLAN)
- WiMax
Mobilt bredbånd
- 5G
- 4G
- Universal Mobile Telecommunications System (UMTS) (3G)
- High Speed Packet Access (HSPA)
- 2G
Bruk av bredbånd i Norge
[rediger | rediger kilde]Bredbånd ble kommersielt tilgjengelig i privatmarkedet i Norge rundt 2000. Ti år senere, i 2010, hadde mer enn 70 % av norske husstander et abonnement på fast eller trådløst bredbånd.[4] Den samme undersøkelsen fra Post- og teletilsynet viste at det i tillegg fantes nesten 500 000 mobile bredbåndsabonnement. Statistisk sentralbyrå gjennomfører også jevnlige internettmålinger.
Bredbåndsdekning i Norge
[rediger | rediger kilde]En undersøkelse gjennomført av Nexia DA i juni 2010 viste at rundt 99,7 % av norske husstander har tilbud om grunnleggende bredbånd definert som 640 kbit/s nedstrøms hastighet.[5] Rundt 93 % har tilbud om fast (trådbundet) bredbånd, mens 99 % har tilbud om radiobasert bredbånd med bruk av utendørs antenne. En mindre andel, rundt 75 % har tilbud om 8 Mbit/s hastighet, og rundt 55 % har tilbud om 25 Mbit/s hastighet eller mer.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ regjeringen.no St.meld. nr. 49 (2002–2003)
- ^ 1 million nordmenn har ikke tilbud om høykapasitetsbredbånd.
- ^ Action by the Commission January 29, 2015, by Report and Notice of Inquiry (FCC 15-10)
- ^ Det norske telemarkedet 1. halvår 2010 Arkivert 6. november 2011 hos Wayback Machine.
- ^ regjeringen.no Dekningsundersøkelsen 2010