Hopp til innhold

Averroës

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Averroës
Fødtأبو الوليد محمد بن أحمد بن محمد بن رشد
14. apr. 1126[1]Rediger på Wikidata
Córdoba (Almoravidene)[2][1]
Død10. des. 1198[1]Rediger på Wikidata (72 år)
Marrakech (Almohadene)[3][1]
BeskjeftigelseFilosof, lege, astronom, dommer, lærer, skribent Rediger på Wikidata

Averroës (Utsnitt av et maleri av Andrea Bonaiuto; 14. århundre)

Averroës (arabiskابوالوليد محمد بن احمد بن محمد بن رشد, Abū l-Walīd Muhammad ibn Ahmad ibn Muhammad ibn Rushd; også Averroes eller Averrhoës eller ganske enkelt Ibn Rushd; 1126–1198) var en spansk-marokkansk filosof, sharia-dommer, lege og mystiker.

Colliget

Han var en sterk kritiker av muslimske filosofer som avviste Aristoteles og Platon, men fikk lite gjennomslag i sin egen kultur. Hans filosofiske kommentarerverker vant imidlertid ry i kristne Europa. Gresk filosofi hadde hele veien vært av de store lysene, men ofte gjennom ufullstendige oversettelser. Med sine kommentarverk bidro Ibn Rushd til at Aristoteles ble en ledestjerne i Europa på 11- og 1200-tallet.

Gjennom oversettelsene av verkene til Averroës og Avicenna i første del 1300-tallet, kom mye av antikkens skrifter og tankegods inn som en impuls i middelalderens latinske Europa. Averroës skrev en medisinsk encyklopedi og utlegninger av nesten alle verkene til Aristoteles.

Interessen for hans tekster stimulerte til latinske oversettelser av Aristoteles både fra arabisk og ifra originalspråket, gresk. I den kristelige skolastikken, for eksempel i “Summa Theologica” av Thomas Aquinas, ble han bare kalt for «kommentatoren» på samme måte som Aristoteles ble kalt «filosofen».

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Averroës / Ibn Rusjd ble født i 1126 i en juristfamilie. Han studerte rett, medisin og filosofi og derutover en meget godt orientert person.

Han studerte fiqh hos Maliki-juristen Abu Muhammad ibn Rizq og hadith-vitenskap med Ibn Bashkuwal. Av sin far fikk han innføring i Imam Maliks hadith-samling al-Muwatta, et viktig sunnisk verk som han angivelig lærte seg utenat.[4][5]

Fra den latinske oversettelse av Averroës' Aristoteleskommentar

I 1168 eller 1169[6] skal han av Ibn Tufail ha blitt presentert for fyrsten Abu Yaqub Yusuf I, som skal ha utspurt ham om hva han mente om himmelens evighet. Averroës var imidlertid engstelig og hevdet at han ikke beskjeftiget seg med filosofi. Dermed begynte fyrsten en samtale med Ibn Tufail og viste under den et inngående kjennskap med islamsk filosofi og dens store spørsmålsstillinger. Averroës begynte etterhvert å blande seg inn i samtalen. Det endte med at han fikk i oppdrag å nyordne og kommentere alle Aristoteles' verker, for å gi islam «vitenskapen rent og fullstendig».

Han førte et mangslungent liv. Slik var han i 1169 dommer i Córdoba og Sevilla, og i 1182 ble han livlege for Abu Yaqub, som var blitt kalif. Men denne stillingen innehadde han bare i en kortere periode; så vendte han tilbake til hjembyen.

Det fremhersket på denne tiden politisk ugunstige vinder; det rammet alle spansk-arabiske filosofer, og det var intet unntak for Averroës. De islamske herskere var ikke interessert i dem; det var bare teologene som gjaldt.

Averroës' oppfordinger til folket om å gjøre mer bruk av fornuften i sin sannhetssøken, førte til at han kom i konflikt med den islamske ortodoksis tilnærning. Under kalif Yaʿqūb al-Mansūr (1184–1199), som var Abu Yaqubs etterfølger, var Averroës til å begynne med godt ansett, men i 1195 falt han i unåde. Kalif, som da var opptatt av et felttog på Den iberiske halvøy, mente at det var de islamske ortodokse krefter han måtte støtte seg til. Derfor ble Averroës forvist til Lucena, en småby sør for Córdoba. Hans verker ble forbudte, og det ble gitt bud om at de skulle brennes.

Etter to eller tre år hentet kalifen ham til sitt hoff i Marrakesh, og reverserte alle sine tiltak mot ham.

Averroës' filosofi

[rediger | rediger kilde]

Averroës hadde en i grunnen rasjonalistisk holdning til filosofien. Han kritiserte Avicennas skille mellom essens og ekssistens, og utviklet en lære om to slag av tilgang til sannheten.

  • Religionen fremstiller sannheten på det vis som lettest gjør den tilgjengelig for folket, ved hjelp av bilder, symboler, allegoriske fortellinger tilpasset folkets forestillningsmåter.
  • Filosofien på sin side fremstiller sannheten bokstavlig med det begrepslige språks hjelp.

Averroës besatte en bred og dyp kjennskap innen sin tids vitenskaper. Han forfattet mange skrifter, blant annet i polemikk mot Ghazali, om forholdet mellom religion og filosofi, og gikk inn for et elitistisk syn der han mente at filosofi var en beskjefigelse for eliten, mens folket nøyde seg med den bokstavelige betydningen av begrep. Han mente derfor at Koranen ikke alltid skulle tolkes bokstavelig; når fornuften fornekter påstander i Koranen, skulle Koranen tolkes billedlig. Han fikk imidlertid ikke noen varig innflytelse på muslimsk tenkning.

I den europeiske idéhistorie er han mest kjent for sin omfattende Aristoteleskommentar. Averroës utledet Aristoteles' filosofi fra nyplatonismen. Kommentarene ble oversatt til hebraisk og latin, og fikk stor betydning for Aristotelesutlegningen, særskilt i det latinske vesterlandet. Den katolske teolog og filosof Thomas Aquinas, som Averröes hadde stor innflytelse på, kalte ham for Kommentatoren, og Aristoteles rett og slett Filosofen

Betydningsfull ble også hans teori om intellektet, Nous, som felles for hele menneskeslekten (og altså ikke individuelt) likesom hans oppfattning om dettes udødelighet. Han omfavnet et panteistisk verdensbilde der den menneskelige sjel er en tilfeldig aktivitet av verdensånden.

Tekstutgaver og oversettelser

[rediger | rediger kilde]
Arabisk (til dels med oversettelser)
  • Maroun Aouad (utg.): Averroès (ibn Rušd): Commentaire moyen à la Rhétorique d'Aristote. 3 Bände, Vrin, Paris 2002, ISBN 2-7116-1610-X (kritisk utgave med fransk oversettelse og kommentar)
  • Charles E. Butterworth (overs.): Averroes’ Three Short Commentaries on Aristotle’s „Topics“, „Rhetoric“, and „Poetics“. State University of New York Press, Albany 1977, ISBN 0-87395-208-1 (kritisk utgave med engelsk oversettelse)
  • Heidrun Eichner (utg.): Averroes: Mittlerer Kommentar zu Aristoteles' De generatione et corruptione. Schöningh, Paderborn 2005, ISBN 3-506-72899-7 (kritisk utgave med tysk kommentar)
  • Alfred L. Ivry (utg.): Averroës: Middle Commentary on Aristotle's De anima. Brigham Young University Press, Provo (Utah) 2002, ISBN 0-8425-2473-8 (kritisk utgave med engelsk oversettelse)
  • Colette Sirat, Marc Geoffroy: L'original arabe du grand commentaire d'Averroès au De anima d'Aristote. Prémices de l'édition. Vrin, Paris 2005, ISBN 2-7116-1749-1 (med fransk oversettelse)
  • David Wirmer (utg.): Averroes: Über den Intellekt. Auszüge aus seinen drei Kommentaren zu Aristoteles' De anima. Arabisch, Lateinisch, Deutsch. Herder, Freiburg 2008, ISBN 978-3-451-28699-5
  • Rüdiger Arnzen (utg.): Averroes on Aristotle’s Metaphysics. An Annotated Translation of the So-called Epitome. de Gruyter, Berlin 2010 (Scientia Graeco-Arabica, 5), online.
Tysk
  • Patric O. Schaerer (overs.): Averroes: Die entscheidende Abhandlung. Die Untersuchung über die Methoden der Beweise. Reclam, Stuttgart 2010, ISBN 978-3-15-018618-3.
  • Helmut Gätje: Die ‚Parva Naturalia‘ des Aristoteles in der Bearbeitung des Averroës. Untersuchungen zur arabischen Philosophie. Dissertation, Tübingen 1955.
  • Helmut Gätje: Die Epitome der ‚Parva Naturalia‘ des Averroës. Harrassowitz Verlag, Wiesbaden 1961.
  • Frank Griffel (overs.): Muḥammad ibn Aḥmad ibn Rushd: Maßgebliche Abhandlung Faṣl al-Maqāl. Verlag der Weltreligionen, Berlin 2010, ISBN 978-3-458-70026-5
  • Max Horten (overs.): Die Metaphysik des Averroes (1198 †) nach dem Arabischen übersetzt und erläutert. Minerva, Frankfurt a. M. 1960 (Nachdruck der Ausgabe von 1912)
  • Max Horten (overs.): Die Hauptlehren des Averroes nach seiner Schrift: Die Widerlegung des Gazali. Marcus und Webers Verlag, Bonn 1913
  • Marcus Joseph Müller (overs.): Philosophie und Theologie von Averroes. VCH, Weinheim 1991, ISBN 3-527-17625-X (Nachdruck der Ausgabe München 1875; enthält: al-Kashf'an Manabij al-Adilla fi'Aqa'id al-Milla; Fasl al-Maqal; al-Daminah) Faksimiles bei archive.org
  • Simon van den Bergh (overs.): Die Epitome der Metaphysik des Averroes, übersetzt und mit einer Einleitung und Erläuterungen versehen. Brill, Leiden 1970 (Nachdruck der Ausgabe von 1924)
Engelsk
  • Charles E. Butterworth (overs.): Averroes’ Middle Commentary on Aristotle’s Poetics. Princeton University Press, Princeton 1986, ISBN 0-691-07302-3
  • Charles E. Butterworth (overs.): Averroes’ Middle Commentaries on Aristotle’s Categories and De Interpretatione. Princeton University Press, Princeton 1983, ISBN 0-691-07276-0
  • Helen Tunik Goldstein (overs.): Averroes' Questions in Physics. Kluwer Academic Publishers, Dordrecht 1991, ISBN 0-7923-0997-9
  • Simon van den Bergh (overs.): Averroes’ Tahafut al-tahafut (The Incoherence of the Incoherence). Cambridge University Press, Cambridge 1987, ISBN 0-906094-04-6 (Nachdruck der Ausgabe 1954; zwei Bände in einem)
Fransk
  • Laurence Bauloye (overs.): Averroès: Grand commentaire (Tafsīr) de la Métaphysique. Livre Bêta. Vrin, Paris 2002, ISBN 2-7116-1548-0
  • Ali Benmakhlouf, Stéphane Diebler: Averroès: Commentaire moyen sur le De interpretatione. Vrin, Paris 2000, ISBN 2-7116-1441-7
  • Aubert Martin (overs.): Averroès: Grand commentaire de la Métaphysique d'Aristote. Livre Lam-Lambda. Les Belles Lettres, Paris 1984, ISBN 2-251-66234-0
Latinsk (middelalersk, humanistisk)
  • Averrois Cordubensis colliget libri VII, i: Die medizinischen Kompendien des Averroes und Avicenna (= Aristoteles: Opera Bd. 10), Minerva, Frankfurt am Main 1962 (Nachdruck der Ausgabe Venedig 1562) [humanistisk oversettelse]
  • Bernhard Bürke (utg.): Das neunte Buch (Θ) des lateinischen großen Metaphysik-Kommentars von Averroes. Francke, Bern 1969
  • Francis James Carmody, Rüdiger Arnzen, Gerhard Endress (utg.): Averrois Cordubensis commentarium magnum super libro De celo et mundo Aristotelis. 2 Bände, Peeters, Leuven 2003, ISBN 90-429-1087-9 und ISBN 90-429-1384-3, online
  • Gion Darms (utg.): Averroes: In Aristotelis librum II (α) metaphysicorum commentarius. Die lateinische Übersetzung des Mittelalters auf handschriftlicher Grundlage mit Einleitung und problemgeschichtlicher Studie. Paulusverlag, Freiburg (Üechtland) 1966
  • Francis H. Fobes (utg.): Averrois Cordubensis commentarium medium in Aristotelis de generatione et corruptione libros. Mediaeval Academy of America, Cambridge (Mass.) 1956 (Online).
  • Marc Geoffroy, Carlos Steel (utg.): Averroès: La béatitude de l’âme. Vrin, Paris 2001, ISBN 2-7116-1519-7 [uekte verk, feilaktig tilskrevet Averroes; inneholder Averroes-lære men stammer fra en jødisk filosof]
  • Roland Hissette (utg.): Commentum medium super libro peri hermeneias Aristotelis. Translatio Wilhelmo de Luna attributa. Peeters, Leuven 1996, ISBN 90-6831-859-4
  • Ruggero Ponzalli (utg.): Averrois in librum V (Δ) metaphysicorum Aristotelis commentarius. Francke, Bern 1971
  • Horst Schmieja (utg.): Commentarium magnum in Aristotelis physicorum librum septimum (Vindobonensis, lat. 2334). Schöningh, Paderborn 2007, ISBN 978-3-506-76316-7
  • Emily L. Shields, Harry Blumberg (utg.): Averrois Cordubensis compendia librorum Aristotelis qui parva naturalia vocantur. Mediaeval Academy of America, Cambridge (Mass.), versio Hebraica 1949 (Online); versio Arabica 1972 (Online)
  • Frederick Stuart Crawford (utg.): Averrois Cordubensis commentarium magnum in Aristotelis de anima libros. Mediaeval Academy of America, Cambridge (Mass.) 1953 (Online).
  • Beatrice H. Zedler (utg.): Averroes’ Destructio Destructionum Philosophiae Algazelis in the Latin Version of Calo Calonymos. Marquette University Press, Milwaukee 1961
Flerspråklig digital edisjon
  • Digital Averroes Research Environment

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Nouveau Dictionnaire des auteurs de tous les temps et de tous les pays, side(r) 188, bind 1[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Dutton 1994, s. 190.
  5. ^ Iskandar 2008, s. 1116.
  6. ^ Barry S. Kogan (1985). Averroes and the Metaphysics of Causation. St Univ of New York. s. 10. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]