Achille Baraguey d’Hilliers
| Achille Baraguey d’Hilliers | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. sep. 1795[1][2][3][4] tidligere 1. arrondissement i Paris[5] | ||
| Død | 6. juni 1878[1][3][6] (82 år) Amélie-les-Bains-Palalda | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, offiser, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Prytanée national militaire | ||
| Far | Louis Baraguey d'Hilliers | ||
| Søsken | Élisabeth Daniels (familierelasjon: halvsøster på mors side) | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | caveau des gouverneurs | ||
| Utmerkelser | Marskalk av Frankrike Storkors av Æreslegionen Sankt Helena-medaljen | ||
Achille Baraguey d'Hilliers (født 6. september 1795 i Paris, død 6. juni 1878 i Amélie-les-Bains) var en fransk greve og militær. Han ble offiser i kavaleriet i 1812, oberst i 1830, divisjonsgeneral i 1843 og marskalk av Frankrike i 1854.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Achille Baraguey d'Hilliers var sønn av napoleonskrigsgeneralen Louis Baraguey d'Hilliers (1764–1813), som ble kjent for sine slagmarksstrategier som i lange tider ble pensum ved offisersskolene[trenger referanse].
Karriere
[rediger | rediger kilde]Baraguey d’Hilliers deltok i ung alder i felttogene i 1812 og 1813–1815, der han i slaget ved Leipzig tapte sin venstre hånd, og i ekspedisjonen til Algerie i 1830. I 1833 ble Baraguey d'Hilliers sjef for krigsskolen i Saint Cyr og i 1843 guvernør i Constantine.
I 1844 ble han tatt ut av aktiv tjeneste og i 1847 gjeninntatt, nå som generalinspektør for infanteriet. Etter februarrevolusjonen i 1848 ble han sendt til Besançon som øverstkommanderende der. Her ble han innvalgt i den franske nasjonalforsamlingen, der han ble en av lederne for ordenspartiet.[trenger referanse]
Han fikk kommandoen over invasjonshæren som rykket inn mot Den romerske republikk og ledet okkupasjonshæren der, og var Frankrikes ambassadør til Pavestolen samtidig. I 1851 ble han i Nicolas Changarniers sted kommandant for hæren i Paris, men trakk seg allerede den 2. desember samme år og forholdt seg nøytral.[trenger referanse]
Etter statskuppet stilte han seg imidlertid til disposisjon for keiser Napoleon III. I november 1853 ble Baraguey d'Hilliers sendt til Konstantinopel som ambassadeur extraordinaire ved Høyporten, og ble hjemkalt i mai 1854. Under Krimkrigen i 1854 fikk han kommandoen over landstigningsstyrkene i Østersjøflåten og erobret Bomarsunds fästning. Han ble så utnevnt til marskalk og til senator. Senere ble han senatets visepresident.
I felttoget i 1859 førte han 1. armékorps og utmerket seg i slaget ved Solferino.[trenger referanse] Etter denne krigen ble han gitt kommandoen over V. korps i Tours.
Ved utbruddet i 1870 av den fransk-tyske krig 19. juli var han inntil 12. august militærguvernør i Paris. Han måtte gå av såpass tidlig idet han ved sin frimodighet gjorde seg dårlig likt av keiserinne Eugénie de Montijo og krigsminister grev Palikao.[trenger referanse] Hans etterfølger, utnevnt av Napoleon III den 19. august, ble Louis Jules Trochu.
Han ble etter krigen utnevnt av Adolphe Thiers til president i undersøkelseskommisjonen vedrørende nederlagene under krigen.
Baraguey d’Hilliers døde i 1878 i Amélie-les-Bains og fikk sitt siste hvilested i krypten i Hôtel des Invalides i Paris.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=achille;n=baraguey+d+hilliers[Hentet fra Wikidata]
- ^ Léonore database, oppført som Achille Baraguey d'hilliers de, Léonore LH//103/37, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Sycomore, oppført som Achille BARAGUEY D'HILLIERS, Sycomore-ID 9736, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 119664010, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archives de Paris, side(r) 27, archives.paris.fr, besøkt 23. januar 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ senat.fr, senat.fr-ID senateur-2nd-empire/baraguey_d_hilliers_achille0257e2[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Marie-Nicolas Bouillet og Alexis Chassang (red.): « Achille Baraguey d'Hilliers» i Dictionnaire universel d’histoire et de géographie, 1878
- « Achille Baraguey d'Hilliers », fra Charles Mullié: Biographie des célébrités militaires des armées de terre et de mer de 1789 à 1850, 1852
- « Achille Baraguey d'Hilliers », fra Adolphe Robert og Gaston Cougny: Dictionnaire des parlementaires français, Edgar Bourloton, 1889-1891
- Svensk uppslagsbok. Lund 1930
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Baraguay d'Hilliers, 2. Achille i Nordisk familjebok (2. utgave, 1904)