Wikipedia

Helios

solguden innen gresk mytologi
«Helios» har flere betydninger.

Helios (gresk: Ἥλιος, Hēlios «sol»; latinisert som Helius; Ἠέλιος på homerisk gresk) er solguden og personifiseringen av solen i gresk mytologi.[2][3] Han er i henhold til Hesiod sønn av titanene Hyperion og Theia og bror til Selene (månen) og Eos (morgengryet).

Helios
Helios, skulpturhode, Arkeologisk museum på Rhodes
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnἭλιος
ForeldreHyperion og Theia
SøskenSelene og Eos
MakeFlere: Klymene, Klytie, Perse, Rhodos, Leukothea
BarnFlere: Faëton, Aietes, Kirke, Pasifaë, Perses, Faethusa, Lampetia
AspektSolen
BostedHimmelen
SymbolerSolvogn, hester, glorie, hane, røkelse, heliotrop, solsikke
TeksterHesiod: Theogonien
Homer: Iliaden
I andre mytologierSol (romersk); Surya (hinduisme)[1]

Hver dag kjører han over himmelen, fra øst til vest, i en vogn som blir trukket av fire hester. Om natten seiler han på sin båt på Okeanos, den brede og evig rullende strømmen utenfor jordskiva,[4] tilbake til sitt utgangspunkt. Helios ble framstilt som en vakker, ung mann med flagrende hår dannet av solstråler som stod som en krone eller glorie, om hodet på ham. I De homeriske hymnene sies det at Helios kjører en hestetrukket vogn av gull,[5] og Pindaros snakker om Helios’ «brann-raske gangere».[6] Senere ble hestene gitt beslektede navn: Pyrois, Aeos, Aethon og Flegon. I romersk mytologi var Helios' motstykke guden Sol. I den romerske keisertiden ble Helios Romerrikets hovedguddom, ofte identifisert med keiseren selv. Kristendommens siste kamp mot det gamle hedenskapet ble i virkeligheten ført mot Helios.[7]

Navnet på grunnstoffet helium er avledet av solgudens navn.

Etymologi

rediger

Gresk ἥλιος er en betegnelse på solen som kommer fra urindoeuropeiske *seh₂u-el,[8] et ord som er beslektet med latinsk sol, sanskrit surya, angelsaksisk swegl, norrønt sól,[9] walisisk haul og avestisk hvar.[10]

Helios' døtre ble kalt heliadene. Den greske solguden hadde flere tilnavn, som over tid i en del tilfeller ble betraktet som adskilte guddommer assosiert med solen. Mest kjent er Apollon, som Helios ble nært assosiert med, og tidvis identifisert med. Blant disse er Hyperion (superus, «høyt opp»),[11] Elektor (av ukjent opprinnelse, ofte oversatt som «strålende», særskilt i kombinasjonen Elektor Hyperion), Faëton («strålen) og Hekatos (av Apollon, også Hekatebolos, «langtskytende», det vil si solens stråler forstått som piler).

Diodorus Siculus fra Sicilia rapporterte at når kaldeerne i sørlige Mesopotamia henvendte seg direkte til Kronos (Saturn), tiltalte de ham som Helios, eller solen, og Siculus forklarte at dette var fordi Saturn var den mest synlige av planetene.[12]

I mytologien

rediger
 
Helios i sin vogn, tidlig 300-tallet f.Kr. Athenes tempel, Ilion

På sin vei over himmelvelvingen ser Helios alt som skjer på jorden. Det var Helios som fortalte Demeter at hennes datter var blitt bortført av Hades. Derfor var grekernes mest pålitelige og bindende ed, den som ble sverget i Helios' og Gaias navn.[4]

Helios hadde et godt forhold til Zevs som ga ham øya Rhodos, der han ble særskilt dyrket også i historisk tid. Øyas innbyggere reiste derfor en enorm statue til hans ære ved innløpet til havnen i byen Rhodos; statuen ble kjent som «kolossen på Rhodos», og var et av verdens syv underverker.

Guden Okeanos ga sin datter Perse, en av okeanidene, til Helios som hustru. Med henne fikk han barna Aietes (far til Medeia), Kirke (trollkvinnen som Odyssevs hadde et sørgelig og langvarig bekjentskap med)[7] og Pasifaë («den vidt-skinnende»[13] som ble mor til Minotauros). Han hadde også barna Perses, Faethusa («strålende») og Lampetia («skinnende»).[14]

Den best kjente fortellingen som involverte Helios, er om hans sønn Faëton (avledet av hans epitet og født av Klymene)[15] som forsøkte å kjøre Helios' vogn, men mistet kontroll over den og satte jorden i brann. Om Zevs ikke hadde handlet ved å kaste sin lysstråle mot Faëton og drepe ham, ville alle mennesker på jorden ha omkommet.

Helios ble tidvis omtalt med epitetet Panoptes («den altseende»). I fortellingen om hallen til Alkinoos i Odysseen (viii.300ff.) gikk Afrodite, Hefaistos' hustru, i hemmelighet til sengs med krigsguden Ares, men den altseende Helios kunne se dem og fortalte Hefaistos hva han hadde sett. Hefaistos fanget de to elskede i et ubrytelig nett som han hadde smidd, og viste dem fram for alle gudene til spott og skam.

I tolvte sang av Odysseen gikk Odyssevs og hans overlevende mannskap i land på øya Trinakia (gresk: Θρινακία, Trinakíā), som var et hellig sted viet Helios og hvor hans hellige okser beitet:

 Derefter når du Trinakias ø. Der beiter på vangen solgudens tallrike okser og trivelig småfe. Syv er hans bølingers tall; syv sauflokker har han på øen, alle på femti fortrinlige dyr. Skjønt de ikke får avkom, minker dog ei deres tall. De gjetes av tvinne gudinner, begge de hårfagre nymfer Lampétia og Faetusa, døtre av Helios, høyhetens sønn, og den fagre Neaira. Da deres verdige mor hadde født dem og fostret dem kjærlig, sendte hun dem fra sitt hjem til Trinakias ø i det fjerne. Der skal de tjene sin far og gjete hans sauer og okser. 

Homer, 12, 127–137, i P. Østbyes oversettelse, 1922[16]
 
Solguden Apollon med stråleglansen (glorie) til Helios i en romersk gulvmosaikk, El Djem, Tunisia, slutten av 100-tallet e.Kr.

Odyssevs advarte sine menn mot å begå helligbrøde, men da de begynte å mangle mat, drepte mannskapet en del av oksene og spiste dem. Helios’ døtre fortalte om det til sin far, som gikk til Zevs med et ultimatum: enten måtte Zevs fjerne mannskapet til Odyssevs fra øya, eller så ville Helios trekke solen ned i underverden og la den skinne der. Zevs ødela skipet med sin lynstråle og drepte hele mannskapet, unntatt Odyssevs.

På et gresk vasemaleri opptrer Helios mens han rir over havet i koppen til offertripoden i Delfi, som synes å være en referanse til solen. Athenaios beretter i sitt verk Deipnosophistæ at i timen ved solnedgang kravler Helios opp av en stor gyllen kopp hvor han passerer fra hesperidene lengst i vest i landet til aithiops, de mørkhudede folkene (i Etiopia),[17] som han passerer i de mørkeste timene av døgnet. Da Herakles i sitt tiende storverk reiste i vesterled til Erytheia for å hente kyrne til Geryon, måtte han krysse den libyske ørken, men ble så frustrert av den stekende varmen at hans skjøt en pil mot Helios, solen. I samme øyeblikk innså Herakles sin store feil og helligbrøde, og ba heftig om unnskyldning. Helios var høvisk og tilga ham, og ga ham så den gylne koppen som han benyttet for å seile over havene hver natt, fra vest til øst, ettersom han beundret Herakles’ handlinger. Med denne hjelpen kom helten fram til Erytheia.[18]

Helios og Apollon

rediger
 
Helios som personifiseringen av middag av Anton Raphael Mengs (merk at apolloniske trekk er fraværende i mytologien og gresk kunst, som mangelen av en solvogn.
 
Byste av Aleksander den store som et idealbilde av Helios (Musei Capitolini).
 
Relieff av Helios med stråleglans og hestetrukket vogn (Musées royaux d'Art et d'Histoire, Brussel, Belgia)

Helios har Apollon, lysets gud, som motstykke blant de olympiske gudene. Apollon har de individuelle, åndelige egenskapene som Helios mangler.[4] Helios ble tidvis også identifisert med Apollon. Walter Burkert observerte at «Ulike navn kan referere til samme vesen, eller de kan være bevisst likestilt, som i tilfellet med Apollon og Helios.»[19] Hos Homer er Apollon klart identifisert som en annen, adskilt gud, en gud som kan spre pest og har en bue av sølv, ikke gull, og ingen trekk som solgud.

Den eldste sikre referansen til Apollon som identifisert med Helios, opptrer i de bevarte fragmentene av Evripides’ drama Faëton (ca. 420 f.Kr.) i en tale mot slutten (fr 781 N²) hvor Klymene, mor til Faëton klager over at Helios har ødelagt hennes barn, at Helios som menneskene med rette kaller Apollon (Apollon er her underforstått å bety Apollon «ødeleggeren»).

Ved hellenistisk tid hadde Apollon blitt nært forbundet med solen i kulten. Foebos (gresk: Φοῖβος, «klart, skinnende»), den epitetet som oftest ble gitt til Apollon, ble senere benyttet av latinske poeter for den romerske solguden Sol. Identifikasjonen hadde blitt vanlig i filosofiske tekster og opptrer i skriftene til Parmenides, Empedokles, Plutark og Krates fra Theben og andre, foruten også i en del orfiske tekster. I teksten Katasterismoi (Καταστερισμοί, «Plasseringer blant stjernene»), tilskrevet en Pseudo-Eratosthenes, omtales Orfeus i seksjon 24: «Men etter å ha dratt ned til Hades grunnet sin hustru og etter han så hva som var der, fortsatte han ikke dyrkelsen av Dionysos, som han var kjent for, men han mente at Helios var den største av alle guder, Helios som han også tiltalte som Apollon...»[20]

Klassisk latinske poeter benyttet også Phoebus som et tilnavn for solguden, hvorfra det ble en vanlig referanse i senere europeisk poesi til Phoebus og hans vogn som metafor for solen, men i særskilte instanser i myten er Apollon og Helios holdt adskilt. Solguden, sønn av Hyperion, med sin solvogn, skjønt ofte kalt Foebos («skinnende»), er ikke kalt Apollon, unntatt i målbevisste og utradisjonelle identifiseringer.[21] Til tross for disse identifiseringene ble Apollon aldri beskrevet av greske poeter som kjørende med solvognen slik som det ble vanlig blant latinske poeter. Derfor er Helios fortsatt kjent som solguden.

Helios-kulten

rediger

Helios-kulten eller soldyrkelsen hadde en gang vært alminnelig og rådende blant folket i den førgreske kulturen, i henhold til L.R. Farnell, «men svært få av samfunnene i den senere historiske perioden opprettholdt den som en innflytelsesrik faktor i statsreligionen.»[22] De attiske kildene tenderer å gi et uunngåelig athensk skjevhet på antikkens greske religion, og «ingen athener kunne bli forventet å dyrke Helios eller Selene,» observerte John Burnet, «men han kunne tenke på dem som guder, ettersom Helios var den største guden på Rhodos, og Selene ble dyrket på Elis.»[23] James A. Notopoulos betraktet Burnets skille som kunstig: «Å tro på eksistensen av gudene involverer anerkjennelse av dyrkelse [av dem].»[24] Aristofanes’ drama Freden (421 f.Kr.) setter dyrkelsen av Helios og Selene i kontrast med de mer vesentlige tolv olympiske gudene, som de representative gudene til perserne (sammenlign med persiske Hvare-khshaeta, «den strålende sol», og månegudinnen Mah), noe som antyder at Helios og Selene var guder av mindre betydning for antikkens grekere.[25]

Helios hadde en kult på Korints akropolis, som geografen Pausanias merket seg.[26] Men den største kulten synes uten tvil å ha vært på øya Rhodos, hvor det synes som det eneste sted hvor Helios hadde en dominerende og betydningsfull kult,[27] fremstilt med et spektakulært rite hvor et firspann, en vogn trukket av fire hester, ble drevet over en avgrunn og ned i havet og således med overtoner av Faëtons forfatning. Deres årlige idrettsleker ble holdt i Helios’ ære. Kolossen på Rhodos var dedisert til solguden.

Imidlertid synes som om dorerne æret Helios, således var det en spredt kult for solguden på det greske fastlandet. Spredningen av kulter på steder som Sikyon, Argos, Ermioni, Epidauros, Lakonia og Helios’ hellige kyr ved Matapan, synes å antyde at guddommen hadde en plass, om ikke alene, så som en del av dorernes religion, sammenlignet med andre steder i antikkens Hellas. Det er også mulig at det var dorerne som importerte hans kult til Rhodos.[28]

I Platons Staten, er Helios, solen, det symbolsk avkommet til ideen om det gode.[29]

Usil, den etruskiske Helios

rediger

Den etruskiske solguden ble kalt Usil, og han hadde en tilsvarende posisjon i etruskisk mytologi som Helios hadde hos antikkens grekere. Navnet Usil finnes på Piacenzas lever, en religiøs bronsegjenstand formet som leveren til en sau og dekket med etruskiske inskripsjoner. Ved siden av Usils navn finner man navnet til måneguden Tiur.[30] Han opptrer også mens han stiger opp fra havet med en ildkule i begge sine utstrakte hender på et gravert etruskisk bronsespeil i sen arkaisk stil.[31] På etruskiske speil i klassisk stil opptrer han med en glorie (rund lysrefleks).

Referanser

rediger
  1. ^ Pande, Govind Chandra (2007): A golden chain of civilizations : Indic, Iranic, Semitic, and Hellenic up to c. 600 B.C., New Delhi: Project of History of Indian Science, philosophy, and Culture, ISBN 978-8187586289, s. 572.
  2. ^ Hertig, Henrik; Ranheimsæter, Harald (1962): Antikkens mytologi, Oslo: Dreyer. s. 108.
  3. ^ Lindefjeld-Hauge, Nanna (1989): Antikkens guder og helter, Oslo: Cappelen. s. 86-89.
  4. ^ a b c Hjortsø, Leo (2005): Greske guder og helter, s. 29
  5. ^ De homeriske hymnene 31.14–15
  6. ^ Pindaros: Olympiske ode 7.71
  7. ^ a b Hjortsø, Leo (2005): Greske guder og helter, s. 30
  8. ^ Beekes, R.S.P. (2009): Etymological Dictionary of Greek, Brill, s. 516
  9. ^ «sol», NAOB
  10. ^ «helios», Online Etymology Dictionary
  11. ^ «superus», Wiktionary
  12. ^ Diodorus Siculus, II. 30. 3–4. epiphanestaton, «den mest synlige/tydelige». Se også Boll, Franz (1919): Kronos-Helios, Archiv für Religionswissenschaft XIX, s. 344.
  13. ^ Wells, John C. (2009): «Pasiphae, Pasiphaë» i: Longman Pronunciation Dictionary. London: Pearson Longman. ISBN 978-1-4058-8118-0.
  14. ^ «Lampetia and Phaethusa», Theoi Project
  15. ^ Ovid: Metamorfoser, 4. 204
  16. ^ Homer: Odysseen, Gyldendal, 1976, s. 179
  17. ^ «Aethiops», Wiktionary
  18. ^ Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks, s. 191, note 595.
  19. ^ Burkert (1982), s. 120.
  20. ^ Kampakoglou, Alexandros; Novokhatko, Anna (2018): Gaze, Vision, and Visuality in Ancient Greek Literature, Walter de Gruyter GmbH & Co KG, s. 192
  21. ^ O'Rourke Boyle, Marjorie (1991): Petrarch's genius: pentimento and prophecy. University of California press. ISBN 978-0-520-07293-0.
  22. ^ Farnell, L.R. (1909): The Cults of the Greek States, bind 5, New York/London: Oxford University Press, s. 419f.
  23. ^ Burnet, John (1924): Plato: Euthyphro, Apology of Socrates, and Crito, New York/London: Oxford University Press, s. 111.
  24. ^ Noutopolos, James A. (February 1942): «Socrates and the Sun», The Classical Journal 37.5, s. 260–274.
  25. ^ Notopoulos (1942), s. 265.
  26. ^ Pausanias: Beskrivels av Hellas, 2.1.6.
  27. ^ Burkert (1982), s. 174.
  28. ^ Larson, Jennifer (2010): «A Land Full of Gods: Nature Deities in Greek Religion», i: Ogden, Daniel, red.: A Companion to Greek Religion. Malden, MA: Wiley-Blackwell, s. 56–70.
  29. ^ Platon: Staten, 516 B
  30. ^ Bonfante, Larissa; Swaddling, Judith (2006): Etruscan Myths, Series The Legendary Past, British Museum/University of Texas, s. 77.
  31. ^ Beazley, J.D. (1949): «The World of the Etruscan Mirror», The Journal of Hellenic Studies 69, s. 3, fig. 1.

Litteratur

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Helios&oldid=23479523»