Rojalistene

Denne artikkelen omhandler en av partene i den engelske borgerkrigen. For å lese om monarkitilhengere generelt, se rojalisme.

Lord John Stuart og hans bror, lord Bernard Stuart, ca. 1638, maleri av Anthonis van Dyck. Både John Stewart og Bernard Stewart døde i borgerkrigen, kjempende for rojalistene.

Rojalistene, også kjent som kavalérene (Cavaliers), var en av partene i den engelske borgerkrigen 1642-1651. De støttet, som navnet forteller, monarkens rettigheter mot parlamentets krav om økt innflytelse. Deres motstandere var parlamentarikerne som støttet det britiske parlamentet, ledet av rikskansler Oliver Cromwell og hans tilhengere som ble kalt for «rundhodene» (grunnet at de klipte håret helt kort). Rojalistene hevdet kongens enevelde, og kongenes guddommelige rett. Målet til rundhodenes fraksjon var å gi parlamentet øverste kontroll over den utøvende administrasjonen.

Betegnelsen kavalérene' (Cavaliers) ble først benyttet av rundhodene som en nedsettende betegnelse for de rikere og ofte adelige rojalisttilhengerne til kong Karl I og hans sønn Karl II av England under den engelske borgerkrigen i tiden mellom 1642 og 1651, Interregnum (tiden uten konge) og restaurasjonen i England (gjeninnføring av monarkiet) i 1660. Betegnelsen ble senere overtatt av rojalistene selv. Selv om det opprinnelig refererte til politiske og sosiale holdninger og oppførsel, hvor klær var en svært liten del, har den i ettertid blitt sterkt identifisert med hoffets fasjonable klær på den tiden. Tyske Rupert av Pfalz, hertug av Bayern, 1. hertug av Cumberland, som var kommandant for mye av Karl Is kavaleri, regnes ofte for å være en arketypisk kavaler, utnevnt da han var kun 23 år gammel. Rupert hadde også en mektig symbolsk posisjon: han var en ikonisk rojalistisk kavaler og ble som sådan ofte gjenstand for både parlamentarisk og rojalistisk propaganda, et bilde som har blitt opprettholdt i årenes løp.

Etymologi

Kavaler kommer fra fransk cavalier, fra italiensk cavaliere «rytter; ridder», avledet av cavallo «hest», av latin caballus, «hest». Ettersom riddere var adelige og kavalere omgikk hoffet, har kavaler også senere kommet til å bety «dansepartner».

Begrepet framstår først som et uttrykk for bebreidelse og forakt, brukt på tilhengerne av kong Karl I, dokumentert i juni 1642, hvor de anklages for «uten respektere landets lover, eller noen frykt for verken Gud eller mennesker, var klare til å begå all slags forargelse og vold»:

1642 (June 10) Propositions of Parlt. in Clarendon v. (1702) I. 504 Several sorts of malignant Men, who were about the King; some whereof, under the name of Cavaliers, without having respect to the Laws of the Land, or any fear either of God or Man, were ready to commit all manner of Outrage and Violence.

Litteratur

• Barratt, John (2005): Cavalier Generals: King Charles I and His Commanders in the English Civil War, 1642–46. Pen & Sword Military.
• Macaulay, Thomas Babington (1856): The History of England from the Accession of James II, University of California Libraries
• Manganiello, Stephen C. (2004): The Concise Encyclopedia of the Revolutions and Wars of England, Scotland, and Ireland, 1639–1660. Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-5100-9.
• OED (1989): «Cavalier». Oxford English Dictionary (2. utg.).
• Roberts, Chris (2006): Heavy Words Lightly Thrown: The Reason Behind Rhyme. Thorndike Press. ISBN 0-7862-8517-6.
• Purkiss, Diane (2007): The English Civil War: A People's History. London: Harper.
• Spencer, Charles (2007): Prince Rupert: The Last Cavalier. London: Phoenix. ISBN 978-0-297-84610-9

Ekserne lenker

• «Choosing Sides in the English Civil War», av Mark Stoyle, BBC.