Ardenneroffensiven

Ardenneroffensiven
Konflikt: Andre verdenskrig
Dato 16. desember 1944–16. januar 1945 Sted Ardennene 50°37'N 6°10'Ø Resultat Alliert seier
Stridende parter
Tyskland	USA storbritannia
Kommandanter og ledere
G. von Rundstedt W. Model H. von Manteuffel S. Dietrich E. Brandenberger	D. Eisenhower O. Bradley G. Patton C. Hodges B. Montgomery
Styrker
16. desember: ca. 200 000 mann 600 stridsvogner	16. desember: ca. 80 000 mann 400 stridsvogner
Tap
12 652 døde 69 182 såret/savnet 700 stridsvogner	8 607 døde 69 283 såret/savnet 700 stridsvogner

Ardenneroffensiven var et slag under andre verdenskrig. Den startet i midten av desember 1944 og var, sammen med operasjon Nordwind (iverksatt for å avlaste Ardenneroffensiven) og operasjon Bodenplatte, den siste tyske offensiven på vestfronten. Den tyske hæren planla å slå en kile inn i den vestallierte fronten (i hovedsak styrker fra USA og Storbritannia). Ved å angripe gjennom Ardennene, krysse elven Maas (fransk: Meuse), for så å svinge nordvest og erobre Antwerpen ville de vestalliertes armeer bli delt i to. Den tyske diktatoren Adolf Hitler håpet dette ville tvinge de vestallierte til å forhandle frem en separat fredsavtale, så Tyskland deretter kunne konsentrere seg om Sovjetunionens styrker i øst.

De tyske styrkene angrep overraskende om morgenen 16. desember 1944. Vestalliert selvsikkerhet, fokus på allierte offensiver andre steder, og begrenset flyrekognosering grunnet dårlig vær var bakgrunnen. Amerikanske styrker brukte Ardennene primært som et hvileområde for U.S. First Army, og fronten var tynt forsvart av slitne tropper og uerfarne erstatningsstyrker. De tyske angriperne hadde også fordel av at det dårlige været hindret allierte flyangrep i en lengre periode. Amerikansk motstand langs den nordlige flanken av offensiven, rundt Elsenborn-ryggen (engelsk: Elsenborn Ridge), og i sør, rundt Bastogne, stengte for tysk adgang til viktige veier i nordvest og vest. Det bidro til trengsel i tysk fremrykking, terrenget som favoriserte forsvarerne forsinket den tyske angrepsplanen, og ga de vestallierte anledning til å forsterke de tynt utplasserte styrkene. Bedre vær fra rundt 23. desember åpnet for vestallierte flyangrep mot tyske styrker og forsyningslinjer. Selv om den tyske offensiven i hovedsak var over 27. desember, fortsatte kampene ennå en tid, inntil frontlinjene ble de samme som før angrepet.

Offensiven var feilslått for tyskerne, selv om den bandt opp store ressurser på vestalliert side. De vestallierte fikk på den annen side muligheten til å gå i kamp med, og bekjempe, de beste tyske avdelingene utenfor vestvollen (engelsk: Siegfried Line), de tyske forsvarsverkene på grensen mot Frankrike, Belgia og Luxembourg. Dette var med på å lette de vestalliertes invasjon av selve Tyskland våren 1945. Ved å prioritere et angrep i vest svekket det tyske Wehrmacht også fronten i øst, noe som gjorde offensiven mot Berlin lettere for Sovjetunionens Den røde armé.

Bakgrunn

Utdypende artikler: invasjonen i Normandie, operasjon Cobra og slaget om Hürtgenskogen

Etter at de vestallierte hadde slått seg ut av brohodet ved Normandie i august 1944 og knust de tyske styrkene, rykket de frem i Frankrike i en voldsom hastighet. Amerikanske 11. Armoured Division dekket for eksempel 550 kilometer på seks dager, frem til erobringen av Antwerpen. De støtte underveis på store logistiske problemer. Den eneste dypvannshavnen var ved Cherbourg, nær de opprinnelige invasjonsstrendene, og avstanden dit ble bare lengre og lengre, etterhvert som styrkene beveget seg østover mot Tyskland. Selv om flere havnebyer var erobret siden invasjonen, hadde tyske styrker omhyggelig sabotert disse havneanleggene. En ekstra utfordring var at sentrale deler av det franske jernbanenettet nærmest var utradert av vestalliert bombing før invasjonen i Normandie. Dette var opprinnelig ment å sinke tyske forflytninger, men ga nå vestallierte tropper like mye problemer.

• Den vest-allierte fremrykkingen mot Tyskland
• 
  Alliert fremrykking, 26. august til 10. september 1944, til Tysklands vestgrense (stor versjon)
• 
  Amerikanske militære tankbiler på vei mot fronten (stor versjon)
• 
  Kartskisse over logistikkrutene, som fraktet drivstoff, ammunisjon, mat og annet (stor versjon)
• 
  Amerikansk lastebil med forsyninger til fronten har kjørt seg fast i gjørme (stor versjon)
• 
  Hele vestfronten, 15. desember 1944 (stor versjon)

Massive mengder forsyninger måtte bringes frem med lastebil, og dette var lite effektivt. Tidlig i oktober var situasjonen så ille at selv om tyske styrker trakk seg tilbake, var det få muligheter for de vestallierte å rykke etter. De vestallierte generalene kranglet seg i mellom om å få brorparten av forsyningene til sin styrke, slik at i hvert fall én enkelt armé var klar til en offensiv. Den vestallierte øverstkommanderende, general Dwight D. Eisenhower, insisterte på sin side på en strategi med en offensiv på bred front, men med prioritet til styrkene i nord. Disse styrkene hadde som primæroppgave å ta de vitale tyske industriområdene i Ruhr. Mens de vestallierte omgrupperte og ventet på forsyninger, klarte den tyske generalen Gerd von Rundstedt å organisere de gjenværende tyske styrkene til en liten, men relativt effektiv forsvarsstyrke.

Krigsslutt i 1944?

Etter å vært tilnærmet innesperret i Normandie i halvannen måned (fra 6. juni til 25. juli 1944) rykket de vestallierte styrkene svært raskt frem, mye raskere enn de hadde forventet før invasjonen. Etter å ha erobret Paris, Brussel og Antwerpen trodde mange, både ledere og soldater, at krigen ville være over i løpet av 1944. Fremrykkingen var så rask at ett hundre dager inn i felttoget (D+100), hadde man kommet så langt som allierte planleggere ikke forventet å nå før i mai 1945 (D+350).

Ifølge den britiske journalisten og historikeren Max Hastings gjorde de vestallierte en rekke feil. Samlet førte de til at de tyske styrkene fikk tid til å etablere et forsvar mot vestalliert invasjon av Tyskland. Den største feilen var manglende sikring av innseilingen til den uskadde havnen i Antwerpen, sentral i forsyning av drivstoff, ammunisjon og alt annet store hærstyrker trenger. Etter fremrykkingen mot broen over Rhinen ved Arnhem mislyktes (Arnhem-operasjonen), stoppet de vestallierte styrkenes fremrykking i praksis opp.

Den belgiske motstandsbevegelsen, sammen med rask fremrykking og et overraskelsesangrep fra U.S. Army 11th Armored Division, klarte å forhindre at tyskerne ødela havnene i Antwerpen. Etter byen var inntatt uskadet 4. september 1944, valgte feltmarskalk Bernard Law Montgomery å stoppe sin fremmarsj like øst for Antwerpen, for omgruppering og tilførsel av forsyninger, i stedet for å presse på for å ta Walcheren og andre områder ved innseilingen til byen. Dette gjorde at tyskerne kunne forsterke de relativt svake troppene og kystbatteriene der, med tre ganger så store styrker. Siden allierte skip måtte seile inn elven Schelde, var Antwerpen derfor ubrukelig for de allierte. Deretter prioriterte feltmarskalk Montgomery Arnhem-operasjonen i midten av september, den hadde som mål å krysse Rhinen, og omgå vestvollen (engelsk: Siegfried Line). Denne operasjonen mislyktes, og ga ikke de vestallierte styrkene en bedre posisjon. Først i november, da den kanadiske First Canadian Army utkjempet slaget ved Schelde, ryddet Westerschelde og erobret Walcheren ble Antwerpen endelig tilgjengelig for vestallierte skip. De første vestallierte handelsskipene la til kai 28. november 1944, nesten 3 måneder etter Antwerpen havn var erobret uskadet.

Den tyske situasjonen var svært alvorlig. Tidligere på sommeren hadde operasjon Bagration – en massiv sovjetisk offensiv på østfronten – stoppet opp i Polen. Dette kalte tyskerne «ødeleggelsen av armégruppe sentrum» (tysk: Heeresgruppe Mitte). Den sovjetisk overmakten var så stor at det bare var mangel på forsyninger og generell utmattelse som gjorde at fremrykningen stoppet opp. I slutten av august hadde sovjeterne i stedet startet en ny storoffensiv i Romania, og i løpet av oktober var det meste av Balkan og mye av Ungarn gått tapt for tyskerne. På dette tidspunktet var det kjent for den tyske ledelsen at sovjetiske styrker forberedte en vinteroffensiv, antagelig i desember.

Tidligere i 1944 hadde de vestalliertes bombetokter og allierte jagerfly i all hovedsak satt Luftwaffe på bakken. Det gjorde at tyske styrker ikke hadde oversikt over slagfeltet, og ei heller kunne angripe vestallierte forsyningskolonner. Mangelen på flybensin var særlig kritisk, og Luftwaffe var også hemmet av mangel på erfarne flyvere grunnet mannskapstapene i luftkamper med allierte fly. På den annen side ble tyske kolonner i dagslys som regel raskt oppdaget og angrepet. Bombing og beskytning av disse, samt den store bombekampanjen mot de rumenske oljefeltene (inntil disse ble tatt av sovjeterne i august 1944) og tyskernes oljeraffinerier førte til at Tyskland hadde stor mangel på olje og bensin.

Fienden fører nå en defensiv strid på alle fronter; hans situasjon er slik at han ikke kan iverksette offensive operasjoner av noen størrelse.

Vurdering av situasjonen, 15. desember 1944, fra feltmarskalk Bernard Law Montgomery til 21. armégruppe

Det eneste lyspunktet for tyske styrker var at forsyningslinjene til vestfronten var blitt mye kortere. De forsvarte ikke lenger hele Vest-Europa. Med frontlinjen mye nærmere tysk territorium var forsvarslinjen sterkt redusert i lengde, mens sambands- og forsyningslinjene var kortere. Det siste medførte at man ikke lenger var så avhengig av radio, men i større grad kunne bruke det tyske telefon- og telegrafnettet. Dette igjen gjorde at vestallierte styrker ikke så lett kunne plukke opp tyske radiomeldinger gjennom Ultra-programmet. I tillegg var været dårlig, med regn og vind som ble avløst av snø og tåke da året gikk mot slutten. Dermed var det vanskelig for de allierte å utnytte sin overlegenhet i luften, samtidig som bakkestyrker og forsyninger ble sinket av gjørme og oversvømmelser.

Med slutten både på operasjon Bagration på østfronten og den kanadiske offensiven på vestfronten – samtidig som sovjeternes offensiv i Ungarn møtte voldsom motstand (som i slaget om Budapest) – stanset de vestalliertes fremrykking på alle fronter nesten fullstendig opp etter hvert som høsten la seg over Europa.

Tysk planlegging

Stillinger, panser og soldater

De amerikanske styrkene i Ardennene ventet ikke noe angrep, og hadde derfor i liten grad forberedt sine stillinger. De hadde ikke lagt ut piggtråd, minefeller eller etablert dype bunkere. De hadde heller ikke forberedt sprengning av broer for å hindre tysk fremrykking. Selv skyttergroper for infanteristene manglet, og var vanskelig å grave da det tyske angrepet var i gang, grunnet frost i bakken.

Mens de tyske panserstyrkene stort sett rykket raskt frem under offensiven, var det tyske infanteriets hastighet merkbart dårligere. Det ledet til et stort gap mellom panser og infanteri, og bidro ifølge den britiske journalisten og historikeren Max Hastings vesentlig til det tyske nederlaget.

Hitler hadde oversikt over den kritiske tyske situasjonen, men følte at det var mulig å organisere et effektivt forsvar av Tyskland hvis styrkene bare kjempet på én front. Da Arnhem-operasjonen slo feil, samtidig som operasjon Bagration ble stoppet og sovjeternes fremrykning i Ungarn var langsom og ujevn, var de tyske styrkene mindre presset. Det ble klart at hvis det noensinne skulle bli snakk om å angripe igjen, så var tiden inne. I den tilstanden tyske styrker befant seg, var det ikke snakk om å gå til offensiv mot de massive sovjetiske arméene. Flere planer ble utarbeidet, men de munnet alle ut i liten strategisk gevinst. Selv om tyskerne skulle klare å omringe og tilintetgjøre hele sovjetiske arméer ville det gi dem lite, fordi Sovjetunionen hadde enorme reserver å sette inn for de tap de måtte lide. Det var heller ikke noe å hente ved et motangrep i Italia.

I vest var mulighetene mer lovende. De vestallierte hadde problemer med forsyningene, og dette hadde konsekvenser for tempoet i vestallierte operasjoner. Erobringen av Antwerpen var et kupp, men havnen kunne ikke brukes på flere måneder grunnet tyske styrker ved innløpet. De vestallierte styrkene var strukket ut fra sør i Frankrike til midt i Nederland, med flere dårlig forsvarte områder langs fronten. Et vellykket angrep kunne binde opp styrkene deres i lengre tid. Den 16. september 1944 skisserte den tyske diktatoren Adolf Hitler et klassisk Blitzkrieg-angrep gjennom de dårlig forsvarte Ardennene. Tanken var å rykke frem mellom de britiske og amerikanske styrkene, gjenerobre Antwerpen og fremkalle en ny evakuering fra Dunkerque. Hvis Antwerpen ble tatt, ville fire vestallierte arméer være avskåret, uten forsyninger bak tyske linjer. Hitler mente dette ville gi ham frihet til å konsentrere seg om østfronten.

Tysk detaljplanlegging

Den tyske overkommandoen bestemte midt i september, på Hitlers befaling, at den tyske hæren skulle angripe gjennom Ardennene, akkurat som de hadde gjort fire år tidligere under felttoget i Frankrike. Hovedstyrken skulle gå frem til elven Maas (fransk: Meuse) og så snu nordvestover mot den viktige havnebyen Antwerpen og Brussel. Det vanskeligste momentet kom til å være begynnelsen, hvor terrenget gjorde rask forflytning vanskelig. Etter å ha krysset Maas ville terrengforholdene være bedre, og det var mulig med rask fremrykning mot kysten. Planen fikk kodenavn Wacht am Rhein (tysk for vakt ved Rhinen) for å forvirre alliert etterretning.

Vestfronten ved Ardennene 15. desember 1944, dagen før offensiven

Fire arméer ble valgt for operasjonen:

• 6. Panzerarmee, ledet av Sepp Dietrich. Denne ble skapt 26. oktober 1944 og inkluderte noen av Waffen-SS' beste avdelinger, inkludert 1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS Adolf Hitler og 12. SS-Panzer-Division „Hitlerjugend“. Denne ble hovedangrepstyrken og skulle lede an i det nordlige angrepet som hadde Antwerpen som mål.
• 5. Panzerarmee, ledet av Hasso von Manteuffel, ble satt inn i midten, med Brussel som mål.
• 7. Armee, ledet av Erich Brandenberger, ble satt inn i sør, for å beskytte flanken.
• 15. Armee, ledet av Gustav-Adolf von Zangen, ble satt inn i nord for å beskytte 6. Panzerarmees høyre flanke.

Øverstkommanderende for operasjonen var feltmarskalkene Walter Model, sjefen for Heeresgruppe B, og Gerd von Rundstedt, øverstkommanderende for tyske styrker på vestfronten. For at operasjonen skulle bli vellykket, mente planleggerne at man trengte overraskelsesmomentet, dårlig vær som satte allierte fly på bakken og ingen forsinkelser i gjennomføring av planen. Model uttalte at det var kritisk at man nådde elven Maas på dag fire for å kunne gjennomføre et vellykket angrep. Styrkene som ble satt inn var allerede redusert fra det opprinnelige omfanget på 32 divisjoner til rundt 28, med 4 divisjoner i reserve. Dette på grunn av mangel både på personell og materiell. Mens man satte opp styrkene ble også operasjonen forsinket fra midten av november til 16. desember.

Jeg var lamslått. Hitler hadde ikke spurt meg til råds om mulighetene. For meg var det ganske innlysende at de disponible styrkene var altfor små til å kunne gjennomføre en så ærgjerrig plan. Model mente det samme som meg. Det var faktisk ingen soldat som trodde at planen om å nå Antwerpen var gjennomførbar. Men nå visste jeg at det var ganske nytteløst å protestere overfor Hitler når det gjaldt muligheten for å gjennomføre noe som helst.

Feltmarskalk von Rundstedts kommentar til planene for Ardenneroffensiven.

Ironisk offensiv?

Mange tyske offiserer og soldater hevdet, både under og etter andre verdenskrig, at de kjempet til siste slutt fordi de var redd for Den røde armés hevn etter Wehrmachts herjing i Sovjetunionen. I lys av det synes Ardenneroffensiven, ifølge journalisten og historikeren Max Hastings, å ha et ironisk preg. Den tyske offensiven mot de vest-allierte i krigens siste måneder svekket både de og tyske styrker i øst. Det forhindret raskere vest-alliert fremrykking, noe som kunne spart mange tyskere for Den røde armés herjinger.

Før offensiven var de allierte blinde for tyske troppeforflytninger. Nettverket til den franske motstandsbevegelsen hadde skaffet verdifull informasjon, men bare frem til de nådde den tyske grensen. Ettersom tyskerne sloss på tysk territorium brukte de også det tyske telefon- og telegrafnettet, og de allierte hadde ingen nytte av at de hadde knekket den tyske Enigma-koden. I tillegg var de tyske styrkene pålagt ekstraordinære begrensninger på radiosamband i forbindelse med det kommende angrepet. Etter bombeattentatet mot Hitler (20. juli-attentatet) var det også strammet inn på hemmelighold innenfor Wehrmacht. Det tåkete været gjorde også at allierte rekognoseringsfly hadde liten effekt.

Alt dette gjorde at den allierte overkommandoen regnet Ardennene som en stille sektor, og stolte på etterretningstjenestenes analyser som sa at tyskerne ikke kunne gjennomføre større offensiver så sent i krigen. Allierte styrker i Ardennene var en blanding av ferske styrker (slik som 99th og 106th Infantry Division) og erfarne, men utslitte styrker som var sendt til sektoren for å hvile (slik som 2nd, 4th. og 28th Infantry Division).

Fiendens nåværende praksis med å bringe nye divisjoner inn i denne sektoren for skaffe dem erfaring fra fronten og deretter sende dem på oppdrag andre steder indikerer et ønske om å la denne sektoren av fronten forbli rolig og inaktiv.

Rapport fra U.S. VIII Corps i Bastogne, seks dager før det tyske angrepet.

To store spesialoperasjoner var planlagt for offensiven. I oktober ble det bestemt at Otto Skorzeny, den tyske obersturmbannführer (tilsvarende oberstløytnant) som hadde befridd Benito Mussolini, skulle lede en gruppe engelsktalende soldater i operasjon Greif. De skulle bære amerikanske og britiske uniformer, og deres oppgave var å ta seg inn bak de amerikanske linjene for å endre skilt, omdirigere trafikken og generelt skape kaos. Til slutt skulle de ta bruene over Maas mellom Liège og Namur. I november ble en annen operasjon lagt til: oberst Friedrich August von der Heydte skulle lede en avdeling fallskjermjegere i et natthopp bak allierte linjer for å ta et viktig veikryss nær Malmedy.

For den siste delen av planleggingen forlot Hitler og staben hans hovedkvarteret Wolfsschanze i Østpreussen og dro den 15. desember 1944 til hovedkvarteret Adlerhorst 10 km vest for Bad Nauheim i Hessen. Det var derfra Hitler hadde styrt den vellykkede invasjonen i 1940 av Frankrike, Belgia, Nederland og Luxembourg.

Det tyske angrepet

Det tyske angrepet begynte 16. desember 1944, klokken 05.30 om morgenen. Innledningen var et kortvarig artilleribombardement mot de allierte stillingene vis-à-vis 6. Panzerarmee. I nord angrep 6. Panzerarmee gjennom Losheim-gapet og over Elsenborn-ryggen (i dag en del av Bütgenbach) for å forsøke å nå Liège. I senter og mot sør angrep 5. Panzerarmee mot Bastogne og Sankt Vith, begge viktige veikryss. Helt i sør angrep 7. Armee mot Luxembourg for å forsøke å sikre flanken mot allierte motangrep. Den tyske offensiven trengte igjennom på en 56 kilometer lang frontlinje, med fullstendig taktisk og strategisk overraskelse. De overlegne allierte flystyrkene ble de første dagene av offensiven stoppet av tett tåke.

Tyskerne tok i bruk taktikker som sovjetiske styrker hadde brukt på effektivt vis mot dem under operasjon Bagration. Den første tyske bølgen besto for det meste av infanteri, som ryddet veien og åpnet for at stridsvognene kunne rykke frem. Det tyske angrepet kom overraskende på amerikanerne, og mange av de mest fremskutte amerikanske posisjonene overga seg. Først lenger bak møtte tyskerne sterk motstand, noe som sinket dem.

• Wehrmachts offensiv i Ardennene, startet 16. desember 1944
• 
  Tyskerne nådde aldri målene sine (stor versjon)
• 
  Hele den tyske offensiven (stor versjon)
• 
  Sepp Dietrich ledet 6. Panzerarmee langs den nordligste aksen (stor versjon)
• 
  Tysk angrep, fra elven Salm til elven Maas (fransk: Meuse) (stor versjon)
• 
  Hasso von Manteuffel ledet 5. Panzerarmee langs den midtre aksen (stor versjon)
• 
  Erich Brandenberger ledet 7. Armee langs den sydlige aksen (stor versjon)
• 
  Amerikanske soldater søker etter tyske fallskjermsoldater i Belgia, 18. desember 1944 (stor versjon)
• 
  Tyske soldater, fra Leibstandarte-SS Adolf Hitler (LSSAH), etter vellykket angrep på amerikansk konvoi, ved Poteau, Belgia (stor versjon)
• 
  Soldat fra Waffen-SS under offensiven (stor versjon)
• 
  Tyske soldater rykker frem forbi forlatt amerikansk utstyr (stor versjon)
• 
  Amerikanske soldater tatt til fange av tyske styrker
• 
  Rekke med amerikanske soldater tatt til fange, 22. desember 1944

  Foto: Deutsches Bundesarchiv

von Rundstedts appell

Allerede andre eller tredje dag i offensiven var det klart for den tyske ledelsen at det stramme tidsskjemaet ikke holdt. Dels var veiene for dårlige, stridsvogner og forsyninger slet med å komme frem, og dels var det sterk amerikansk motstand ved flere viktige punkter. I tillegg var det tyske infanteriet generelt for dårlig, sammenraskede grupper, som ikke sjelden var mer opptatt av å plyndre amerikansk utstyr og mat, enn å rykke frem. Øverstkommanderende, feltmarskalk Gerd von Rundstedt, rådet den tyske diktatoren Adolf Hitler til å avbryte offensiven, men det ble avvist av Hitler.

Langs den nordligste aksen møtte 6. Panzerarmee uventet sterk motstand fra U.S. 2nd og 99th Infantry Division, og de ble stoppet ved Elsenborn-ryggen. Det dårlige været var dog ikke bare til hinder for allierte flystyrker; de sinket også den tyske fremrykningen etter hvert som veiene ble dårligere og dårligere. Resultatet av det dårlige været og det vanskelige terrenget var at tusenvis av tyske kjøretøyer ble sittende fast i massive køer på bratte, trange og svingete fjellveier.

I midten av offensiven ble de angripende tyske styrkene oppholdt ved landsbyen Sankt Vith, av styrker fra U.S. 7th Armored Division. Selv om landsbyen tilslutt ble inntatt av tyske styrker førte forhalingen av det tyske angrepet til avgjørende forsinkelser i timeplanen, ifølge journalisten og historikeren Max Hastings like avgjørende som amerikanernes forsvar av byen Bastogne.

Hitler hadde forutsagt at det ville ta Eisenhower to eller tre dager å skjønne at kampene i Ardennene ikke bare var et lokalt motangrep. Hans spådom slo kraftig feil; allerede før den første dagen var omme sendte Eisenhower forsterkninger til området, stikk i strid med rådene staben hans ga ham. Innen en uke var 240 000 soldater blitt sendt frem. På samme tid ble amerikanske 101st Airborne Infantry Division sammen med en kampgruppe fra U.S. 10th Armored Division sendt for å forsvare Bastogne. 82nd Airborne Division ble sendt nordover, til nærheten av Liège.

Spesialoperasjonene Stösser og Greif

Utdypende artikler: operasjon Stösser og operasjon Greif

Herbstnebel; den tyske offensiven 16.–25. desember 1944
Armeer er merket med størst skrift
Korps er merket med romertall
Allierte divisjoner er vist med minst skrift
Stiplede linjer merket "XXXX" viser skille mellom armeer
Stiplede linjer merket "XXXXX" viser skille mellom armégrupper {større versjon)

Operasjon Stösser - innsats av tyske fallskjermsoldater - var planlagt for morgentimene den 16. desember, men måtte utsettes på grunn av dårlig vær og drivstoffmangel. Det neste tidspunktet var kl. 03.00 den 17. desember, og droppstedet var 11 km nord for Malmedy. Målet var veikrysset «Baraque Michel», og oberst Friedrich von der Heydte skulle ta det og holde det i omtrent 24 timer før 12. SS-Panzer-Division „Hitlerjugend“ skulle avløse dem.

Det dårlige været gjorde at de 1 300 fallskjermsoldatene ble spredt over et stort område, og før klokken tolv på dagen hadde bare 150 klart å samle seg. von der Heydte oppga da planene om å ta veikrysset og ga ordre om å drive geriljaaktivitet i området. Utpå kvelden dagen etter sluttet andre av styrken seg til von der Heydtes gruppe, så de var på totalt 300 mann. På grunn av at de var så spredt fikk de allierte inn rapporter om fallskjermstyrker rundt i hele Ardenner-området og brukte mye energi på å sikre sine bakre områder.

For operasjon Greif - innsats av tyske sabotører i amerikanske uniformer - gikk det bedre. Oberstløytnant Otto Skorzeny klarte å få sin engelsktalende bataljon inn blant allierte styrker. Selv om de ikke klarte å ta broen over elven Maas (fransk: Meuse), klarte de å spre usikkerhet og frykt i et omfang mye større enn avdelingens størrelse skulle tilsi. Kontrollposter ble satt opp over alt i de bakre linjer. Dette forsinket forflytningen av soldater og materiell. Militærpolitiet spurte ut soldater om alt mulig de mente enhver amerikaner burde vite, alt fra navnet på Mikke Mus' kjæreste, baseball-statistikker og hovedstaden i delstaten Illinois. Det siste spørsmålet fikk general Omar Bradley, og selv om generalen visste det riktige svaret — Springfield — så visste ikke soldaten som spurte ham det, da han trodde det var Chicago. Resultatet ble at generalen ble holdt i arrest en kort stund.

Den økte sikkerheten gjorde livet vanskeligere også for de tyske infiltratørene, og flere av dem ble tatt til fange. Under avhør oppga de at de hadde blitt sendt for å drepe general Eisenhower, med det resultatet at generalen nærmest ble holdt i husarrest. På grunn av at de ble tatt til fange i allierte uniformer, ble de senere skutt. Dette var i tråd med vanlig praksis på alle sider på den tiden. Amerikanske styrker henrettet 18 soldater tilhørende Otto Skorzenys styrke, fordi de ble tatt iført amerikanske uniformer, et klart brudd på krigens lover.

Malmedymassakren

Utdypende artikkel: Malmedymassakren

I nord hadde spydspissen i den tyske 6. SS Panserarmé, Kampfgruppe Peiper, som besto av 4 800 menn, rundt 120 stridsvogner (Panzer IV, Panzer V og Tiger II) og en mengde andre kjøretøyer under ledelse av standartenführer (tilsvarende oberst) i Waffen-SS Jochen Peiper trengt inn i Belgia. Kampfgruppe Peiper hadde fått «den avgjørende rollen i offensiven», og utgjorde en kolonne på rundt 25 kilometer. Klokken 8.30 på morgenen 17. desember erobret de et amerikansk drivstofflager nær Büllingen, hvor de stoppet for å fylle på drivstoff før de fortsatte vestover. Klokken 12.30, nær landsbyen Baugnez, på høyden halvveis mellom Malmedy og Bellevaux-Ligneuville, møtte de deler av den amerikanske 285th Field Artillery Observation Battalion (del av 7th Armored Division). De ble avvæpnet og sendt til en åker i nærheten sammen med noen andre amerikanere som var tatt til fange tidligere. En stridsvogn og en lastebil kom til stedet like etterpå. En enkelt SS-offiser trakk opp en pistol og skjøt den første mannen i rekken, en sanitetsoffiser. Så skjøt han nestemann i rekken. Andre soldater åpnet ild med maskingeværer.

• Malmedymassakren i Ardennene, egentlig nær landsbyen Baugnez, 17. desember 1944
• 
  Amerikanske krigsfanger, massakrert av SS (stor versjon)
• 
  Malmedymassakren, amerikansk soldat ved de som ble myrdet (stor versjon)
• 
  Fra rettssaken etter massakren, juli 1946 (stor versjon)
• 
  Lokalet hvor rettssaken ble avholdt i juli 1946
• 
  Minnested for ofrene for massakren (stor versjon)

Nyheten om den tyske massakren nådde raskt allierte avdelinger, og spredte seg som ild i tørt gress. Det førte til at mange amerikanske styrker var mer utholdende i kamp, og bidro til en uvilje mot å vise nåde overfor tyske soldater som forsøkte å overgi seg. Tyske soldater og offiserer som tilhørte SS ble skutt, det samme skjedde med mannskap på stridsvognene som hadde svarte uniformer og som mange amerikanske tropper antok tilhørte SS.

Kampfgruppe Peiper angriper

Panzerfaust, tysk panservernvåpen, effektivt på kort hold (60 til 100 meter)

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Kampene fortsatte, og innen kvelden hadde Leibstandarte-divisjonen kommet i kamp med U.S. 99th Infantry Division, og Kampfgruppe Peiper hadde nådd Stavelot. De lå allerede bak skjema, den samme fremrykningen tok ni timer i 1940. Etter hvert som de amerikanske styrkene trakk seg tilbake ble forsyningsdepot og bruer sprengt. Særlig mangelen på drivstoff skulle senere vise seg å bli ytterst kritisk for Kampfgruppe.

Kampfgruppe rykket inn i Stavelot 18. desember, møtte motstand fra de amerikanske styrkene der, og presset de ut av byen og nordover. Han etterlot en mindre styrke i byen og gikk videre mot brua ved Trois-Ponts. Før han nådde dit hadde de amerikanske forsvarerne klargjort broen for sprengning, og gravd seg ned i stillinger, klare til kamp. Da Kampgruppe Peiper ankom ble broen sprengt og den tyske styrken stoppet. Peipers styrker kjørte tilbake til La Gleize og ventet til dagen etter for å angripe Stoumont. Samtidig som amerikanske styrker var foran Kampfgruppe Peiper i Stoumont, ble de avskåret fra den tyske hovedstyrken da amerikanerne tok tilbake den svakt forsvarte byen Stavelot 19. desember.

Den 19. desember angrep Kampfgruppe Peiper igjen Stavelot, tok tettstedet, men ble stoppet av amerikanske styrker 4 kilometer lenger vest, ved stasjonen, det lengste styrken nådde i sin fremrykking mot elven Maas (fransk: Meuse). Siden situasjonen i Stoumont begynte å bli håpløs, bestemte Peiper seg for å trekke seg tilbake til La Gleize, hvor Kampfgruppe gravde seg ned i påvente av forsterkninger. Siden den tyske styrken ikke klarte å bryte seg gjennom de allierte linjene, måtte Peiper til slutt beslutte å slå seg tilbake til tyske linjer, gjennom de alliertes linjer. 23. desember startet Kampfgruppe Peiper retretten, men uten mesteparten av kjøretøyene og det tunge utstyret, som de ødela før de ble forlatt. De fleste tyske soldatene klarte å unnslippe.

St. Vith

Både von Maunteuffels og Dietrichs styrker var avhengige av vegkrysset i byen St. Vith. Forsvarerne, ledet av den amerikanske 7th Armored Division under kommando til general Bruce C. Clarke, sto i mot de tyske angrepene og sinket derfor den tyske fremrykningen. Den 21. desember klarte tyskerne å ta St. Vith, men de amerikanske styrkene trakk seg tilbake til forberedte forsvarsstillinger i området og sto nok en gang i veien for tyske planleggere. 23. desember hadde tyskerne knust de amerikanske flankene, og de amerikanske forsvarerne måtte trekke seg tilbake til vest for elva Salm.

Den tyske planen krevde at St. Vith skulle tas innen 18.00 17. desember, og denne lange forsinkelsen var et hardt slag for den tyske timeplanen.

Øst for St. Vith var to regimenter fra amerikanske 106th Infantry Division i området ved Schneifel (den vestligste delen av Eifel, på grensen mellom Tyskland og Belgia). Styrken besto av uerfarne offiserer og soldater, ble avskåret av den tyske fremrykkingen, og overga seg den 19. desember etter et par dagers dårlig organisert kamp, med lite ammunisjon og ingen radiokontakt med resten av de amerikanske styrkene. Rundt 8 000 mann overga seg, den største kapitulasjon av amerikanske styrker i Europa. Blant soldatene som gikk i fangenskap var Kurt Vonnegut, etter krigen ble han en kjent forfatter, særlig med boken Slaktehus-5 eller barnekorstoget : en pliktdans med døden som bygget på hans opplevelser under krigen og fangenskapet.

Bastogne

Den største trusselen mot de amerikanske styrkene var ved Bastogne. Den tyske Panzer-Lehr-Division var på vei vestover, mot sørsiden av byen, mot nordsiden rykket 2. Panzer-Division frem. Selve byen skulle inntas av 26. Volksgrenadier Division. De tre divisjonene sto under kommando av general Heinrich Freiherr von Lüttwitz, sjef for XLVII. Panzerkorps. Det ble et kappløp mot Bastogne mellom de amerikanske forsterkningene og Lüttwitz' styrker.

Den 19. desember 1944 møttes den øverste vest-allierte ledelsen i en bunker i Verdun i Frankrike for å drøfte situasjonen. Øverstkommanderende, general Eisenhower, innså at de allierte hadde mye bedre mulighet å nedkjempe de tyske avdelingene ute i åpent lende enn når de hadde gravd seg ned og forsvarte seg, og sa til generalene som var til stede: «Den nåværende situasjonen må regnes som en mulighet for oss og ikke som en katastrofe. Jeg vil bare se muntre ansikter rundt dette bordet!» Patton tok Eisenhowers poeng og svarte: «Svarte, la oss ha mot til å la djevlene gå helt til Paris. Da kan vi virkelig avskjære dem og knuse dem!» På spørsmål fra Eisenhower om hvor lang tid Pattons 3. armé trengte for å snu nordover for å gå til motangrep for å unnsette Bastogne, svarte Patton 48 timer, mye til de andre generalenes vantro. Faktum var at Patton allerede hadde gitt ordren før han dro til møtet, og mens de snakket var hjulene allerede i gang.

• Kampen om Bastogne
• 
  Angrepsaksene mot Bastogne, 16. til 19. desember (stor versjon)
• 
  Detaljkartkart, 19. til 23. desember (stor versjon)
• 
  Oversiktskart, 22. til 26. desember 1944 (stor versjon)
• 
  Amerikansk fallskjermsoldat fra 101st Airborne Division, i posisjon for å møte tyske stridsvogner
• 
  Fremstilling av amerikansk avvisning om overgivelse av Bastogne: «NUTS» (stor versjon)
• 
  Tyske soldater drept under angrep mot Bastogne, 25. desember 1944
• 
  Amerikanske soldater skyter salutt for de som ble drept under beleiringen

Samme dag, 19. desember, var den Panzer-Lehr-Division 3 kilometer fra det viktige veikrysset Bastogne. Den 20. desember hadde de tyske styrkene omringet Bastogne, som ble forsvart av U.S. 101st Airborne Infantry Division og kampgruppe B fra U.S. 10th Armored Division. Innenfor forsvarsverkene var situasjonen vanskelig; de fleste av sanitetspersonalet og deres forsyninger var tatt av fienden. På tross av dette holdt forsvarslinjene selv etter flere tyske angrep. Da general Anthony McAuliffe ble vekket med en beskjed om at den tyske kommandanten tilbød ham å overgi seg, kom det berømte svaret «NUTS!» Dette svaret måtte forklares både til tyskerne og de ikke-amerikanske allierte.

Tyske styrker angrep nøkkelposisjoner rundt byen, og dette gjorde at forsvarerne kunne flytte rundt forsterkninger for å holde angriperne unna. De måtte hele tiden være i bevegelse, men forsvaret holdt.

Den tyske generalen Hasso von Manteuffel anså at en av de store feilene på tysk side under offensiven var å splitte Panzer-Lehr-Division (som ble igjen ved Bastogne) og 2. Panzer-Division (som rykket videre frem vestover, mot Maas ved Dinant). Hver for seg var de to tyske enhetene for svake for oppgaven de ble tildelt.

Den allierte motoffensiven

Den 23. desember 1944 begynte været å klarne opp, noe som åpnet for innsats av det allierte flyvåpenet. De angrep tyske forsyningslinjer, og P-47-jagere angrep tyske avdelinger på veiene. Det ble også satt opp en luftbro til Bastogne, hvor det ble sluppet medisin, mat, tepper og ammunisjon. Et lag med frivillige kirurger ble flydd inn med glidefly og utførte operasjoner i et redskapsrom.

• Kart og foto for den allierte motoffensiven
• 
  Amerikanske soldater i Ardennene, 24. januar 1945 (versjon)
• 
  Alliert offensiv 26. desember 1944 – 25. januar 1945 (stor versjon)
• 
  Flyfoto, St. Vith etter amerikansk bombing, 23. januar 1945 (stor versjon)
• 
  Amerikanske M36 panserjagere fra U.S. 82nd Airborne Infantry Division rykker frem i tett tåke for å nå en tysk posisjon nær Werbomont i Belgia
• 
  Tyske soldater tatt til fange, desember 1944
• 
  Amerikanske soldater i St. Vith, etter bombingen, 24. januar 1945 (stor versjon)
• 
  Død tysk soldat i Stavelot, 2. januar 1945 (stor versjon)
• 
  Amerikanske soldater med bombekaster, nær St. Vith, 24. januar 1945 (stor versjon)
• 
  Den allierte motoffensiven, 3. til 28. januar 1945 (stor versjon)
• 
  Amerikanske infanterister i snø, 4. januar 1945 (stor versjon)
• 
  Amerikanske soldater drar slede med ammunisjon, januar 1945 (stor versjon)
• 
  Amerikansk stridsvogn og soldater fra 82nd Airborne Division rykker frem i Belgia (stor versjon)
• 
  Tysk Panther stridsvogn, oppned, utenfor Houffalize i februar 1945 (stor versjon)

Innen 24. desember hadde den tyske offensiven stoppet opp og mislyktes i å nå sine mål. Angriperne hadde løpt fra forsyningslinjene sine og begynte å få en kritisk mangel på ammunisjon og drivstoff. Frem til da hadde tyske tap vært lette, særlig blant panserstyrkene, bortsett fra Kampfgruppe Peiper. Kvelden den 24. desember anbefalte general Hasso von Manteuffel Hitler å trekke tilbake styrkene til Westwall, mens general Heinz Guderian ba om å få panserstyrkene overført til østfronten, men Hitler avviste å avslutte offensiven.

Jeg ville stanse offensiven på et tidlig stadium, da det var klart at den ikke kunne nå sitt mål, men Hitler insisterte rasende på at den måtte fortsette. Det var et Stalingrad nummer to.

Feltmarskalk von Rundstedt, uttrykte støtte for Manteuffels vurdering.

Pattons U.S. Third Army var nå på vei for å unnsette Bastogne. Klokken 16.45 den 26. desember nådde de første avdelingene fra 37th Tank Battalion frem til Bastogne og gjorde slutt på beleiringen.

Operasjon Nordwind

Den 31. desember 1944 startet tyske styrker operasjon Nordwind, en avledningsmanøver inn i Alsace. Det var kamper fra Saarbrücken i nord til Rhinen i sør, en front på 150 km. Etter harde kamper og begrenset ammunisjon og forsyninger trakk amerikanerne seg tilbake til nye stillinger på sørsiden av elven Moder. Den 25. januar 1945 ga de tyske styrkene opp offensiven, amerikanske styrker hadde da 11 609 drepte og sårede mot tyskernes 23 000.

Operasjon Bodenplatte

1. januar 1945 satte tyskerne i gang to nye operasjoner. Klokken 9.15 iverksatte Luftwaffe operasjon Bodenplatte, et angrep på allierte flyplasser i Benelux-landene. Hundrevis av fly angrep, og etterlot seg 150 ødelagte allierte fly. Kostnaden var høy for Luftwaffe; nærmere 300 fly gikk tapt, og 214 tyske piloter ble drept eller tatt til fange. De alliertes luftstridskrefter kom seg raskt etter skadene, men Luftwaffe klarte aldri å komme seg helt til hektene igjen, og dette var den siste store operasjonen de fikk på vingene. Resten av krigen hadde de allierte ubestridt overlegenhet i luften.

Alliert seier

Den 24. desember 1944 var tyske panserstyrker noen kilometer fra elven Maas (fransk: Meuse), 100 kilometer fra startpunktet. De fleste tyske stridsvognavdelingene hadde da brukt opp allt sitt drivstoff, og mens den tyske kilen inn i de allierte styrkene så truende ut på kart, så var det ikke lenger noen reell trussel. Selv om den tyske fremrykningen hadde stanset opp, kontrollerte tyskerne en farlig kile inn i de allierte linjene, hvor de kunne binde opp store allierte styrker. Det allierte motangrepet var planlagt til 3. januar. Pattons U.S. Third Army i sør, rundt Bastogne, skulle angripe nordover. Montgomerys styrker i nord skulle angripe sørover. De to styrkene skulle møtes ved Houffalize. Blant mange av soldatene var nyhetene om at en offensiv var på vei lite velkommen. Etter to uker med harde kamper var mange utslitte, og januar måned i 1945 var i tillegg en av de kaldeste som noensinne er målt. Offensiven ble satt i verk uansett.

Eisenhower hadde lagt amerikanske styrker nord for den tyske angrepsaksen under Montgomerys kommando, og ønsket at han skulle angripe 1. januar for å avskjære de tyske styrkenes retrett. Montgomery nektet å sende inn det han mente var dårlig forberedte menn i en snøstorm, og før han angrep 3. januar hadde mange tyske soldater sluppet unna. Bare det tunge utstyret måtte de la være igjen. Da offensiven begynte gikk til å begynne med den amerikanske fremrykningen sakte, rundt en kilometer per dag. Tyskerne foretok en ordnet tilbaketrekning og klarte å sinke de amerikanske styrkene vesentlig. Den 3. januar ga Hitler ordre om tilbaketrekning av hovedstyrken fra Ardennene, og den 15. januar forlot han felthovedkvarteret i vest og reiste med sitt spesialtog til Berlin. Den tyske offensiven i Ardennene bidro til at østfronten var svekket, da de sovjetiske styrkene angrep med Wisła-Oder-offensiven i januar 1945.

Kaptein, det ville være mer fornuftig av oss å flytte alle styrkene våre mot russerne i øst og la amerikanerne fortsette å komme her i vest.

Løytnant i Luftwaffe, Helmut Schmidt, til sin overordnede i januar 1945

Etter slaget oppsto en kraftig uenighet mellom amerikanerne og britene generelt, og spesielt mellom to de ledende generalene på alliert side. Amerikaneren Omar Bradley og briten Bernhard Montgomery hadde lenge hatt et horn i siden til hverandre, og en pressekonferanse Montgomery holdt etter slaget, 7. januar 1945, provoserte Bradley enormt. Han tolket det dithen at Montgomery prøvde å ta æren for å ha reddet Bradleys styrker ut av et uføre Bradley selv hadde fått dem opp i. Under denne krangelen var et stadig økende sprik mellom amerikanske og britiske ressurser i krigføringen, Storbritannia var nå totalt underlegen USA, og amerikanske generaler var ikke lenger interessert i å få råd fra britene, langt mindre godta at de skulle ha en ledende stilling i den avsluttende offensiven mot Tyskland, noe Montgomery igjen og igjen terpet på.

Den britiske journalisten og historikeren Max Hastings hevder at Ardenneroffensiven førte til en oppgitthet og en overvurdering av tyske styrker, som var langt fra faktiske forhold på slagmarken i Vest-Europa. Det bidro til at de vest-allierte styrkene var forsiktig med videre fremrykking, og ifølge sjefen for den britiske overkommandoen, feltmarskalk Alan Brooke, var et resultat av den tyske offensiven at den «i betydelig grad forsinket Tysklands nederlag». Ardenneroffensiven var det siste store slaget med panserstyrker på vestfronten, videre motstand fra tyske styrker mot den vest-allierte fremrykningen måtte skje med håndvåpen og panservern.

Ardenneroffensiven ansees av leksikonet Encyclopædia Britannica å ha endt den 16. januar 1945, mens forfatteren Antony Beevor i sin bok om samme oppgir 29. januar 1945.

Tematisk oversikt

Enheter involvert i det innledende angrepet

Styrker utplassert, fra nord til sør

Nordlig sektor: Monschau til Krewinkel

Amerikanske styrker 102nd Cavalry Group, mekanisert 9th Infantry Regiment / 2nd Infantry Division 395th Infantry Regiment / 99th Infantry Division 23rd Infantry Regiment / 2nd Infantry Division 38th Infantry Regiment / 2nd Infantry Division 393rd Infantry Regiment / 99th Infantry Division Combat Command B / 9th Armored Division 394th Infantry Regiment / 99th Infantry Division 14th Cavalry Group, mekanisert

Tyske styrker 6. Panzerarmee (Dietrich) LXVII. Armeekorps (Hitzfeld) 326. Volksgrenadier-Division (kun to bataljoner) I. SS-Panzerkorps (Prieß) 277. Volksgrenadier-Division 12. SS-Panzer-Division „Hitlerjugend“ 12. Volksgrenadier-Division 1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS Adolf Hitler (inkludert Kampfgruppe Peiper) 3. Fallschirmjäger-Division 150. SS-Panzer-Brigade (Skorzeny)

Midtre sektor: Roth til Gemünd

Amerikanske styrker Omringet og tatt til fange på Schneifel: 422nd Infantry Regiment / 106th Infantry Division 423rd Infantry Regiment / 106th Infantry Division 392nd Engineer General Service Regiment 424th Infantry Regiment / 106th Infantry Division 112th Infantry Regiment / 28th Infantry Division Combat Command R / 9th Armored Division 110th Infantry Regiment / 28th Infantry Division

Tyske styrker 5. Panzerarmee (von Manteuffel) LXVI. Armeekorps (Lucht) 218. Volksgrenadier-Division 62. Volksgrenadier Division LVIII. Panzerkorps (Kruger) 116. Panzer-Division 560. Volksgrenadier Division XLVII. Panzerkorps (Lüttwitz) 2. Panzer-Division 26. Volksgrenadier Division Panzer-Lehr-Division

Sørlig sektor: Hochscheid til Mompach

Amerikanske styrker 109th Infantry Regiment / 28th Infantry Division Combat Command A / 9th Armored Division 12th Infantry Regiment / 4th Infantry Division 8th Infantry Regiment / 4th Infantry Division

Tyske styrker 7. Armee (Brandenberger) LXXXV. Armeekorps (Kniess) 5. Fallschirmjäger-Division 352. Volksgrenadier Division LXXX. Armeekorps (Beyer) 276t. Volksgrenadier Division 212. Volksgrenadier Division

Styrkestørrelse ved ulike datoer i slaget, desember 1944 til januar 1945

Styrker	Vest-allierte styrker (USA og UK)				Tyske styrker
Dato	16. desember	24. desember	2. januar	16. januar	16. desember	24. desember	2. januar	16. januar
Soldater	228 741	~541 000	~705 000	700 520	406 342	~449 000	~401 000	383 016
Stridsvogner	483	1 616	2 409	2 428	557	423	287	216
Panserjagere og stormkanoner	499	1 713	1 970	1 912	667	608	462	414
Andre panservogner	1 921	5 352	7 769	7 079	1 261	1 496	1 090	907
Anti-stridsvognkanoner og artillerienheter	971	2 408	3 305	3 181	4 224	4 131	3 396	3 256
Pansrede divisjoner	2	6	8	8	7	8	8	8
Pansrede brigader		1	2	2	1	3	3	2
Infanteridivisjoner	6	15	22	22	13	16	15	16

Sivile tap

Den 26. desember ble landsbyen Sankt Vith, et knutepunkt for tysk transport, bombet av britiske Royal Air Force (RAF). Rundt 300 tunge bombefly av typen Avro Lancaster og Handley Page Halifax slapp om lag ett tusen tonn med eksplosiver og brannbomber. Militært var angrepet en suksess, alle veier var blokkert i minst tre dager, men rundt 250 sivile belgiere ble drept.

• Krigsforbrytelser og skader på siviles hus og landsbyer under Ardenneroffensiven
• 
  Belgiske sivile myrdet av tyske soldater under offensiven, desember 1944 (stor versjon)
• 
  Sivile skutt av tyske soldater i Stavelot, krigskorrespondenten Jean Marin ved åstedet etter tyske styrker er drevet tilbake (stor versjon)
• 
  En ødelagt tysk stridsvogn i en elv, ved landsbyen Houffalize (stor versjon)
• 
  Ødelagte hus etter alliert bombing i landsbyen Houffalize (stor versjon)

Den lokale befolkningen led store tap under kampene. Bygninger ble ødelagt, jorder skadet av tunge kjøretøy, fôr, hester og vogner beslaglagt av tyske styrker. Mange av mennene i den belgiske sivilbefolkningen i området ble av de tyske styrkene utkommandert til tvangsarbeid, og en rekke av de ble drept under allierte bombeangrep, da det ikke var mulig å skille mellom sivile og militære. Mange ble også tvunget til å bli med de tyske styrkene som trakk seg tilbake til Tyskland og ble ikke løslatt før mot slutten av krigen, våren 1945.

Det var også flere tilfeller hvor tyske styrker massakrerte sivile, som ved landbyen Bande, 24. desember 1944. Tysk personell fra Sicherheitsdienst (SD) samlet rundt 70 menn, og etter brutale forhør ble 34 av dem skutt

Flystyrker

Den tyske offensiven hadde stor fordel av at det var overskyet og dårlig flyvær for de allierte de første dagene, så de ikke kunne bruke sine overlegne luftstyrker. Dette endret seg den 23. desember, da begynte været å klarne opp og i løpet av noen dager ble det fløyet rundt 15 000 tokt av allierte jager- og bombefly mot de tyske styrkene. Da han ble forhørt av de allierte etter krigen var over mente feltmarskalk von Rundstedt at den allierte overlegenheten i luften var den første av tre grunner til at tyske styrker tapte offensiven. De to andre grunnene, mangel på drivstoff og manglende transportkapasitet på de tyske jernbanene, grunnet massiv alliert bombing, var også koblet til de allierte styrkenes luftherredømme i krigens sluttfase.

En annen side ved alliert flystøtte var hvordan den sterkt dempet beskyting fra tysk artilleri mot allierte stillinger, da de forsøkte å unngå å avsløre artilleristillingene for de allierte jagerbomberne. Tyske panserstyrker forsøkte også å unngå å bevege seg i åpne områder om dagen, av frykt for angrep fra allierte flystyrker, det ventet om mulig til kvelden med å angripe.

Moral

Før den tyske offensiven begynte var tyske generaler svært negative til den, mens offiserer av lavere rang og menige var mer positive. De innledende fremrykningene holdt moralen oppe blant de tyske styrkene, men etterhvert som de ble liggende etter skjema ble moralen dårligere. Vest-allierte forsterkninger og luftherredømme var også negativ for tysk moral.

Husk at vi gjør dette for Fido.

Ironisk kommentar fra amerikanske soldater, knyttet til en propagandafilm om en amerikansk familie med hunden Fido

På vest-alliert side (blant amerikanere, briter og canadiere) var Ardennene tynt besatt, av tropper som enten var uerfarne eller trengte hvile etter kamp. Intet større tysk angrep var forventet og da offensiven begynte var det en rekke tegn på sammenbrudd i moralen, både fra menige, offiserer av lavere grad og generaler. Mangel på informasjon og uvisshet, både for soldater og menige, var ifølge den britiske historikeren og journalisten Max Hastings det mest skadelige for kampmoralen.

Etterretning

I tillegg til tyske styrkers radiotaushet og svært begrenset spredning av kunnskap om angrepet, anså den britiske journalisten og historikeren Max Hastings at det var almen enighet om at det tyske angrepet ikke var militært fornuftig, at samtlige høyerestående tyske offiserer var mot angrepet viser det. Ut fra det mener Hastings det var helt usannsynlig, sett fra alliert side, at tyske styrker skulle foreta et slikt angrep.

Veldig dumt

Den sovjetiske diktatoren Josef Stalins reaksjon, da han fikk høre om den tyske offensiven.

Til tross for det fikk de allierte en rekke ulike varsler om at tyske styrker forberedte en omfattende offensiv. Max Hastings anser at overraskelsesmomentet de tyske styrkene fikk var krigens største etterretningsfiasko.

Logistikk

Alliert drivstoffdepot mellom Stavelot og Francorchamps, tyske styrker var et par kilometer fra det, uten å kjenne til dets eksistens

Under offensiven i Ardennene hadde de tyske styrkene en stor utfordring, og ble sterkt hemmet av mangel på drivstoff. De allierte forsyningsstyrkene gjorde en stor innsats for å hindre tyske styrker i å få tilgang til drivstoff, fra 17. til 26. desember ble om lag 13 tusen tonn bensin flyttet vekk fra de fremrykkende tyske styrkene. De tyske styrkene var heller ikke klar over at det største allierte drivstofflageret lå ved Francorchamps, med 7,5 millioner liter bensin, og fikk ikke erobret det.

Ved planleggingen ba general Manteuffel om drivstoff til å forflytte seg 500 kilometer, men armeen hans fikk bare nok til 150 kilometer. Ifølge journalisten og historikeren Max Hastings startet hver tysk stridsvogn med rundt 600 liter drivstoff, nok til 250 kilometers kjøring, eller to-tre dager med kamphandlinger. Den viktige 1. Waffen-SS panserdivisjon, med Kampfgruppe Peiper, hadde typisk så lite drivstoff at de måtte basere seg på å erobre drivstoff underveis i offensiven. Etterhvert som drivstoffet tok slutt, måtte de tyske styrkene forlate store mengder utstyr, også Panther og Tiger stridsvogner. Tysk mangel på drivstoff, og amerikansk overflod på drivstoff, var ifølge Hastings en avgjørende faktor for alliert seier.

Etter krigens slutt ble den tyske feltmarskalken Gerd von Rundstedt, formelt øverste sjef for offensiven, avhørt av allierte offiserer om hans vurdering av utfallet. Ifølge han var to av tre hoved grunner til at offensiven feilet knyttet til logistikk, og de alliertes luftherredømme. Det var mangel på drivstoff, og mangel på transportkapasitet på de tyske jernbanene.

Krigsforbrytelser

Uenighet mellom amerikanere og briter

Allerede før den tyske offensiven i Ardennene var det sterke uenigheter blant vest-allierte generaler. Den britiske feltmarskalken Bernard Montgomery hadde en særlig arrogant stil, og mange amerikanske generaler anså at mens deres styrker hadde stått for gjennombruddet i Frankrike, hadde britene vært overdrevent forsiktige ved angrepene mot Caen.

Den tyske offensiven i Ardennene skjerpet uenigheten, særlig ved at amerikanske styrker en kort periode ble satt under britisk kommando. Montgomery ønsket fortsatt kontroll over disse amerikanske styrkene, noe øverskommanderende, general Eisenhower, kontant avviste. Svært uheldige uttalelser fra Montgomery under en pressekonferanse mot slutten av offensiven bidro til at general Eisenhower, med sterk støtte fra generalstabsjef George Marshall, satte Montgomery på plass, til almen amerikansk tilfredshet.

Begge de stridende partene begikk krigsforbrytelser under den tyske offensiven og tilbaketrekningen, mest kjent i ettertid er SS-soldaters skyting av amerikanske krigsfanger ved Malmedymassakren. Tyske styrker drepte også rundt 130 sivile belgiere ved Stavelot. De allierte styrkene utførte også krigsforbrytelser, særlig skyting av tyske krigsfanger, som ved Chenogne, hvor rundt 60 tyske krigsfanger ble skutt av soldater fra 11. Armoured Division. Svært få soldater fra Waffen-SS ble tatt til fange, og høyere amerikanske offiserer, helt opp til general Omar Bradley, kjente til og aksepterte skyting av tyske krigsfanger fra Waffen-SS.

Den amerikanske historikeren Forrest Pogue deltok i det allierte felttoget i Vest-Europa, og var med under den tyske Ardenneroffensiven, som historiker for de amerikanske hærstyrkene. Hans vurdering av den tyske massakren i Malmédy var at den kun utmerket seg ved størrelsen, både tyske og allierte soldater drepte krigsfanger.

Media

Da massakren av amerikanske soldater ved Malmedy ble kjent ved hovedkvarteret til US First Army i Spa, ble det gitt ordre om umiddelbar publisering av hendelsen. Den ble bredt omtalt i amerikanske og britiske medier, og vakte almen harme, både blant soldater og sivile.

Den vestallierte overkommandoen, Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force (SHAEF) hadde innført delvis pressesensur under den tyske offensiven, den ble opphevet 7. januar 1945. Samme dag ga den britiske feltmarskalk Montgomery en pressekonferanse, som førte til sterke reaksjoner fra amerikansk side, og en ytterlig forverring av forholdet mellom sentrale allierte ledere som USAs Dwight D. Eisenhower, Omar Bradley og George Patton og britenes Bernard Law Montgomery.

Minnesteder og krigskirkegårder

En rekke krigskirkegårder og minnesteder ble anlagt for både sivile og militære ofre for offensiven, etter krigen var over i 1945.

• Foto av minnesteder og krigskirkegårder etter Ardenneroffensiven
• 
  Minnestein over der tyske styrker begynte Ardenneroffensiven, 16. desember 1944 (stor versjon)
• 
  Minnested over de amerikanske ofrene for Malmedymassakren (stor versjon)
• 
  Baugnez 44 Historical Center, nær der Malmedymassakren fant sted (stor versjon)
• 
  Tablå som fremstiller Malmedymassakren, ved Baugnez 44 Historical Center (stor versjon)
• 
  Minnesmerke over elleve amerikanske krigsfanger mishandlet og myrdet av SS ved Wereth i kommunen Amel i Belgia (stor versjon)
• 
  Minnestein ved Elsenborn over sivile og militære som døde under Ardenneroffensiven (stor versjon)
• 
  Tysk Tiger II stridsvogn i La Gleize i Belgia, ved December 44 museum, den tilhørte Kampfgruppe Peiper (stor versjon)
• 
  Monumentet over Ardennerslaget, i Bastogne (stor versjon)
• 
  Amerikansk M4 Sherman stridsvogn på torget i Bastogne i Belgia (stor versjon)
• 
  Amerikansk M3 half-track i Stavelot i Belgia, minnesmerke over Ardenneroffensiven (stor versjon)
• 
  Tysk Panzer V (Panther) stridsvogn, minnesmerke ved Manhay i Belgia (stor versjon)

Navn

Tyskerne kalte planen Wacht Am Rhein (norsk: vakt ved Rhinen) i et forsøk på å lure de allierte til å tro at det var en forsvarsplan. Da angrepet nærmet seg ble det tyske kodenavnet endret til Herbstnebel (norsk: høsttåken). I engelsktalende land er slaget kjent som Battle of the Bulge, da tyskernes fremrykning førte til at frontlinjen fremsto som en «bul» på kartet. På norsk er det vanlige navnet Ardenneroffensiven, tilsvarende artikkelens navn.

Se også

• For det tyske angrepet under første verdenskrig, se slaget om Ardennene
• For den amerikanske filmen fra 1965 med samme navn, se Ardennerslaget

Kilder

Norsk

• Beevor, Antony: Den andre verdenskrig, Cappelen Damm, 2013, ISBN 978-82-02-42146-5
• Beevor, Anthony: Ardennene 1944 : Hitlers siste sjansespill, 2015, Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-48228-2
• Hastings, Max: Veien til Berlin : fra D-dag til frigjøring, Gyldendal norsk forlag, 1986, ISBN 8205167060 (e-bok fra NB)
• Hastings, Max: Armageddon : kampen om Tyskland 1944-45, Historie & kultur, 2008, ISBN 9788292870075
• Hastings, Max: Helvete brøt løs : verden i krig 1939–1945, Font forlag, 2012, ISBN 978-82-8169-210-7
• Liddel Hart, Basil Henry: Den annen verdenskrig, Cappelen, 1971, (e-bok fra NB)
• Roberts, Andrew: Krigens storm : historien om andre verdenskrig sett med andre øyne, Cappelen Damm, 2010, ISBN 978-82-02-27666-9

Engelsk

• Cole, Huge M.: The Ardennes : Battle of the Bulge, U.S. Army, Washington D.C. 1993 Fri utgave nett
• Trevor N. Dupuy, David L. Bongard, Richard C. Anderson: Hitler's Last Gamble The Battle of the Bulge, December 1944-January 1945, Harper Collins 1995, ISBN 978-0060921965
• Evans, Richard J.: The Third Reich at War, Penguin, 2009, ISBN 978-0-141-01548-4
• Parker, Danny S., To Win the Winter Sky: The Air War over the Ardennes 1944–1945, 1994, Combined Books, ISBN 0-938289-35-7
• Parker, Danny S., The Battle of the Bulge, The German View: Perspectives from Hitler's High Command, 1999, London: Greenhill, ISBN 1-85367-354-4
• Shirer, William L., The Rise and Fall of the Third Reich: A History of Nazi Germany, 1990, Simon and Schuster, ISBN 0-671-72868-7

Eksterne lenker

• «Battle of the Bulge», U.S. Army Center of Military History
• The Ardennes: Battle of the Bulge, den offisiell historien til den amerikanske hæren av Hugh M. Cole (engelsk)
• «The Battle of the Bulge | Hitler’s failed Ardennes Offensive», av Imperial War Museums, fra YouTube, lengde 0:17:05