Rente

Rente er kostnaden for å leie kapital, alternativt uttrykt som leieprisen for penger (kapital) og en godtgjørelse utlåner får for å ha stilt penger til rådighet for andre. Rente oppgis normalt som prosent per år (pro anno, forkortet p.a.) av leiebeløpet.

Utdypning

Renten kan bestå av opptil tre deler:

• Godtgjørelse for å stille kapital til disposisjon.
• Risikopremie som gir utlåner en ekstra bonus for å ta på seg risiko.
• Godtgjørelse for inflasjon, som betyr at i en periode med høy inflasjon vil styringsrenta sannsynlig også kunne øke; at man kan få godtgjørelser ut av det. I en fullstendig ideell verden vil renten og inflasjon ha en ganske stor koordinasjon. Høy inflasjon=høy rente.

Renten kan også forstås som prisen for fremskyndet forbruk: Den som låner penger får anledning til å konsumere mer og tidligere enn inntekten ellers ville tillatt. Dette fremskyndede forbruket har en pris som utgjøres av lånerenten. Utlåner tar en pris for å låne ut kapital og dermed utsette sitt forbruk. Prinsippet er tilsvarende som ved husleie i at den som leier betaler leie, men når leieobjektet i seg selv er penger kalles leien for rente.

Typer rente

• Styringsrente: Renten som en sentralbank tar for dag-til-dag-lån til bankene, eventuelt gir til bankene i innskuddsrente på brukskonto. Hvilken som er offisiell styringsrente varierer avhengig av om bankene samlet sett er i låneposisjon eller innskuddsposisjon hos sentralbanken, men formålet er å styre pengememarkedsrentene til å ligge noe over men nær denne (typisk innenfor et avvik på én prosent).
• Pengemarkedsrente: Prisen som finansinstitusjoner (det vil si i hovedsak banker) betaler for å låne av hverandre, og er grunnlaget for utlånsrentene de tilbyr samfunnet (det vil si alt som ikke er finansielle institusjoner). Pengemarkedsrenta er det samme som NIBOR, altså utlånsrenten norske banker imellom.
• NIBOR: Norwegian Interbank Offered Rate, er utlånsrenten mellom finansintsutisjoner, hovedsakelig bankene imellom, i Norge.
• Kalkulasjonsrente (eller rentekravet): Renten eller avkastningen man krever å få av en investering. Kalkulasjonsrenten er avgjørende for om en investering bør skje eller ikke.
• Morarente: Rente for betaling etter forfall.
• Nominell rente: Den årlige renten på et lån, minus gebyr. Dette er den renten bankene reklamerer med, blant annet på plakater. En nominell rente kan for eksempel være basert på en 360-dagers rentekvotering, mens du i realiteten betaler 365 dager. Du får, allerede før omkostninger og gebyr, en effektiv rente som er høyere enn den nominelle.
• Effektiv rente: Forskjellen på nominell og effektive rente er at den effektive renten også tar med lånets omkostninger, derav etableringsgebyr og termingebyr. Effektiv rente er altså det du egentlig betaler. Et tydelig eksempel på dette er ved billån hvor en har veldig høye omkostninger, etableringskostnader, og terminkostnader som gjør at den effektive renten er mye høyere en den nominelle. Selskaper som tilbyr kredittkort er faktisk lovpålagt å oppgi informasjon om hva den effektive renten er når de reklamerer for kortene sine - noe som gjør det enklere for forbrukere å kalkulere den faktiske kostnaden av sine lån.
• Interbankrente: De store norske bankene låner penger i større europeiske og amerikanske banker. Dette kalles interbankrente. Fordi Norge importerer og eksporterer varer til utlandet, vil det som skjer i andre land også påvirke norsk økonomi. Derfor er internasjonale premisser viktig for rentesettingen. Norges Bank analyserer internasjonal økonomi og globale markeder som er viktig for norsk eksport og norske eksportpriser.
• Ågerrenter: Gammelt ord om det å kreve ulovlig eller urimelig høye renter på lån av penger.

Innskudd og lån

Når man låner penger til en bank i form av innskudd på en bankkonto, får man betalt renter fra banken. Når man låner penger av banken, må man i stedet betale renter. Fra gammelt av var det rentemarginen, som er forskjellen mellom utlånsrente og innskuddsrente, som var bankenes hovedinntekt.

Styringsrenten – utviklingen etter finanskrisen

Utviklingen av styringsrenten etter finanskrisen i 2008 førte blant annet til at forskjellen mellom styringsrenten og NIBOR var liten, og man anså lån til andre banker for relativt sikkert. Etter finanskrisen så man at det var en risiko å låne ut, da en av verdens største banker, Lehman Brothers, gikk konkurs. Da økte utlånsrenta, altså NIBOR. Bankene så det nødvendig å øke kredittpåslaget for å kunne påta seg risikoen for utlån av penger, og dermed økte utlånsrenta godt over styringsrenta. Utlånsrenta er gått ganske mye ned siden 2008, men ligger fortsatt ikke på det nivået den var før finanskrisen.

Pengemarkedsrenta er en analytisk pris på hva markedet priser renta til i ulik løpetid. Det er en pris på hva innlån og utlån vil koste mellom de forskjellige bankene neste løpetid, det kan for eksempel være tre mnd. NIBOR, altså de neste tre mnd.

Kapitalisering av renten skjer vanligvis hvert årsskifte ved at rente for innestående beløp året før blir beregnet, og rentebeløpet blir lagt til innestående beløp. For lån kan kapitaliseringen skje oftere enn hvert år, for eksempel kan kapitaliseringen skje ved terminforfall en gang i måneden. Ved korte tidsintervaller mellom hver kapitalisering kan uberegnet rente bli liten og renteutgiften blir i stor grad lagt til lånebeløpet, slik at låneren i stor grad betaler rente for samme års renteutgift, såkalt rentes rente. Slik blir effektiv rente høyere enn nominell rente.

I forbindelse med personlige lån i bank, oppgis renten som regel både som nominell og effektiv rente. Nominell rente angir det årlige rentebeløpet som en prosentandel av lånet. Det er effektiv rente som best beskriver hvor mye lånet koster, da man her tar hensyn til eventuelle gebyrer og dessuten tidspunktet for nedbetaling og rentes rente.

Man vil generelt forvente avkastning av de lånte pengene, for eksempel fra bankinnskudd, slik at for låntakeren blir årlige nedbetalinger gunstigere enn halvårlige nedbetalinger for samme nominelle rente.

Utgangspunktet er at en forpliktelse til å betale renter krever særskilt hjemmel. Dette stiller seg annerledes dersom det dreier seg om utilsiktet kreditt. Historisk sett har regler om renter vært strengt regulert.

Gjeldsslaver og renter

Personer som får ta opp lån som de ikke greier å betjene, vil komme i en situasjon som «gjeldsslave». Har de ikke råd til å betale renter og avdrag, blir renten øket til prosentsatsen for morarenter såsant ikke opprinnelig rentesats er høyere enn forsinkelsesrenten. Når rentene blir lagt til det totale gjeldsbeløpet kan gjelden øke raskt. Det vil ikke gå lang tid før situasjonen kan bli helt umulig for skyldneren. I Norge vil det være mulig å få gjeldssanering med hjelp fra namsmannen.

Finansinstitusjoner vil kunne ha frarådingsplikt overfor forbrukere der disse har eller vil få for dårlig betjeningsevne.

Rentens fallende tendens

Forskning på rentenivå helt tilbake til 1300-tallet viser at nivået på renter over tid har gått ned. Realrenten har gått ned, fra rundt 10 % på 1400-tallet, til rundt 1 % i dag (2020).

Rente i Norge

Norges Bank og renten

Norges Bank kan defineres som bankenes bank. På norges-bank.no står det at: «Styringsrenten i Norge er renten på bankens innskudd opp til en viss kvote i Norges Bank.» Norges Bank har seks rentemøter i året, hvor et utvalg av personer avgjør hvorvidt renta skal økes, senkes eller forbli uendret. Når rentenivået skal avgjøres for kommende periode, er det Norges Banks oppgave å få fram et tydelig bilde av økonomien i Norge, Europa og verden. Derfor har Norges Bank mange mennesker med høy spisskompetanse og som med hvert sitt ansvarsområde bidrar i denne prosessen. De setter styringsrenta etter hvordan framtidsutsiktene ser ut i norsk økonomi, hvordan inflasjonen går (dvs. prisveksten) og faktorer som sysselsettingen og produksjon. Når norsk økonomi går godt, det er høy kapasitetsutnyttelse, lav arbeidsledighet, høy inflasjon, alle de typiske ting som tyder på press i økonomien, kan Norges Bank velge å sette opp renta. Dette for å legge en demper på presset i økonomien.

Pengemarkedspolitikk i Norge

Utlånsrenten styres i stor grad av Norges Banks styringsrente. Dette er renten Norges Bank (sentralbanken) betaler for å leie penger fra banker med overskuddsreserver (banker i utlånsposisjon), dermed må banker med underskudd i reservene (banker i innlånsposisjon) tilby høyere rente for å kunne konkurrere om pengene (reservene). Styringsrenten fungerer som et gulv for pengemarkedsrenten (det bankene betaler for å leie penger av hverandre/pengemarkedet). Styringsrenten bestemmes av Norges Bank og er uavhengig av regjeringen. Fastsettelse av renten er ved siden av skattenivå et av de viktigste virkemidlene et land har for å styre økonomien. Norges Bank styrer etter mandat fra regjeringen.

Det operative inflasjonsmålet for Norge ble fastsatt til 2,5 % ved innføring i 2001, men har siden 2018 vært redusert til 2 %. En ekspansiv pengepolitikk, dvs. lav rente, vil medføre økende belåning og investering. En kontraktiv pengepolitikk, dvs. høy rente, vil medføre økende sparing.

Lover og regler

Finansdepartementet fastsatte 12. februar 2019 en midlertidig forskrift om bankenes utlånspraksis for forbrukslån, etter mønster fra Boliglånsforskriften (en midlertidig forskrift om krav til nye utlån med pant i bolig, 15. juni 2015). Denne gjaldt frem til 31. desember 2020.

Bankene skal ikke yte boliglåndersom kunden ikke har tilstrekkelig betjeningsevne til å tåle en renteøkning på 5 prosentpoeng på samlet gjeld.

Den samme stresstesten i forhold til 5 prosentenheter høyere rente gjelder også i Forskrift om krav til finansforetakenes utlånspraksis for forbrukslån.