Hopp til innhold

De siste dagers hellige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Mormoner»)
De siste dagers hellige
Salt Lake Tempel, mormonenes tempel i Salt Lake City i Utah i USA, ble reist 1853–1893. Med et gulvareal på 23 dekar er det mormonkirkens største tempel.
Foto: 2004
Grunnlagt6. april 1830
GrunnleggerJoseph Smith
Antall medlemmer16 000 000 (ukjent)[1]
GeografiTyngdepunkt i USA, særlig Utah, men finnes over hele jorden
LandUSA
Andre skrifterMormons bok, Lære og pakter, Den kostelige perle, Bibelen

De siste dagers hellige (på engelsk Latter Day Saint movement, forkortet LDS movement), også omtalt som mormoner eller mormonere (i entall mormon eller mormoner),[2][3] er fellesbetegnelsen for medlemmene i flere trossamfunn som bygger på læren til den amerikanske religionsstifteren og profeten Joseph Smith (1805-1844). Tilhengerne ser på seg selv som kristne, men i tillegg til Bibelen anser de Mormons bok og to andre skrifter som like hellige. Boka inneholder angivelig en guddommelig inspirert tekst forfattet av profeten Mormon og forteller blant annet om jøder i Amerika i oldtida. Smith skal ha blitt ledet til å finne og oversette teksten, noen antar at orginalen så gikk tapt. Boka kom ut i 1830, og kirkesamfunnet ble dannet i årene like før.

Det er over 16 millioner mormoner i dag.[trenger referanse] Det overlegent største av mormonersamfunnene er Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige (The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints eller LDS Church). Hovedsetet for mormonkirken har siden 1847 ligget i Salt Lake City i Utah i USA.

Mormonene legger vekt på familieliv, tjeneste og misjonsvirksomhet. Templer er viktige sentre for religiøse handlinger.

Mormons bok har gitt tilhengerne kallenavnet «mormoner» (i entall «mormon», med «mormoner» som norsk sideform)[4] mens Smiths lære har fått tilnavnet «mormonisme» og kirkesamfunnet «mormonkirken». Adjektivet «hellig» ble brukt om de første kristne i Det nye testamentet, og «de siste» viser at mormonene betrakter seg som Kristi etterfølgere i «endetiden» før Jesu gjenkomst.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Den amerikanske profeten Joseph Smith jr. (1805-44) grunnla De siste dagers hellige på slutten av 1820-årene. Den kristne mormonkirken bygger sin troslære på blant annet Bibelen og Mormons bok, Smiths «oversettelse» av angivelig guddommelige tekster om jøder som utvandret til Amerika flere århundrer før Kristi fødsel. Flere mormoner praktiserte flerkoneri fram til 1890. Smith hadde over tretti koner, etterfølgeren flere enn femti.

Joseph Smith

[rediger | rediger kilde]

Joseph Smith jr. ble født i Sharon, Windsor County, Vermont 23. desember 1805. Omkring 1818-19 flyttet familien til Palmyra i delstaten New York. På den tiden var det en sterk religiøs vekkelse i området.

Farens familie ble vunnet for den presbyterianske tro, og fire av familiemedlemmene sluttet seg til denne kirken: moren, Josephs to brødre Hyrum Smith og Samuel Harrison, og søsteren Sophronia. Joseph Smith var 14 år og ble meget opprørt av de teologiske stridighetene, men holdt seg i likhet med faren Joseph Smith d.e. utenfor kirkesamfunnene. Allikevel holdt familien sammen i bibellesing og felles bønn. Etter hvert rettet ungguttens oppmerksomhet seg mot metodistene, og Smith skriver at han ønsket til en viss grad å slutte seg til dem.

Smith forteller at han som fjortenåring i en bønn spurte om åndelig veiledning for sin kirkelige virksomhet. I en åpenbaring så han da to «herlige vesener» stå foran seg. Gjennom møtet fikk han vite at ingen av kirkesamfunnene var det rette, men at de alle var på avveier. «Herren» forbød ham å slutte seg til noen av dem, men instruerte ham å danne et eget samfunn.

Kirken ble offisielt organisert i Fayette i New York 6. april 1830. Den fikk først navnet «Jesu Kristi kirke», men skiftet til «Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige» etter en senere åpenbaring. Smith fortalte at døperen Johannes viste seg og påførte ham og samarbeidspartneren Oliver Cowdery «det gamle aroniske prestedømme». I et senere syn kom apostlene Peter, Jakob og Johannes og innviet dem til det melkisedekske og utnevnte dem til apostler. Gjennom nye åpenbaringer i desember 1830 ble Smith befalt å samle kirkens medlemmer i Ohio på grunn av forfølgelser, og vinteren 1831 ble hovedkvarteret etablert i Kirtland.

27. mars 1836 ble Kirtland-tempelet innviet, og 3. april samme vår hevdet Joseph Smith og Cowdery at de mottok viktige presteskapsnøkler av Moses, Elias og Elijah, skikkelser fra bibelsk mytologi. Kirken møtte store forfølgelser også der, og flertallet av medlemmene dro 14. mars 1838 videre til Far West i Missouri. Våren 1839 slo de seg omsider ned i Illinois og grunnla byen Nauvoo. 6. april 1841 ble grunnsteinen til Nauvoo-tempelet lagt, og ett år etter, 17. mars 1842, ble hjelpeforeningen organisert for kvinnene.

27. juni 1844 ble Joseph, i en alder av 38 år, og broren Hyrum drept i fengslet i Carthage i Illinois. Årsakene var både religiøse og lokalpolitiske. Etter Joseph Smiths død tok Brigham Young (1801–77), som var president for De tolv apostlers kvorum, over ledelsen av flertallet. Han førte den første gruppen av pionérer over 1.600 km prærie. Følget nådde frem til Saltsjødalen i dagens Utah i 1847, og etablerte dagens hovedsete for kirken.

Mountain Meadows

[rediger | rediger kilde]

Ti år senere inntraff en av de mest eksplosive hendelser i USAs tidlige historie, Mountain Meadows-massakren som var et massedrap på et vogntog med nybyggere. Lokal mormonsk milits stod bak, men hadde med seg flere paiute-krigere for å skape inntrykk av at det dreide seg om et indianerangrep på hvite. Angrepet utviklet seg til en beleiring som pågikk 7.-11. september 1857, og endte med ren henrettelse av nybyggerne etter at de hadde overgitt seg. Det anslås at bortimot 120 personer ble drept, mens 17 barn ble spart, alle yngre enn åtte år.

John Doyle Lee.

Bare én deltaker ble stilt for retten, John Doyle Lee (f. 1812). Sammen med sin kone sluttet han seg til mormonerne i Far West i 1837. Dette var bare syv år etter grunnleggelsen av kirken, men bevegelsen var alt forvist fra Smiths hjemstat New York og fra Ohio. Smiths anklager mot andre kirkesamfunn falt ikke i god jord, og mormonere hadde også en tendens til å konsentrere både politisk og økonomisk makt slik at de etter hvert også ble utvist av Missouri og Illinois, der Smith ble lynsjet i 1844. For å bryte denne onde sirkel, besluttet Brigham Young å flytte med de gjenværende medlemmene til Utah, noe som ga ham tilnavnet «mormonernes Moses». Som nyomvendt sluttet Lee seg til en hemmelig kirkeorden kalt danittene som beskyttet og forsvarte mormonere. Da folk i Missouri protesterte mot mormonernes stemmegivning ved et stemmelokale i 1838, stormet danittene inn i mengden og slo løs på folk med køller. Bygninger brant ned, og Lee innrømme senere å ha deltatt i plyndring. Han var i Kentucky da Smith ble lynsjet, men ble med Brigham Young til Utah, som da utgjorde en del av Mexico, vel utenfor rekkevidde av amerikansk lovverk. Lee var utnevnt til «kaptein over femti [personer]» på vandringen til Saltsjødalen. President Millard Fillmore utnevnte Young til guvernør over Utah, og Lee ble agent for indianerne, han misjonerte og skaffet dem redskaper og plantefrø. Da US army trakk seg ut, fulgte rundt 100 mormonerkvinner dem. Det forverret den anspente stemningen at ryktene gikk om at mormonere tillot flerkoneri, noe som også viste seg å stemme. I april 1857 ble mormoneren Parley Pratt drept i Arkansas av den lovlige ektemann til en av «konene» hans. Mormonersamfunnet utla dette som religiøs forfølgelse, og regnet Pratt som en martyr. De tok til å lagre korn i forventning om et apokalyptisk sammenstøt med dem de kalte «amerikanere». De mente at hæren planla en invasjon av Utah, og Young forsøkte å verve paiuter fra Mountain Meadows til kampen. Han innførte unntakstilstand med forbud mot å reise gjennom territoriet uten tillatelse. Vogntoget med nybyggere fra Arkansas på vei til California kjente neppe til forbudet.[5]

Christopher Fancher og hans søster Tryphena overlevde massakren.

Lee og George A. Smith kontaktet paiutene og advarte dem mot inntrengende hvite som kunne tenkes å forgifte vann og kveg på sin vei. Vogntoget hadde med kveg som de lot gresse på mormonernes land, noe som vakte sinne. Lee fremstilte nybyggene som frekke og truende, mens andre beskrev dem som respektfulle. Men sommeren 1857 forverret stemningen seg, og unge menn gikk i prosesjon gjennom Cedar City med bannere påskrevet «A terror to evil doers» (= Et skremsel for de som vil ondt). Lee og Isaac C. Haight, menighetsforstander og milits-leder, ga paiutene våpen, og 7. september angrep paiuter assistert av mormonere forkledd som indianere for å kamuflere sin tilknytning til kirken. Emigrantene grov grøfter rundt vogntoget og slo fra seg - men etter fem dagers beleiring gikk de tom for ammunisjon, vann og proviant. Mormonerne mente emigrantene var blitt klar over hvem som stod bak angrepet, og fryktet at om dette kom hæren for øre, ville det fremskynde en invasjon. Kommandanten William H. Dame[6] ga ordre om at ingen vitner skulle overleve, med unntak for barn under åtte år. 11. september oppsøkte Lee og flere fra militsen vogntoget under hvitt flagg og tilbød fritt leide til Cedar City. Emigrantene trengte bare å overlate kveg og eiendeler til paiutene. Emigrantene hadde intet annet valg enn å gå med på dette, og fulgte med militsen i tre grupper - den siste bestod av de voksne mennene som ble skutt ned på kloss hold, mens kvinner og mindreårige møtte et regn av kuler og piler i et bakhold. Drapsofrene ble kjapt begravd. Lokalbefolkningen auksjonerte bort eller fordelte eiendelene deres[7] sammen med de overlevende barna. En kvinne i Cedar City mintes synet av de 17 barna: «To ble tatt hardt på, de fleste hadde foreldrenes blod på klærne, og alle skrek av redsel og sorg og forferdelse.»[8]

Først året etter kom tropper anført av major James H. Carleton til Mountain Meadows for å etterforske drapene, og fant knokler fra «svært små barn». Soldatene samlet knoklene så godt de kunne, reiste en varde påskrevet: «Her ble 120 menn, kvinner og barn massakrert med kaldt blod tidlig i september 1857. De var fra Arkansas.» Et kors ble satt opp med påskriften: «Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.» (Romerbrevet 12,19.[9]) Under avhørene av de overlevende barna i 1859 ble det forklart hva fosterforeldrene hadde gitt paiutene i bytte for barna; men siden ble det oppklart at barna aldri hadde vært hos indianerne, og at ingenting var betalt for dem.[10]

Lee og de andre lederne hadde avlagt ed på at de aldri ville røpe sin delaktighet i massakren, og Lee selv fortalte Brigham Young at paiutene var ansvarlige. Dette forble kirkens offisielle standpunkt frem til 2007. Men i sin rapport[11] til kongressen anklaget major Carleton mormonernes milits og kirkeledere. Young ekskommuniserte både Lee og Haight, men bare Lee ble stilt for retten. I 1877 ble han dømt til døden og skutt av en eksekusjonspelotong. Han stod fast på at han ble brukt som syndebukk, og selv om han først hadde sagt at Young var uvitende om planleggingen, skrev han senere i Life and Confessions of John D. Lee[12] at massakren fant sted «på direkte ordre av Brigham Young». Foran 300 fremmøtte ble han skutt på åstedet for massakren. Iført frakk og skjerf satte han seg på kisten han skulle gravlegges i. Den fremmøtte fotografen sa seg villig til å sørge for en kopi av bildet av ham til hver av hans tre siste koner. Kl 11:30 håndhilste han på mennene rundt seg, tok av seg hatt og frakk og snudde seg mot de fem skytterne med anmodning om å bli skutt i hjertet. De åpnet ild, og Lee ramlet ned i kisten.[13]

I etterkant fortsatte mormonerne å legge skylden for massakren på paiutene. Men indiansk overlevering tyder på at paiutene ikke deltok verken i det innledende angrepet eller henrettelsene.[14] 20. april 1961 ble Lee gjeninntatt i kirken. Dette vakte forvirring. Først 11. september 2007 påtok kirken seg offisielt ansvaret for hendelsen som førte til Lees henrettelse. I en minneseremoni leste Henry B. Eyring[15] opp kunngjøringen: «Vi uttrykker dyp anger over massakren som fant sted i denne dalen for 150 år siden i dag, og for den urettferdige og fortidde lidelsen ofrene opplevde den gang, og deres slektninger frem til i dag.» Han fortsatte med en beklagelse til paiutene som så lenge hadde måttet bære skylden.[16]

Dannelse av forskjellige samfunn

[rediger | rediger kilde]

De fleste av tilhengerne fulgte Brigham Young som sin nye leder etter Smiths død. Under hans ledelse flyktet de til Utah på en lang, strabasiøs ferd. Siden den tid har Salt Lake City vært hovedsetet for Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Men ikke alle fulgte Young, og flere andre samfunn ble dannet. Joseph Smiths kone, Emma Smith, ble ikke med dem som drog med Young.

Den største og mest kjente av disse andre kirkene er Kristi Samfunn (tidligere Den Reorganiserte Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige). Smith hadde en sønn, som også het Joseph Smith. Han var bare 11 år da faren ble myrdet. Han og moren ble værende igjen i Illinois sammen med flere av tilhengerne, og han ble deres leder da han vokste opp.

Flere andre kirker ble også til i den første tiden. Noen fulgte Sidney Rigdon, som hadde vært visepresidentkandidat da Smith var presidentkandidat. Noen av dem organiserte seg med tiden i en menighet i Pennsylvania under ledelse av William Bickerton. De ble kjent som The Church of Jesus Christ (Bickertonittene).

Noen fulgte James Jesse Strang. De slo seg med tiden ned på Beaver Island og dannet en gruppe som praktiserte polygami (flerkoneri). Strang ble kjent som deres konge. Senere ble han skutt og drept i forbindelse med en ransaking. Disse ga opphav til dem som i dag kaller seg strangitter. De praktiserer ikke lenger polygami i dag.

Noen fulgte Alpheus Cutler og gav opphav til det som i dag er Church of Christ (Cutlerittene).

Noen som hadde brutt ut allerede mens Smith levde, fulgte Granville Hedrick og dannet Church of Christ (Temple Lot). De så det som sin oppgave å bygge et stort tempel i Missouri.

Kristi Samfunn har også gitt opphav til utbrytergrupper, ikke minst etter at den i den senere tid har begynt å følge en liberal teologi. Til disse hører The Restoration Church of the Latter Day Saints og The Remnant Church of the Latter Day Saints.

Det fins også flere andre grupper, de fleste små. Noen av dem praktiserer polygami den dag i dag, og disse gruppene finnes særlig i de sydvestlige statene. (Se Mormonsk fundamentalisme)

Lære

[rediger | rediger kilde]

De siste dagers hellige tror at Joseph Smith og hans profetier var en gjenopprettelse av den sanne menighet direkte ved Guds inngripen. Smith fikk overlevert noen tekster på gullplater som han oversatte. Disse tekstene til Mormons bok. Andre skrifter som brukes av flere av samfunnene er Lære og pakter, som inneholder åpenbaringer Smith og noen andre skal ha mottatt, og Den kostelige perle, som blant annet inneholder noe han skal ha oversatt fra en papyrus.

Mormons bok forteller at en gruppe israelitter bestående av profeten Lehi, hans familie og noen tilhengere, utvandret fra Jerusalem ca. 600 år f. Kr. og bosatte seg på det amerikanske kontinent. Fra Lehis sønner kommer to folkeslag, nephittene (etter Nephi), og lamanittene (etter Laman).

Jesus viste seg så for dette folket i Amerika etter sin død og oppstandelse og valgte ut tolv apostler blant dem. Noen av disse folkene hevder de er forfedre til den amerikanske urbefolkningen, indianerne. De siste dagers hellige tror at tusenårsriket skal begynne ved Kristi annet komme når Israel blir samlet, de ti tapte stammer blir gjenopprettet og Sion (Det nye Jerusalem, jamfør Johannes' åpenbaring) bokstavelig talt blir bygget på det amerikanske kontinent under ledelse av Jesus Kristus.

Ifølge de fleste kilder hevdet Smith på et tidspunkt å ha mottatt en åpenbaring om polygami, og dette ble etter hvert praktisert av 2–5 prosent av Kirkens medlemmer (fra omkring 1850 til 1890), med høye krav til både moral og økonomi. Det var stor forfølgelse av Kirken de første årene, og mange menn ble drept. Resultatet var mange enker med barn som ikke kunne forsørge seg i et utsatt nybyggersamfunn. Mange har i ettertid sett polygamiet i denne sammenheng. Det finnes imidlertid også noen som mener at Smith selv aldri forkynte eller praktiserte polygami. De kirkesamfunnene som etter hvert ble dannet, utviklet forskjellig syn på dette. I dag er det fortsatt enkelte av de minste samfunnene i USA som har denne praksis. Disse er ikke tilknyttet den opprinnelige Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, hvor det fører til utelukkelse av Kirken dersom noen praktiserer polygami, som altså opphørte i 1890.

I den religiøse seremonien Endowment lærer medlemmene hemmelige passord og håndtrykk som de etter døden, gjenoppstandelsen i åndeverdenen og dommen trenger når de skal komme inn i Guds kongeriker nær Kolob, en planet eller stjerne i mormonenes kosmologi. Etter denne seremonien begynner dessuten de fleste å bære temple garments, et slags «hellig» undertøy.

Kritikk

[rediger | rediger kilde]

De mange særegne læresetningene til De siste dagers hellige har ført til at de er blitt kritisert av andre kristne. En del ser dem heller ikke som egentlige kristne med henvisning til Paulus' brev til galaterne 1:6-9, som fordømmer framtidige engler som eventuelt skulle komme og forkynne «et annet evangelium». Noen anser De siste dagers hellige som en del av det man kaller nyreligiøsitet. Kirken hevder selv å ikke forkynne et annet evangelium slik Gal. 1:6-9 forbyr, men kommer med nok et «testamente» om at Jesus virkelig er Kristus og Messias.

Kritikere hevder at De siste dagers hellige har drevet med rasisme, polygami, falske profetier, selvmotsigelser, endringer i skriftene (også i Mormons bok, «den mest korrekte»), hemmelige, frimurerlignende tempelseremonier og kontakt med døde – noe Bibelen sier er ondskap. Videre påstås det at mange av de kvinnene Joseph Smith ble beseglet til, allerede var gift med andre menn. Motsetninger mellom medlemmer av kirken og statlige og føderale myndigheter i USA kunne utarte til vold, og fram til 1890-tallet var kirken i konflikt med føderale amerikanske myndigheter, mye på grunn av doktrinen om polygami, som de først forlot i 1890 etter føderalt press.[17] Også i Norge var det sterk motstand mot kirken og dens misjonsvirksomhet, fra de første misjonærene kom til Norge i 1851.[18]

I motsetning til Bibelen, som inneholder referanser til enkelte faktiske historiske hendelser, anser ikke historikere, arkeologer og andre eksperter innenfor relevante fagfelter fortellingene i Mormons bok som virkelige.[19] The Smithsonian Institute i New York ser ikke på Mormons Bok som et historisk dokument og mener boken er ren fiksjon.[20]

Noen innenfor de siste dagers hellige har blitt anklaget for rasisme. Visse mener at enkeltpersoner i noen av de mindre forskjellige samfunnene kan ha opfattet eller opfatter stadig at «Kainsmerket» som Kain angivelig fikk av Herren etter å ha myrdet sin bror Abel, var mørkere hudfarge (Bibelen, 1 Mosebok 4:15). I Mormons bok, 2 Nephi 5:21 står det at tegnet på lamanittenes forbannelse (den mørke huden), ville bli fjernet dersom de omvendte seg til Herren. «Og på grunn av deres misgjerninger hadde han latt forbannelsen komme over dem, ja, en svær forbannelse. For se, de hadde forherdet sine hjerter mot ham, så de var blitt som flint. Derfor, da de var hvite og overmåte skjønne og tiltalende, lot Gud Herren dem få en mørk hud...» (2 Nephi 5:21). Imidlertid har personer av enhver rase og hudfarge alltid vært medlemmer av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, og siden 1978 har alle «verdige» mannlige medlemmer kunnet bli utnevnt til prester.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://newsroom.churchofjesuschrist.org/article/15-million-member-milestone-announced-at-churchs-general-conference.
  2. ^ Oppslagsordey «mormon» i Det Norske Akademis ordbok
  3. ^ Oppslagsordey «mormoner» i Det Norske Akademis ordbok
  4. ^ Språkrådet 2017 om entallsformen «mormon» og «mormoner»
  5. ^ [1] Gilbert King: The Aftermath of Mountain Meadows, 29. februar 2012
  6. ^ ««William H. Dame», Iron County-militsen». Arkivert fra originalen 1. april 2023. Besøkt 8. desember 2022. 
  7. ^ Gilbert King: The Aftermath of Mountain Meadows, 29. februar 2012
  8. ^ John Kuroski: Mountain Meadows-massakren
  9. ^ Romerbrevet 12,19
  10. ^ Barna som overlevde
  11. ^ Major James H. Carleton: Rapport om Mountain Meadows-massakren
  12. ^ Life and Confessions of John D. Lee
  13. ^ Gilbert King: The Aftermath of Mountain Meadows, 29. februar 2012
  14. ^ Paiutenes historie
  15. ^ Henry B. Eyring
  16. ^ Gilbert King: The Aftermath of Mountain Meadows, 29. februar 2012
  17. ^ Bowman, Matthew (2012). The Mormon People: The Making of an American Faith. New York: Random House. ISBN 978-0812983364. 
  18. ^ F Ulvund (29.02.2016). «Travelling images and projected representations. Perceptions of Mormonism in Norway, c. 1840–1860». Scandinavian Journal of History 2/2016. 
  19. ^ Crain, J. (1998). «National Geographic Society Statement on the Book of Mormon». Mormons in Transition. Besøkt 10. januar 2016. 
  20. ^ «New Light: Smithsonian Statement on the Book of Mormon Revised», Journal of Book of Mormon Studies (Provo, Utah: Maxwell Institute) 7 (1): 77, 1998, arkivert fra originalen on 2017-09-12, https://web.archive.org/web/20150107162118/http://publications.maxwellinstitute.byu.edu/fullscreen/?pub=1397&index=14, besøkt 2014-12-15  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. januar 2015. Besøkt 10. januar 2016. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=De_siste_dagers_hellige&oldid=24673068»