Kjært besvær forgjeves

Kjært besvær forgjeves (engelsk: Love's Labour's Lost) er en av William Shakespeares første komedier. Den antas å ha blitt skrevet omkring 1593–94, og ble først utgitt i 1598. Det er antatt det ble skrevet for en oppføring ved Inns of Court før ved dronning Elisabeths hoff i 1597.

Kjært besvær forgjeves
orig. Love's Labour's Lost
Madeleine Potter og Peter Siiteri i en oppsetning fra Riverside Shakespeare Company, New York, 1981.
Tekst		William Shakespeare
Språk		Engelsk
Tilblivelse		1595
Genre		Skuespill
Annen informasjon

Watteaus malerier, som L'Embarquement pour Cythère inspirerte scenografien i BBC-versjonen av stykket i 1984. Watteaus «reise til Cythère» var også inspirasjonen til Ulf Peder Olrogs vise «resan til Chyterae», som Alf Prøysen senere omarbeidet til «Så seile vi på Mjøsa».

Stykket forteller om kongen av Navarra og hans tre følgesvenner som forsøker å avstå fra kvinner i tre år, og heller vie seg til studier og faste. Planen blir forstyrret av at de forelsker seg i prinsessen av Frankrike og hennes hoffdamer. I en utradisjonell avslutning for en komedie, avsluttes stykket med at prinsessens far dør, og at alle bryllup ble utsatt for et år.

Tema er maskulin kjærlighet og begjær, og virkelighet kontra fantasi. Stykket sofistikerte ordspill, pedantiske humor og dets referanser til samtidens litteratur kan ha bidratt til at komedien er relativ lite kjent sammenlignet med Shakespeares mer populære stykker.

Stykket er oversatt til norsk av Bjørn Alex Herrman i 1989.

Handling

Kongen av Navarra og hans tre nærmeste menn planlegger å bruke tre år til studier, faste og avholdenhet fra kvinner. Disse planene blir forstyrret når prinsessen av Frankrike ankommer med tre hoffdamer for å diskutere statssaker. I tillegg til disse åtte adelige har stykket noen lavkomiske roller: blant annet en naiv bonde, en pompøs landsbyprest, en like pompøs skolemester og en spansk adelsmann som i rollelisten er beskrevet som en «drabelig spanjol». De tydeligste karakterene i stykket er kongens venn Berowne og adelsdamen Rosalind - som sjangerriktig får interesse for hverandre.

Mennene får interesse for kvinnene, og veksler mellom å påberope seg høye idealer og å la seg narre til å erklære sin kjærlighet til feil kvinne i et maskespill. Mens mennene vikler seg inn i en serie bortforklaringer framstår kvinnene som intelligente og verdige. I løpet av stykket får den franske prinsessen beskjed om at hennes far er død, og at hun er dronning. Når kurtisen er i ferd med å lykkes i siste akt, erklærer kvinnene at de vender hjem for å gjennomgå et års hoffsorg, og ber samtidig om at dette året skal sees som en test på at mennenes kjærlighetserklæringer er ekte ment. Mennene samtykker i dette, og dette er også et uttrykk for at sorg og monarkens plikter er realiteter som overprøver kurtise og lek.

Ulikt de fleste av Shakespeares øvrige stykker ser det ut til at historien i dette stykket er utviklet av Shakespeare selv, uten noen kjente litterære inspirasjonskilder. Det politiske forholdet mellom Navarra og Frankrike var imidlertid et tema på 1500-tallet, og de mannlige hovedpersonene er ytre sett inspirert av levende forbilder: kongen av Henrik IV av Frankrike – som mente at «Paris var en messe verdt», og Berowne av hertug Charles de Gontaut.

Tema

Det mest åpenbare temaet i stykket er en parodisk framstilling av maniert høytidelig språk. Det er imidlertid like naturlig å se stykket i sammenheng med «renessansens karakter og streben – dens utforskning av menneskets natur, dets forhåpninger, dårskap, og sosiale ambisjoner.» Altså en kollisjon mellom idealer og virkelighet. «Renessanseretorikken kommer også til kort når den konfronteres med det språk som vanlige mennesker benytter i sin omgang med hverandre. Og det er kvinnenes språk som fremstår som ideal.»

Enkelte har oppfattet stykket som en forstudie til En midtsommernattsdrøm, i og med at begge stykkene har momenter som drøfter forholdet mellom fantasi og virkelighet. Et annet fellestrekk mellom de to stykkene er at de ikkeadelige framfører et ubehjelpelig teateropptrinn for de adelige.

Gunnar Sorelius oppsummerer at stykket er et «meget moralsk skuespill», hvor kongens stoisme og streben etter lærdom og berømmelse blir umuliggjort, mens Berownes naturlighet står på kjærlighetens side. Stykket er «fremfor alt en komedie om kjærlighetens makt og om døden. [...] Den gode kunnskapen finner man verken i middelalderens autoritetstro eller i den nye tidens matematiske og materialistiske tenkning, men i en etikk og moral som forener det beste i antikkens kunnskap og kristendommens lære.»

Etterliv

Stykket har tidvis vært oppfattet som uspillelig, men har i nyere tid fått anerkjennelse for sterke kvinneportretter og originale sceneeksperiment.

Stykket ble bearbeidet til opera av Nikolaj Nabokov i 1973. Det ble dramatisert i serien BBC Television Shakespeare i sjuende sesong, innspilt i 1984, og sendt i 1985. Regissøren Elijah Mosjinskij brukte visuelle trekk fra Watteau og lydbilde fra Mozart i sin versjon. Kenneth Branagh laget filmversjonen Danser med Shakespeare av stykket i 2000, med handlingen og lydbildet lagt til 1930-årene.

Alfred Tennysons dikt The Princess (1847) regnes for å være inspirert av stykket, det samme gjelder Gilbert og Sullivans operakomedie Prinsesse Ida (1884). I Thomas Manns roman Doktor Faustus (1943) arbeider hovedpersonen Adrian Leverkühn med en opera over stykket.

Eksterne lenker

(en) Love's Labour's Lost – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Love's Labour's Lost, stykkets tekst ved MIT.edu
• Love's Labour's Lost, søkbar tekst hos MaximumEdge.com
• Loves Labour Lost hos Prosjekt Gutenberg
• Loves Labour's Lost hos British Library