Hopp til innhold

82. luftbårne divisjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
82. luftbårne divisjon
Basisdata
LandUSA[1]
Etablert1917
Overordnet enhetXVIII luftbårne korps
VåpengrenUnited States Army[1]
SjefChristopher T. Donahue
HovedkvarterFort Liberty
Operativt oppdrag
RolleInfanterioperasjoner, luftbåren infanteristrid[1]
Konflikterførste verdenskrig, andre verdenskrig, krigen i Afghanistan, Irak-krigen, Den kalde krigen, slaget ved St. Mihiel, Meuse-Argonne-offensiven, Invasjonen av Den dominikanske republikk 1965, Vietnamkrigen, Operasjon Urgent Fury, USAs invasjon av Panama, Gulfkrigen, Slaget om Hürtgenskogen

82. luftbårne divisjon (82nd Airborne Division) er en divisjon i U.S. Army, forlagt til Fort Bragg i North Carolina og undergitt XVIII luftbårne korps.[2] Divisjonen er luftbåren og har både fallskjermsoldater, droner, angrepshelikoptre, transporthelikoptre og flerbrukshelikoptre. Den består av en divisjonsstab, en stabsbataljon, tre infanteribrigader, divisjonsartilleri, en kampluftbrigade og en stridstrenbrigade.[3]

Divisjonen ble opprettet 25. august 1917 på Camp Hancock, Georgia, og tjenestegjorde senere på Vestfronten under slutten av første verdenskrig. Siden dens medlemmer kom fra alle 48 delstater, fikk den kallenavnet «All-American» og bærer «AA» på skuldermerket. Divisjonen deltok også i andre verdenskrig, der den i august 1942 ble USAs første luftbårne divisjon og kjempet i flere slag.

Opprinnelse

[rediger | rediger kilde]
Gjennomgang av det 328. infanteriregimentet på Camp Gordon, Chamblee, Georgia, 1. februar 1918

82nd Division ble opprettet under første verdenskrig 5. august 1917 som en infanteridivisjon i National Army og formelt aktivert 25. august 1917 på Camp Gordon, Georgia.[4] Den besto først av nyinnkalte soldater, hovedsakelig fra Alabama, Georgia og Tennessee, men de fleste ble overført til andre divisjoner, og nye soldater kom fra ulike leirer i nordøstlige USA.[5][6] I april 1918 fikk divisjonen kallenavnet «All American» for å reflektere at den hadde soldater fra alle 48 stater.[7] Divisjonen, med to infanteribrigader og en artilleribrigade, seilte til Europa i mai 1918 for å delta på Vestfronten under general John Pershing.[8]

Første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Brigadegeneral William P. Burnham, som tidligere hadde ledet 164. brigade, ledet 82nd Division gjennom mesteparten av treningen og overføringen til Europa. I april 1918 seilte divisjonen fra Boston, New York og Brooklyn til Liverpool, og var samlet der innen midten av mai. Derfra dro de videre til Le Havre i Frankrike og ble stasjonert ved Somme, hvor soldater fikk kamptrening ved fronten. Den 16. juni flyttet divisjonen til den franske sektoren, først under I Corps og deretter IV Corps, før de i slutten av august ble forflyttet til Woëvre-fronten.[9]

Slaget ved Saint-Mihiel

[rediger | rediger kilde]

Som en del av American Expeditionary Forces (AEF) under første verdenskrig begynte 82nd Division opplæring med britiske styrker i Picardie fra 10. mai 1918. Derfra flyttet de til Lorraine ved den franske grensen, som de holdt fra 16. juni til 11. september for å forberede Saint-Mihiel-offensiven.[9]

Infanterister fra kompani B, 328. infanteriregiment, 82. divisjon, en en skyttergrav ved frontlinjen, Frankrike, 1. juli 1918

Da angrepet på Saint Mihiel startet 12. september, utførte divisjonen et forsvarsoppdrag for å hindre tyske styrker i å angripe Første armés høyre flanke. Dette gjorde at 163. brigade og 327. regiment kunne rykke nordøstover og angripe flere områder, mens 328. regiment avanserte vest for Moselle-elven og sikret kontakt med 90. divisjon i byen Norroy-lès-Pont-à-Mousson.[9]

Saint Mihiel-offensiven stabiliserte seg 17. september, og forberedelsene til Meuse Argonne offensiven begynte. 20. september ble 82nd Division avløst av franske styrker og stasjonert nær Autrécourt-sur-Aire og Rarécourt. Under denne operasjonen led divisjonen tap fra tungt artilleri, noe de uerfarne soldatene ikke var vant til. Divisjonen ble satt i reserve fra 26. september til 3. oktober for å trene og forberede seg til Meuse-Argonne offensiven.[9]

Meuse-Argonne offensiven

[rediger | rediger kilde]
328. infanteriregiment av 82. divisjon rykker frem som forberedelse til å ta Hill 223 7. oktober 1918.
Soldater fra 82. divisjon på veien til Ravin aux Pierre. Frankrike, oktober 1918.

82nd Division mobiliserte til Clermont området i Argonne fra 24. september 1918 som reserve for Første armé.[10] Den 3. oktober tok generalmajor George B. Duncan over kommandoen etter William Burnham.

Natten til 6. oktober overtok 164. brigade frontlinjen ved Aire elven fra 28. divisjon. Den 7. oktober angrep 82nd Division (unntatt 163. brigade) Argonnerskogen og erobret «Hill 223». De rykket frem mot Cornay og høydene ved Châtel-Chéhéry.[9] Den 10. oktober overtok divisjonen frontlinjen ved Fléville og Sommerance fra 1st Division og angrep Cornay og Enghien, og brøt gjennom Hindenburglinjen den 15. oktober.[9]

18. oktober erstattet 82nd Division 78th Division ved Champigneulle, og tre dager senere avanserte de til Ravin aux Pierres. Den 31. oktober ble de avløst og samlet seg i Argonnerskogen for å omgruppere. Den 10. november flyttet divisjonen til treningsområder i Bourmont, hvor de ble til våpenhvilen 11. november 1918.[10]

Etter krigen

[rediger | rediger kilde]

Divisjonen led et tap på 995 drepte og 7 082 sårede, totalt 8 077 skadde.[11] Etter krigens slutt flyttet divisjonen til treningsområder nær Prauthoy, hvor de ble til februar 1919.[9] I april og mai returnerte de til USA og ble demobilisert og deaktivert ved Camp Mills, New York, den 27. mai.[4]

Mellomkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

82nd Division ble gjenopprettet i Organized Reserve 24. juni 1921 og tildelt Fourth Corps Area med hovedbase i Florida, Georgia og Sør-Carolina. Hovedkvarteret ble opprettet i Columbia, Sør-Carolina, 23. september 1921 og flyttet til Post Office Building i 1923, hvor det forble frem til andre verdenskrig.

Divisjonens mobiliseringssted og årlige treningssted var Camp McClellan, Alabama, hvor de trente sammen med 8th Infantry Brigade og andre enheter i Fourth Corps Area. Artilleriet trente med 13th Field Artillery Brigade på Fort Liberty, mens ingeniør-, sanitet- og flyenheter trente ved ulike poster, inkludert Fort Moore og Maxwell Field.

Infanteriregimentene i divisjonen ledet årlig Citizens Military Training Camps ved Camp McClellan. Divisjonen deltok i stabssimuleringer i samarbeid med Regular Army, Nasjonalgarden og andre reserveenheter, men på grunn av begrenset mannskap og utstyr deltok de ikke som samlet enhet i større manøvrer i 1938, 1940 og 1941.[12]

Andre Verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Innledende trening og konvertering

[rediger | rediger kilde]

Før Organized Reserve-infanteridivisjoner ble aktivert, ble de omorganisert til «triangulære» divisjoner i henhold til 1940s organisasjonsplaner. Infanteribrigadehovedkvarterene ble sammenslått til divisjonens kavalerirekognoseringstropp, én infanteriregiment ble inaktivert, og feltartilleribataljoner ble omorganisert fra tre regimenter til fire bataljoner. Ingeniør-, medisinsk- og forsyningsregimenter ble også omorganisert til bataljoner. I 1942 ble forsyningsbataljoner delt inn i vedlikeholdsenheter og forsyningskompanier, og militærpolitienheten ble skilt fra hovedkvarteret.[13]

82. division ble omdøpt 13. februar 1942 og aktivert 25. mars 1942 på Camp Claiborne, Louisiana, under generalmajor Omar N. Bradley. Majoriteten av personellet kom fra 9th Infantry Division, mens soldater ble hentet fra rekrutteringssentre i Midtvesten, Sør og Sørvest. Divisjonen samlet tre fremtidige ledere av hæren: Matthew Ridgway, James M. Gavin og Maxwell D. Taylor.[14]

Den 15. august 1942 ble 82. infanteridivisjon, nå ledet av generalmajor Ridgway, den første luftbårne divisjonen i USAs historie og fikk navnet 82. luftbårne divisjon. Divisjonen ble valgt til denne rollen fordi den ikke tilhørte Regular Army eller Nasjonalgarden, og derfor ikke møtte motstand fra tradisjonelle ledere eller statlige begrensninger.[15][16] Divisjonen besto opprinnelig av 325., 326., og 327. infanteriregimenter, men 327. regiment ble flyttet til 101. luftbårne divisjon og erstattet av 504. fallskjermregiment. I februar 1943 ble 326. regiment overført til 13. luftbårne divisjon og erstattet av 505. fallskjermregiment under oberst James M. Gavin, som senere ledet divisjonen.

Nord Afrika og Italia

[rediger | rediger kilde]

I april 1943 seilte fallskjermsoldater fra 82nd Division, ledet av generalmajor Ridgway, til Middelhavsområdet og landet i Nord-Afrika som en del av de alliertes plan for å invadere Sicilia. Divisjonens første to kamphandlinger var fallskjermangrep på Sicilia 9. juli og ved Salerno 13. september 1943. Det første angrepet på Sicilia, ledet av oberst Gavin og 505. fallskjermregiment, var det første fallskjermangrepet på regimentsnivå utført av den amerikanske hæren. Gliderangrep ble først utført i Operasjon Neptune under D-dagen 6. juni 1944, hvor soldater ankom Italia via landgangsfartøy ved Maiori, Napoli og Salerno.[17]

I januar 1944 fikk 504th, ledet av oberst Reuben Tucker og midlertidig utplassert til Anzio, kallenavnet «Devils in Bagy Pants» etter en tysk offisers dagboknotat.[18]

Normandie

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha gjennomført to luftangrep var 82nd Airborne klar for den andre «D-Dagen» i divisjonens historie; Operasjon Neptune, den amfibiske delen av de alliertes invasjon av Normandie. Divisjonen utførte Mission Boston, en del av Operasjon Overlord.

I forkant av operasjonen ble divisjonen betydelig omorganisert. For å lette integreringen av nye troppemateriell og for å gi hvile og reparasjoner etter kampene i Italia, ble ikke 504. fallskjerminfanteriregiment (Parachute Infantry Regiment, PIR) med divisjonen under invasjonen. To nye fallskjerminfanteriregimenter, 507. og 508., ble tilført sammen med det erfarne 505., noe som ga divisjonen tre fallskjermregimenter. 325. ble også forsterket med 3. bataljon av 401. GIR, som økte styrken til tre bataljoner.

Den 5. og 6. juni gikk fallskjermsoldater, fallskjermartillerielementer og 319. og 320. ombord på hundrevis av transportfly og glidefly for å starte historiens største luftbårne angrep på den tiden (kun Arnhem-operasjonen senere samme år ville bli større). Under angrepet 6. juni ble Robert P. Mathias fra 508. den første amerikanske offiseren drept av tysk ild under invasjonen.[19] Den 7. juni, etter denne første bølgen av angrep, ankom 325. GIR med glidere for å fungere som divisjonens reserve.

I Normandie fikk avdelingen sin første Medal of Honor i krigen, tildelt Charles N. DeGlopper fra 325th GIR.[20] Da divisjonen ble avløst tidlig i juli, hadde 82nd vært i intensiv kamp i en måned, med store tap. De hadde mistet 5 245 soldater døde, sårede eller savnede – en tapprosent på 46%. Generalmajor Ridgways rapport bemerket delvis: «... 33 dager med kamp uten hvile, uten forsterkninger. Hver oppgave ble fullført. Intet erobret terreng ble noensinne tilbakegitt.»[21]

Etter Normandie returnerte avdelingen til England for hvile og omorganisering for fremtidige luftbårne operasjoner. Divisjonen ble en del av det nyorganiserte XVIII luftbårne korps, som besto av 17., 82. og 101. luftbårne divisjoner. Ridgway fikk kommando over korpset, men ble først offisielt forfremmet til generalløytnant i 1945. Han anbefalte brigader James M. Gavin som sin etterfølger som divisjonssjef. Da Gavin ble forfremmet til generalmajor i oktober 1944, ble han den yngste generalen siden borgerkrigen til å lede en amerikansk divisjon.[22]

Arnhem-operasjonen

[rediger | rediger kilde]

Den 2. august 1944 ble divisjonen en del av den Første allierte luftbårne armé. I september begynte planleggingen av Arnhem-operasjonen (den allierte invasjonen av Nederland) for alvor. Operasjonen krevde tre (minst) luftbårne divisjoner for å innta og holde nøkkelbroer og veier dypt bak tyske linjer. 504. PIR, nå tilbake i full styrke, ble omplassert til 82., mens 507. ble tildelt 17. luftbårne divisjon, som på den tiden trente i England.

Den 17. september gjennomførte avdelingen sin fjerde (og siste) fallskjerminnsetting under andre verdenskrig. Mens de forsvarte seg mot tyske motangrep, inntok divisjonen sine mål mellom Grave og Nijmegen. Divisjonen klarte ikke å innta Nijmegen broen da muligheten bød seg tidlig i slaget. Da den britiske XXX korps ankom Nijmegen, seks timer før planlagt, oppdaget de at de måtte kjempe for å ta en bro som allerede burde vært i alliert besittelse. På ettermiddagen den 20. september 1944 gjennomførte 82. luftbårne divisjon en vellykket kryssing av Waal elven. Krigskorrespondent Bill Downs, som var vitne til angrepet, beskrev det som «en enkelt, isolert kamp som står i prakt og mot sammen med Guam, Tarawa og Omaha Beach. En historie som bør fortelles til blåseren av trompeter og trommer for mennene hvis mot gjorde inntaket av denne kryssingen over Waal mulig.»[17]

Arnhem-operasjons korpset ble holdt i en defensiv operasjon i flere uker, før 82. ble avløst av kanadiske tropper og sendt til reserve i Frankrike. Under operasjonen ble 19 år gamle John R. Towle fra 504. PIR posthumt tildelt avdelingens andre Medal of Honor under andre verdenskrig.[23]

Ardenneroffensiven

[rediger | rediger kilde]

Den 16. desember 1944 lanserte tyskerne en overraskelsesoffensiv gjennom Ardennene, kjent som Ardenneroffensiven. I SHAEF reserven ble 82. luftbårne divisjon sendt nordover nær Bütgenbach.[24]

Den 20. desember 1944 ble avdelingen gitt oppgaven å ta Cheneux, som hadde blitt erobret av Kampfgruppe Peiper. Den 21. og 22. desember 1944 møtte de motangrep fra to Waffen-SS divisjoner, inkludert 1. SS Panzer Division Leibstandarte SS Adolf Hitler og 9. SS-panserdivisjon «Hohenstaufen». Waffen-SSs forsøk på å avlaste Kampfgruppe Peiper mislyktes på grunn av forsvaret fra 82. luftbårne, 30. infanteri divisjon, 2. infanteri divisjon og andre enheter.[25]

Små enheter fra 2nd Battalion angrep Kampfgruppe Peiper 21. desember, men mislyktes og måtte trekke seg tilbake, med flere tatt til fange. Peiper trakk seg mot La Gleize og etterlot sårede i Froidcourt slottet. I Cheneux møtte han intens motstand fra amerikanske fallskjermsoldater fra 82. luftbårne. Tross mangel på mat og drivstoff fortsatte tyskerne å kjempe etter amerikansk artilleriangrep 22. desember. Et Luftwaffe-forsyningsslipp gikk galt da forsyninger ble sluppet over amerikanerne i Stoumont.[26]

Den 24. desember 1944 sto avdelingen, med en offisiell styrke på 8 520 menn, overfor en overlegen samlet styrke på 43 000 menn og over 1 200 pansrede kjøretøy og artillerienheter. På grunn av disse omstendighetene ble 82. luftbårne divisjon tvunget til å trekke seg tilbake for første gang i sin kamphistorie.[27] Tyskerne forfulgte tilbaketrekningen med 2. og 9. SS Panzer divisjonene. 2. SS Panzer Division Das Reich engasjerte 82. frem til 28. desember, da den og det som var igjen av 1. SS Panzer Division Leibstandarte ble beordret sørover for å møte general George Pattons styrker som angrep i området rundt Bastogne.[28] Noen enheter fra 9. SS Panzer, inkludert 19. Panzer Grenadier Regiment, ble igjen og kjempet mot 82.. De ble senere med 62. Volksgrenadier Division. 9. SS Panzer prøvde å bryte gjennom ved å angripe 508. og 504. PIRs posisjoner, men mislyktes til slutt.[29] Feilen til 9. og 2. SS Panzer-divisjonene med å bryte gjennom 82nds linjer markerte slutten på den tyske offensiven i den nordlige delen av krigsskueplassen. Det tyske målet ble nå defensivt.

Den 3. januar 1945 gjennomførte 82. luftbårne divisjon et motangrep. I kampens første dag overvant 82. luftbårne 62. Volksgrenadierne og 9. SS Panzers posisjoner, og fanget 2 400 soldater.[30] 82. luftbårne led store tap i angrepet. Den tilknyttede 551. Parachute Infantry Battalion ble nærmest tilintetgjort under disse angrepene. Av de 826 mennene som gikk inn i Ardennene, kom bare 110 ut igjen. Etter å ha mistet sin karismatiske leder, oberstløytnant Joerg, og nesten alle mennene som enten ble såret, drept eller fikk frostskader, ble 551 aldri rekonstituert. De få soldatene som ble igjen ble senere absorbert inn i enheter av 82. luftbårne.[31]

Etter flere dagers kamp var ødeleggelsen av 62. Volksgrenadierne og det som var igjen av 9. SS Panzer Division fullført. For 82nd Airborne Division hadde den første delen av Ardenneroffensiven nådd sin ende.[32]

Inn i Tyskland

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha hjulpet med å sikre Ruhr, tok 82. luftbårne divisjon kontroll over Ludwigslust forbi Elben, og aksepterte overgivelsen av mer enn 150 000 soldater fra generaloberst Kurt von Tippelskirchs 21. armé den 2. mai 1945. General Omar Bradley, som ledet den amerikanske 12. armégruppen, uttalte i et intervju med Gavin i 1975 at feltmarskalk Sir Bernard Montgomery, som ledet den anglo-kanadiske 21. armégruppe, hadde sagt til ham at tysk motstand var for sterk til å krysse Elbe. Da Gavins 82. krysset elven sammen med den britiske 6. luftbårne divisjon , rykket 82. luftbårne 58 kilometer på én dag og fanget over 100 000 soldater, noe som vakte stor latter i Bradleys hovedkvarter for 12. armégruppe.[33]

Etter Tysklands overgivelse gikk 82. luftbårne divisjon inn i Berlin for okkupasjonstjeneste, og erstattet 2. Armored Division i august 1945.[34] Divisjonen ble avløst av 78. infanteri divisjon tidlig i november 1945.[34] Mens de var i Berlin, ble general George S. Patton så imponert over 82nds æresgarde at han sa: «I alle mine år i hæren og alle æresgarder jeg noen gang har sett, er 82. æresgarde uten tvil den beste.» Dermed fikk «All-American» også kallenavnet «America's Guard of Honor.»[35]

Krigens slutt kom før deres planlagte deltakelse i den allierte invasjonen av Japan, kjent som Operation Downfall.

Den kalde krigen

[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

82. luftbårne divisjon returnerte til USA den 3. januar 1946 ombord på RMS «Queen Mary». Divisjonen ble først stasjonert ved Camp Shanks i New York, hvor de trente for den kommende seiersparaden i New York, som ble holdt den 12. januar 1946. I 1947 ble 555th Parachute Infantry Battalion tildelt 82. og omdøpt til 3. bataljon i 505th Parachute Infantry Regiment (omdesignet som 505th Airborne Infantry Regiment med virkning fra 15. desember 1947).[36] I stedet for å bli demobilisert, fikk 82. en permanent base ved Fort Bragg i Nord-Carolina og ble utpekt som en regulær hærdivisjon den 15. november 1948.

82. ble ikke sendt til Koreakrigen, ettersom både presidentene Truman og Eisenhower valgte å holde divisjonen i strategisk reserve i tilfelle en sovjetisk bakkeangrep skulle oppstå hvor som helst i verden. Livet i 82nd på 1950- og 1960-tallet besto av intensive treninger i alle typer miljøer og lokasjoner, inkludert Panama, Det fjerne østen, og i det kontinentale USA.

Omorganisering for atomberedskap

[rediger | rediger kilde]

I 1957 omorganiserte divisjonen (offisielt kjent som Reorganization of the Airborne Division, eller ROTAD) for bedre å kunne håndtere taktisk atomkrigføring i Europa. Tre regimenter med tre bataljoner hver ble erstattet av fem kampgrupper, der hver kampgruppe besto av et hovedkvarter og en tjenestekompani, fem geværkompanier og en mortérbatteri.[37]

Deployeringer til Den dominikanske republikk og Vietnam

[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske 82. luftbårne divisjon spilte en sentral rolle under intervensjonen i Den dominikanske republikk i 1965–1966, hvor USA grep inn for å stabilisere en politisk krise etter et kupp og påfølgende borgerkrig. Ledet av 3. brigade deltok divisjonen i Operasjon Power Pack, som hadde som mål å beskytte amerikanske borgere og støtte den provisoriske dominikanske regjeringen mot opprørere. Oppdraget innebar sikring av strategiske områder i hovedstaden Santo Domingo og bidro til å etablere en midlertidig fred som muliggjorde en politisk løsning i landet.[38] Avdelingen tok sine første tap i kamp siden andre verdenskrig.[39]

Under Têt-offensiven i januar/februar 1968 ble 3. brigade sendt til Chu Lai innen 24 timer etter ordre. Brigaden kjempet i Huế–Phu Bai-området i I Korps sektoren, før den flyttet sørover til Saigon og kjempet i Mekongdeltaet,Jerntriangelet og langs grensen til Kambodsja.[40] Oppdraget varte i nesten 22 måneder. Mens 3. brigade var ute, ble en midlertidig 4. brigade dannet av 4. bataljon, 325. infanteri; 3. bataljon, 504. infanteri; og 3. bataljon, 505. infanteri, støttet av 3. bataljon, 320. artilleri.[41]

Urbane opptøyer 1967-1968

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Borgerrettsbevegelsen i USA (1955–1968)#Raseopptøyer, 1963–1970

Opptøyer i Detroit

[rediger | rediger kilde]

Den 24. juli 1967 beordret president Lyndon B. Johnson 82. og 101. luftbårne divisjon til Detroit for å håndtere de pågående opptøyene.[42] 82. divisjon ankom under ledelse av generalløytnant John L. Throckmorton og bidro med sikkerhetsoppdrag som patruljer, vakthold og sperringer.[43] De samarbeidet med nasjonalgarden for å stabilisere byen, og opptøyene avtok etter hvert som soldater patruljerte gatene.[44] Den 30. juli trakk styrkene seg tilbake etter å ha hjulpet med å gjenopprette ro.[45]

1968 Opptøyer i Washington, D.C. og Baltimore

[rediger | rediger kilde]

Etter drapet på Martin Luther King Jr. ble 82. luftbårne divisjon sendt til Washington, D.C., og senere Baltimore, for å bistå lokalt politi med å gjenopprette orden.[46] Over 2000 soldater hjalp til med å stanse plyndring og brannstifting, og støttet opprydning av offentlige områder. Den 12. april ble divisjonen beordret tilbake til Fort Bragg.[46]

Operasjoner etter Vietnam

[rediger | rediger kilde]

På 1970-tallet var 82. luftbårne divisjon involvert i flere internasjonale oppdrag og hjemlige operasjoner. De ble mobilisert til Jordan i 1970 (oppdraget ble kansellert), deltok i arrestasjoner under protester i Washington, D.C., i 1971, og bistod ved opptøyer ved Fort Indiantown Gap i 1980 under kubansk flyktningekrise. I 1973 ble divisjonen satt i høy beredskap under Jom kippur-krigen.[47]

Invasjonen av Grenada – Operation Urgent Fury

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Invasjonen av Grenada

Den 25. oktober 1983 gjennomførte enheter fra 82. luftbårne divisjon en innsettingsoperasjon for å sikre Point Salines flyplass etter at 1. og 2. Rangerbataljon hadde inntatt flyplassen bare timer før. Den første enheten fra 82. divisjon som ble sendt var en task force bestående av 2. og 3. bataljon (luftbårne), 325. infanteriregiment. Den 26. og 27. oktober ble 1. bataljon (luftbårne), 505. infanteriregiment, og 1. og 2. bataljon (luftbårne), 508. infanteriregiment, sendt til Grenada sammen med støtteenheter. 2-505 ble også sendt.

Operasjonen, som ble avsluttet i begynnelsen av november, hadde flere utfordringer, som manglende tilpasning av de nyutdelte BDUs (Battledress Uniforms) til det tropiske miljøet, samt problemer med kommunikasjon mellom hæren, marinen og luftforsvaret. Manglende logistikk og kommunikasjon mellom tjenestene hemmet også støtten til bakkestyrkene. Til tross for dette viste operasjonen divisjonens evne til å handle som en deployeringsstyrke , og den første transporten med soldater fra 2-325. infanteri landet på Point Salines bare 17 timer etter H-Hour var gitt.[48][49]

Panama: Operation Just Cause

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: USAs invasjon av Panama

Den 20. desember 1989 gjennomførte 82. luftbårne divisjon sitn første fallskjerminnsetting siden andre verdenskrig ved Torrijos internasjonale flyplass i Panama som del av invasjonen for å avsette Manuel Noriega. 1. brigades task force, bestående av flere infanteribataljoner, utførte fallskjerminnsettinger og erobret flyplasser, før de gjennomførte luftbårne angrep i Panama by og områdene rundt Gatun Locks.

Operasjonen inkluderte angrep på strategiske mål som Punta Paitilla flyplass og det militære hovedkvarteret La Comandancia, som resulterte i store branner i nabolaget El Chorrillo. Totalt deltok 27,684 amerikanske soldater og over 300 fly i operasjonen. 82. luftbårne divisjon mistet seks soldater i operasjonen, som ble avsluttet 31. januar 1990, 42 dager etter invasjonen startet.[50]

Gulfkrigen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Gulfkrigen

Etter den irakiske invasjonen av Kuwait 2. august 1990, ble 4. bataljon (luftbårne) 325. infanteriregiment, som Division Ready Force 1 (DRF-1), sendt til Saudi-Arabia på ordre fra president George Bush Sr.[51] Deres oppgave var å beskytte den saudiske kongefamilien som del av avtalen med kong Fahd. Senere ble resten av divisjonen sendt for å bygge forsvarsverk og forberede seg på kamper mot den irakiske hæren.

16. januar 1991 begynte Operation Desert Storm, og 82. luftbårne divisjon startet sitt bidrag med angrep på irakiske mål. 2. brigade ledet bakkeoperasjonene og krysset den irakiske grensen 24 timer før FN-koalisjonen, og bidro til å sikre flanker mens amerikanske mekaniserte enheter avanserte dypt inn i Irak. 82. divisjon tok tusenvis av irakiske soldater og store mengder utstyr.[52] Etter befrielsen av Kuwait og irakisk kapitulasjon, ble 82. luftbårne divisjon redeployert til Fort Bragg.

Etter den kalde krigen

[rediger | rediger kilde]

Operation Uphold Democracy: Haiti

[rediger | rediger kilde]

Den 16. september 1994 deltok 82. luftbårne divisjon i Operation Uphold Democracy, som hadde som mål å avsette Raoul Cédras og gjeninnsette Jean-Bertrand Aristide som president i Haiti.[53] Første bølge av soldater fra 82. divisjon var allerede i lufta på vei til Haiti, klare til å lande og sikre flyplasser.[54] Samtidig forhandlet tidligere president Jimmy Carter og tidligere general Colin Powell med Cédras om en fredelig løsning. Da det haitiske militæret fikk vite at 82. divisjon nærmet seg, trakk Cédras seg, og invasjonen ble avverget.[55]

Safe Haven og Safe Passage

[rediger | rediger kilde]

Den 12. desember 1994 ble 2. bataljon (luftbåren), 505. infanteri, sammen med 2. tropp fra kompani C, 307. ingeniørbataljon, utplassert som en del av operasjonene Safe Haven og Safe Passage. Bataljonen ble sendt fra Fort Bragg for å «gjenopprette orden» etter at amerikanske tjenestemenn rapporterte at kubanske flyktninger hadde angrepet og skadet flere luftforsvarspersonell og en marineinfanterist i protest mot internering ved Empire Range langs Panamakanalen. Bataljonen sikret flyktningleirene, organiserte om leirene og patruljerte områdene rundt Panamakanalen i to måneder.[56]

Operation Joint Endeavor: Bosnia

[rediger | rediger kilde]

3-325. infanteribataljon ankom Tuzla, Bosnia-Hercegovina, 18. desember 1995 for å etablere perimetersikkerhet, som første ledd i å forberede ankomsten av tusenvis av NATO-soldater. Avdelingen var ledende enhet for Task Force Eagle, en del av Operasjon Joint Endeavor.[57]

Centrazbat '97

[rediger | rediger kilde]

I september 1997 reiste 82. luftbårne divisjon til Kasakhstan og Usbekistan for øvelsen Centrazbat '97. Fallskjermjsoldater fra Fort Bragg fløy 8000 miles med U.S. Air Force C-17 og hoppet inn på en flyplass i Shimkent, Kasakhstan. Førti soldater fra de tre sentralasiatiske republikkene deltok i åpningshoppet sammen med 500 fallskjermsoldater. 82. divisjon trente deretter med enheter fra Kirgisistan, Tyrkia og Russland i den to uker lange NATO-øvelsen.[58]

Operation Allied Force: Kosovo

[rediger | rediger kilde]

I april 1999 ble 600 fallskjermsoldater fra 82. luftbårne divisjon sendt til Albania som en del av «Task Force Hawk» for å støtte NATO-operasjoner i Kosovo. Deres hovedoppgave var å sikre Apache-helikopterbaser for operasjoner mot serbiske styrker.[59]

Den globale krigen mot terror

[rediger | rediger kilde]

Operation Enduring Freedom

[rediger | rediger kilde]

82. luftbårne deltok i Operation Enduring Freedom etter terrorangrepene 11. september 2001. Divisjonen ble raskt sendt til Afghanistan som en del av USAs kamp mot Taliban og al-Qaida.[60] Fra oktober 2001 begynte 82nd å støtte kampoperasjoner, inkludert luftangrep og bakkeoperasjoner for å fjerne Taliban-regimet og forstyrre al-Qaidas nettverk.[61][62]

I tillegg til sine kampoppdrag, bidro divisjonen til stabilisering og gjenoppbygging i Afghanistan, særlig i de sørøstlige og sørlige delene av landet. I 2003 ble divisjonens 4. Brigade Combat Team (BCT) del av en større internasjonal innsats, og gjennomførte operasjoner for å støtte afghanske sikkerhetsstyrker og ivareta regional sikkerhet. Divisjonen deltok i flere rotasjoner i Afghanistan og gjennomførte både offensive og defensive operasjoner, samt humanitær hjelp.[63][64]

Irak-krigen

[rediger | rediger kilde]

82. luftbårne spilte en sentral rolle i Irak-krigen. Divisjonen ble raskt involvert i de første fasene av invasjonen i 2003. Deres 505. infanteriregiment fikk ansvar for å sikre viktige områder som Fallujah.[65] Divisjonen utførte et bredt spekter av oppdrag, inkludert kampoperasjoner og sikkerhetsarbeid i områder med høy risiko for opprør.

I tillegg var 82. luftbårne ansvarlig for å etablere og sikre fremste operasjonsbaser, beskytte kritisk infrastruktur og håndtere den økende opprørstrusselen. De var også involvert i støtte til lokale valg i Afghanistan etter å ha avsluttet sitt oppdrag i Irak. Deres innsats bidro til å opprettholde kontroll og støtte overgangen av myndighet til andre militære enheter.

Operation Inherent Resolve

[rediger | rediger kilde]

I desember 2014 ble 1000 soldater fra 82. luftbårne 3. brigade sendt til Irak for å støtte sikkerhetsstyrkene.[66] I november 2016 ble 1700 soldater fra 2. Brigade Combat Team sendt for å hjelpe Irak i kampen mot IS, spesielt i Mosul.[67] I mars 2017 ble 300 soldater sendt til Nord-Irak for å bistå i offensiven mot IS.[68] I desember 2019 ble 750 soldater sendt til Irak etter angrepet på den amerikanske ambassaden.[69]

Iransk trussel i Irak

[rediger | rediger kilde]

Den 1. januar 2020 ble 750 soldater fra 82. luftbårne divisjon sendt til Kuwait og Irak etter opprør utenfor den amerikanske ambassaden i Bagdad. Dette kom etter et amerikansk luftangrep som drepte den iranske generalen Qasem Soleimani, som økte spenningene i regionen. I tillegg ble 3500–4000 soldater sendt til Kuwait som respons på trusselen fra Iran.[70][71]

Evakuering av Kabul

[rediger | rediger kilde]

I august 2021 ble avdelinger fra 82. luftbårne divisjon, spesielt Immediate Response Force, sendt til Afghanistan for å sikre evakueringen av amerikanske diplomater og afghanske spesielle immigrasjonsvisumsøkere, ettersom Taliban tok kontroll over landet og nærmet seg Kabul.[72][73]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c John Ellis (1995), World War II, OL38631851M, Wikidata Q15053459 
  2. ^ [1]
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. oktober 2016. Besøkt 6. januar 2022. 
  4. ^ a b «Lineage and Honors Information: 82nd Airborne Division». United States Army Center of Military History. Arkivert fra originalen 8. juni 2010. Besøkt 22. desember 2009. 
  5. ^ Wilson, John B. (1998). Maneuver and Firepower: The Evolution of Divisions and Separate Brigades. Washington, D.C.: Center of Military History, United States Army. s. 60. 
  6. ^ 82nd Division, Summary of Operations in the World War. Washington, D.C.: American Battle Monuments Commission (U.S. Government Printing Office). 1944. s. 1. 
  7. ^ Rutledge, G.K (2. april 1918). «Name for 82nd Division to be Chosen by next Sunday». The Atlanta Georgian. s. 1. 
  8. ^ «82nd Division Composition (World War I)». United States Army Center of Military History. Arkivert fra originalen 8. juni 2010. Besøkt 22. desember 2009. 
  9. ^ a b c d e f g «82nd Division Record of Events (World War I)». United States Army Center of Military History. Arkivert fra originalen 8. juni 2010. Besøkt 22. desember 2009. 
  10. ^ a b Verier, Mike (2001). 82nd Airborne Division 'All American'. London: Ian Allan. s. 8. 
  11. ^ Army Almanac: A Book of Facts Concerning the Army of the United States. United States Government Printing Office. 1959. s. 587. 
  12. ^ Clay, Steven E. (2010). U.S. Army Order of Battle 1919-1941 Volume 1, The Arms: Major Commands and Infantry Organizations 1919-1941 (PDF). Combat Studies Institute Press. s. 252–253.  Denne artikkel inneholder tekst fra en publikasjon som nå er public domain:
  13. ^ Wilson, John B. (1998). Maneuver and Firepower: The Evolution of Divisions and Separate Brigades. Washington, D.C.: Center of Military History, U.S. Army. s. 161, 169–70. 
  14. ^ Blair, Clay (1985). Ridgeway's Paratroopers The American Airborne in World War II. Naval Institute Press. s. Plate 11. 
  15. ^ Wilson, John B. (1998). Maneuver and Firepower: The Evolution of Divisions and Separate Brigades. Washington, D.C.: Center of Military History, United States Army. s. 165. 
  16. ^ Gavin, James M. (1979). On to Berlin: Battles of an Airborne Commander, 1943-1946. London, England: Leo Cooper Ltd. s. 3. 
  17. ^ a b Megellas, James (2007). All the Way to Berlin: A Paratrooper at War in Europe. Random House Publishing Group. s. 165. ISBN 978-0-307-41448-9. 
  18. ^ Brooks, Drew. «Retired Lt. Col. Guy LoFaro to sign books at Airborne & Special Operations Museum». The Fayetteville Observer (på engelsk). Besøkt 8. mars 2024. 
  19. ^ Ambrose, S. E. (2002). D-Day. Pocket Books. s. 24. 
  20. ^ «82nd Airborne Division WWII Medal of Honor Recipients». LoneSentry.com. 
  21. ^ «82nd Airborne Division History». 82nd Airborne Division Public Affairs Office. Arkivert fra originalen 25. desember 2009. Besøkt 1. september 2012. 
  22. ^ Ruggero, Ed (29. mai 2007). The First Men In: US Paratroopers and the Fight to Save D-Day. Harper Collins. s. 307. ISBN 978-0-06-073129-8. 
  23. ^ «82nd Airborne Medal of Honor Recipients - 6 Legendary Heroes - Army Facts». 
  24. ^ Beevor 2015, s. 193
  25. ^ "Four Stars of Valor: The Combat history of the 505th Parachute Infantry Regiment in World War II" Nordyke, P., 2006 p. 329–331.
  26. ^ Bouwmeester 2004, s. 112.
  27. ^ Gavin, J. "On To Berlin: Battles of an Airborne Commander 1943–1946", 1978 p. 239.
  28. ^ Nordyke, P., "All American All the Way: The Combat History of the 82nd Airborne Division in World War II" 2005, p. 655
  29. ^ LoFaro G., "The Sword of St. Michael: The 82nd Airborne Division in World War II" 2011, p. 481
  30. ^ Gavin, J. "On To Berlin: Battles of an Airborne Commander 1943–1946", 1978 p. 249.
  31. ^ "The Last Battle" published in the Journal "Army" April 2001 pp. 38–39
  32. ^ 82nd Airborne After Action Report
  33. ^ Ellis, John (1990). Brute force: allied strategy and tactics in the Second World War. Deutsch. s. 440. ISBN 978-0-233-97958-8. 
  34. ^ a b Stivers, William; Carter, Donald (2017). The City becomes a Symbol: The U.S. Army in the occupation of Berlin 1945–1949 (PDF). US Army Center of Military History. ISBN 978-0-16-093973-0. Mal:PD-notice
  35. ^ Reynolds, David (1. september 1998). Paras: An Illustrated History of Britain's Airborne Forces. Sutton. s. 220. ISBN 978-0-7509-1723-0. 
  36. ^ «505th Infantry». History.army.mil. 
  37. ^ Steven J. Mrozek (1997). 82nd Airborne Division. Turner Pub. Co. s. 65. ISBN 978-1-56311-364-2. OCLC 52963023. 
  38. ^ Thuesen, Nils Petter (10. september 2024). «Den dominikanske republikk». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 5. november 2024. 
  39. ^ «"OPERATION POWER PACK - U.S. Military Intervention in the Dominican Republic" | Article | The United States Army». www.army.mil (på engelsk). 20. april 2010. Besøkt 5. november 2024. 
  40. ^ «General Information». 82nd Airborne Division Museum (på engelsk). Besøkt 5. november 2024. 
  41. ^ Vietnam Order of Battle, by Captain (Ret.) Shelby L. Stanton, p. 83
  42. ^ «Lyndon B. Johnson: Remarks to the Nation After Authorizing the Use of Federal Troops in Detroit». The American Presidency project. 24. juli 1967. Arkivert fra originalen 13. september 2018. Besøkt 16. april 2018. 
  43. ^ «Timeline». Detroits-great-rebellion.com. Besøkt 17. februar 2022. 
  44. ^ «Detroit Free Press from Detroit, Michigan». Newspapers.com (på engelsk). 3. september 1967. Besøkt 5. november 2024. 
  45. ^ Paul J. Scheips (2005). «The Role of Federal Military Forces» (PDF). United States Army Center of Military History. s. 196. 
  46. ^ a b Paul J. Scheips (2005). «The Role of Federal Military Forces» (PDF). United States Army Center of Military History. s. 288. 
  47. ^ Wilentz, Sean (2008). The age of Reagan: a history, 1974-2008 (1st utg.). New York, NY: Harper. ISBN 978-0-06-074480-9. OCLC 182779124. 
  48. ^ «Operation Urgent Fury, Grenada 1983». Army University Press (på engelsk). Besøkt 5. november 2024. 
  49. ^ «Airborne Invasion of Grenada | ASOMF». www.asomf.org (på engelsk). 25. oktober 2020. Besøkt 5. november 2024. 
  50. ^ «Operation Just Cause». www.army.mil (på engelsk). 6. januar 2012. Besøkt 5. november 2024. 
  51. ^ Mann, Jim (23. august 1990). «NEWS ANALYSIS: Bush's 'Line in the Sand' Shifts as Objectives Grow: Strategy: The initial mission was to defend Saudi Arabia. Now troops could be used to free hostages, liberate Kuwait, topple Hussein». Los Angeles Times. 
  52. ^ «Operation DESERT STORM | U.S. Army Center of Military History». www.history.army.mil. Besøkt 5. november 2024. 
  53. ^ PAO, 82nd Abn Div. «82nd Airborne Division’s 100th Anniversary: Remembering Operation Uphold Democracy». The Fayetteville Observer (på engelsk). Besøkt 6. november 2024. 
  54. ^ Pike, John. «2nd Battalion, 325th Airborne Infantry Regiment». www.globalsecurity.org. Arkivert fra originalen 16. oktober 2017. Besøkt 12. februar 2018. 
  55. ^ Walter E. Kretchik, Robert F. Baumann, John T. Fishel. A Concise History of the U.S. Army in Operation Uphold Democracy. U.S. Army Command and General Staff College Press. Fort Leavenworth, Kansas. 1998. p. 96.
  56. ^ «History of the 505th PIR and 3rd». Fort Bragg, U.S. Army. Arkivert fra originalen 10. desember 2007. 
  57. ^ Scaparrotti, Curtis M. (1999). «The Blue Falcons in Bosnia». Strategic Studies Institute, US Army War College: 31–82. Besøkt 6. november 2024. 
  58. ^ «Defense.gov News Article: After Jumping, Battalion Learns to Crawl». web.archive.org. 2. januar 2016. Besøkt 6. november 2024. 
  59. ^ Service, Joseph Albright and Scott Shepard, Cox News. «Elite U.S. paratroopers land in Albania, raising spectre of ground troops». New Bedford Standard-Times (på engelsk). Besøkt 6. november 2024. 
  60. ^ «General Information». 82nd Airborne Division Museum (på engelsk). Besøkt 14. oktober 2023. 
  61. ^ «Enduring Freedom Casualties - Special Reports». CNN. 
  62. ^ «Transcript: DoD News Briefing with Col. Schweitzer from Afghanistan». Defense.gov. Arkivert fra originalen 9. januar 2014. Besøkt 6. januar 2014. 
  63. ^ «General Information». 82nd Airborne Division Museum (på engelsk). Besøkt 14. oktober 2023. 
  64. ^ «Contact Support». Rc-east.com. Besøkt 6. februar 2014. 
  65. ^ «Iraq: U.S. Should Investigate al-Falluja | Human Rights Watch» (på engelsk). 16. juni 2003. Besøkt 6. november 2024. 
  66. ^ «1,000 soldiers from the 82nd Airborne headed to Iraq». Stripes.com. 
  67. ^ «Army to Deploy 1,700 Paratroopers to Iraq». military.com. 3. november 2016. 
  68. ^ «New Details on Surprise Deployment as More Soldiers Head to War». Military.com. 29. mars 2017. 
  69. ^ «82nd Airborne Division preparing for deployment amid unrest in Baghdad». ABC News. 31. desember 2019. 
  70. ^ Copp, Tara (3. januar 2020). «Three defense officials confirm to me that the entire 82nd Airborne Division brigade will be sent to Kuwait in response to #Iraq embassy attacks – a total of about 4,000 more troops.». @TaraCopp (på engelsk). Besøkt 3. januar 2020. 
  71. ^ «3,500 more troops from Fort Bragg's 82nd Airborne Division to deploy to Middle East» (på engelsk). 3. januar 2020. 
  72. ^ «Biden orders 1,000 more troops to aid Afghanistan departure as Taliban surge toward Kabul». 15. august 2021. 
  73. ^ «Photos: America's longest war ends as last U.S. troops leave Afghanistan». Los Angeles Times. 30. august 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=82._luftbårne_divisjon&oldid=24782805»