An Lushan-opprøret

An Lushan-opprøret, også kalt An Shi-opprøret (forenklet kinesisk: 安史之乱, tradisjonell kinesisk: 安史之亂, pinyin: Ān Shǐ Zhī Luàn) fant sted i Kina under Tang-dynastiet, fra 16. desember 755 til 17. februar 763. Det er også kjent som Tianbao-opprøret (天寶之亂) ettersom An Lushan startet det i det fjortende år av Tiabao-æraen. Det er blitt anslått at opprøret førte til 36 millioner menneskers død på grunn av direkte kamphandlinger, massakre og sult utløst av urolighetene.

Bakgrunn

An Lushan var general av ikkekinesisk etnisk bakgrunn; han hadde turkisk-sodgianske forfedre. Han ble utnevnt av keiser Xuanzong til kommandant 節度使 for tre garnisoner i nord: Pinglu, Fanyang og Hedong. Det innebar i praksis at han hadde overkommandoen over alle områder nord for Den gule flod. Med så stor makt over vide områder om kommando over omtrent 164 000 mann begynte An Lushan å planlegge opprør. Det var ingen sterke troppestyrker som beskyttet det keiserlige palass, og etter en rekke naturkatastrofer var folket provosert av og misfornøyd med det ekstravagante Tang-hoffet. For å unngå mistanke innyndet han seg hos keiseren på alle måter han kunne, og gikk til og med så langt som å kalle seg adoptivsønn av keiserens favorittkonkubine Yang Guifei. Slik skjermet han seg fra kritikk, og selv da hovedministeren Yang Guozhong krevde hans avsettelse gikk han fri. (Denne versjonen av hendelsesforløpet anfektes av noen historikere.)

Forløp

Den 16. desember 755 begynte opprøret. An Lushans påskudd var at han ville straffe sin plageånd, Yang Guozhong. Hæren hans hastet ned fra Fanyang (nær Beijing i dagens Hebei), marsjerte langs Keiserkanalen, og erobret innen et år byen Luoyang. Der utropte An Lushan seg til keiser av et nytt dynasti som han kalte Det store Yan-dynastiet (大燕皇帝). Men han klarte ikke å trenge frem til den viktigste keiserlige hovedstaden, Chang'an, på grunn av keiserlojale styrker som bevoktet fjellpassene på veien dit.

Men Yang Guozhong foretok så en alvorlig militær feilvurdering og beordret forsvarstroppene ned fra sine uangripelige stillinger for å konfrontere Ans hær i åpent lende. De ble knust, og dermed lå veien åpen til Chang'an. Xuanzong flyktet til Sichuan med hele sitt hus. På veien, på vertshuset Mawei i Shaanxi, krevde Xuanzongs livgarde den inderlig hatede Yang Guozhongs og hans kusines madame Yangs død. Mytteriet truet, og keiseren så seg nødt til å gå med på det, og beordret Yang Guozhongs henrettelse og madame Yangs selvmord. Imens hadde kronprins Li Heng flyktet i motsatt retning, mot Lingzhou (nå Lingwu i Ningxia Hui). Etter at han nådde Sichuan abdiserte Xuanzong til fordel for kronprinsen.

Denne (tredje eller fjerde) sønn av Xuanzong, nå kalt Suzong, ble så erklært keiser, selv om en annen gruppe konfucianske mandariner forsøkte å utrope en annen av prinsene i Jinling (i dag Nanjing). En av Suzongs første tiltak som keiser var å beordre generalene Guo Ziyi og Li Guangbi som ansvarshavende for kampen mot opprørerne. Etter mye om og men bestemte de seg for å gjøre bruk av leiesoldater fra en utbrytergruppe av den tyrkiske tujuestammen, nemlig huihestammen (forfedrene til dagens uighurer). Med deres hjelp gjenerobret de keiserlige styrke både Chang'an og Luoyang, men de lot de flyktende opprørerne slippe unna.

De keiserlige styrkene ble hjulpet av indre splid i opprørernes dynasti. An Lushan ble drept av sin egen sønn, An Qingxu. Sønnen ble i sin tur drept av en underordnet, general Shi Siming. Shi kunne kort tid etter gjenerobre Luoyang. Men så ble Shi Siming også drept, av sin sønn, Shi Chaoyi. Det var da klart at det nye dynastiet ikke var liv laget, og dets troppestyrker begynte gradvis å desertere til Tang-hæren. Etter å ha gjenerobret Luoyang nok en gang begikk Shi Chaoyi selvmord (i 763), og dermed var det åtte år lange opprøret over.

Opprøret spente over tre keiseres regjeringstider; det begynte under keiser Xuanzong og var over under keiser Daizong. Det er blitt anslått at opprøret førte til 36 millioner menneskers død på grunn av direkte kamphandlinger, massakre og sult utløst av urolighetene. Hvis dette er riktig, må man helt frem til annen verdenskrig for å finne en blodigere krig (over 62 millioner døde).

Konsekvenser

Tang-dynastiet var etter opprøret bare en skygge av seg selv. Ettersom mange av opprørerne var blitt benådet og noen til og med gitt egne garnisoner under sin kommando var det ikke lenger mulig å videreføre et så sentraldirigert styre som tidligere. Også i nabofolkenes øyne var Tang-dynastiets prestisje svekket, og det kom til nye raid på tang-byene. I en kort periode i 764 var Tang-Kina til og med okkupert av tibetanernes hærer.

Opprøret var selve vendepunktet i Tang-dynastiets historie. I de neste 144 år av dets eksistens var det nærmest bare på papiret at det regjerte.

Litteratur

E.G. Pulleyblank: The Background of the Rebellion of An Lu-Shan, London: Oxford University Press, 1955
E.G. Pulleyblank: «The An Lu-Shan Rebellion and the Origins of Chronic Militarism in Late T'ang China», i Perry & Smith: Essays on T'ang Society, Leiden: E.J. Brill, 1976
Denis Twitchett (red.): The Cambridge History of China, bind 3, Sui and T'ang China, Cambridge: Cambridge University Press, 1979